ÅRSSKRIFT 2003 – FURUNESET PÅ GREIBESLAND

Gården Furuneset på Greibesland er nå(2014)overtatt av ny eier, men noe av forhistorien til stedet kan du lese her.

Furuneset på Greibesland

Historielaget har et medlem i Kongsberg som heter Leif Fjellin. Jeg har ofte undret meg over hvorfor han er medlem, og fikk for noen år siden greie på at han er en av eierne av bruket Furuneset på Greibesland. Han tilbød seg også å gi en såmaskin som hans far hadde hatt, til historielagets samlinger. Vi dro bort til Furuneset for å se på maskinen og traff hans bror, kjell, som bor i Andebu, og fikk en hyggelig prat med han og hans familie. Naturlig nok kom vi inn på hvordan de hadde blitt eiere av Furuneset, og fikk da høre forhistorien som de fortalte og som du kan lese her:

Bildet r: De gamle husene på Furuneset fotografert i 1957 før det ble revet).

Furuneset ble skilt ut fra gården Aarvoll (B.nr. 9) i 1881. Aarvoll hadde vært en husmannsplass under Haugen fram til 1862 (B.nr.8). Første selveier av Aarvoll og Furuneset var Olav Olsen Greipesland (kalte seg også Ole Olsen ifølge diverse utskiftnings-papirer).

Han eide Aarvoll og Furuneset fram til 1881. Da solgte han Aarvoll til Anders Sørensen Ilebekk (oldefar til Kjell og leif), og beholdt Furuneset selv. Ole Olsen bygde hus i Furuneset og flyttet hit med kona Berte Jonsdatter. De fikk ni barn hvorav 3 utvandret til Amerika.

Bildet til venstre: Anders og Elen sittende på Kvilesteinen på toppen av den gamle veien til Aarvoll

Anders Sørensen Ilebekk, gift med Elen Marie, født Larsdatter, (våre oldeforeldre), kjøpte gården i 1907. Elen og Anders hadde 5 barn. Olav Aarvoll (yngste sønn av Elen og Anders), overtok gården etter sin fars død i 1928, men jeg kjenner ikke overtakelsesåret. Olav var ugift.

Hjalmar Johansen (vår far), gift med Hulda Marie, født Røsland, kjøpte gården i 1957 etter Olav Aarvoll som det året forulykket i Knutebekken.

Bildet: ”Nye” Furuneset slik det også ser ut nå.

Vår far rev de gamle husene, noe min bror og jeg var med på, og bygde nytt hus på gården. Hulda og Hjalmar fikk to sønner, Kjell og Leif som tok etternavnet Fjellin. De kjøpte gården etter sin far i 1974, men han beholdt bruksretten fram til sin død i 1990.

Kjell, gift med Unni, født Rønning (2. ekteskap).

Leif, gift med Barbro, født Nyhus.

Kjell har to døtre, Nina og Lene, (1. ekteskap).

Leif forteller videre om hvordan selve overtakelsen foregikk:

”Vår far overtok altså Furuneset i 1957. Våre foreldre bodde da i Brooklyn, USA, og min bror seilte til sjøs, så jeg ble sendt ned til Greibesland for å se på ”herligheten” som min far hadde kjøpt usett. Men han hadde jo sett stedet mange ganger tidligere. Siste gang han var på Greibesland før kjøpet av Furuneset var i 1952, så han hadde ikke sett stedet på 5 år da han kjøpte det. Nok om det, jeg var 22 år da jeg ble sendt ned for å se på ”herligheten”, det var i pinsa 1957 husker jeg. Jeg hadde med meg Lars Aarvoll, min farmors bror, og vi gikk opp grensene for skogen som tilhørte Furuneset. Det er litt rart å tenke på at jeg og min bror skulle bli eiere av denne skogen, for det var ikke i mine tanker den gangen Lars og jeg gikk der i 1957”.

Familien Fjellin er trofaste brukere av eiendommen, selv om de bor et stykke unna. Hver sommer er de faste besøkende og har god kontakt med folk på Greibesland. Elgjakta om høsten er et av de store høydepunktene for brødrene Kjell og Leif.

Bildet: Såmaskinen som historielaget overtok fra brødrene Fjellin. Den er nå lagret i uthuset på prestegården. Den har visstnok en forhistorie hos bøndene på Greibesland før Hjalmar Johansen overtok den.

ÅRSSKRIFT 2003 – INGUNN ALMEDAL GREIBESLAND

Har det bodd ekstra storvokste mennesker i Øvrebø en gang? Skal vi tro den muntlige tradisjon har det ihvertfall gjort det på Stallemo!Ingunn Almedal Greibesland skrev om dette i årsskriftet 2003.

Røsen på Hægeland i Øvrebø:

Tradisjonen sier at en for lenge siden fant noen urimelig store menneskebein i en gravhaug på Hægeland. Stedet der de gjorde dette funnet heter fremdeles ”Røsægra”. Funnet gjorde selvsagt et sterkt inntrykk på folk, og her har jeg tatt med det amtmann Holm skrev om dette i Top.Journal:

”Førend jeg slutter dette sogns beskrivelse, må jeg ikke forbigå at melde om et benrad, som i 1774 blev fundet i en høj ved en bondegård på Hegeland kaldet, som ligger på en stor og behagelig slette omgivet med bjerge, hvor en kæmpe skal have havt sit opholdssted, ligesom det hele sogn efter beretning skal have været beboet af stridbare kæmper.

Højen, hvori benevnte benrad lå, var 20 alen lang, 3 alen bred og omtrent 1,5 alen høj over jorden, da mulden i så mange år er falden sammen og sunken ned til denne højde. I øvrig har legemet, som nu brugeligt er, været nedgravet i nogen jord, og siden overøst leermuld.

Opsidderen på denne gård, som tilforn havde opgravet adskillige høje, hvori var funden leerkrukker med kul og aske udi, foretog sig at opgrave denne høj, og i det han grov, kom han til anklerne av de to menneskeben, som var af ualmindelig størrelse. Dette arbeidet holdt han ved, indtil han havde gravet jorden både fra lår og leggebenene, som låe en halv alen langt fra hinanden, og var 7 Quarter hver for sig lange, og så tykke at han med begge sine hænder neppe kunde spende om dem. Så lenge de lå i jorden var de hele, men så snart tog han ikke i dem, før de faldt i stykker, og siden smulnede ganske hen, men af benradet så han ikke, førend han kom til kjevebenet, som lå helt og holdent med tænderne i veiret, og var fra øret til hagen en god halv alen langt, og ligeså bredt i åbningen ned ved halsen, dette faldt ligeledes i stykker, da han tog derpå.

Af det hele overhoved fandt han intet uden nogle hvide tynde smuler af hovedskallen, næsten som æggeskal, og tænder faldne af overmunden, hvilke vare i behold.

Det mål hvorefter manden har målet benradet og ethvert stykke især, er ikke gisning og efter øjesyn, men dels efter det brugelige alenmål, så som kjævebenet, dels efter fod, hele benradets længde der var 17 fod, men da mandens fod fattes en tomme på en halv alen, bliver der et Quarteers forskjel, så at hele længden fra ankelen til underkjæven har været henved 8 alen, og vil man nu lægge hælene og hovedet til, har længden ikke været langt fra 8,5 alen.

Til denne uhørte højde, synes tænderne, og det sværd, samt økse og brynje, som fandtes i graven, fuldkommelig at svare. Sværdet synes at være et Quarter bredt og 4 alen langt, så længe det lå i jorden, men så snart man tog i det, smulnede det i mange stykker. Øxen eller brynjet, som havde et jernskaft, var ligeledes fortæret, at kun lidet af bladet, som en god håndbred var tilbage.

Tænderne alene som ere i behold, og ere det meste bevis på det anførte, var 32 i tallet. De største af kindtænderne er en god tomme tykke i firkant, andre igjen er meget tyndere, men derimot bredere, ja axeltænderne ere endnu større. Overalt viser deres Skabning og dannelse, at de ikke har været af noget dyr, men mennesketænder, ligeså usedvanlige som den person, der i sin tid har bæret dem.”

(Øvrebøboka bd. 3, Kultursoga)

Denne historien har flere element i seg, det er både et historisk sagn og et opphavssagn som forteller hvordan Røsægra har fått navnet sitt.

Dette funnet ble gjort i 1774. På gården Hægeland skal denne kjempen ha levd. Funnet gjorde sterkt inntrykk på folk, men ingen kunne forklare hvor benene stammet fra.

Amtmann Holm har i Top.Journal beskrevet dette funnet nokså detaljert, noe som beviser at funnet virkelig har skjedd. Dette er en meget spesiell fortelling der en historisk hendelse er blitt til et sagn. Samtidig beskrives benene av en embetsmann, noe som styrker elementets sannhet.

ÅRSSKRIFT 2003 – FRANS ARNE STYLEGAR

Fylkesarkeolog Frans Arne Stylegar har hjulpet oss i historielaget med mye interessant stoff, men noe av det mest spennende kan du lese her.

Fylkesarkeolog Frans Arne Stylegar i Vest-Agder fylke har ved flere anledninger hjulpet til med historisk arbeide i Øvrebø.  I 2003 orienterte han om korsbautasteinen, kirkeplassen og området rundt og bygdeborgen på kjentmannsturen. Opptaket av hans orientering er dessverre gått tapt, men vi vil forsøke å gjenta litt av det han fortalte om dette området:

Korsbautasteinen: 

Det var rent tilfeldig, og uten at han kunne forklare hvorfor, at han i en lunsjpause under en arkeologisk utgravning rett utenfor kirkegården sto og så opp mot kirkebakken. Der kunne det ha vært naturlig å sette opp en bautastein tenkte han. Slike kors var det alminnelig å sette opp i jernalder, folkevandringstid og helt fram til vikingtid for å markere at en hadde tatt mot den kristne troen. Korsene kunne ha forskjellig utforming og var , i alle fall de vi kjenner nå, hogd ut i stein. De som eventuelt var laget i tre er selvfølgelig forsvunnet for lenge siden. De kunne ha form som et kors, eller det kunne være hogd et kors inn i en stor, flat stein og en fikk det en kaller en bautastein. Korsene hadde nesten alltid en særegen form, og vi kjenner dem her i Norge fra Rogaland og litt nordover langs kysten. Dessuten er de typiske for korsform i England, og en har også funnet eksemplarer i Danmark. Korsene kunne plasseres på forskjellig vis, enten som et gravminne i en kristen gravplass, eller til og med på en hedensk gravplass, men der for å fremheve at den som var gravlagt hadde tatt mot den kristne troen. De kunne også være plassert på en godt synlig plass uten at det var noen grav der, men da for å markere at høvdingen på denne plassen hadde tatt i mot hvite Krist.

På denne bakgrunn kunne det være naturlig å tenke at høvdingen på Sangesland hadde plassert en korsbautastein på morenegrushaugen der kirken står nå. For det er naturlig å tenke seg at Sangesland har vært en høvdinggård, og det er en rimelig tanke at stedet hvor kirken er plassert tidlig har vært et kirkested 500, 600, 700 år eller mer til bake i tid.

Oppe ved kirken haren i forbindelse med kirkejubileet i år 2000 samlet mange gamle gravminner på en fin måte. Det var imidlertid et av gravminnene som i sin form ikke helt passet for det formålet den hadde fått en gang på 1700-talle: gravstein for en som hadde vært prest i Øvrebø. Og det er her den arkeologiske teften kommer fram, for når han ser på baksiden av steinen kan han nesten ikke tro sine egne øyne: et kors med en karakteristisk ”tapp” er hugget inn på baksiden av steinen.

Etter det som er fortalt ble steinen funnet under korgolvet i kirken som et gravminne over den tidligere presten. Det ble flyttet ut på kirkegården ved en senere anledning, men ble da plassert med korset, som var det egentlige hovedmotivet, mot kirkeveggen. De som flyttet steinen trodde, naturlig nok at inskripsjonen over presten var det som var hovedmotivet. Antakelig har de nok sett korset, men ikke knyttet det til et minne langt tilbake i tid, kanskje mer enn 1000 år da kristendommen var helt ung her i Norge! Den er for eksempel trolig eldre enn runesteinen ved Oddernes kirke som er viden kjent.

Slik ble altså denne svært sjeldne korsbautasteinen funnet. Den er det suverent eldste minne om kristendommen i vide kretser!!! Den ble funnet her, og her bør den bli værende. Den bør i hvertfall ikke flyttes langt. Og det var på høy tid at den ble tatt vare på. For i fremtiden bør den oppbevares innendørs. Den lange tiden ute i alle slags vær har tæret på steinen, men korset er fortsatt helt tydelig og minner om at i vår bygd ble kristendommen innført som et av de tidligste stedene i hele landet.

ÅRSSKRIFT 2003 PRESTEVEGEN

Torfinn Hagelands beskrivelse av prestevegen mellom Øvrebø og Vennesla og mellom Øvrebø og Hægeland.

Prestevegen:

Når presten med Øvrebø skulle til annekset Vennesla, reiste han over Drivenesheia og med ferje over til Vennesla.

Når presten skulle til annekset Hægeland, reiste han Vestre Fjellmannsveg.

Etter kvart blei Vestre Fjellmannsveg omlagd og skipa så pass at han far kunne kome fram med hest og slede om vintrane…

Denne sledevegen gjekk frå gardsbruket Vollen på Øvrebø om Rønninga til og over Skolandsmyra. Ved Li sag kryssa han nåverande bilveg. Sledevegen gjekk opp Flatåsen noe lenger til høgre enn nåverande bilveg. Sledevegen gjekk gjennom Horrisland direkte mellom gardsbruka langt vestanfor nåverande bilveg, og sledevegen kom opp til Tjomsås til venstre for det nåverande bilvegkrysset.

Sledevegen gjekk fra bruksnummer 4 ”Der aust” på Tjomsås skrått opp til høgt over baksida av bruksnummer 6 ”Røynehammen” på Tjomsås, derifrå inn til bruksnummer 12 ”Der inne” på Tjomsås som nå er huslaust.

Så langt blei sledevegen gjort om til kjerreveg lenger fram i tida.

Frå ”Der inne” på Tjomsås gjekk vegen langs austsida av Lauvåstjønna, men er nå blitt omgjort til traktorveg. Men sledevegen er bevart vidare høgt over austsida av Maurekleivtjønn, og der er han mura opp med ei høg borg. Nær bytet mot Bringsvørd er der bru-kar etter ei stokkebru over eit lite gjel. Sledevegen kom ikkje opp i tunet på Bringsvørd, men i ein myrdal like austafor. Sledevegen eignar seg godt som turveg.

Vidare nordover følgde sledevegen truleg Vestre Fjellmannsvegen, seinare felles-låma av Fjellmannsvegen, over Skyllingsheia til Hægeland kyrkje. Denne strekningen går over myr og flate berg og kunne brukast som sledeveg slik som lendet var frå naturen si side.

Det er uvisst når denne sledevegen blei bygd. Det ligg nær å gisse på tida mellom 1800 og 1845. Han har same breidd som ein kjøreveg der han går på austsida av Maurekleivtjønn. Ein mann på Røyneland har til og med kjørt vegen med hest og karjol. Men han ber mindre preg av kjøyreveg over til Eikeland, for der kunne dei utnytta flat berg og myrar. Iallfall må han ha falle meir eller mindre ut or bruk, iallfall som presteveg, etter 1845. Men han var ein viktig snappveg til kyrkje og kommunalt styre og stell for folk i den sørvestre delen av Hægeland sokn heilt fram til mellomkrigsåra. Dei gjekk då til fots. Ei gammal jente frå Lauvås ”gjekk Skyllingsheia” når ho skulle besøke Hageland, heilt fram til 1930-åra.

ÅRSSKRIFT 2003 DIALEKT

Olav Eidet hadde i 2003 en samtale med Ingeborg Tjomsås om dialekten i Øvrebø

Øvrebø-dialekten

Dialekten er en viktig faktor som er med på å gi samhørighet og identitet til en bygd eller by. Den daglige tale og hvilke ord som brukes endrer seg i løpet av tidens gang. Nesten umerkelig forsvinner dialektord over i historien.

Lesere av årtidsskriftet som har lest ordspalten vil se at ord som var vanlig tale tidligere her i Øvrebø er ikke lenger i bruk. Det er blitt sagt av en språkprofessor at innføring av bokmål i skolen der en tidligere skrev nynorsk, har ført til at dialektene blir utvannet. Nynorsken er basert på dialektene i Norge og kan spores tilbake til gammelnorsk. Det kan derfor stilles spørsmål ved om ikke innføringen av bokmål i skolen i Øvrebø førte til at vår dialekt endret seg.

Ingeborg Tjomsås er en av dem som må sies å holde bra på Øvrebø-dialekten og jeg spør:

–         Er du bevisst hvordan du bruker dialekten?

–         Ja, æ tru meir me årane, for de at æ skjønne jo de at æ prate meir gammelt om æ må seie de sånn.

–         Da merker du deg forandringen i dialekten. Vil du si at han har blitt mer utvannet?

–         Ja, veldig. Folk te å mæ på min alder som prate snu på de. De æ tydeli at dialekten hær i Øvrebø forandres.

–         Er det ord som du ikke lenger bruker?

–         Ja, de tru æ nok for æ føle de at nå æ he blitt så pass opp i årane så æ de fleire or æ ikkje bruge længer. Men plutseli så kjæme de sånn som mor å far brukte, å då kan bonnane mine spørr: å meine du mæ de? De æ or en ikkje bruge te vanli, elles så ville en visst å di betydde.

–         Det sies at det og det er typiske for den og den dialekten. Er det ord som du vil si er typiske for Øvrebø-dialekten?

–         Mi he snakka om de i bygdekvinnelage då mi skolle senne inn dialektor frå Øvrebø te ei bog om dialektane i Agder som Bondekvinnelage i Agder je ud nå. Æ kan nævne noen a di orane mi sente inn, fårr ekesmpel de æ sjevert. De bety udrygt. Maule: å ede pålægg uden brøskjeve. Suvla: de bety pålægg på brøskjeva. Tia mellom vårånna å høstånna blei kalt hobballen. Folk sa at de he mi ti te å gjørr i hobballen. De æ altså et tidsbegreb. Forkilt: bety veldi varmt ell mye å gjøre. Æ vett ikkje om de æ typiske Øvrebø-or, men mi brukte di iallfall.

–         Var det forskjeller i dialekten mellom bygdelagene i Øvrebø?

–         Kanskje de va enkelte or som va forskjellie, men æ tru nok di va nokså eins.

Vi avslutter vår samtale med Ingeborg. Det sies at i nær framtid vil mange av ordene som snakkes være engelske. Da har vi mistet noe av vår identitet, ikke sant?

ÅRSSKRIFT 2003 – FORHOLDSREGLER

Kopi av en plakat som var slått opp på gamle Mølla skule.

Tidene forandrer seg og vi med dem – plakaten nedenfor hadde vel ikke vært så aktuelt for oppslag på Skarpengland skole i dag, men var det sikkert i 1920-30 årene da den sto oppslått på Mølla skulehus:

Forholdsregler

mot ”skarpt” (”kvasst”) i fjøset.

Av dyrlæge J. Kjos-Hanssen

”Skarpt” (eller ”kvasst”) i fòret gir en av de hyppigste sygdomme i fjøset. Der tapes her i landet mindst 1500 kjør pr. år paa grund av ”skarpt”. Dette repræsenterer et betydelig nationaløkonomisk tap, som i de senere aar endog har vist sterk tendens til at stige.

Hvilken sum av lidelser repræsenterer ikke dette tal, set fra rent humanitært standpunkt! Alene av denne grund skulde det synes paakrævet at opta et planmæssig arbeide for at forebygge denne moderne landeplage. Det er som regel naaler, spiker eller staaltraad av forskjellig slags, som nedslukes, hvorfor følgende 10 bud anbefales:

1. Kom aldrig i lade eller fjøs medløse naale verken i stakken eller i haaret. Ha aldrig flere naaler i brug end nødvendig. Ha greie paa, hvor mange naaler du har i bruk, og sørg for, at synaaler og stoppenaaler altid blir sat tilbake paa sin plass.
2. Der, hvor laden ligger like ved alfarvei, bør den holdesavlaast. Erfaring viser, at ubudne nattegjester i laden ofte efterlater sig haarnaaler og lignende i høiet.
3. Sengehalm bær opbrændes. (Herved forebygges ogsaa loppeplagen, som kan bli meget generende i enkelte fjøs).
4. Gi dyrene benmel (av kjøtben eller fiskeben*) eller godt knuste ben eller sild, saasnart de viser tegn til ”slikkesyke”, hvilket er begyndelsen til benskjørhet = ”romasjuke” eller ”grasbraad”. Ben og benmel er dertil et utmerket kraftfòr, som gir fet melk.
5. Naar dyrene faar meldrikke, bør melet omrøresmed haanden (og ikke med en kjepp); ikke sjelden kan man da finde ”kvasst” paa bunden av bøtten. Ved sigtning av mel (sildemel) har man fundet ”skarpt”. I moderne møller behandles kornet magnetisk, før det gaar til formaling; idet kornet strømmer hen over magneten, blir det befriet fra alleslags staal-, jern- og metalgjenstande, som da fæster sig paa den i en ganske utrolig mængde.
6. Krybberne oprenskes mellom hvert maaltid, saaledes,at man ikke ved at strø mel paa resterne i tidens løp tvinger muligens tilbakeblevne gjenstande i dyrene.
7. Hugg aldrigpressetraaden av, men bøi den op, og saml den straks sammen til opbevaring paa et bestemt sted utenfor laden. Vær forsigtig med hesjetraad! gjerdetraad! og staaltraad-wire som træskesnor! samt reperation av gamle kobaand med staaltraad!
8. Fòr mest mulig medlangfor. Fòring med hakk disponerer for ”skarpt”, idet staaltraad ofte passerer hakkemaskinen. Se derfor efter, naar det knistrer i hakkemaskinen, og bruk da ikke dette hakk til fòr.
9. La aldrigspiker og staaltraad eller andet uvedkommende bli liggende igjen i fjøset; idetheltat bør man være likesaa forsiktig med skarpe gjenstande i lade og fjøs, som man er med lys og varme. – Sko aldrig hesten paa laaven. – Vær forsiktig med nedrivninger, reperationer og nybygg samt ved elektriske installationer i lade og fjøs. – hver sommer, naar laden er tom, og for øvrig saa snart det er nødvendig, feies der grundig rent overalt.
10. Paa enhver gaard og hver en eiendom i by og paa land, bør der være ensøppelkasse(eller tønde) for alslags avfald som staaltraadstumper, vrakspiker, ”glassguld”, hermetikbokser, flaskeskaar, avbrutte naaler o.s.v., og en bestemt plass, hvor dette kan tømmes og nedgraves. Kast aldrig slikt i gjødselen, men i sppelkassen!Byfolk og landsfolk! Bruk søppelkassen!

*) Norges kyst fra svenskegrænsen og til russegrænsen er ca 370 mil lang. Næsten overalt trænges benmel og overalt kommer raastoffene i land. Det gjælder blot om at ta vare paa det og utnytte det paa bedste maate.

20.000 – x 1922                                                                                                   Kr. Fuglseths trykkeri. Egersund

ÅRSSKRIFT 2003 – ANDRE VINTERVEIER

Vi øser av Torfinn Hageland`s uendelige kunnskaper om gamle stier og veier – denne gangen om vinterveier som var i bruk tidligere.

Torfinn Hageland:

Andre vintervegar (sledevegar):

Ein vinterveg for hest og slede gjekk frå byen opp Dalane (Gullringsdalane), gjennom Strai, over den illgjetne Auklandskleiva til Mosbø. Dei for au med hest og slede over isen på Torridalsåna (Otra) frå byen til Mosbø. (Før dei moderne industri- og kraftutbyggingane var isen meir sikker og stabil enn i dag).

Når dei var komne til Mosbø, kjørte dei med hest og slede bratt opetter Vestre Fjellmannsvegen til Homstean.

Men det var vondt å kome over Auklandskleiva. Der kunne både hest og mann skride beint ned i Otra som renn djupt nedanunder. Og der var bratt og fælt opp langs Vestre Fjellmannsvegen.

Den eldste vintervegen gjekk derfor frå byen gjennom Dalane (Gullringsdalane) til Ytre Strai, svingde seg inn i heia der, gjekk over isen på Aurebekkvannet, opp om Enghaug, Enghagen og kanten av Røyrmyr, langs kanten av Homevannet, opp Homevannsdalen og fram til Fjellmannshola. Dette er ein hellar under vestre foten av Hesteheia der fjellmennene brukte å raste. Vidare over isen på Timrevannet, Hemingsvannet og Buevannet til Bue på Vestre Fjellmannsvegen. Denne vintervegen som følgde så noenlunde den nåverande Røyknes-løypa, (nå hovedturløypa), var i bruk til så seint som i 1870-åra.

Vintervegen gjekk vidare over myrane på Homstean og Birkelågen, opp Vormbrokka, over Sandrepheia ned til Reiersdal, over Langevannet, om Espeland, over Eikelandsvannet, gjennom Hægeland gard og ned til Kile, og så på isane nordover.

Vintervegen blei brøytt. Men det var ikkje brøyting i moderne meining av ordet. Hesten gjekk føre og drog plogen etter seg, slik at snøen blei nedtrakka og utjamna, men ikkje høvla heilt ned.

ÅRSSKRIFT 2003-SEVERDIGHETER RUNDT KIRKESTEDET

Fylkesarkeolog Frans Arne Stylegar i Vest-Agder fylke har ved flere anledninger hjulpet til med historisk arbeid i Øvrebø. I 2003 orienterte han om Korsbautasteinen, kirkeplassen og området rundt og Bygdeborga på Kjentmannsturen. Opptaket av hans orientering er dessverre gått tapt, men vi vil forsøke å gjenta det han fortalte om dette området.

Korsbautasteinen:

Det var rent tilfeldig, og uten at han kunne forklare hvorfor, at han i en lunsjpause under en arkeologisk utgravning rett utenfor kirkegården sto og så opp mot kirkebakken. Der kunne det ha vært naturlig å sette opp en bautastein tenkte han. Slike kors var det alminnelig å sette opp i jernalder, folkevandringstid og helt fram til vikingtid for å markere at en hadde tatt mot den kristne troen. Korsene kunne ha forskjellig utforming og var , i alle fall de vi kjenner nå, hogd ut i stein. De som eventuelt var laget i tre er selvfølgelig forsvunnet for lenge siden. De kunne ha form som et kors, eller det kunne være hogd et kors inn i en stor, flat stein og en fikk det en kaller en bautastein. Korsene hadde nesten alltid en særegen form, og vi kjenner dem her i Norge fra Rogaland og litt nordover langs kysten. Dessuten er de typiske for korsform i England, og en har også funnet eksemplarer i Danmark. Korsene kunne plasseres på forskjellig vis, enten som et gravminne i en kristen gravplass, eller til og med på en hedensk gravplass, men der for å fremheve at den som var gravlagt hadde tatt mot den kristne troen. De kunne også være plassert på en godt synlig plass uten at det var noen grav der, men da for å markere at høvdingen på denne plassen hadde tatt i mot hvite Krist.

På denne bakgrunn kunne det være naturlig å tenke at høvdingen på Sangesland hadde plassert en korsbautastein på morenegrushaugen der kirken står nå. For det er naturlig å tenke seg at Sangesland har vært en høvdinggård, og det er en rimelig tanke at stedet hvor kirken er plassert tidlig har vært et kirkested 500, 600, 700 år eller mer til bake i tid.

Oppe ved kirken haren i forbindelse med kirkejubileet i år 2000 samlet mange gamle gravminner på en fin måte. Det var imidlertid et av gravminnene som i sin form ikke helt passet for det formålet den hadde fått en gang på 1700-talle: gravstein for en som hadde vært prest i Øvrebø. Og det er her den arkeologiske teften kommer fram, for når han ser på baksiden av steinen kan han nesten ikke tro sine egne øyne: et kors med en karakteristisk ”tapp” er hugget inn på baksiden av steinen.

Etter det som er fortalt ble steinen funnet under korgolvet i kirken som et gravminne over den tidligere presten. Det ble flyttet ut på kirkegården ved en senere anledning, men ble da plassert med korset, som var det egentlige hovedmotivet, mot kirkeveggen. De som flyttet steinen trodde, naturlig nok at inskripsjonen over presten var det som var hovedmotivet. Antakelig har de nok sett korset, men ikke knyttet det til et minne langt tilbake i tid, kanskje mer enn 1000 år da kristendommen var helt ung her i Norge! Den er for eksempel trolig eldre enn runesteinen ved Oddernes kirke som er viden kjent.

Slik ble altså denne svært sjeldne korsbautasteinen funnet. Den er det suverent eldste minne om kristendommen i vide kretser!!! Den ble funnet her, og her bør den bli værende. Den bør i hvertfall ikke flyttes langt. Og det var på høy tid at den ble tatt vare på. For i fremtiden bør den oppbevares innendørs. Den lange tiden ute i alle slags vær har tæret på steinen, men korset er fortsatt helt tydelig og minner om at i vår bygd ble kristendommen innført som et av de tidligste stedene i hele landet.

ÅRSSKRIFT 2003 – FURUNESET

Historielaget har et medlem i Kongsberg som heter Leif Fjellin. Jeg har ofte undret meg på hvorfor han er medlem, og fikk for noen år siden greie på at han var en av eierne av bruket Furuneset på Greibesland. Han tilbød seg også å gi historielaget en såmaskin, som hans far hadde hatt, til historielagets samlinger. Vi dro bort til Furuneset for ,å se på maskinen og traff hans bror Kjell og fikk en hyggelig prat med han og hans familie. Naturlig nok kom han inn på hvordan de hadde blitt eiere av Furuneset, og fikk da forhistorien som du kan lese her.

Furuneset

ble skilt ut fra gården Aarvoll (b.nr. 9) i 1881. Aarvoll hadde vært en husmannsplass fram til 1862 under Haugen (br. nr. 8). Første selveier av Aarvoll og Furuneset var Olav Olson Greipesland (kalte seg også Ole Olsen ifølge diverse utskiftningspapirer). Han eide Aarvoll og Furuneset fram til 1881. Da solgte han Aarvoll til Anders Sørensen Ilebekk (vår oldefar), og beholdt Furuneset selv. Ole Olsen bygde hus i Furuneset (se bilde som ble tatt i 1957) og flyttet hit med kona Berte Jensdotter. De fikk 9 barn hvorav 3 utvandret til USA.

Anders Sørensen Ilebekk, gift med Elen Marie, født Larsdotter (våre oldeforeldre), kjøpte gården i 1907. Elen og Anders (se forsidebildet) hadde 5 barn.Olav Aarvoll (yngste sønn av Elen og Anders) overtok gården etter sin fars død i 1928, men jeg kjenner ikke overtakeslesåret. Olav var ugift.Hjalmar Johansen (vår far), gift med Hulda Marie født Røsland, kjøpte gården i 1957 etter Olav Aarvoll som det året forulykket i Knutebekken. Vår far rev de gamle husene (bildet ovenfor), noe min bror og jeg var med på og bygde nye hus på gården. Hulda og Hjalmar fikk to sønner, Kjell og Leif som tok etternavnet Fjellin.Kjell og Leif Fjellin kjøpte gården etter sin far i 1974, men han beholdt bruksretten fram til sin død i 1990.

Kjell gift med Unni født Rønning (2. ekteskap)

Leif gift med Barbro født Nyhuus.

Kjell har to døtre, Nina og Lene (1. ekteskap).

Barbro og Leif har to sønner, Roger og Leif Petter.

 Leif forteller videre om hvordan selve overtakelsen av Furuneset skjedde:

Vår far overtok altså Furuneset i 1957. Våre foreldre bodde da i Brooklyn, USA, og min bror seilte til sjøs, så jeg ble sendt ned til Greibesland for å se på ”herligheten” min far hadde kjøpt usett. Men han hadde jo sett stedet mange ganger tidligere. Siste gangen han var på Greibesland før kjøpet av Furuneset var i 1952, så han hadde ikke sett stedet på 5 år da han kjøpte det. Nok om det, jeg var 22 år da jeg ble sendt ned for å se på ”herligheten”, det var i pinsa 1957 husker jeg. Jeg hadde med meg Lars Aarvoll ( min farmors bror), og vi gikk opp grensene for skogen som tilhørte Furuneset. Det er litt rart å tenke på at jeg, og min bror, skulle bli eiere av denne skogen, for det var ikke i mine tanker den gangen Lars og jeg gikk der i 1957.

Familien Fjellin er trofaste brukere av eiendommen (se bildet under), selv om de bor et stykke unna. Hver sommer er de faste besøkende og har god kontakt med folk på Greibesland. Elgjakta om høsten forsto vi var et av de store høydepunktene for brødrene Kjell og Leif.

Neden for ser du bilde av såmaskinen som historielaget fikk. Den har visstnok en forhistorie på gårdene på Greibesland før Hjalmar Johansen overtok den. (Maskinene er lagret på prestegården.)

Bildene som er beskrevet ovenfor kan du finne i Bildearkivet på side 118 og 119.

ÅRSSKRIFT 2003 – DIALEKT

Olav Eidet interesserte seg for øvrebødialekten og intervjuet Ingeborg Tjomsås.

Øvrebø-dialekten

Dialekten er en viktig faktor som er med på å gi samhørighet og identitet til en bygd eller by. Den daglige tale og hvilke ord som brukes endrer seg i løpet av tidens gang. Nesten umerkelig forsvinner dialektord over i historien.

Lesere av årtidsskriftet som har lest ordspalten vil se at ord som var vanlig tale tidligere her i Øvrebø er ikke lenger i bruk. Det er blitt sagt av en språkprofessor at innføring av bokmål i skolen der en tidligere skrev nynorsk, har ført til at dialektene blir utvannet. Nynorsken er basert på dialektene i Norge og kan spores tilbake til gammelnorsk. Det kan derfor stilles spørsmål ved om ikke innføringen av bokmål i skolen i Øvrebø førte til at vår dialekt endret seg.

Ingeborg Tjomsås er en av dem som må sies å holde bra på Øvrebø-dialekten og jeg spør:

–         Er du bevisst hvordan du bruker dialekten?

–         Ja, æ tru meir me årane, for de at æ skjønne jo de at æ prate meir gammelt om æ må seie de sånn.

–         Da merker du deg forandringen i dialekten. Vil du si at han har blitt mer utvannet?

–         Ja, veldig. Folk te å mæ på min alder som prate snu på de. De æ tydeli at dialekten hær i Øvrebø forandres.

–         Er det ord som du ikke lenger bruker?

–         Ja, de tru æ nok for æ føle de at nå æ he blitt så pass opp i årane så æ de fleire or æ ikkje bruge længer. Men plutseli så kjæme de sånn som mor å far brukte, å då kan bonnane mine spørr: å meine du mæ de? De æ or en ikkje bruge te vanli, elles så ville en visst å di betydde.

–         Det sies at det og det er typiske for den og den dialekten. Er det ord som du vil si er typiske for Øvrebø-dialekten?

–         Mi he snakka om de i bygdekvinnelage då mi skolle senne inn dialektor frå Øvrebø te ei bog om dialektane i Agder som Bondekvinnelage i Agder je ud nå. Æ kan nævne noen a di orane mi sente inn, fårr ekesmpel de æ sjevert. De bety udrygt. Maule: å ede pålægg uden brøskjeve. Suvla: de bety pålægg på brøskjeva. Tia mellom vårånna å høstånna blei kalt hobballen. Folk sa at de he mi ti te å gjørr i hobballen. De æ altså et tidsbegreb. Forkilt: bety veldi varmt ell mye å gjøre. Æ vett ikkje om de æ typiske Øvrebø-or, men mi brukte di iallfall.

–         Var det forskjeller i dialekten mellom bygdelagene i Øvrebø?

–         Kanskje de va enkelte or som va forskjellie, men æ tru nok di va nokså eins.

 

Vi avslutter vår samtale med Ingeborg. Det sies at i nær framtid vil mange av ordene som snakkes være engelske. Da har vi mistet noe av vår identitet, ikke sant?