ÅRSSKRIFT 2005 – MINNESMERKE RUSSISKE KRIGSFANGER

60 år siden frigjøring:

Minnehøytidelighet i skogen på Horrisland

I samarbeid med Vennesla historielag holdt Øvrebø historielag i vår en flott minnehøytidelighet over russiske krigsfanger som gjemte seg i ei enkel hytte på Horrisland fredsvåren 1945. Harald Sødal har skrevet bok om russiske krigsfanger i Kristiansands-distriktet, og det var på bakgrunn av det at høytideligheten kom i stand. Bl.a. Øystein Larsen la forholdene til rette for å markere dette også på Horrisland. Representanter fra Den Russiske Ambassaden, fra Heimevernet, Harald Sødal, ordfører i Vennesla Torhild Brandsdal, Veterankorpset og en av dem som hjalp russerne, Magne Øvland, m.fl. var til stede da det ble avduket en minneplate.

 (Tekst på minneplaten: Russiske krigs-fanger på flukt krigsvinteren1944/45. I november 1944 rømte tre russiske krigsfanger fra den tyske fangeleiren på Hunsfos. De ble tatt hånd om av bygdefolk og ble holdt skjult i Vennesla og Øvrebø. Her i en primitiv hytte holdt de til i de siste dagene før frigjøringen den 8. mai 1945.)

Om bakgrunnen for dette siterer vi fra Fædrelandsvennen 14. mai 1945:

3 russere ble holdt skjult i Vennesla og Øvrebø siden i fjor høst.

De rømte fra Hunsfoss, og ble tatt vare på av Georg Granly som ved hjelp av andre klarte å gjemme dem. – En fjerde russer hadde rømt fra Stavanger og kommet i skjul i Iveland.

Noen spennende og dramatiske måneder under stadig frykt for å bli oppdaget.

Lørdag hilste vi på 4 russere som hadde rømt fra tysk fangenskap, og det var karer som hadde vært ute for litt av hver. Den ene av dem, en kjekk og sympatisk fyr, gjorde seg forståelig ved hjelp av litt tysk. Han heter Mischa og er fra Gorkii i Russland. De andre tre het Senja fra Smolensk, Mischa fra Ukraina og Kusma.

Mischa forteller at han og to av de andre soldatene ble utkommandert i 1940. 30. juni 1941 ble de tatt til fange av tyskerne og kom til Vennesla 17. mars 1942 etter et forferdelig fangenskap i Polen. Også på reisen til Norge hadde de vært utsatt for forferdelige lidelser og strabaser.

Senja hadde tatt litt ammunisjon i Polen, og ble dømt til døden, men seinere ble dommen forandret. Han ble pisket og siden måtte han stå i iskaldt vann til livet i 26 timer, og ble deretter sendt ut på hardt arbeide uten mat. Ellers fikk de suppe kokt på uvaskede poteter med brennesler og strå i – og av og til litt hestekjøtt. 16 mann fikk et brød til deling pr. dag og hver fange fikk 150 gram suppe.  Det var derfor ikke rart at mange av dem døde av hunger og utmattelse, og mange av fangene var bare knoker og ben. Når de var på utmarsj, hendte det ofte at en falt om på vegen, og da ble han uten pardon slått i hjel med geværkolben av vaktene.

RØMNINGEN

En fredag i november måned i fjor kl. 6.30 om morgenen rømte de tre russerne fra Hunsfoss, og listet seg inn på låven til Martinsen på Moseid. De ble liggende på låven til søndag kveld, men da tvang sulten dem ut. De hadde nemlig bare et halvt brød med seg til deling.

På Moseidmoen traff de Georg Granly, som tok de tre russerne med seg og gjemte dem i et nylig ferdiglaget uthus. Han ga dem mat og stelte godt for dem, og de ble der i uthuset til Granly i 3 måneder, og syns de hadde det herlig i høyet, hvor de kunne sove og spise noenlunde trygt, trodde de.

MEN EN DAG KOM TYSKERNE

og hadde øvelse i nærheten, og en tysk offiser gikk opp trappen til uthuset og sto der en lang stund. Da var ikke verken tyskerne eller Granly høye i hatten, men det gikk godt.

Etter dette turde ikke Granly ha dem der lenger, og flyttet dem til Thorvald Strandbergs hytte ved Kjåvannet. I tiden etterpå flyttet de rundt til 8 forskjellige hytter på Drivenes-heia og Granly gikk i alle slags vær med mat til dem, som han møysommelig hadde skaffet til veie. Til slutt bygde russerne seg en god hytte selv på Omar Sangeslands eiendom i Øvrebø. Her hadde de hatt det bra de siste månedene, for folk i Øvrebø har vært snilde og hjelpsomme.

EN NATT VAR GRANLY SYNLIG NERVØS FOR DEM

og han fikk dem overflyttet til Histøls hytte på Frustøl, og da han kom tilbake til russernes hytte etter å ha fulgt dem til Frustøl, var 10 tyskere i gang med undersøkelser i hytta, så det var i siste liten han fikk dem av gårde. Han ble selvfølgelig forhørt av tyskerne og sa han hogde last på Engeland, og den forklaringen godtok de.

Alle disse tre var så takknemlige for alt hva folk hadde gjort for dem og særlig glad var de blitt i Granly, som forresten også er en kjernekar.

SVØMTE OVER VENNESLAFJORDEN

Den fjerde russeren vi snakket med, hadde rømt fra Stavanger for 21 dager siden, og kom til Iveland mandag. Han hadde svømt over Venneslafjorden om natten, og da han kom fram ante han ingenting om freden. I Iveland måtte han også svømme over elva, utmattet og sulten. På vegen fra Stavanger hadde han bare fått mat en gang. På Iveland var folk snilde mot ham. Hunsfoss-bilen ble sendt opp for å hente ham, så han kunne være sammen med de andre tre, og nå er han også hos Granly. Lørdag ettermiddag bilte direktør Knobel med de russiske fangene til Kristiansand, hvor de skal bo på hotell Metropole, til det kan bli ordnet med heimreise for dem.

Granly har som man vil forstå hatt stor hjelp av Thorvald Strandberg, Vennesla og Omar Sangesland, Øvrebø, under arbeidet med å skjule russerne.

Den siste måneden har også Magne Øvland hjulpet ham mye.

Over.: Representant fra Den Russiske Ambassade holder minnetale og avduker minneplaten Til høyre: Magne Øvland foran minneplaten

ÅRSSKRIFT 2005 – MINNE FRA FREDSDAGENE

Om flagget på forsiden av årsskriftet for 2005:

Flagget, som Kåre Mushom hadde med seg på avdukingen av minneplaten i skogen ved Horrisland, har sin egen spesielle historie:

Det var hans mor, Olga Mushom, som kjøpte flagget på butikken til Olav Lian 7. mai 1945! Det var jo ikke vanlig at butikkene hadde slike symbol på lager, men Olga hadde hørt at hos Olav Lian kunne hun få kjøpt flagg. Hun syklet ned fra Mushom, hvor hun bodde, og ganske riktig, hun fikk kjøpt flagget, en dag før den offisielle meldingen om freden ble gjort kjent. Det ble flittig benyttet i fredsdagene og festlighetene den våren, og er siden blitt oppbevart som et klenodium i familien.

ÅRSSKRIFT 2005 STORE TRÆR

Store trær i Øvrebø’s skoger:

Den største eika Torleiv Bjerland har vært bort i var så stor at først da de hadde skåret 18 kubber rakk sverdet gjennom stammen! Den nederste greina var så tykk at sverdet ikke rakk gjennom, og den gang var det ikke små puslete sverd en brukte. Av det ene treet fikk de 8 mål ved.

Den største grana hogde han ved Hallands tjønner: den målte 6 kubikk, og det var herredsskogmesteren som målte den, så dette er ikke en saftig skrøne av Torleiv.

De var et drivende godt lag i skogen, Torleiv og Olav Dale. Hvert år hogde de utrolige 2000 kubikk! Det var Olav som hogde og Torleiv som kjørte.

ÅRSSKRIFT 2005 TRAKTOR ALLIS CHALMERS

Svigerfar til Torleiv Bjerland kjøpte den første traktoren i Øvrebø

Veterankjøretøy:

Veterankjøretøyet som vi presenterer i år er en jordbrukstraktor av merket Allis Chalmers, modell usikkert, men før 1941.

Det var Olav Øvrebø som i 1941gikk til det den gang dristige skritt å kjøpe seg en ny traktor. Han fikk ordnet finansene ved hjelp av Kreditbanken for Sørlandet i Kristiansand som lånte han penger. Hvor mye traktoren kostet er noe usikkert, men Torleiv Bjerland, som har traktoren nå, husker at en nabo fortalte at Olav hadde betalt 8000 kroner for vidunderet. Om dette virkelig kan være riktig, så må det ha vært et økonomisk løft av dimensjoner når en tenker på den verdien pengene hadde den gang.

Årsmodellen er altså usikker fordi Olav kjøpte traktoren i 1941 og den kom fra Amerika hvor den ble produsert. Det er vel usannsynlig at den er blitt produsert og eksportert under krigen, og den har derfor trolig blitt produsert tidligere.

Men traktoren ble mye nyttet og det er nok flere som kan huske at Olav ikke bare arbeidet med den for seg selv, men dro rundt i bygda og gjorde våronn-arbeide for flere. Men etter en tid ble den solgt til Jens Røstad som hadde den en tid før han solgte den til en kar i Mandal. Det var der Torleiv fant den igjen og ville gjerne kjøpe den tilbake. Men eieren hadde ingen tanke om å selge den, og det var først da Torleiv fortalte historien om den at mannen ombestemte seg og solgte den tilbake til den gården den først kom til for 3000 kr. Og sin pensjonstid har den nå fått på Vårheim. Opprinnelig startet en den med bensin, og når den så var blitt varm koblet en over til parafin som var billigere å bruke. Den er i god stand og starter villig, men dagens behov for trekkraft er den ikke i stand til å mestre, så den står bare til stas og nyter pensjonisttilværelsen.

Litt om merket Allis Chalmers:

Allis Chalmers startet sin beskjedne virksomhet i 1847 og de første produktene var møllesteiner. I 1979 hadde firmaet vokst til å bli en av de viktigste maskin- og traktorfabrikanter i USA. Foruten møllesteiner produserte de flyttbare møller, vannhjul og mye mere.

I 1869 begynte de å lage dampmaskiner og de ble kjent for å lage den største amerikanske centrifugal-pumpe i 1884.

I 1901 ble Allis Chalmers Company til ved at Edward P. Allis Co, Fraser and Chalmers Company og Gates Iron Works gikk sammen til et selskap. Den første landbrukstraktoren ble laget i 1914. Produksjonen vokste og fra 1928 ble en serie med traktorer produsert. Det var da Allis Chalmers bestemte seg for å fokusere produksjonen av traktorer til små og mellomstore gårder og de konstruerte maskiner med en helt ny fasong, at de ble en av de mest populære traktorer som noen gang er produsert. Traktoren med typebetegnelsen WC ble først produsert som en prototype i 1933. Snart fulgte modell B som ble svært populær. Den neste i serien var modell C som kom på markedet i 1940. Den ble etterfulgt av Allis Chalmers CA traktor i 1950, WD i 1948 og Allis Chalmers WD45 i 1953. Siden har Allis Chalmers fortsatt med å modernisere og videreutvikle sine traktorer fram til vår tid.

PS: Ut fra dette kan Torleiv’s traktor være av type C, som altså kom på markedet i 1940, men det er kanskje like trolig at det er type B som var svært populær og ble produsert fram til ca.1948.

ÅRSSKRIFT 2005 GAMMELT TRE

En spennende funn på Skarpengland gjorde også Torleiv Bjerland

Noe virkelig gammelt:

Mens han holdt på å grave ut tomta for sønnen Gunnar på industriområdet på Skarpengland hadde han problemer. Det var veldig vått og da gravemaskinen

fikk tak i noen tømmerstokker 3 – 4 meter ned i myra la han de under gravemaskinen for at den skulle stå støtt. Men han så straks at stokkene måtte ha en eller annen historie å fortelle og at det måtte være noe spesielt, og med hjelp av gravemaskinen fikk han de opp på fast grunn. De lå dypt nede i jorda, kunne de være gamle? Via omveier kom han i kontakt med Sigbjørn Sangesland som straks var enig med han i at dette måtte være gammelt. Sigbjørn hadde kontakter ved ”Laboratoriet for radiologisk datering” i Trondheim og han lovte at han skulle hjelpe til med å få dem til å bestemme hvor gammelt treet var. Slike oppgaver får naturlig nok ikke førsteprioritet, men etter en stund fikk Torleiv beskjed om at treet han hadde funnet var virkelig gammelt, og da den skriftlige rapporten kom kunne han lese:

Furutre fra Øvrebø i Vennesla var ved hjelp av C¹⁴– metoden bestemt til å være 4705 år gammelt!!!!  Feilmarginen kunne være + – 60 år. De hadde videre funnet ut at da treet falt var det 250 år gammelt, noe en kan tydelig se på de tette årringene.

Noen har ymtet frampå om at han må da ha bedre ting å ta seg til enn å undre seg over funn av et gammelt tre i ei myr på Skarpengland. Ja, kanskje noen synes det, men for Torleiv, og flere med ham, er det nettopp slike ting som pirrer fantasien og som gjør at vi får større og større kunnskaper om det vi har rundt oss og som fører til at nye oppdagelser blir gjort. Eller som Torleiv sier det: ”De æ moro å toste mæ ækkå”

ÅRSSKRIFT 2005 EN PETTER SMART I ØVREBØ

Framover vil vi vise noen av de mange gjenstandene som Torleiv Bjerland har laget.

”De æ moro å toste mæ ækkå”:

Da Torleiv Bjerland giftet seg med Mari Øvrebø og de overtok gården Vestbø etter svigerfar og far Olav Øvrebø, overtok de en gård med mange små jorder som gjorde maskinell drift tungvint. Mye av fòrproduksjonen gikk til silo.

Torleiv fulgte i sin svigerfars spor og valgte traktor i stedet for hest, men når han høstet gras med fòrhøster og tilhenger opplevde han ofte at enga var for liten til så langt redskap. Dette må det kunne gå an å gjøre noe med, tenkte Torleiv. Han konstruerte ei kasse som han festet på traktoropphenget og festet fòrhøsteren i denne kassa. Dermed kunne graset blåses rett opp i kassa, fòrhøsteren koples fra når kassa var full, og fòret kjøres hjem på låven. Bakveggen kunne åpnes graset tømmes rett ned i siloen uten at en behøvde å bruke håndmakt for å få det på plass. Smart, tenkte Torleiv, selv om kassa ble noe forandret etter som han gjorde nye erfaringer. Selv små åkerlapper kunne han enkelt høste uten problemene med en lang tilhenger på slep. Så smart at dette måtte andre også kunne gjøre seg nytte av. Torleiv sendte skisser av kassa til produsenten av de fòrhøsterne han brukte den gangen, Gyro i Danmark. Dette måtte da være en god ide for fabrikken, tenkte han.

I Danmark er jordene større og behovet for et sånt hjelpemiddel er ikke like stort, men de skjønte at på norske smågårder kunne det være bra. De sendte svar til Torleiv, og forklarte at de ikke selv hadde kapasitet til å lage en prototyp, men sendte det videre til Mekanisk Verksted på Hedemark som de brukte til slike oppdrag. Flott, tenkte Torleiv, nå blir det produksjon av ideen min!

Men det varte og rakk og han hørte ingenting fra Hedemark. Som den tålmodige mann han er tenkte han at de måtte nok ha litt tid for å komme fram til hvordan de skulle produsere den. Helt til han leste i fagtidsskriftet for bønder: Norsk Landbruk, at et mekanisk verksted på Hedemark hadde funnet opp et revolusjonerende redskap for innhøsting av silofôr på små jorder: Vossakassa.

”De æ jo mi kasse”, tenkte Torleiv, da han så oppslaget. ”Jeg ble sur som krutt”.  Men han hørte aldri noe fra det mekaniske verkstedet, og tok senere aldri kontakt verken med verkstedet eller fabrikken i Danmark. Det var bittert å bli frastjålet en ide som han hadde opphavsretten til, men det har aldri passet for han å stikke hodet for langt fram mot de store og mektige.

Men i vognkjelleren på prestegården står forkassa til Torleiv, hjemmelaget og litt annerledes enn de fabrikkproduserte Vossakassene som en fremdeles kan se i bruk rundt på gårdene, men en kan tydelig se at de er laget etter samme lest som den kassa de fikk tegning av.

Torleiv’s kasse er ikke i bruk lenger, men det er både underlig og litt trist å tenke på at den som virkelig hadde ideen aldri fikk høste æren. Slik er det vel for mange oppfinnere, men nå vet jo vi hvem som hadde ideen.

ÅRSSKRIFT 2005 TYSKERE PÅ STALLEMO

Då tyskarane kom til Stallemo.

Etter snart 60 år er ein del gløymt, men ting som gjorde ekstra inntrykk står klart for meg.  Eg var i 12 års alderen.  Inne ved vannsaga på Hægeland på Stallemo var far og ein mann i arbeid med å skjære stav eller bord til fiskekassar.  Eg var truleg med som ”sjauar” og bar ut ved og avfall etter dei som skar.

Då kom der ei rekke tyskarar etter vegen.  Det var bilar og to kjempestore hestar førespent ei prærieliknande kjerre. Eg kan ikkje minnast at dei vaksne hadde tala om att dei skulle komme.  Ei kone på Homstean sa det var vel til at dei fekk tyskarar på Stallemo også.  Ho var så lei dei som var i Hommeleiren.  Dei trengte ikkje ha det betre på Stallemo enn dei hadde det på Homstean.

På Stallemo  skulle dei slå leir mellom elva og vegkrysset i Teren.  Den tid var det furumo ut til Krossan der det i dag er det tatt ut grus.

Neste minne er frå tunet heime på Stallemo. 

Det kom ein bil med ein stor, kraftig mann i tysk uniform saman med ei norsk dame som var tolk. Dette var sjefen sjølv, dei budde i skulehuset. Var han den første sambuaren i Stallemodalen, forut for vår tid ?

Dei skulle etablere ein leir og han ville kjøpe tømmer av bestefar. Dei skulle grave seg ned i grusen og legge tømmer med torv over som tak.  Dei kunne ikkje hogge der leiren skulle være fordi det då vart synleg frå fly i lufta.  Eg fylgde med i forhandlingane. Bestefar ville ikkje selge då det var så lite skog til garden. Tyskaren virka trugande. Det var fyrste gongen eg kjende uhygge for tyskarane då han for avstad. 

Men alle tyskarar var ikkje like. Olga Mushom fortalde om husundersøking etter radio. Dei budde på Mushom.  Radioen var gøymd i uthusa, og dei fann den ikkje. Ho hadde eit lite barn som låg i ei lita seng i stova, den eine tyskaren stod og såg på barnet.  Då sa han til Olga at sånn ein hadde han heime i Tyskland, medan tårane rann.

Etter kvart sette dei opp to meter høgt piggtrådgjerde rundt leiren. Dei hadde og vaktpost.  Frametter sumaren var det eit vanleg syn at ein tyskar med 10 -12 russiske fangar og Mauser gjekk tur rundt Stallemogardane. Eg minnest ein gong dei kom forbi heime. Vi hadde ein stor gulrotåker der vi dreiv og tynna vekk små gulrøter der dei stod for tett.  Far spurde då vakta om han kunne gje dei små til russarane. Ja, det kunne han dersom det ikkje var salgsvare. Då knaska dei på gulrøter.

I Monane spreidde dei seg rundt omkring og plukka blåbær. Dei hadde alltid berre ein tyskar med som vakt. Vaktene kunne litt norsk og ville gjerne prate. 

Eit minne står like klart for meg i dag som då det hendte. Dei kom forbi heime og skulle opp på Lillehei. Ein offiser var med som vakt. Eg trur han heitte Løhmann. Han fortalde at han hadde ein såpefabrikk i Berlin før krigen kom, men nå var Tyskland kaputt. Han hadde ikkje lyst til å reise tilbake til Tyskland fordi han meinte ikkje det var nokon framtid der meir. Han håpte at amerikanarane eller engelskmennene kom først til Berlin. Blei det russarane var det ikkje håp. Så klappa han fleire gonger på pistolen. Det var like tydeleg som tale. 

Eg såg likevel aldri at russarane vart dårleg behandla. Dei hadde heller ikkje så dårlege klede at eg minnest noko om det. 

Ein haustdag kom naboen innom, nå var det så nære på at han hadde blitt skoten av ein tyskar, for han høyrde kula kvein.  Det var tyskarane som jakta på røy med Mauser i Monane. Og kula kvein etter å ha treft ein kvist. 

Utpå hausten rømte to russiske fangar. Om kvelden høyrde vi tyskarane rundt husa. Då det banka på var det Løhmann. Han orsaka seg, men var nøytt til å fylgje ordre om husundersøking etter russere. Det var tydeleg med uvilje. Då han hadde sett innom alle romma hadde han god tid. Eg minnest at han var dårleg til å leite. 

Ein kveld kom han og sa at det var blendingskontroll. Han gav seg tid til å prate, sette seg ned og demonterte maskinpistolen, sette han saman og forklarte virkemåten. Dette er det siste minnet eg har om tyskarane heime under krigen.

Anders og Johan Stallemo leigde garden som Kjell Anders Greibesland har nå. Rett over elva for leiren. Johan fortalde at ein del av tyskarane var bønder i det sivile. Dei hadde og ei ku i leiren. Han meiner russarane sat ved same bord og fekk same mat som tyskarane. Dei var og ofte nede ved elva og fiska utan at han såg det var vakt med. 

Dei hadde telefon på garden. Diebel sat kvar dag telefonvakt i tilfellet det skulle komme noko melding til leiren. Då dei to russarane rømte vart det strengare. Gestapo med hund kom frå byen. Ein av dei snakka norsk. Han kom inn på garden og sa at nå skulle dei sleppe hundane.  Dersom det viste seg at rømlingane hadde vore innom garden og fått hjelp vart det rettssak og dei ville bli skoten. Men hundane fann ikkje spor. Eg veit ikkje om russarane blei tatt. 

Snart sette haustregnet inn. Grunnvatnet steig slik at dei fekk vatn inn i bunkersane. Då reiste dei. 

Det må ha vore eit visst samband mellom russarane og bygdefolk for det finns ennå ting i bygda som fangane har laga.

 

Stallemo, november 2004.

Gunnar Iveland

ÅRSSKRIFT 2005 TORLEIV BJERLAND

Det er morsomt å finne på noe nytt tenkte ofte Torleiv Bjerland

Hydraulisk vedkløyve:

Det er morsomt å finne på noe som ingen andre har gjort før, tenker Torleiv ofte. Han hadde sett at Ågedalsbrødrene på Fjellestad hadde funnet opp ei vedkløyve, men tenkte at det måtte da kunne gjøres på en annen måte også. Det var da han så en hydraulisk sylinder som Søren Stredet hadde fra et tysk bombefly, (kanskje fra et som styrtet på gården Ågedal på Eikeland i Hægeland?), at noe begynte å forme seg oppe i hodet hans: hva med å lage en oljetank og ei pumpe, feste den til kraftuttaket på traktoren og overføre krafta til den hydrauliske sylinderen? Den ville få stor kraft til å presse noe med! Dersom en la en vedkubbe mellom stempelet på sylinderen og sveiset fast ei øks på andre siden? Som tenkt så gjort, han fikk sylinderen av Søren og dermed var en hydraulisk vedkløyve laget, lenge før noen hadde tenkt på at det kunne gjøres slik.

Tømmervinsj og gårdsarbeid:

Torleiv drev fram store mengder tømmer for folk med traktorene sine. (Han har hatt to ”Gråtass’er”, 14 nye Ford’er og minst 10 brukte traktorer i sitt yrkesaktive liv). Olav Dale, og av og til Finn Tjomsås, hogde tømmeret og Torleiv kjørte det fram. Men for å få det fram var det nødvendig å ha en vinsj på traktoren. Selvfølgelig hadde det nok vært mulig å få kjøpt en, men hvorfor kjøpe når det var mer interessant å lage selv? Kardangen på en gammel lastebil ble i Torleiv’s hender snart til en traktormontert vinsj som gjorde nytte for seg i lang tid.

Med alle traktorene sine gjorde han vår og haustonnsarbeid på mange gårder: Håverstad, før de fikk traktor, Bjarne Håberg, Gunvor og Ragnhild Øvrebø, alle på Dynestøl unntatt Knut Berg. Hvordan er det mulig å rekke det i en tid da han og Mari hadde sin egen gård å drive? Jo, det går når en bare sover 2 – 3 timer hver natt og arbeider resten av tida!!!

Veivedlikehold:

I en periode på 35 år hadde han, i alle fall de første årene, alt vedlikehold av grusveiene i Øvrebø. Det var noe grusing og all skraping når det var bart, og brøyting når snøen lesset ned. Han bygde om noen lastebiler slik at de passet bedre til brøyting på de smale bygdeveiene. For de 35 årenes innsats fikk han påskjønnelse fra Vennesla kommune  

Trearbeid:

I de senere år har ikke helsa vært like god, men det stopper ikke Torleiv: nå lager han nydelige bord med mosaikk av råtnende bjørkebiter. Hvor mange vet han ikke sikkert, men 20 – 30 stykker har det nok blitt. Fantasifulle bordkort til brylluper og andre jubileer og ikke minst til sin egen gullbryllupsdag har han funnet på i det siste.

ÅRSSKRIFT 2005 EIN BYTUR OG EI GRAV

Gunnar Iveland deler nok et minne med oss

Ein bytur og ei grav

Det var i mai 1945. Nokre dagar etter at freden kom, fylgde eg melkeruta til byen. Det var to mann til på ruta. Nedover Høiekleivane tala dei om ein tyskar som ikkje ville overgje seg då freden kom. Dei hadde høyrt at han vart skoten av sine eigne. Han skulle vere gravlagt i furumonen utanfor leiren på Augland.  Ruta gjorde ein stopp der og vi gjekk innover i furumonen. Der var grava. Det var ein trekross med ein tysk hjelm på toppen. Truleg var det ein høgare tysk offiser. Grava låg 5-6 meter ut frå innerste kanten, om lag midt på fotballbanen som er bygd i ettertid. Dei to på melkeruta hadde høyrt om hendinga frå heimefrontfolk. Eg kan ikkje minnast at det var andre som tala om dette eller at det stod noko om det i avisa. Då eg skulle skrive om dette, ville eg prøve å finne ut meir om hendinga.

Det viste seg å vere vanskeleg. Eg spurde eldre torridøler, men nei, dei hadde ikkje høyrt noko om dette. På Arkivet fekk eg kontaktpersonar som gav meg nye namn. Etter mange omvegar kom eg fram til Audun Leland. På den tida dette skjedde budde han ved sida av leiren og var så godt som vitne til hendinga.

Han fortel:

Det var det tyske sikkerhetspolitiet som var i leiren. Norske fangar vart brukt til å bygge leiren, 3-4 brakker og eit større bygg for bil og motorsyklar vart sette opp.

Mot slutten av krigen var norske hirdfolk i leiren. Dei dreiv med oppstilling og marsjering. Nokre dagar etter at freden kom, gjekk framleis tyskarane i leiren med våpen. Ein dag kom det bilar med militære og motstandsfolk. Dei svinga opp maskingevær framfor den tyske vakta. Dette såg skummelt ut. Dei fekk forklart at dei ikkje skulle ense tyskarane, men skulle ta hand om den norske hirden. Hirden hadde avvæpna seg sjølv ved å leggje våpna i ein haug. Ein del hadde nok stukke av. Det vart noko høgrøysta bråk og uro blant tyskarane. Ein full tysk offiser ville ikkje fylgje ordre, han ville heller ta dei norske militære.  Han vart skoten der og då av den tyske sjefen i leiren. Den tyske disiplinen var beinhard sjølv i fredsdagane. Leland såg ikkje sjølv hendinga, men høyrde skotet. Då hirden reiste, var det oppstilling og Hitlerhelsing med handa.

Leland fortel at tyske Vehrmacht-soldatar heldt til i skulehuset på andre sida av vegen. Når han tala med dei, fekk han inntrykk av at det var dårlege forhold og at dei ikkje ville vere saman med tyskarane i leiren.

7. mai, fredsnatta, var det oppstilling utanfor skulen. Dei sang den tyske nasjonalsangen.

Det tykkjer eg var tankevekkande.

Stallemo, november 2004

Gunnar Iveland

ÅRSSKRIFT 2005 LOVISENLUND PSYKIATRISKE SYKEHJEM

Lovisenlund psykiatriske sykehjem

Historielaget er opptatt av å ta vare på historien om ulike virksomheter i gamle Øvrebø kommune. Vi har tidligere skrevet om Åsen sykehjem og hadde avtale med Åsulv Håverstadom at han skulle fortelle historien om Nordhagen, men slik ble det aldri. Vi er derfor svært glade for at Britt Håverstad sa seg villig til å fortelle de hun vet om det som skulle bli Lovisenlund psykiatriske sykehus til Arnhild Bårdsen som intervjuet og Olav Upsahl som tok intervjuet opp på video og senere har spilt det inn på DVD-plater. Britt ble som kjent gift til gården og har opplevd utviklingen gjennom de siste førti årene. Her følger et omarbeidet sammendrag av intervjuet:

Bakgrunnen for at Torje Håverstad startet med psykiatrisk sykehjem var at han jobbet som psykiatrisk sykepleier på Eg Asyl. Den gang, for cirka 70 år siden, var det store sovesaler på Eg, der cirka 20 mann bodde. Der var gitter foran alle vinduene, dørene var låst og der var store luftegårder med høye gjerder. For noen var det nok trygt å bli skjermet på den måten. Vi må huske på at det er sytti år siden dette og at det den gang var lite medisinering. Når pasientene ble utagerende og til tider voldelige, så ble de lagt i tvangstrøyer eller tvangsseler for ikke å skade seg selv. Noen pasienter ba om å bli lagt i seler når de merket at de ble dårlige, for da visste de at de kunne skade seg selv og de kunne skade andre.

Torje Håverstad var en framsynt mann, forut for sin tid. Han hadde en helt spesiell evne til å omgåes pasientene. Da han la fram planene om å starte sitt eget private sykehjem, møtte han mye motgang. Han ønsket at pasientene kunne gå fritt omkring, ingen låste dører, ingen luftegårder. Men han møtte også velvilje og oppbakking på planene sine og det resulterte i at han startet med sykehjem. Pasientene skulle ferdes fritt, de skulle ha mindre sovesaler og han la vekt på at de skulle delta i de daglige gjøremål både ute og inne.

Den faglige bakgrunnen for dette arbeidet hadde både Torje og kona Lovise i sin utdannelse som sinnsykepleiere som det het den gang, og de hadde begge to arbeidet i mange år i psykiatriske institusjoner.

Allerede i 1928 startet Torje opp virksomheten i barndomshjemmet sitt på Sandrip. Han og Lovise giftet seg i 1933, og da leide de et hus på Lykkedrange i Høvåg, der de også begynte å ta mot pasienter. Så ble Øvrebø Prestegård stående tom og da leide de den fra 1934 til 1946. Gården Nordhagen kjøpte de i 1939 av Alf Albert som også hadde en stor gård på Grim ved Kristiansand. Hver vår gikk han med dyrene fra Grim og opp til Nordhagen og var der hele sommeren, og om høsten fraktet de dyrene ned til Grim igjen.

Den første tiden hette det Håverstad Psykiatriske Sykehjem Nordhagen. Rundt 1970 endret en navnet til Lovisenlund Psykiatriske Sykehjem. Vi følte det helt naturlig å kalle det opp etter Lovise, som la ned et enormt arbeide her

Nordhagen var Vest-Agder fylkes største gård og det var melkeproduksjonen som var hovedbeskjeftigelsen. Da Britt kom til gården i 1964 var det 24 melkekyr i fjøset. I 1973 sto det nye fjøset ferdig og det var bygget for løsdrift og på det meste hadde de mellom 80 og 90 melkekyr i en del år. Pasientene deltok i den daglige driften. En del av dem hadde en fast oppgave ute på gården eller inne på sykehjemmet. Ute var det å være med i fjøsstellet, særlig før fjøset ble ombygd. Da Britt kom til gården hadde de to hester på stallen, men før den tid hadde de opp til 8 stykker, og da var det pasientene som hadde ansvar for dem. Om vinteren arbeidet de med snøskuffing, tømmerkjøring, vedhogging og brøyting. Mye av det foregikk med hest. Om sommeren, som jo var en veldig travel tid, var de med i høstonna før en gikk over til å legge alt i silo. Før det var det på den gammeldagse måten med hesjing. Noen hentet staur, noen satte staurene i jorda, noen hengte på hesjetråd, noen dro høy til hesja, noen la høyet på hesja, noen rakte. Det kunne være opp til 20 mann på jordet da.

Ellers hadde noen ansvar i fjøset og var med og melka, og noen skulle få vinterveden i hus. Om høsten gikk det også mye på bærplukking, det var særlig to stykker som var enorme til å plukke blåbær og tyttebær. Svigermor hadde en del hagebær som ble safta og sylta. Husk på at det var opp til 40 mann som skulle holdes i kosten.