ÅRSSKRIFT 2014- Torfinn N. Hageland: Bruleheia i Torridal i…

Bruleheia var opphaveleg en eiendom på over 800 mål utmark. Av dette var vel 8 mål innmark, og så slo de vel graset på noen myrer. Området ved Eptevannet ble solgt fra i 1911, men dette området blei kjøpt tilbake igjen i 2007. Et område på over 28 mål blei solgt ifra i 1997 som buffersone for Støleheia søppelanlegg, så nå er eiendommen blitt på 775 mål.

Rundt setehustufta vokser det ennå ei gammel hageplante som heter park-slire-kne. Den blir lokalt kalt «jonasrunne» fordi den vokser så raskt, jfr. den bibelske fortellinga om ricinus-runne som vokste opp over profeten Jona mens profeten lå og sov. Lenger aust ligger hornsteinene etter uthuset. Austafor uthustufta står ei stor bøk med fleire stammer. Det var vel Ola Bruleheia som planta den av ei nøtt fra Wergelandsparken. Innmarka er blitt nokså gjengrodd av lyng og skog, men der vokser ennå gras mellom trea. Et innmarksgjerde av stein ligger rundt innmarka. Det var fordi buskapen gikk på beite i utmarka og skulle holdes borte fra innmarka.

Vegretten til Bruleheia går gjennom tunet på småbruket Dale («Slåta») i Torridal i Oddernes og følger først en kjerreveg austover Aslakshòlan. Når en ser ei myr på venstre side som er tilplanta med gran, må en ta av fra kjerrevegen og gå nordover den myra. Gangvegen svinger seg opp lia under et høyt fjell. I toppen av den første kleiva deler gangvegen seg i to. Den ene greina kommer opp en dal like nord for brudledet og går gjennom søndre led i innmarksgjerdet. Den andre greina går oppover vestsida av heia, så at en kan skimte Eptevannet mellom trea, og går gjennom vestre led i innmarksgjerdet.

Brudledet sør for småbruket Bruleheia i Torridal i Oddernes. Rundt 180 m sør for tufta ligger det brudledet som småbruket har navn etter. Det er på 13 steiner. Særmerkt for dette brudledet er at det ligger en liten stein oppå hver av steinene. Ved sida av er det lødd opp en liten varde som kan være ment som en pikkstein (symbol på paring). Segna sier at brudeparet hadde vigd seg i Øvrebø kirke og omkom i snøstorm på heimvegen, at brudledet blei lagt til minne, og at den opplødde varden symboliserer presten som var med på turen. Men det viser seg at dette er ei vandresegn som går om mange brudled på midtre del av Agder. Det er jo heilt usannsynlig at det har omkommet så pass mange brudefølge på så pass korte heieoverganger som det er på Agder. Brudledet må iallfall være eldre enn fra 1719 de Bruleheia blei rydda under navnet Bruleheia, j kan hende mye eldre. Det ligger på toppen av nedstiginga til Mosbø, men ikke slik at en har kunnet se ned til Mosbø. Det ser ut til at det var den samme vegen som gjekk forbi både brudledet på Salen og brudledet sør for småbruket Bruleheia. Det kan til og med hende at det var det samme brudefølget som la ned begge brudleda. Rett nok ligger det 10 steiner i brudledet på Salen, men steinene rundt bålplassen på Salen kan være henta fra brudledet, så det kan ha vært 13 steiner der au.

Eptevannet i Torridal i Oddernes. I 2009 bygde Ludvig Ilebekk d.y. en gapahuk ved søraustsida av Eptevannet. Vi kan se den på avstand når vi går ned fra Bruleheia. Ept var det samme som svane. Det var Høie Fabrikker som stemte opp vannet, sannsynligvis i 1894. Høie Fabrikker hadde ei bedriftshytte på sørvestsida av vannet, nordvest for stemmen. I seinere år blei hytta stående til nedfalls. Høie Fabrikker solgte hytta i 2001 til Øyvind Røynås som i 2003 solgte til Terje Sangesland som i 2013 solgte til Anveig og Ståle Buvik.

Kjelder Han som eier Bruleheia i dag, er Ludvig Ilebekk d.y., f. 28.09.1947, Kristiansand. Inspirert av at jeg hadde skrevet bok om brudled i 2013, og fordi jeg skulle lede en tur opp til Bruleheia for Øvrebø Historielag, gav han meg svært mange opplysninger om Bruleheia før turen. Stor takk til han. Sjøl kunne han ikke være med på turen, men søstera Torbjørg Ilebekk Dahle, kom heilt fra Bamble for å være med på turen og bidro med det hun kunne minnes om Ola Bruleheia. Takk også til henne. Elles har jeg granska noe sjøl. (Det var28 deltakere med på turen, alle mellomaldrende eller eldre. Men hvor blei de unge av?)

Tallregla, etter Ola Bruleheia: Ein to gje ein sko Tri fire ei lire Fem seks ein tekst Sju åte ei slåte Ni ti ein kniv Ellev toll ein skoll Trettan fjortan ein vortan Femtan sekstan ein kneistan Syttan attan ein knattan Nittan tjue ein gammal tobakkskrue

ÅRSSKRIFT 2014 – Torfinn N. Hageland: Bruleheia del 5

Som før nevnt hadde Oddernes fattigstyre pant i Bruleheia som sikkerhet for sjukehusutgiftene med kona til Ola Bruleheia. I 1948 ville fattigstyret ha pengene. For å betale gjelda si til fattigstyret, fikk Ola Bruleheia et rentefritt lån på til sammen 3000 kr. av Ludvik Ilebekk d.e. og Tarald Metveit mot at de fikk pant i småbruket Bruleheia.

Den 29.04.1948 testamenterte Ola Bruleheia til Ludvik Ilebekk d.e., Tarald Metveit og Anders L. Ilebekk. Da skreiv han seg Olaf Andersen Bruleheia. Men i andre papir står fornavnet skrevet både Ole og Olav og etternavnet både Bruleheia og Bruliheia.

Etter 1948 bygde Tarald Metveit ei enkel lita hytte på en del av branntufta og en utedo, men hytta blei ramponert, og hytta datt ned rundt 1970, utedoen litt seinere. Ludvik Ilebekk d.e. ville ha bygd ei hytte, men han rakk det aldri, og materiala blei liggende på et berg lenger nede.

Ola Bruleheia flytta inn på aldersheimen i Tordenskjoldsgate 52 i Kristiansand i 1956.

Etter at han fekk alderstrygd, sparte han opp penger fordi han levde så sparsommelig. Han pakka pengene inn i gråpapir og fikk Ludvik Ilebekk d.e. til å oppbevare pakkene i et pengeskap. Da staten begynte med salget av obligasjoner i «Gullfisken», foreslo Ludvik Ilebekk d.e. og Tarald Metveit at Ola Bruleheia skulle bruke noen av pengene sine på å kjøpe obligasjoner der, og så blei det til at han kjøpte obligasjoner for alle sparepengene sine som var 18000 kr. Etter trekning den 05.09.1957 viste det seg at den da 90 år gamle Ola Bruleheia hadde vunnet 100000 (hundre tusen) kr. i «Gullfisken». Det var en svimlende sum etter den tidas pengeverdi; derfor blei han intervjua av både Fædrelandsvennen og Sørlandet. Den 27.09.1957 blei han med på en filmavis (det var en fil om dagsnytt fra byen som blei vist fram på kinoen for en billig penge). På filmen ble han omtalt som en av byens originaler, og han gjorde noen gemyttlige sprett og tok noen strøk på fela si. Han ville ha honorar og pressa prisen oppover. Filmen blei vist på storskjerm på torget så seint som 17. mai 2014.

Han gav bort penger til folk som satt og drakk i Wergelandsparken. En bygdemann skjenka han full og stjal de pengene han hadde på seg. Noen brøt seg inn på rommet hans, men pengene hans lå ikke der, og som straff ødela forbryteren fela hans. Ola Bruleheia måtte umyndiggjøres, og det skjedde 07.12.1957. Han døde på aldersheimen 02.05.1961 og blei gravlagd ved Oddernes.

Dottera Åse var alt død den gangen; hun var død 12.09.1946, bare 49 år gammel. Men det levde flere barn etter henne, bl.a. Ragnar Degermann og Gustav Degermann som begge bodde på Lofthus i Vestre Moland ved Lillesand, og dessuten Olga Kristine Arnesen som bodde i Nes i Ringerike.

Barna etter Åse meldte seg naturlig nok som interesserte i dødsbuet. Men Åse var jo blitt født utenfor ekteskap, og uekte barn som var blitt født før 1916 hadde vanligvis ingen arverett etter faren (bortsett fra etter lysning i kull og kjønn). Lova var nådelaus den gang. Derfor fikk aldri barnebarna noen arv.

Ola sin brorson, Teodor Almedal, meldte seg au som interessert i dødsbuet. Han budde i Almedal («Spania») under Vehus i Øvrebø. Han fekk heller ingen arv.

Ola si kones slekt meldte seg som interessert i halve dødsbuet. Mange av disse slektningene budde på Øvland i Finsland. Og Ola sine tre testaments-arvinger meldte seg sjølsagt for dødsbuet.

Ingen kunne finne det angivelige tidligere gjensidige testamentet mellom han og kona hans. (om at lengstlevende skulle arve alt). I det siste testamentet kunne han derfor ikke testamentere bort den halvparten som hadde vært konas. Han kunne ikke testamentere bort mer enn det han eide. Derfor blei det til at halve formuen hans gikk til konas slekt, og at den andre halvdelen gikk til de tre testamentsarvingene. Småbruket blei taksert i 8000 kr, og han hadde 57415 kr i sparepenger (da hadde han altså enten gitt bort eller blitt bestjålet for svært mye av de 100000 kr som han vant). Av denne formuen på til sammen65415 kr gikk hans halvpart til de tre testamentsarvingene, det vil si 32707 kr delt på tre, altså 10902 kr til hver av dem. De to panthaverne, Ludvik Ilebekk d.e. og Tarald Metveit, kjøpte småbruket Bruleheia til taksta på 8000 kr.

Etter hvert blei eierpartene i Bruleheia gjort noe om på grunn av utløsing av arv. I 2003 blei Ludvik Ilebekk d.e. sin sønn, Ludvig Ilebekk d.y. eneeier av Bruleheia.

ÅRSSKRIFT 2014 – Torfinn Hageland: Bruleheia del 4

I Kristiansand hadd Ola Bruleheia tre omgangsvenner som tok seg mye av han. Det var Anders L. Ilebekk (utpantningsbestyrer, seiner pensjonistarbeider hos fillemannen Nils Rønning), Ludvik Ilebekk d.e. (grosserer) og Tarald Metveit (disponent i Lekterkompaniet). Alle de tre kom fra fattige kår i bygder på Agder, men hadde slått seg opp i byen. De glemte aldri oppvekstbakgrunnen sin og ville gjerne hjelpe bygdefolk som hadde det vanskelig. Alle tre var med i BUL, og det kan tenkes at Ola Bruleheia spilte til dans der. Det var Anders som blei kjent med Ola hos fillemannen. Anders hjalp til hos fillemanne og Ola solgte varer til fillemannen. Anders var bror til Ludvik, de var fra Homsteanunder Ilebekk i Øvrebø- Tarald Metveit var fra Bygland. Ludvik bodde i samme hus som Tarald, Vestre Strandgate 44. Det var et digert hus som nå stær på fylkesmuseet.

Ola Bruleheia var nesten daglig gjest hos familien Ludvik Ilebekk d.e. Han måtte sitte på en fast stol ved ovnen («Ola sin stol»). Det var fordi han likte varmen, og det var fordi han alltid bar så skitten, og det oste piperøyk av han. Han røykte Karva Blad som lukta sterkt. De ville ikke at han skulle sette seg på de andre stolene, for det satte seg vond lukt i møbelstoffet etter han.

Han hadde et godt lag med barna i familien Ludvik Ilebekk d.e., han hadde en lun humor og ei underholdende fortellerglede. Han fortalte regler og eventyr for dem, han kunne eventyra utenat, han fortalte eventyra på gamlemåten og han dramatiserte de, En gang underholdt han en hel ungeflokk som satt på kjellerlemmen og hørte på. Han likte å komme til fødselsdager og mintes alle fødselsdatoene. Han hadde evnen til å «se» hvert enkelt barn. Han gav barna ting han hadde funnet på byen – en strikk, enkam, noen blomster. Barna hadde streng beskjed om å aldr ete noe av det de fikk av han, men levere det til mor på en diskré måte.

Ludvik Ilebekk d.e. var gift med Olga født Bjærum i Hægebostad. Olga kjøpte Bjørkehaugen på Bjærum, et lite småbruk som faren hennes eide eide utenom gårdsbruket sitt. Familien Ludvik Ilebekk d.e. tok med seg Ola Bruleheia dit på sommerferie. Ola Bruleheia slo heile innmarka med ljå, enda han var gammel, og det blei de veldig imponerte over. Han vaska seg nede ved Bjærumsåna med å tømme hele vaskevannsfatet over seg.

Familien Ludvik Ilebekk d.e. henta Ola Bruleheia hver jul for at han skulle feire jul sammen med dem i byen.

ÅRSSKRIFT 2014 – Torfinn Hageland: Bruleheia del 3

Det er uklart når der blei øyde i Bruleheia. Ola Bruleheia og kona hans budde der året rundt iallfall til 1926, kanskje til 1929. Noe tyder på at Ola Bruleheia budde der året rundt som enkemann til langt ut i 1930-åra, for folk minnes at både han og hesten hans var der da. Han sanka bjønnkam (som lokalt heter kjekam) i vårknipa for å gi hesten. Det sto øyde under krigen, men folk så Ola Bruleheia der om somrene heilt fram til 1944 sammen med ei kvinne på hans alder (ei venninne?). En veit ikke hvor Ola Bruleheia kan ha budd elles desse åra. Like etter krigen (ca. 1946) brant husa i Bruleheia ned, midt på blanke sommeren. Rykta gjekk om at folk på Mosbø satte eld på husa fordi husa var blitt så ringe og råtne at de var blitt farlige for folk og fe å gå inn i. Men en setter jo aldri eld på annen manns eiendom av den grunn, så det var noe mistenkelig med den brannen. Ola Bruleheia mente at det var noen som ville han vondt som sto bak. Han blei bitter for det resten av levetida.

I 1941 – 1956 bodde han i et slags anneks-liknende rom i bakgården i Kristian IV`´s gate 64 i Kristiansand- Der var kaldt om vintrene. Han samla på alt mulig. Der var bord med masse rart på, og der var fullt på golvet, skittent og fælt. Innenfor dette hadde han ei seng, og så hadde han vel ei plate så at han kunne varme vann.

Han hadde aldri noe ordentlig arbeid; han fekk refundert husleia fra fattigkassa og fikk seinere alderstrygd. Han gikk med ei handkjerre og samla allslags skrot og tomflasker som han solgte til fillemannen (skraphandlereen). Hangikk alltid med pipe i munnen. Han levde svært sparsommelig. Han blanda tobakken i dåsen med det som var igjen i pipa, og han blanda tobakken i dåsen med sigarettsneiper som folk hadde kasta for å få tobakken til å vare lenger. Av torghandlerne fikk han overta overmoden frukt når de pakka sammen for dagen. Etter hvert ble han en kjent mann i bybildet, – noen vil nok si en byoriginal.

ÅRSSKRIFT 2014 – Tur til Bruliheia – del 2

Av Torfinn N. Hageland.

Bruliheia i Torridal i Oddernes som husmannsplass: Rydningsmannen var Eilif Gunnarsson som kan hende var fra Auen-bruket i Øvreø Mosbø. Han var husmann i Bruliheia i over 60 år – 1719-1781. Han betalte 2 riksdaler i året til grunneierne. Men så blei her liggende øyde i bortimot 100 år.

Bruliheia i Torridal i Oddernes som småbruk: Ny rydningsmann var Kresten Krestensson Vehus i Øvrebø. Han fikk kjøpt Bruliheia i 1877, og Bruliheia blei da egen eiendom, utskilt fra Auen-bruket og Knud-bruket i Ytre Mosbø i Oddernes.

Kresten var gift med Tone Olsdotter f. Steinsland i Hægeland. Dei flakka stadig fram og tilbake mellom Spansmyr under Vehus i Øvrebø og Almedal («Spania») under Vehus i Øvrebø- De budde i Bruliheia i 17 år 1877 – 1894. Han ble enkemann og budde i andre ekteskapet i Skodan («Amerika») under Bue i Øvrebø, til slutt på Dale («Slåtta») under Øvre Mosbø i Oddernes. Kresten fekk ni barn. Den yngste av de var Torvald, født 1884 i Bruliheia. Torvald blei gift med Ingeborg Andersdotter f. Godheia i Greipstad (tanta til Ludvik Ilebekk d.e.) og slo seg ned i Holtan under Vehus i Øvrebø.

Den neste som budde i Bruliheia, var Bård Andersson Vehus i Øvrebø, men han var her bare i de fire åra 1894-1898.

Den siste som budde i Bruliheia, var Ola Bruliheia. Han budde i Bruliheia i rundt tretti år, kanskje lenger. Vi skal komme nærmere inn på han:

Slekta til Ole Bruliheia: Besteforeldra til Ola Bruleheia var på farssida Ola Jensson frå Langeland i Hægeland og Åse Andersdotter f. Løland i Iveland. Bestefaren er det vanskeleg å finne dødsåret for, for han døde mens han lå borte på arbeid i Vestere Moland, men bestemora døde i 1863. Faren til Ola Bruleheia var Anders Olsson Frivoll i Hægeland f. 10.10.1832. Han budde på husmannsplassen Hagen i Bjordalen under Frivoll i Hægeland da han gifta seg. I mange år budde han med familien sin noe der og noepå en husmannsplass Mæ Lintjønn under Reiersdal i Øvrebø. Han eide et hus på Høye på Mosbø rundt 1884. Han ble rydningsmann av småbruket Stemmen under Bue i Øvrebø i 1887 og flytta dit med familien sin. Han døde under navnet Anders Olsson Stemmen 02.06.1907. Besteforeldra til Ola Bruleheia på Morssida var Gunnar Krestensson Sandrep i Øvrebø og Mari Olsdatter f. Vehus i Øvrebø. Denne bestefaren var den såkalte «Gunnu Mæ Tjønna».

«Gunnu Mæ Tjønna» budde med familien sin i ytterste fattigdom i et ringt hus som halvvegs var ei jordhytte Mæ Tjønna under Lie (nær Sandrep) i Øvrebø. «Gunnu Mæ Tjønna» står omtalt i bygdeboka som den beste spelemannen som har vært i Øvrebø. Han døde i 1856,så Ola Bruleheia fikk aldri oppleve han, men den musikalske evnen må være etter han, fela var vel etter han, og mor til Ola Bruleheia må ha tralla slåttene ettersom Ola Bruleheia kunne slåtter etter morfar sin.

Mor til Ola Bruleheia var Torbør Gunnusdotter f. Sandrep 17.05.1835. Hun døde med Stemmen i Øvrebø 22.02.1903. Far og mor til Ola Bruleheia gifta seg 16.01.1860 og fikk seks barn da de budde i Hægeland, men mange av dem døde tidlig. Far og mor til Ola Bruleheia flytta altså til Stemmen under Bue i Øvrebø i 1867 og budde der til de døde på begynnelsen av 1900-tallet. En veit bare mer om den ene broren til Ola Bruleheia, nemlig Gunnu Andersson Almedal, f. 18.07.1860, d. 11.07.1900, g.m. Jatte Marie Mattiasdotter f. Eigelia i Kvinesdal f. 1857, d. 1948. De budde i Almedal («Spania») under Vehus i Øvrebø. De fikk sønnen Theodor Berdian Almedal f. 26.08.1894, g.m. 1)Ingrid Sørensdotter Bakkan, d. 1936, g.m. 2) Olga Gunnarsdotter Homme i Øvrebø. Theodor arbeidde for Jebsen på Høie Fabrikker og budde på Homme i Øvrebø.

Ola Bruliheia Ola Bruliheia ble født på husmannsplassen Hagen i Bjordalen under Frivoll i Hægeland 28.12.1867. Han bodde på Høye under Mosbø i Oddernes da han ble konfirmert 16 år gammel 05.10.1884. Han flytta med foreldre og søsken til Stemmen under Bue i Øvrebø da han var 20 år gammel. Sa gikk han over fra å være Ola Andersson Frivoll til å bli Ola Andersson Stemmen. Han kjøpte Bruleheia i Oddernes i 1897 da han var 29 år gammel og gikk over til å hete Ola Andersson Bruleheia (det var vanlig å skifte etternavn etter hvert som en flytta til en ny gard). Samme året, nemlig 04.11.1897, fikk han dottera Åse. Mor til barnet var ei 18 år gammel jente som hette Marie Olsdotter Midbø eller Nestebø, f. 1878. og som budde i Mosbø i Oddernes.Hun kan ha vært blant de mange innflytterne som var kommet dit på grunn av jernbanen og på grunn av Høie Fabrikker. «Barnet er født i Mosbø» står det i kirkeboka for Oddernes. En veit ikke grunnen til at det aldri blei noe mer mellom Ola og Marie. Men det var vel ikke wså greit for 18 år gammel jente å slå seg til på et enbølt småbruk langt oppe i heia sammen med en ti år eldre mann. I alle fall går hun ut av soga. Den 28.12.1900, da Ola Bruleheia var blitt 32 år gammel, gifta han seg med den ti år eldre jenta Kristine Mortensdotter f. Åmdal («Solås») i Finsland. Hun var født 12.10.1857. De fikk ingen felles barn. Ola Bruleheia si dotter Åse var først blitt bortsatt til fattiggarden på Strai, men seinere budde ho hos far og stemor i Bruliheia. Der var forferdelig «tjasselig» i Bruliheia, og der var nok ugreitt for Åse å vokse opp, på mer en en måte.

Ola Bruliheia spelte både trekkspel og fele. I de åra da han budde i Bruliheia, var han rundt og spelte i bryllup og tilstelninger av ymse slag. Bruliheia ble mest som et fristad for spelemenn, der holdt de spelemannstreff, og det blei en del festing.

Ole Bruliheia si dotter Åse, var uvanlig pen. Hun blei gift i 1925 med Gustav Petter Degermann på Lofthus i Lillesand i Vestre Moland. den 29.11.1926 skreiv Kristine og Ola Bruliheia gjensidig testamente. Var det på grunn av et motsetningsforhold til dattera? Eller var det på grunn av at kona hans var blitt sjuk? i 1929 blei Kristine innlagt på sjukehuset i Flekkefjord (alle pasienter fra Vest-Agder, bortsett fra de fra Kristiansand by, kunne bli sendt til Flekkefjord). Der døde hun abv kreft i ansiktet 18.02.1930. Den gang var det ikke gratis sjukehusopphold. Derfor tok Oddernes fattigstyre pant i Bruliheia for utgiftene med henne.

ÅRSSKRIFT 2014: Turen til Bruliheia 1. juni 2014 –…

Av Torfinn Normann Hageland

Brudledet på Salen i Øvrebø: Et brudled var det vanlige ordet for et brudefølge. Lokal uttale var brulè. Men på Sørvestlandet kunne ordet brudled i tillegg tyde ei rad med steinar på et berg. Segna seier at det var brudefølge som la ned desse steinane, ein stein for hver deltaker i et brudefølge. Brudledet ligger på en naturlig rasteplass: På toppen av opp- eller nedstigninga, midtfar eller på leite der ein kunne se til den garden som de kom fra eller skulle til. Det skulle ligge til minne om brudeferda over heia og kan hende for å hindre vonde vette fra å følge etter.

Det er funne rundt 130 lokaliteter med brudled, og alle ligger på Sørvestlandet. De står omtalte i mi nye bok: «Stå i stein. Brudled, likkviler, varp og andre steinsetjingar på Agder og i Rogaland». (Commentum forlag, 2013).

Brudledet på Salen er det eneste som finnes i Øvrebø. Det ligger på taket over Støleheitunnelen. En kan gå fra vest, fra Fardal Klev«s hus på den gamle Støleheivegen. Men den korteste og bratteste veg er å gå opp fra austsida av nordre tunnelmunning i den nye Støleheivegen, først langs en hestedriftsveg mot søraust og deretter stuvbratt opp langs et elgtråkk mot sør. Det er 10 steinar i brudledet. Ved sida av ligger noe som ligner en gammel bålplass. En vet ikke hvem det var som la brudledet, og kirkebøkene går ikke lenger tilbake enn til 1700-tallet.

Vegen kan ha gått fra Vehus forbi sørvestsida av Vehuslona (som da var ei lita lon og mulig å komme forbi), forbi Fardal Klev´´s hus og opp til brudledet på Salen. Derfra kan det ha gått slik som vi gikk, langs nordkanten av heia slik at en hele tida kan se ned mot dalen langs nordsida (først vil en se ned på Vestre Svartetjønn, og så vil en se ned på Austre Svartetjønn). Til slutt svingte vi oss ned langs et tråkk og kryssa en bekkedeal et kort stykke aust for det nordaustre hjørnet av Eptevannet. Og så er det murt opp ei kleiv til småbruket Bruliheia. Etterpå gikk vi gjennom søndre led i innmarksgjerdet til andre brudledet. Lenger gikk vi ikke, men vegen kan ha fortsatt skrått ned på nmordsida av Kattetjønn, ned Kattekleiv til Lolandsdalen og så fulgt Austre Fjellmannsvegen langs Lolandsdalen ned til Mørvollen i Øvre Mosbø.

Nå heter det «Myrvoll», og nå heter det «Øvre Mosby», men begge er gale skrivemåter. Fram til 1890-åra var «Mosbø» både uttaleform og skriveform blant heile lokalbefolkninga. Det var embedsmenn som kom utenfra som skreiv «Mosby» fordi de var vant med at gardsnavn ender på -by på Åustlandet og i Danmark. Derfor blei stasjonen kalt «Mosby» da jernbanen blei bygd i 1890-åra. Siden da har skrivemåten «Mosby» utkonkurrert «Mosbø». Uttalen «Mosbø» døde ut i Torridal i 1970-åra, men det fins likevel eldre folk i Øvrebø og nordover som ennå sier «Mosbø».

ÅRSSKRIFT 2013 – frå Agder Tidend 1950

Øvrebø samvirkelag har hatt ein god start

Omsetjinga opp i over 17400 kr. Øvrebø samvirkelag hadde årsmøte 4. mars i Mølla skulehus. Frammøtet var særs godt. Formannen ynskte folket velkomen til møtet. Til dirigent vart vald formannen og til sekretær T. Eikeland. Valnemnd var Jon Bjørnshei, Svein Bøe og Jakob Ubostad.

Av årsmeldinga gjekk det fram at omsetninga hadde auka jamt og sikkert frå starten 9. februar og ut heile året. Første månaden var omsetninga ca. 7000 kroner og siste månaden i året ca. 25000. Heile omsetninga i året var kr. 174 484,61. Endå forretninga vaar nystarta og hadde drive snaue 11 månader og hadde startingskostnader frå før opninga på nesten 2 500 kroner, blei det eit overskot på 353 kroner. Medlemene var med god grunn godt nøgde med resultatet og årsmeldinga og reknskap blei samrøystes godkjente uten merknader. Val:                                                                                                                                   A. Føreland blei vald att til formann og til styre blei vald opp at Otto Hægeland og Trygve Greibesland. Ordførar T. Eikeland bad seg fri då han var så sterkt opptatt på andre hold, og Augund Faremo blei innvald i hans stad. Til revisjonsutval ble G. Føreland vald oppatt. Nokre av kvinnene i laget hadde lagt ned eit stort arbeide for å få det så festleg som mogleg. Lokalet var pynta og bordene pent duka. Det vart servert kaffi og smørbrød og gode kaker frå Samvirkebakeriet. Og alle let seg maten smake. Å. Reiersdal fortalde stubbar og Otto Hægeland las or eigne verker og på humøret var der inkje å klaga. Styraren, Rafoss, fekk velfortent ros for det arbeidet han hadde gjort i året og for det gode resultatet. Etter ein gjettekonkurranse mellom kvinner og menn der kvinnene sigra stort, slutta den gilde festen i 23-tida.

17. mai på bygdene: Øvrebø

I Øvrebø vart dagen høgtida som vanleg. Først var det gudsteneste i kyrkja der pastor Elle tala. Etterpå var det barnetog og idrottsleikar. Seinare på ettermiddagen var det humoristiske tevlingar mellom ymse lag. Det var såleis dragkamp mellom heradstyret og idrottslaget, ølstafett mellom Blå Kors og det kristelege ungdomslaget og potetstafett mellom hjelpekorpset og ungdomslaget. Om kvelden var det fest i Homstean bedehus med tale for dagen av lærar Ljosland og ordførar Ubostad. Det var også song av eit blanda kor, og musikk av eit musikklag. Mykje folk var møtt fram.

Guteskirenn i Øvrebø

I går vart det skipa til guteskirenn i Donebakken i Øvrebø. Det var 99 deltakarar. Dei beste resultat:

Kl. 9 – 11 år: 1: Kåre Moseid, Torridal 142,3 2: Kåre Drange, Øvrebø 141,9 3: Jens Skov-Skov, Torridal 136,5 4: Finn Ole Haukedal, do 131,0 5: Bjarne Elle, Øvrebø 129,2 6: Øyvind Frustøl, Greipstad 123,8 7: Helge Lunde, Vindbjart 118,6 8: Are Hovstad, Fagen 32 117,3 9: Bjørgulv Svenningsen, Oddersjå 106,5 9: Svein Erik Aslaksen, do 106,5

Kl. 11 – 13 år: 1: Arne Omdal, Vindbjart 141,9 2: Erik Siljan, do 134,6 3: Bjørger Mushom, Øvrebø 133,7 4: Egil Fjellestad, do 133,4 5: Ole Magne Lunde, Vindbjart 125,7 6: Karl Johan Kravlen, Øvrebø 125,6 6: Harald Langeland, Hægeland 125,6 8: Ivar Johansen, Fagen 32 124,5 9: Ivar Bakstad, Torridal 121,9 10: Bjarne Iveland, Øvrebø 121,5

Kl. 13 – 15 år: 1: Villy Moseid, Torridal 136,0 2: Olav Iveland, Øvrebø 132,1 3: Jan Skisland, Torridal 130,6

ÅRSSKRIFT 2013 – Agder Tidend: Åsgårdsreia

Som vi har skrevet tidligere skapte Oskereia (Åsgårdsreie) problemer for folk på Homme rundt juletider. Her kan du lese mer generelt om plagene som dette fenomenet førte med seg slik en opplevde det i vårt dalføre – Setesdal. (Agder Tidende desember 1950)

Oskoreia og juleskikkar i det gamle Setesdal

Då tjørekrossar vart sette opp over kvar stabbursdør og kornband hengde over til vern mot vonde vette. Ein er komen inn i julemånaden. Kjem ikkje utanom, og i gamledagar vart tida og festen meir førebudd enn i være dagar. Det var så mange omsyn å ta til bade gode og vonde vetter den gong. Alt skulle takast varsel av, og ovtruene fekk makt. Julemånaden var den viktigaste i året for slike ting. Då var underjordiske på ferde, og då måtte ein stagas varsamt fram, for ikkje å uroa fredlause sjeler. Grunnen kan ein kanskje finna gøymd i dei store drikkelaga, og synene som mange då inbilla seg å hava. Nok er det, at synmerke frå denne tida enno lever og rår om enn i mykje mindre mun, og til dels i andre formar enn då. Kornbandet som vart sett opp skal vera ei leivning frå desse tider. Kornet var heilag, og verna huset og garden frå vonde vetter. Først og fremst var det maten som laut takast vare på. Difor var kornbandet oppsett på buret, der forråda vart lagra. Heilt visst er ikkje fuglebandet, eller kornbandet meint på fuglane frå fyrst av. Skikken har halde seg og no er det eit vakkert og visst merke at jula er der når husfaren set opp kornbandet på garden. Dei fleste unner fuglane og ein godbit i jula, nett som Garborg seier det i Småspurven. Villast er likevel sogene om Oskorei. I Setesdal og Telemark er dette mykje utbreitt, og ved å lesa «Gamalt or Setesdal» får ein eit levande inntrykk for denne redsla. Ofte høyrer ein om folk som vart førde bort frå Setesdal og til Telemark, og omvendt.«Oskoreie reiser adskillige ganger i julen, og især når store drikkelag er i nærheden«, heiter det i gamle skrifter om desse ting. – «Det er ånder som ei har gjort så meget godt, at de fortjener himlen, og ikke så meget ondt, at de kan idømmes helvede, da de består av drukkenbolte, slagskæmper, visekvedere og finere bedragere, og derfor blir deres straf at ride til verdens ende. Forridderen er Guroryssa-rova, så kaldt av sin lange hale, Hvorpå man skiller henne da på de øvrige i ridtet. De rider over vand som land, og deres riden forårsager en så græsselig alarm av jernbidslets ringelen, at man kan høre dem langt borte. Hvor de kaster salen på øket, der må et menneske dø på øyeblikket, og hvor de fornemmer at et mord skal skje i et drikkelag der kommer de inn og setter sig på hyllen over døren for at betrakte. De er helt rolige, så lenge intet er på færde, og rasler overmåte med deres jernstenger når mordet begåes -.» Ikkje underleg at Oskoreia sette støkk i menneskesinna og at dei freista halda seg unna med alle dei rådgjerder som fanst mot henne. I vernet her kjem fyrst og fremst tjørekrossane inn, som enno i dag finst leivningar etter. Her også for største delen på buret der maten var gøymd. Men og finn ein fleire døme på tjørkrossar og trekrossar oppsette på dei underlegaste stader som ein trudde Oskoreia ville koma. Lenge attende tykkest denne tida no skine. Enno folk som lever no, kan minnast tjørekrossane oppsette, og ved å sjå på gamle stabbur som enno har dei i mengder over døra må ein undre seg. – Tenk at det er same folket, og at vi ville gjort det same for ikkje lenge sidan. No er det andre ting å tru på og taka varsel på, om det i heiletaket nokon stad vert gjort…….. P.V.

ÅRSSKRIFT 2013 – Annonser og aktuelle notater 1950 –…

Øvrebø: Dei som har hund i 1950, må betale avgifta kr. 25,- innan 15. februar d.å. Heredskassereren.

Øvrebø: Det årlige misjonsstevne på Greibesland fk. søndag kl 11 og 14.30. – Talere: pastor Elle og emissærene Mjåvatn og Rolf Lorentsen. – Øvrebø bl. kor. – Ta med mat og kopp. Kaffi og melk å få kjøpt. – Bil frå Homstean kl. 10.15 om Loland. -Kollekt til Santalmisjonen

Øvrebø og Hægeland Sogelag: Støtt lagene ved å kjøpe lodder i gavelotteriene. Lodder hos handelsmenn, Torjus Eikeland og Tellef Omdal.

Øvrebø kyrkje: 150 års jubileum – Festgudsteneste kl. 11 ved biskop Smemo. – Offer til utsmykking av kyrkja. – Kl. 15.30 jubileumsmøte ved biskopen, sokneprest Tønnesen og prestane i kyrkjelyden. – Korsang av Øvrebø bl.kor. – Ta med mat og kopp. Drikke å få kjøpt. – Kyrkjebilane går om Loland og Stallemo og om Grødal.

Opplæring Øvrebø: – Sykurs ved Mølla skule i januar. – Søknad til Øvrebø skulestyre innan 1. januar.

1 nytt tilfelle av poliomyelitt – denne gongen i Øvrebø. Etter det Agder Tidend får vita i middags av overlækjar Rosendahl ved Sykehuset i Kristiansand, er det kome ein ny poliomyelittpasient til sjukehuset – ei vaksi kvinne frå Øvrebø. Ho er medels hardt teken, og vert det ikkje verre, vonar ein det beste.

Poliomyelitt i Øvrebø Ei lita gjente i Øvrebø, den 6 år gamle Anne Lise, dotter åt Ingemann Ilebekk, har fått poliomyelitt, og er lagd inn på sjukehuset i Kristiansand. Det er båe beina som er vorte lamma.

Militærbil utfor vegen i Øvrebø i går kveld. Dei to som var med bilene heldt på å brenna inne i førarhuset. Fårleg glatt føre. Frå Hægeland vert meldt til Agder Tidend: I 18-tida i går kveld køyrde ein militærbil utfor vegen ved Sandrep i Øvrebø. Bilen skulle til Evje der det i dag skulle vera skjermbildefotografering. Føret var glatt og vanskeleg og då bilen kom rundt ein sving, gleid han utfor ei 2 meter høg skråning. Bilen køyrde i gir, og hadde til all lukke ikkje noko større fart, så han vart liggjande på kant. Dei to mennene som var med i bilen vart ikkje skadde, mendet braut ut brann og dei to som var inne kunne vanskeleg koma seg ut. Etter mykje bal greidde dei likevel å berga seg ut, og elden fekk dei sløkt med snø. Det er dette føret som er så fælt, fortel meldaren vår. Det er så glatt at det er reint livsfårleg å koma ut. Hadde ulukka hendt 10 meter lenger nede, ville bilen gått utfor ein skråning som er mange meter høg, og då er det uvisst korleis det hadde gått. Det var eit godt stykke frå folk ulukka hende, og så ein ringde Evje etter hjelp, var det ingen som torde ta ut. Meldaren vår som var på ulukkesstaden i går kveld, opplyser at det var rådlaust å sjå om skjermbildeapparata var skadde.

Øvrebø: Søster Borghild Trygsland er ansatt i Øvrebø Helselag frå 4. januar 1050.

Øvrebø framhaldsskule: Framhaldsskulen hadde avslutningsfest nå søndag på bedehuset på Homstean. Som vanleg når framhaldsskulen har fest, var huset fullset. Lærar Mindrebø helsa velkomen og heldt ein stutt tale. Lærar Jon Aasen talte so og fortalte fra skulen i gamle dagar, særleg frå Øvrebø og Hægeland. Som sogeskrivar har hanm ei rik kjelde å ause av og det var mykje interessant å høyra. Borna i gamle tider, (200 – 250 år sidan), måtte tidleg greie seg sjølv. Lova sa då at når barnet var 7 år skulle det sjølv tene til mat og klæde. Elevane hadde sjølv mykje underhaldning, og fekk folk i retteleg godlag, slik at både ungar og gamle lo. Formannen i skulestyret, S. B. Ilebekk, takka lærarane forutifrå godt arbeid, og likeså elevane for den trott dei hadde synt. Ordførar Eikeland takka frå foreldra og frå kommunen og nemnde den fordel ein har som har fast framhaldsskule. Frk. Gunda Mæsel som har handarbeid og kjøkkenstell, las ein prolog som synte arbeidet i skuleåret. M. Abelseth som sløydlærar, takka for godt samarbeide. Kvar av lærarane fekk kvar sin blomst av elevane. Pastor Elle avslutta med andakt og ein stutt tale.

Skuleskirenn i Øvrebø Skulane i Øvrebø hadde sitt årlege skuleskirenn i Donebakken på Homstean 16. mars. Mest alle elevane i folkeskulen og nokre gutar i framhaldsskulen var med. Oskar Skeie frå Øvrebø Idrettslag var med som domar saman med T. Mindrebø. Gutane hadde hopprenn og det var tevling mellom skulane om N. L. sitt vandreskjold. Resultattet vart at Stallemo skule vann ein aksje i skjoldet med 125 poeng i medeltal. Nr. 2, Mølla skule med 113 poeng. 3: Øvrebø skule med 103,5 poeng. 4: Ilebekk skule 65,6 poeng. Framhaldskulen (utanom konkurranse om skjoldet): 115 poeng. Dei beste einskildresultat: 1: Olav Iveland 142 poeng 2: Harry Thorsen 138,6 poeng 3: Oddvar Roland 135,5 poeng 4: Kåre Drange 135,1 poeng Etter hopprennet hadde gjentene utforrenn. Dei beste vart: 1: Anne Signy Strandberg 2: Tone Kleveland 3: Helga Bjerland

Tillaup til skogbrann i Øvrebø Ved 13.tida i går ettermiddag tok det til å brenna i .skogen på Varen ved Ilebekk i Øvrebø. Elden loga kraftig opp, men det kom straks så mange folk til at den vart avgrensa før den hadde gjort nemnande skade. Det har stått vakt ved brannstaden i heile natt og vakthaldet må halde fram. Det er så turt i jorda at det er grunn til å syna stor varsemd med eld i skog og mark. Meldaren vår seier elles at hadde det ikkje kome så mykje folk til stades så snøgt, kunne det lett ha vorte storbrann. Like ved der brannen tok til er det nemleg verdifull skog.

Framhaldskulen i Øvrebø på Danmarkstur – Vitjar ein dansk skule I går kveld reiste 17 elevar i framhaldsskulen i Øvrebø til Danmark. Lærar Mindrebø, som er reiseleiar, fortel i ei samrøde med Agder Tidend at dei skal vitja ein skule i Øllebjerg, 19 mil frå Hirtshals. Læraren ved denne skulen har fleire gongar vore på vitjing i Norge og Mindrebø kjenner han godt frå før.Elevane vil verte godt mottekne og innkvarterte hjå skuleelevane der nede. I juli kjem den danske skulen på vitjing hit opp og da får ein høve til å gjere noko att. Ein samla skule som reiser over til Danmark får moderasjon i billettprisen, så reisa skulle ikkje verta så dyr, sjølv om ein skal leiga buss frå Hirtshals til Øllebjerg.

ÅRSSKRIFT 2013 – Gunnar Iveland: Puttis – Drikketro –…

Puttis og drikketro Då eg var barn brukte vi puttis. Det var 10 cm breie band av ull som ble vikla rundt leggane frå sko til kne. Det kom fr¨å England rundt 1900. Det blei bruka av menn og kvinner på skituerar. Barn som skulle ut og leike i snøen fekk puttis på leggane. Mange skulebarn som hadde lang veg på ofte ubrøyta bygdevegar brukte puttis. Dei var varme og gode og samstundes heldt dei snøen borte frå dei heimestikka sokkane. På slutten av 40-åra gjekk dei ut av bruk. Omlag på same tida som drikketroa for hestane.

Drikketro var frå den tida då all transport var med hest. Dei sto i vegkanten slik at hestane kunne drikke rett i frå troa ved vegen. Vatnet kom frå ein bekk eller eit oppkomme. I oppkomane var det alltid vatn, men bekken kunne gå tørr. Vatnet rann til troa frå ei renne eller eit røyr. Mellom Stallemo og Greibesland var det ei tro rett før Glymstre. Mellom Stallemo og Homstean var det ei tro rett etter høgåsen og ei rett føre Homstean. Ingen er det merke etter nå.

Glymstre – kva er det? Det er ei trang innsnevring av eleveløpet mellom Greibesland og Stallemo. For nokre år sidan var eg på ein skogsbilveg frå Utsogn saman med Arthur Utsogn. Då me kom til elva som renn frå Homstean til Stokkeland seier Arthur: «Her heiter det Glymstre». Eg såg med ein gong likskapen mellom dei to staadaane med innsnevring av elveløpet. Namnet har nok vore bruka i generasjonar. Eg undrast på kva tid det fyrst var tatt i bruk?

Stallemo, november 2013 Gunnar Iveland