ÅRSSKRIFT 2012 – Frans Arne Stylegar: Ostebønder

I Fædrelandsvennen 15. september i år skrev arkeolog og fylkeskonservator i Vest-Agder fylkeskommune, Frans Arne Stylegar, som vanlig et interessant stykke i bilaget «God Helg» fra «før i tiden». Siden det handler om forhold i Øvrebø har vi fått lov å gjengi det her.

Ostebønder: I året 1845 var det 497 geiter i Øvrebø og 363 i Hægeland, og 20 år senere var antallet økt til over 1000!! Flere bønder i denne delen av Vennesla drev nærmest bare med geiter – helt ulikt Vest-Agder for øvrig, der geiteholdet så og si glimret med sitt fravær. Forklaringen? Osteproduksjon i stor stil. Og mysosten fra Øvrebø var svært etterspurt.

I 1860-årene kunne amtmann Vogt opplyse følgende om småfeholdet i Lister og Mandal: «Faareavlen aftager i almindelighed ,og Gjeder holdes ikke, undtagen i enkelte Fjeldbygder, og fornæmmelig i Øvrebø Præstegjeld, hvor nogle Gaardmænd næsten føde blot Gjeder for at tilberede Mysost efter deres Præstefolks Anvisning. Den Ost, de tilberede, er udmærket god og afsættes i Stæderne hvor den er søgt. Disse Gaardmænd anse det for fordelaktigere at føde Gjeder end Kjør.»

«Deres Præstefolk» – det er vel helst sogneprest Erik Søegaard og konen Oline som menes. De var begge opptatt av moderne jordbruk, og sentrale da den første «landboforening!» ble stiftet i i Øvrebø i 1865. Det var flere jordbrukspionerer i bygda på denne tiden, og mer moderne driftsmåter var på full fart inn. På Opsal smidde Gunnar Berntsen jernploger etter skotsk patent, og det var stort fokus på nydyrking. Men det er tvilsomt om presteparets initiativ er hele forklaringen på geitas sterke posisjon i Øvrebø og Hægeland. Søegaards kom til Øvrebø prestegård først i 1862, og geiteholdet var altså betydelig i mange år før dette. Fokus for det innovative landbruksmiljøet i området i 1860-årene lå dessuten på moderne åkerbruk og kvegrøkt, ikke på småfe. Og innen «jordbruksrevolusjonen» i bygda var over, var det ute med geiteholdet; i 1900 var det nesten ikke geiter igjen i Øvrebø.

Går vi litt lenger tilbake i kildene, viser det seg at antallet geiter var betydelig i flere av de andre bygdene på Agder – for eksempel i Gjerstad, i Birkenes og i Tveit. I 1835 rapporterte amtmannen om at det produseres ost for salg i Bakke og Froland. Hva slags ost var det tale om? I 1835 var det landbruksutstilling i Øvrebø, og da ble Henrik Reiersdal og Niels Homme premiert for henholdsvis ramost og mysost. En annen vanlig ostetype var knaost. Om den heter det fra Øyslebø at ostemassen ble satt til gjæring, og at osten deretter «knades og saltes, hvorpaa den enten benyttes strax» eller settes bort «for at gjære efter Behag«.

I flere av «geitebygdene» kan man følge det samme forholdet tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Detaljene ved osteproduksjon vet vi for så vidt mindre om, men ost – det har man laget! Og faktisk i ganske stor målestokk, i den betydning at fremstilling av ost foregikk på de fleste gårder i distriktet. Det vet vi fordi vi for Agders vedkommende har bevart en meget fin fortegnelse over de ulike kirkerss inntekter omkring 1620. Og så viser det seg at man i Øvrebø, Hægeland og flere andre sørlandsbygder betalte tiende av osteproduksjonen. Presten i Oddernes – som skulle betjene ikke bare Oddernes, men også Øvrebø og Hægeland – mottok for eksempel 124 oster årlig, en fra hver gård. På samme vis var det i Tveit og Birkenes, i Søgne og Mandalen. I Lister nevnes også oster, men der påpekes det at prestene ikke får så mange oster som ønsket. Trolig er dette et forhold som har røtter i middelalderen.

Men i løpet av de siste tiårene på 1800-tallet går det tilbake med den tradisjonelle osteproduksjonen. Som en del av «revolusjonen» i landbruket overtar utenlandske ostetyper som sveitser, edamer og cheddar. Og de ble ikke lenger produsert hjemme på gårdene, men ved de nye meieriene. I 1882 ansatte landhusholdningsselskapet i Lister og Msndals amt Ingebjørg Homme fra Øvrebø som «vandremeierske». Hun skulle blant annet gi bøndene veiledning i produksjon av ost og smør. Noen år etter kom det første moderne meieriet også i Øvrebø, og i 1912 var det 12 meierier i amtet. Da var geitenes tid ute.

ÅRSSKRIFT 2012 – Minne fra 1964

Kåre Mushom: Minne fra elgjakt 1964 Jeg kan ikke finne at det er skrevet ned nøyaktig fra dette året, men jeg mener at dette hendte i 1964. (Jeg var 16 år og hadde kjøpt moped dette året). Datoen kan jeg ikke finne, men det var en lørdag i oktober. Det var seint på ettermiddagen og vi skulle «drive» fra Homme mot Almkleiv, altså motsatt vei av det vanlige.

Innforbi ei myr (Byttemyr?), smalt det fra skytter Alf Berntsen fra Vågsbygd. Det var en skikkelig stor okse som hadde mange tagger som var skutt (vekt ukjent). Oksen ble truffet i halsen og «tok ut herlig langt», men vi var mange drivere som sammen med skytteren fulgte blodspor som var veldig tydelige (pumpe/støtvis), og om ikke lenge fant vi Storoksen liggende. Alf Berntsen og noen av driverne åpna elgen og tok ut innvollene, men da begynte det å mørkne. Det ble bestemt at to stk. måtte bli igjen for <å passe på elgen for rovdyr og liknende. Gunvald Ilebekk og Kåre Mushom ble utpekt, henholdsvis 80 og 16 år gamle. Det var litt stusselig å sitte der i halvmørket å vente på transport. Lite ble sagt mellom oss to da Gunvald nesten ikke hadde hørsel, dessverre!

Kjøpmann Olav Lian, som var en av driverne, fikk i oppdrag å sende opp Severin Loka med hest og slede for å traansportere den store elgoksen til veien ved Brennåsen (v/Grosås). Severin ville vite størrelsen på dyret, og i kjent Olav Lian stil kom svaret kontant: «Vel, vel, det er bare en liten kalv!» Severin Loka spente da følgelig for med bare en såkalt «stubbeslede», men han fant greit plassen. Noen flere ble med opp, jeg mener å huske Johnny Nomeland blant annet. Severin Loka ble litt «forstøkt» da han fikk se Storoksen, og så han som bare hadde «stubbsleden». Men vi fikk da lirka på ca. halve elgen på sleden og resten måtte vi holde med hånd og følge med så godt vi kunne. Loka hadde en kraftig og klok hest så det gikk unna!

Men så skjedde det: Vi måtte over ei blaut myr, og midt ut i myra !la hesten seg i!, og alle fire beina seig rett ned i myra og hesten fløt på bare vomma!!! Vi andre så mørkt på situasjonen, men Severin tok det med ro og det samme så det ut til at hesten gjorde. Vi mente vi måtte fra spenne hesten fra sleden for å gjøre det lettere, men da sa Severin NEI! Hesten må ha noe å dra på (motivasjon) for å komme seg opp.

Det var da en 16 år gammel gutt ble imponert over samspillet mellom Hesten og dens Herre. Han roa den helt ned og godsnakka med den. Han rett og slett samtalte med hesten.

Forsøk 1: Framme og småsmattet litt og Hesten gjorde et kraftig «byks» og var nesten oppe, men datt ned igjen. Forsøk 2: Likedan. Forsøk 3: Etter ekstra lang kvil og godsnakk/samtaale gjorde Severin seg litt strengere og dro også litt i tømmene. Så hørte vi bare et skikkelig skvalp og myra formelig skvatt rund oss, og dermed var Hesten inne på trygg grunn. Den store, brune hesten glemmer jeg aldri!!

Det var nå blitt så mørkt at Severin Loka slapp hesten fri og vi andre fulgte etter så godt vi kunne. Vel nede ved Setesdalsveien sa Severin Loka: «Det var Hesten som fant veien i mørket, jeg hadde ikke funnet fram!!»

Dette minnet har sittet i hodet mitt så mange år at nå var det på høy tid å få skrevet det ned!

Øvrebø den 29/3-2011 Kåre Mushom

ÅRSSKRIFT 2012 – Agder Tidend: 4. januar 1952

Øvrebø nye heradstyre får store oppgåver å løysa.

Nytt skulehus i Ilebekk krins og fleire vegbygg på programmet. Etter at det gamle heradstyret hadde gjort frå seg nokre mindre saker, og det nye heradstyret var ferdig med skipingsmøte og dei ymse val, samla medlemene av båe heradstyra seg til ei koseleg stund kring kaffibordet. Det vart halde fleire talar, og i alle vart det peika på at i den fire års bolken som nå var ute, hadde det vore eit framifrå godt samarbeid. I denne tida har det vore livall byggjeverksemd i heradet, med vøling av dei eldre hus kommunen har, og med å få ferdig eit nytt skulehus, som kom på over 100.000 kroner. Elles er det bygd nye vegar for 215.00 krone, og fleire gamle vegar er gjort betre. Det er kjøpt inn mykje utstyr til kontora og. Av serlege oppgåver det nye heradstyret får å arbeide med er, om det vert gjeve byggeløyve og ein har pengar til det, blir å få bygt nytt skulehus i Ilebekk krins, eit bygg som og kan gjeva plass til framhaldskulen. Likeins må ein freiste å få til eit samarbeid med Hægeland om bygging av vegen ZEngeland – Samkom. Hægeland skulle vera mykje interessert i å få dette vegbygget fremja så snøgt som råd er. Elles har ein vegen Vikeland – Skarpengland, som og må førast fram.

Agder Tidend 16. januar 1952: Vegen Samkom i Hægeland – Engeland i Øvrebø På siste møte i Hægeland heradstyre dryfte ein m.a. spursmålet om fremjing av vegbygget Samkom i Hægeland – Engeland i Øvrebø. Hægeland er interessert i at denne vegen vert bygt så snart som råd er. Vegen er i 1920 oppgått og kostnadsrekna til kr. 140.000,-, og i 1949 er den skjønsmessig kostnadsrekna til kr. 300.000,-. Heradstyret fann at kravet til ein slik gjennomgangsveg er brigda på så mange omkverve, at det er grunn for ei ny oppmåling og kostnadsrekning av veglina, og bad Vest-Agder vegkontor om å få vegen oppgått og kostnmadsrekna på ny så snart som råd. Det er truleg at det kan bli val av litt annan plass til vegen.

ÅRSSKRIFT 2012 – Rutebil-samband og lastebilløyve i Øvrebø

Kåre Mushom forteller om sine første leveår på Mushom og at kommunikasjonen med omverdenen kunne være sparsommelig, for 60 år siden (i 2012), var det et tema for Øvrebø herredstyre. Her kan du lese et referat som stod i Agder Tidende 27. mars 1952:

Ilebekk- og Mushomfolk søkjer om betre rutebilsamband ….. I siste møte i Øvrebø heradstyre låg det føre søknad fra folk som bur på Store og Lille Ilebekk med Mushom om tilråding for ei bilrute, i alle fall nokre få dagar i veka. Samrøystes vedteke: Heradstyret vil på det beste tilrå at søknaden vert imøtekomen, i alle fall om det ikkje var meir enn 2 dagar i veka. Heradstyret meiner at dette område må få ei betre ordning enn nemda, i møte den 18. januar set som er vedteke i samferdselsnemda den 10. januar 1952. Heradstyret vil ha rett til å kome tilbake til ruteplanen for bygd når ein ser ruteplanen i praksis. Søknad fra Anders Greibesland om å overføre lastebilløyve til Ådne Greibesland. Samr. vedteke: Ein tilrår søknaden mot at Ådne Greibesland fortsatt er villig til å brøyte. Søknad fra Kristian Iglebekk om å oppta sine to søner Olav og Arthur i lastebilforretninga. Samr. tilrådd på vilkår at dei fortsatt er villig til å brøyte og at Øvrebø vert kontorkommune.

ÅRSSKRIFT 2012 – Kåre Mushom: Barndomsminner fra Øvrebø

Jeg er født i 1948 og er yngste sønn av Olga og Albert Mushom. Jeg bodde på Mushom sammen med mor og far og to brødre, samt Bestemor. Hun hadde den lille «Bestemorstua». Her bodde jeg mine fire første år. Det er fa minner jeg har fra den tida, men det «sviver litt» for meg da Bestemor døde i slutten av april 1951. Det var fortsatt så mye snø det året at det ikke var brøyta vei, så kista måtte kjøres med hest og slede.

I 1952 flytta vi til Hægeland på Stallemo. Min far mente det var greiere for oss guttane med hensyn til skolevei. Det var jo ikke så gode transportordninger den gang. Dessuten hadde Stallemo relativt gode ruteforbindelser til byen via Greipstad. Stallemo krets hadde mye forbindelser til Greipstad, og det var faktisk sterke krefter i gang for å skille ut Stallemo for overgang til Greipstad i forbindelse med kommunesammenslåingen i 1964. Men som kjent ble det ikke noe av det, vi fulgte med på lasset til Vennesla kommune.

Stallemo skule: I 1955 begynte jeg på Stallemo skule i «småskulen». Vi gikk på skolen annenhver dag (todelt), og her gikk jeg mine første fem skoleår. Lærer var Thorvald Haugenes, som hadde vært lærer i «generasjoner». Han var en engasjert lærer, spesielt i noen fag. Når vi hadde kristendom skulle det synges salme/salmevers, men Haugenes kunne/ville ikke synge, så da husker jeg at han ba meg og Ruth Aasen (meling) om å «begynne». Årets høydepunkt på skolen var når vi skulle ha sløyd, for da ble skolestua ryddet til fordel for høvelbenker og annet utstyr, og vi hadde sammenhengende sløyd i to uker. Iveren var stor, og noen kom så tidlig om morgenen at set var så vidt det var opplåst og fyrt. Noen ganger hadde vi ekstra lærer med, jeg husker særlig Sverre P. Ilebekk fra Homstean. Jentene hadde samtidig håndarbeid på Bedehuset med lærerinne Jenny Røsstad. Som sagt var Haugenes engasjert og det spesielt i kroppsøving. Det var kanskje helst vinteridrett som stod øverst på hans liste, og da særlig skihopping. Det hendte at han avbrøt teoritimen, og avstd med oss til hoppbakken for å trene. Mange ble gode og Haugenes var kry av dette. Her må også nevnes at mange andre i bygda også var hjelpere og pådrivere om dette, særlig vil jeg nevne Olav og Gunnar Iveland som fikk i stand hoppbakker. Men også langrenn var populært, og flere ganger etter skoletid var det heim med ranselen for så å ha en treningstur til Hestekniben før det ble mørkt. Det er en «topp» vest for Lia/Nordli hvor en på fine dager kan se sjøen som blinka langt ute i Søgne, eller de høye Åseralsheiene i nord. På Stallemo skule henger fortsatt en rekke «Vandreskjold» som skulken vant til seg. Her er både sommer- og vinteridrett representert og mange har sitt navn inngravert i disse kobbertavlene. Skulen ble nedlagt i 1960 og er nå «Bygdestove».

Knuseverk og Grustak: Stallemo var i min barndom i stor grad preget av grus og sand og «Pukkverk». Mange drev med dette, jeg nevner; Statens Vegvesen på Trygve L. Greibeslands eiendom, Georg Iveland med sønner, Johan Mushom, Olav Nordli, Otto Nordli, Jens Greibesland. I tillegg var mange engasjert med lastebiler. Lastebilene kjørte grus til forskjellige steder, og ofte til asfaltverk i Kristiansand. (Jeg tror det var i Kongsgårdbukta). Som guttunge var det veldig morsomt å følge med på denne virksomheten, ikke minst hvis en var heldig og «fikk sitte på» med lass til byen! Vi hadde jo litt fritid siden skolen bare var annenhver dag. Noen sjåfører var ekstra snille ogf stoppa og spurte om jeg hadde lyst til å være med på en tur! Jeg vil da nevne Jakob Hægeland (nabo) og Bendik Kleveland fr Finsland.

Makrellkasser: Men vi måtte tidlig lære oss til å arbeide. Mor og Far var pådrivere, og i tillegg så en fram til å spare opp penger for å skaffe seg en moped. Dette ble det anledning til i og med at «annehver» bonde drev produksjon av fiskekasser/makrellkasser som «attåtnæring». (Noen produserte også tønnestav). Jeg tviler på at noen har tall på dette, men i de åra ble det produsert og eksportert flere titusener, kanskje hundretusener, av såkalt 1/4 kasser fra Stallemodalen. Hver sommer spikra jeg og brødrene mine (og andre) slike kasser for forskjellige bønder, ogvi hadde betalt pr. stk. så det gjaldt å henge i skulle det bli moped! Vi fikk kr. 0,25 – 0,30 pr. stk. Jeg klarte maks. 100 stk. på en dag, men jeg tror at kanskje brødrene mine klarte flere. Den venstre tommelfingeren ble skifta ut flere ganger! Noen drev stort med kasseproduksjon, neste helårsdrift. Nevnes må Anders Kleveland og sønnen Harald. De hadde flere som arbeidde på saga + noen som spikra kasser. Jeg kan heller ikke glemme deres gode medhjelper, Eivind Fidje, som bodde hos dem.

«Pasienter»: Det var også mange i Stallemodalen som hadde «pasienter» (psykiatriske) i sine heimer, delvis som «attåtnæring»: Mari og Berthe Stallemo på «Slottet», Guri og Olav Stallemo på Monen hadde ganske mange mannlige, Anna Stallemo hadde en («Gullsmeden»), Martha og Ingvald Aasen på Greibesland hadde et stort antall, ca 40 stk.? kvinnelige. Dette ble senere Aasen sykehjem, men er nå nedlagt. M;ange av disse pasientene gikk nokså fritt i bygda og etter veien og var liksom en del av folke. Det føltes som de hadde det godt og jeg hadde ikke inntrykk av at noen følte seg utrygge fordi om de oppførte seg litt «annleis». Jeg mener at Stallemo var ei trygg og god bygd, både å vokse opp i og leve og bo i for alle.

«For presten»: Året 1962 gikk jeg «og las» for presten i Øvrebø kirke. Presten var Halvor Nordgaard som var en veldig solid og godt likt prest, og han gav oss mye god ballast. Det var om sommeren vi gikk «og las», og så var konfirmasjonen om høsten. Jeg måtte sykle til kirka selv om personbilene var begynt å komme, og det var heller ikke satt opp noen «rute» til dette formålet. Men det var vi vant til, så det gikk greit. Mens jeg syklet tenkte jeg noen ganger på det Far fortalte om når de gikk for presten i 1914/1915. Da måtte de gå over heia fra Mushom til Øvrebø, barbeint med medbrakte sko for så å ta de på rett før de kom fram. Dette vitner om heller dårlige tider økonomisk (mindre skoslitasje). Han fortalte også om sønn til en noe rikere familie som hadde skaffet seg sykkel. Han fortalte at han en gang kom for seint fordi sykkelen hadde punktert. Det ble siste gang han syklet til lesingen, da presten bestemte at han pent måtte gå som de andre,for sykkel var et alt for usikkert fremkomstmiddel.

Ilebekk skule: Skulane i Øvrebø blei sentraliserte i 1960-61, og Stallemo skule blei lagt ned. Jeg skulle da opp i 6. klasse, og måtte reise til Homstean, Ilebekk skule. Der var det litt større forhold ja, men vi blei godt tatt hånd om. Her gikk jeg i 6. og 7. klasse og i 8. (framhaldskulen). Særlig minnes jeg lærer A. G. Djupesland og Gunnar Holen, men av og til hadde vi også Torkjel Mindrebø som vikar. Her fikk jeg min første engelsk-undervisning ved en ung og frisk lærervikar fra Grimstad: O. P. Svennevig. Ellersvar det god og variert undervisning med både sløyd og husstell og jeg trivdes godt på denne skulen, selv om det nok var noe «tøffere» miljø enn vi hadde på Stallemo. Til denne skulen fikk vi transport med «Melkeruta». Det var Agder Bilrute`´s kombinerte buss. Sjåførene var gode og omtenksomme mennesker som ansvarlig brakte oss både fram og tilbake. Jeg kunne nevne flere, men det var jo særlig Gunnar Upsahl som utmerket seg som en glimrende «pedagog» med oss barna. Vi fikk lov til å hjelpe til med både melkespann og kraftforsekker. Dette passet best for de store og sterke med mye krefter. For meg var det greiest med tomspannene om kvelden.

O. S. Ilebekk: Jeg var bare 4 – 5 år gammel da jeg fikk mitt første møte med O. S. Ilebekk landhandel på Homstean. Jeg husker såvidt O.S. (Olav Sørensen Ilebekk), som stod bak disken og veidwe opp sukkertøy i løs vekt (iført lagerfrakk). Dette var jo også vår butikk å handle på enten vi bestilte varer for sending med ruta eller min far handlet litt på vei hjem fra arbeid i Vegvesenet. Jeg husker også en varm dag vi hadde så lyst på iskrem, og min eldste bror Arthus, som alltid var optimist, tok sykkelen fatt og kjøpte is hos OS. Og han syklet tilbake til Stallemo det forteste han kunne så ikke isen smelta. Senere ble det mer OS kontakt da Ilebekk skule var nærmeste nabo til OS. Da drev Steinar Ilebekk og hans tre søstre butikken. Jeg fikk inntrykk av at her var det mer enn bare butikk. Det var nærmest en institusjon med mennesker som var opptatt av å hjelpe folk, i tillegg til å drive butikk. Her var liksom et «miljø» og også en nyhetsformidlingsplass. Steinar ordna det som kunden ønsket, og den samme innstilling hadde Steivor, Gunvor og Ragna. I tillegg til matvarer var vareutvalget enormt og det var nok ingen som regnet på «omløpshastighet» på varene (utenom matvarene). O. S. Ilebekk følte ansvar for å ha varer på lager som folk trengte, enten oft eller sjelden. Her kunne en få kjøpt om det sa var 1 spiker, og jeg kan som eksempel nevne at Steinar veide opp sement i løs vekt, altså på kundens premisser. Gunvor Upsahl hadde i tillegg postkontoret, og hun var villig til å ordne det meste. Når skulen slutta om ettermiddagen, vrimla det av «skulebonn» i butikken. At de ikke var så lei oss at de «heiv oss ut»? Men nei, her var alle velkommen om de kjøpte noe eller ikke. Av og til hadde jeg råd til en 50-øres is før jeg måtte om bord i melkeruta til Gunnar Upsahl. Han var jo også liksom en av staben hos OS. (Han var gift med Gunvor). Min mor, Olg /f. Kirkehei), fortalte titt at n år de var små og budde på Upsahl i nokså fattige kår, så plukket de blåbær og fylte i noen kurver (sponkurver) som min bestefar Jens Kirkehei lagde. Dette var under krigen (1940 – 1945). Disse kurvene fylt med blåbær eksporterte OS (Olav Sørensen Ilebekk) til England, og han betalte alltid forskudd på dette, enten i form av kontanter eller varer. Det var også kjent at han var snill med folk som hadde det «trangt» og gav dem varer på krita (kreditt). Dette var en tradisjon som Steinar og søstrene videreførte. Olav Upsahl var den siste som drev OS, men

Solknipenavsluttet i 1999. Jeg sitter igjen med en følelse at O. S. Ilebekk var noe mer enn en butikk!

Solknipen, Skarpengland, mars 2012. Kåre Mushom

ÅRSSKRIFT 2011 -Boklansering i Øvrebø

Torsdag 24. november 2011 skjedde det noe uvanlig og historisk i Øvrebø kirke/prestegård. Helse Sør lanserte Ådne Fardal Klevs bok: «Haaverstads sinnsjukekoloni på Nordhagen». Historielaget har vært engasjert i innsamling av stoff til boka og har sikret seg et antall bøker som en kan få kjøpt ved å henvende seg til noen i styret i historielaget. Vi håper også å kunne legge boka ut for salg i +Bank på Skarpengland over nyttår. Prisen på boka er kr. 300,-. Nedenfor følger en omtale av boka:

Ekteparet Torje og Lovise Haaverstad hadde en visjon om å gje psykiatriske pasientar eit betre liv i fridom utanfor institusjon. Allereie i 1930-åra tok de fatt på dette arbeidet, og det er inga overdriving å seie at dette ble livsgjerninga deira. Boka følgjer Haaverstad-folka gjennom ulike koloniar på Sandrib i Øvrebø, seinare Lykkedrange i Randesund, Prestegarden i Øvrebø og til sist Nordhagen i Øvrebø – institusjonen som seinare fekk namnet Lovisenlund psykiatriske sjukeheim. Me følgjer to generasjonar Hasaverstad med privat pleie før fylket og seinare staten tek over. Institusjonen ble lagt ned i 2010.

Soga om Haaverstads sinnsjukekoloni er også ei soge om korleis tilhøva var for psykiatriske pasientar i etterkrigstida i Agder. Boka tek føre seg endringane innan psykiatrisk pleie fra 1800-talet og fram til i dag, heile spekteret fra behandling i institusjon til omsorg i nærleiken av heimstaden. Vilkåra gjennom tidene blir grundig omtalt i boka, og ei mengd av kjelder og bilete gjev glimt frå levd liv berre dei færraste har sett eller høyrt om.

På ein levande måte får ein innblikk i dei utfordringane både pasientar, tilsette og pårørande har vore nøydd til å takla. Soga om menneske med psykiske lidingar er for mange ukjend, og derfor er det viktig at ho ikkje blir gløymt. Boka vil vekke interesse hos alle som vil veta meir om helsehistorie og lokalsoge.

ÅRSSKRIFT 2011: Minner fra en barndom i Øvrebø –…

Av Øyvind G. Føreland: Mimringa denne gang begynner med å fortelle om naturens egen tyggegummi: kvae. Jeg fortsetter med å fortelle om en orreleik, der far min og jeg hadde en spesiell opplevelse. Deretter følger en tragisk historie fra fordums tid. Leiv Grindland og jeg er på fisketur i Sangeslandsvannet. Ei lita hytte som bror min har bygd, transporterer han bort til Sangeslandsvannet. Der blir hytta plassert på en flatpram, og vipps har han husbåt. Så tar vi turen inn i Lidalshytta, der det var fanter som begikk malerier i noen sommeruker midt på 1960-tallet. Til slutt vil jeg ta dere med på fisketur i Vedretjønna på Lolandsheia, sammen med min far Gunvald og onklene Bernhard og Sigvart Loland.

Kvae, fordums tyggegummi. Før 1960 kunne vi ikke gå på butikken og kjøpe alskens slags tyggegummi som nå. På biltur i Setesdal i slutten av 1950-årene, oppdaget vi at det var en del butikker som solgte pakker med bearbeidet kvae. Jeg tror det var da vi ble klar over at det gikk an å tygge kva. Dette er størknet harpiks som har sivet ut på furua der det er kvister eller treet har fått skader. Det var ofte en temmelig omstendelig prosess å få kvaen tyggbar. For det første måtte ikke kvaen være for fersk, og så måtte den bearbeides en god stund i munnen med tunga. Kvaen ble på en måte vasket ut i spyttet ved hjelp av tunga, og tålmodighet måtte til. Falt en for fristelsen til å prøve å tygge kvaen for kjapt, straffet det seg øyeblikkelig. Kvaen satte seg fast i tennene, og da var det viktig at tannfyllingene satt godt fast, ellers kiunne det i aller illeste fall ende med tannlegebesøk. Det fristet ikke meg til å være for rask, for jeg har nesten fått tannlegeskrekken inn med morsmelken. Under prosessen ble kvaen tatt ut av munnen og sjekket opptil flere ganger, før jeg forsiktig prøvde å tygge. Et godt tegn var når kvaen begynte å forandre fargen, for da var det like før den var klar.Kvaen smakte ikke noe særlig, men den var god å tygge på. Når kvaen var uttygd, smuldret den på en måte opp, og det var på tide å spytte den ut. På en av skogturene jeg hadde sammen med min far innerst i Sangeslandsvannet hurtigproduserte han kvae. Han fant seg et furutre der det hadde sivet ut mye kvae, og satte fyr rett på treet. Det begynte straks å dryppe mørk kvae, som han samlet opp på en tollekniv. Kvaen kunne tygges nesten med en gang, men den smakte brent etter det jeg husker. Dette tror jeg var eneste gangen han tente rett på treet for å brenne kvae, smaken fristet nok ikke til gjentakelse.

Orreleik med ilter rev. En litt spesiell tittel på dette avsnittet, men forklaringen følger om ikke så brått. Grytidlig en aprilmorgen i begynnelsen av 1960, var min far og jeg i skogen på vestsida av Sangeslandsvannet for å sjekke opp spillegale orrfugler. På toppen av en fjellskrent snek vi oss framover i retning av en bestemt myr. Da vi var kommet i posisjon slik at vi kunne skue myra, var der ingen fugl å se eller høre. Da hørte vi plutselig et fælslig gaul nede fra myra. Det var beint fram slik at blodet størknet i årene våre! Så, etter noen sekunder i uvisse, kom svaret gående på fire ben og med lang tykk hale. Et prakteksemplar av en ekte norsk rødrev. Den hadde helt sikkert prøvd å fange en av spillgjestene rett før vi kom. Det som nesten skremte vannet av oss, var rett og slett en skuffet og illsint rev som uttrykte sin misnøye både høyt og tydelig.

Historien om Brurefallet. Denne historien fortalte min far meg da jeg var barn. Innerst i Mollvollkilene i Sangeslandsvannet går en gammel ferdselsvei. Det er ikke enighet om dette er Fjellmannsveien eller Kirkeveien til Stallemo. For lang tid siden ble det bygd opp en steinfylling her for å forsere en liten fjellskrent. Øverste del ble i nyere tid fjernet av bonden som eide grunnen på oversiden, for å hindre naboens husdyr å gå opp der. Dette stedet fikk for lang tid tilbake navnet Brurefallet, etter en tragisk hendelse med dødeligVinteren 1965 bygde far båt til me utgang. Det fortelles om ei brud som kom til hest, og at hesten snåvet og falt utfor og ned i vannet med henne. Historien forteller at bruda druknet, fordi vannet var mye større enn det er nå. Mest sannsynlig fant denne hendelse sted før høsten 1774, for det året brøt bekken ut fra Sangeslandsvannet nytt utløp. (Se Årsskrift 2003: Sangeslandsvannet i fortid og nåtid.)

Fisketur med Leiv Grindland. Vinteren 1965 bygde far båt til meg. (Se årsskrift 2008: Jeg begynner min rokarriere.) Leiv var svært glad i å fiske, og vi hadde mange fine turer på Sangeslandsvannet. Oter, med inntil ti fluer, var det aller mest brukte fiskeredskapet, men slik gikk selvsagt også an. Slukfiske foregikk helst fra land, og da jeg var barn var det vanlig å fiske med hjemmelaget kasteboks. Det trengtes bare en egnet hermetikkboks, trepinne, spiker eller skruer og til slutt sen, svivel og sluker. Kvaliteten på ørreten i vannet var kjent for å være god, og størstedelen av fisken hadde rødfarge i kjøttet. Med det rette fiskeværet, som betød passelig sterk vind fra vestlig retning, kunne fiskebøtta bli tung og god. Fisketurer hvis vinden kom fra nordvest eller nord kunne en bare glemme, for da beit ikke fisken i det hele tatt. Jeg har ingen forslag om hvorfor det er slik, så jeg sier bare som den ene meteorologen svarte den andre på et spørsmål han ikke kunne svare på: «Det bare er sånn!» Den aller første gangen Leiv var med i båten far hadde bygd til meg, tror jeg han aldri noensinne greidde å glemme. Båten var 15 fot lang og en snau meter bred, så derfor var den svært smårulten. Den var utstyrt med en betongkjøl på omkring 50 kilo, og det var derfor ingen fare for at den kunne kantre. Da Leiv fikk se båten for første gang, hadde han mest lyst til å trekke seg fra hele fisketuren. Fiskelysten viste seg heldigvis å være sterkere enn redselen for den lille bæten, og han «skalv» seg ombord. Leiv var livredd den første tiden i båten, og han satt musestille i midten av båten og småskalv (tror jeg) inntil han forsto at det ikke var farlig. Det var grei plass til to stykker, men da var den full. Etter hvert slapp redselen taket, og ble erstattet med fiskeglede. Neste gang jeg og Leiv var på fisketur hadde han ingen problemer med båtskrekk. På en av fisketurene innerst i Sangeslandsvannet fik vi se en elg i den midterste kilen (mollvollkilen). Leiv oppdaget elgen og dermed fikk vi en sjelden fin naturopplevelse begge to.

Hyttebåten. Jeg husker vagt ei lita lekehytte som bror min Ingvar bygde før 1960. For å få litt mer detaljer omkring denne hytta hadde vi en liten samtale. En god del av det som fremkommer her er det Ingvar som har fortalt meg. Hytta ble bygd av Ingvar og fetteren Edgar Føreland. Første året sto den nede ved Møllebekken, bak brannstasjonen midt i sentrum på Skarpengland. Våren etter ble det montert meier av treplanker under hytta, og den ble dradd med hest på is eller snøføre bort til Sangeslandsvannet. Ingar og Edgar lånte hest av Anton Sangesland, og dette var ikke første gangen de fikk låne hesten hans. Anton bodde et par hundre meter fra Øvrebø Frikirke, på vei mot Greibesland. Her hadde han for få år siden bygd både hus og stall. Da hytta var vel dradd bort til Sangeslandsvannet, ble den plassert på en stor flatpram. Denne prammen var den gamle ferja som hørte til gården Monen på Sangesland, der min far ble født en vårdag i 1909. Ferja ble brukt til å frakte gårdens buskap på sommerbeite innerst i Sangeslandsvannet, der Monen hadde skog og sommerfjøs. Etter det jeg svakt erindrer, hadde Ingvar snekret en kassebenk med lokk inne i hytta. I denne kassa var det gamle Donald blader så lenge det varte, for etter det jeg minnes ble bladene stjålet etter kort tid.Kanskje dette tyveriet reddet bladene fra total vannskade? Når jeg sitter her med lukkede øyne, ser jeg meg selv sitte i denne hytta og leser om Donald og alle hans elleville eventyr. Husbåten havarerte etter noen få uker, men den ble raskt hevet igjen. Hytta ble da plassert på stranda i nærheten av stedet der sommerfjøset til Monen gård hadde stått. Ferja havnet tilbake på gården igjen, men etter kort tid havarerte den i det gamle innløpet hovedbekken hadde i Sangeslandsvannet. Ferja ble aldri hevet igjen, og den ligger nå trygt begravert nede i gjørma sammen med alle minnene. Hytta ble tatt av høstflommen og dreiv i land nord for Trolldalsvika. Restene ble liggende synlig i vannkanten i mange år.

Malerne i Lidalshytta. Lidalshytta var et landemerke i hele oppveksten min. I Lidalshytta var det greit å ha årene stående tørt under tak.Far min ble født og vokste opp på Monen gård på Sangesland, og her ved Lidalshytta hadde gården «legsteplass». Det var navnet på en plass der det blevlagt og hentet tømmer. Her hadde far min båtplas da jeg var barn, og jeg overtok den da jeg ble eldre. Dette var bare en kort innledning, så dermed over til malerne. En sommer midt på 1960-tallet var det fanter i Lidalshytta som dreiv og malte bilder som de solgte. De hadde laget til en slags malebenk på veggen mot veien, og veggen ble brukt til å teste ut fargene. Jeg er temmelig sikker på at det ,må ha vært slik, for denne veggen så nemlig ut som et fargekart i mange år etterpå. Jeg har arvet et maleri som kan ha blitt malt av fantene i Lidalshytta, for det har vært hjemme hos oss så lenge jeg kan huske. Plassen foran hytta ble brukt som danseplass i fordums tid, noe et bilde fra 1941 viser. Etter som åren gikk, ble Lidalshytta i stadig dårligere forfatning grunnet lite vedlikehold, og forsommeren 2009 var det slutt. Lidalshytta ble revet ned, og en lang epoke var over. Et landemerke er nå borte for all ettertid. Bare restene ligger nå tilbake og minner om svunnen tid. Før memoriets tårer tar meg, går jeg over til årets siste fortelling.

Jegeren i Vedretjønna. En merkelig tittel, men bare vent, dere skal få forklaringen helt til slutt! Det må ha vært i det herrens år 1960, at jeg for første og eneste gang fikk bli med far og onklene mine Bernhard og Sigvart Loland på fisketur til Vedretjønna inne på Lolandsheia. Hva slags agn som i hvertfall min far brukte, husker jeg med sikkerhet, for det var beidemakk. Neppe noe agn kan måle seg med ei svær klyse makk på kroken. Jeg minnes også at far fikk tre ørreter. Den største var lang og radmager og veide 750 gram. Hadde den vært like feit og fin som den neste, kunne vekta gjerne vært nærmere 1,5 kilo. Den tredje og minste ørreten husker jeg ikke noe vekt på. Alle fiskene tok far med seg hjem, men jeg tror ikke den «åleslanke» ørreten havnet på matfatet. Det var radmager fisk som dette vi kalte for «jager». Disse fiskene hadde vanligvis et unormalt stort hode, ofte var buken full av makk og bendelorm, og de var dermed lite egnet til mat.

God Jul og et velsignet Godt Nytt År ønskes dere alle!

Årsskrift 2010 – Minner fra en barndom i Øvrebø…

I år blir det mye krutt og smellprat. Jeg begynner med nyttårsaften 1962, bombesprenging ved J. & S. Bjørnshei Bilverksted. Fetter Stein Føreland og jeg lager svartkrutt, og vi tar i bruk natriumklorat. Vi klekker ut «ildhjulet», hjemmelaget fyrverkeri. Vi lager raketter og bomber. Julesmell, jeg blir skadet og havner på sykehuset 24. desember, selveste julaften.  Av Øyvind G. Føreland.

ÅRSSKRIFT 2011 – Olav Nilsen: En hverdagsprat med Laila…

4. april 2009 ringer telefonen hjemme hos Laila Abusland på Tvidøblane i Vennesla. Det er journalisten Per Jevne som er på tråden fra Trondheim. -Nå har saken løst seg, sier han. Din halvsøster i Irkutsk sitter og venter!

Så oppgir han et telefonnummer som Laila slår med bankende hjerte og dirrende fingre. Det svarer bare på uforståelig russisk i andre enden, og Laila skjønner hun har ringt feil. En kort samtale igjen med Per Jevne, og det viser seg at han har oppgitt et siffer feil i nummeret hun har ringt. Nytt forsøk og da hører hun stemmen til Tanja for første gang!

Jeg kan ikke russisk, sier Laila – jeg er ikke særlig god i engelsk, men jeg snakker flytende tysk. Utrolig nok – det gjør Tanja også, og så er telefonsamtalen i gang. Det blir noen dyre telefonregninger, og Laila skaffer seg etter hvert PC og Skype. En vakker dag ikke bare hører hun sin halvsøster, de ser hverandre for første gang! Et helt nytt kapittel er skrevet i Lailas liv.

La oss gå tilbake til en vakker marsdag i 1946. Det blir født ei lita jente på Homme I Øvrebø. Hun får navnet Laila. Hun vokser opp i en god og trygg heim, og får etter hvert to søsken – Mary og Einar. Laila har det bra i Øvrebø. Her koser hun seg, leker med småsøsken og nabounger, og da hun lærer seg å gå på skøyter er beskjeden klar: Du går ikke på skøyter uten at Kjell Skarpengland er der! Laila er ofte på besøk hos Kjell og søsteren hans, Grete. Når det tordner leker hun og Grete gjemsel i gryteskapet i den gamle landhandelen. Som 7-åring begynner Laila på Mølla skole med Gunhild Loland som lærer.

i 1955 flytter familien til Vennesla, og bygger hus i Tvidøblane. Kort itd etter dør han som Laila har regnet som sin far, og moren sitter igjen med tre små barn og et hus som enda ikke er ferdigstilt. Dermed må hun ut i jobb, og Laila får mye ansvar for sine to mindre søsken, Mary og Einar. På toppen av det hele liker ikke Laila seg noe særlig i Vennesla. Hun slår aldri rot her, og tar turen tilbake til Homme så ofte hun kan. Men hun finner mye trøst i den søte lille kattungen som Klara Loland gav henne før de flyttet. Den steller hun så godt med at den lever til Laila blir 22 år.

Såp treffer hun en ung kjekk danske. Anledningen er Venneslas hundreårsjubileum, der Andreas Andreassen har ansvaret for å lage de vakre kommuneportalene som blir satt opp i forbindelse med jubileumsfeiringen. I 1967 gifter de seg, og i forkant av bryllupet går Laila til prost Nordgaard for å få sin fødselsattest. Nordgaard sier ikke så mye den dagen, finner fram attesten, legger den i en kovolutt, overrekker den og sier: «Nå får du ha lykke til Laila!» Ute i bilen sitter Andreas og venter, men i det Laila åpner konvolutten er det som om hele hennes verden raser sammen på et øyeblikk. For der står det: «Far: russisk krigsfange Pavel Sokolenko!». Ingen har noen gang sagt noe som helst om dette til Laila. Den mannen som døde i 1955, og som hun hele tiden har trodd var sin far, var ikke det likevel! Hennes egen far var altså russisk krigsfange på Hommeleiren i Øvrebø – bare et steinkast fra morens barndomshjem. Og ut fra sin egen fødselsdag forstår Laila at moren må ha truffet sin kjære Pavel i frigjøringsdagene på våren og forsommeren i 1945, og at søt musikk har oppstått. Mer vet hun ikke, og sin mor vil hun ikke plage med dette. I mange år holder Laila nyheten for seg sjøl, samtidig som hun etter hvert søker hjelp hos Røde Kors og den sovjetiske ambassaden. Men det er ingen hjelp å få.

Laila og hennes ektemann slær seg ned i Danmark, og der blir hennes sønn Mikael født. Årene går, Laila og Andreas skiller etter hvert lag, og nå begynner et nytt kapittel i Laila`s liv. Hun utdanner seg til kokke og kjøkkensjef, tar handelsskole og hotellfagskole, og tar til sist over driften av Hankø Seilerkro og Hankø Yachtclub. De som er vel bevandret i de høyere sosietetskretser vet at både kongelige og kjente politikere ofte frekventerer på Hankø i Østfolds vakre skjærgård, og her har hun blant annet servert kjente skikkelser som kong Olav og den tidligere tyske statsminister Helmudt Schmidt!

På hotellfagskolen ble hun kjent med Torhild Nisi fra telemark, som snart ble hennes gode venninne og kompanjong i driften av lokalitetene på Hankø.

Etter mange gode år der borte reiser Laila tilbake til Tvidøblane i Vennesla og får jobb som kjøkkensjef på Loland behandlingssenter. Men ringen er enda ikke sluttet, for noe vesentlig mangler fremdeles: forbindelsen til hennes fars familie i Russland.

Laila`s gode venninne, Torhild Nisi, er ofte på besøk i Tvidøblane. Laila er til vanlig en ivrig avisleser, men en dag orker hun nesten ikke å bla i den og går tidlig til sengs. Torhild, derimot, tar seg en grundig titt, og da faller blikket plutselig på et avisoppslag om tidligere varaordfører i Kristiansand, Harald Sødal! Han har nemlig gitt ut boka «Bare en vendte tilbake» – om tidligere russiske krigsfanger på Sørlandet, og så går hun til Laila og sier: «Denne boka bør du lese!»

Neste dag er Laila på biblioteket og låner boka, og nesten umiddelbart begynner tårene å trille. Det er som om hun er på sporet av sin far med en eneste gang! Kort tid etter ringer hun Harald Sødal og sier: «Jeg er russerbarn!» Harald blir for en gangs skyld stum et lite øyeblikk, og så sier han: «Da kommer jeg på besøk!»

Derfra og til journalist Per Jevne en vakker dag ringer og forteller at saken har løst seg, blir utrolig spennende for Laila. Flere ganger holder Harald og hans godehjelpere på å gi opp, men så blir det endelig en innertier!

Sommeren 2010 møtes Laila og hennes russiske halvsøster hverandre for første gang ansikt til ansikt, da Tanja inviteres på besøk til Norge. Time etter time sitter de ved siden av hverandre i sofaen, holder hverandre i hendene, klemmer og omfavner hverandre, mens tårene triller hos dem begge. På toppen av det hele r Tanja´s andre halvsøster, Rosa, på besøk, og plutselig er Laila fra Øvrebø i direkte og indirekte familie med en masse slektninger i land som Ukraina, Russland og Tyskland! Det blir noen spennende og intense dager – i Vennesla og på Øvrebø, og i Kristiansand, og på hytta til Harald Sødal på Skarpøya i Søgnes vakre skjærgård. En tur til Torhild Nisi´s rike i Telemark rekker de også før Tanja setter seg på flyet tilbake til Russland, og Rosa reiser tilbake til sitt nye hjemland, Tyskland.

Sommeren 2011 er et reiseselskap på besøk i områdene rundt Bajkalsjøen, og i den forbindelse blir Tanja avlagt flere besøk i sin hjemby Irkutsk. I september dette året er Tankja igjen gjest hos Laila på Tvidøblane, og på Tanjas siste dag i Vennesla blir hele gjengen invitert til Røyknes bedehus på kulturkveld søndag 25. september. Her kåserer Harald Sødal om russiske krigsfanger på Sørlandet, og hans kone, Margrethe, synger både på russisk og norsk, og Tanja får med seg enda et gfodt minne fra sin nye familie og sine nye venner i Norge.

Jeg sitter i stua hos Laila da hun forteller om det nye slektstreet hun nettopp har fått oversendt på mail fra slektninger i Odessa. Her har Laila og hennes barn og barnebarn fått en sentral plass sammen med Tanja og hennes barn.

Tanjas dramatiske livhistorie er et kapittel for seg, så fullt av tragedier, motgang og sorg at det alene sannsynligvis fortjener en hel bok Midt i det hele møter vi en høyst oppegående kvinne, utdannet som både tysklærer og datalærer, og med en hjertevarme, et smil og et pågangsmot som kan ta pusten fra noen og enhver!

Tanja og Lailas felles far, Pavel, døde i 1975, så ham får Laila aldri treffe i live. Men hennes halvsøster Tanja og hele hennes familie veier opp for så mye.

Jeg tror på Gud, sier Tanja da jeg møter henne i Irkutsk. – Jeg bekjenner meg som en kristen, sier Laila da jeg møter henne i Vennesla. – Hadde jeg ikke hatt Gud å gå til, vet jeg ikke hvordan livet mitt hadde vært, fortsetter hun. – At je fikk kontakt med Tanja ser jeg helt og fullt som Guds gode vilje, for nå er jeg endelig blitt et helt menneske, sier hun med ettertrykk.

Så går det en rød tråd gjennom det hele, fera lykkelige barndomsdager på Homme i Øvrebø, til en strevsom oppvekst i Vennesla, et rikt og spennende liv inn- og utland, en travel yrkeskarriere, og den motgang og medgang som vi alle møter i livets skole. En tråd som spenner seg hele 7 tidssoner østover på vår lille klode, helt til en storby borte ved Balkaljsjøen, der Tanja sitter og venter på dagens samtale med sin kjære halvsøster i lille Vennesla.

(PS: Tanja døde kort tid etter sitt siste besøk hos Laila i Vennesla.)

ÅRSSKRIFT 2011 – Få ungdomen med

Utgivelsen av bok om Håverstads sinnsykekoloni på Nordhagen har fått stor oppmerksomhet denne høsten, mendet er også interessant å se at familien Håverstad også engasjerte seg i det sosiale liv i Øvrebø. Se bare hva som ble skrevet som leder i Agder Tidend:

Få ungdomen med: Det var eit godt tiltak av hr. Haaverstad i Øvrebø å skipa til ein storstila fest, etter at årsmøti i jordbruks. og skoglaget var ferdig.Dei mange som var møtt fram var sikkert ogso samde om at det var ein hugnadsam kveld som gjev kveik i arbeidet framover.

Bøndene treng ogso å festa litt sume tider. Det friskar opp i alt slitet og strevet. Og dette med kunstnarar frå byen, som sume er redd for ikkje høver for bøndene, er nett rette vegen. Er det kunstnarar i byen som ikkje har noko å varte opp med, so ut på bygdene med dei. Lat byane i dette høvet koma til bygdene. Det som er verdfullt skal me taka i mot.

Ein kan også nemna det verd det er for fremjing av praktiske saker det har og skipa til slike festar. På festen om kvelden i Øvrebø var det vel samla om lag 150 menneske, unge og eldre, kvinnor og menn. Dei fleste av dei unge var sikkert møtt fram serleg for den kunstneriske underhaldningi, men samstundes fekk dei ogso høyra to sers aktuelle foredrag av disponent Grieg og lærar Mæsel. Til årsmøti var det berre møtt fram om lag 15 interesserte jord- og skogbruksfolk. Det var fyrst meiningi at Grieg skulde halda foredraget sitt her, og han var ogso om lag ferdig med det, då formannen i festnemndi kom og varsla om at disponenten var sett upp som hovedtalar på festen. Grieg slutta foredraget sitt her. Og då han ein time seinare kunde halde det for einåhøyrarflokk som var minst 10 gonger så stor, so var han sikkert ikkje led for at han hadde vorte avbroten fyrste gongen. Det verkar ikkje serleg inspirerande på ein tala når det berre sit nokre få menneske på dei fremste benkane.

Det er so mykje tale om å få ungdomen med i Norges Bondelag og bondereisingi, og det er ogso aktuelt. Men for å vekkja interessa so må det ogso skapast fest og hugnad til tider. Elles vert arbeidet lett for turt og keisamt. Men får ungdomen ogso høve til å skipa moro ein gong i mellom, so tek han ogso gjerne på seg praktiske arbeidsoppgåver. Det er rette vegen.

Til bondelag, jordbrukslag og skoglag i andre bygder vil me segja: Gjer som Øvrebø! Skip til fest og huggje på årsmøti! Få ungdom med!