ÅRSSKRIFT 2001 – ØVREBØ PRESTEGÅRD

Øvrebø prestegård

ble skilt ut som egen gård i 1758.

Her er et utdrag fra beskrivelsen av grensene som ble bestemt sammen med naboeiendommene. Et godt eksempel på formuleringer og skrivemåte i den tids offentlige dokumenter.

(Avskrift av Osmund Øvrebø’s avskrift): No. 20  F5  24 shilling  1759.

 Christian Fridriksen kongelig majestets sorenskriver udi Mandals amt gjør vitterlig at Anno 1759 den 10. juli blev efter requisision af Capelan velerværdige hr. Henrich Fordal som er blevet benificeret en halv hud gods udi gaarden Øvrebø og ligesaa meget udi gaarden Sangesland.

Rettens middel sat og betjendes med efterskrevne 6 laugretsmænd: Lensmand Ole Rollestad, Nils Kristensen Engeland, Gunder Olsen Homme, Ole Alvsen Li, Tolli Anstenson Li, Anders Endresen Horridsland.

Hvor da for Retten fremkom velbemældte hr. Fordal, som gav til kjende at han har requireret denne forretning, dels for at oplyse hvor meget af Mensalgodset der er blevet ham tildelt, dels for at bevise i hva stand han har modtaget samme og dels for at godtgjøre hva udgifter hidentil er medgaaet her udinden hvorom han og havde innvarslet de forrige brugere af Mensalgodset, nemli: Nils Berendtsen og Anders Halvorsen Øvrebø, samt Bærent Gundersen Sangesland hvilke samtlige mødte til stede, blev da først fremlagt en ved Rettens middel holdende Udbytningsforetning paa Mensalgodset dateret 13 okt. 1758, som blev oplæst og af samtlige Benificiarius, samt af Øvrebø og Sangeslands i alle dele vedtaget og af enhver vedkommende uryggelig skal holdes og bruges efter deri udskrevede udbytning som saa lyder:

Anno 1758 den 13 okt. blev sorenskriver med rettens middel samlet til en lovlig udbytningsforetning i mellem hr. Capelan H. Fordal og bønderne paa gaardene Øvrebø og Sangesland, hvilken foretning nu sker til den ende at Benificiarius bemelte hr. Fordal kan nyde tilbørlig udbytning udi ager og eng med videre til Mensalgodset, en halv hud i Øvrebø og en halv hud i Sangesland og møtte nu bemelte hr. Hendrich Fordal paa den ene side og opsidderne Nils Bærentsen og Anders Halvorsen Øvrebø og Bærendt Gundersen Sangesland hvilke samtlige nu blev enige om at til Mensalgodset er skedt følgende udbytning, nemlig: angaaende den halve hud i Mensalgodset udi Øvrebø er strekningen saaledes vedtaget: Byttet begynder fra en stor sten kaldet Webranstenen som er vedtaget endestav for gaardene Øvrebø, Sangesland, Homme og Mushom. Derifra gaar strengen til Skirebjerget ved Hallands kjønne hvor en sten er sat, der fra i Langaasstenen hvor en ganske lige strekning er, fra Flotmyrstenen gaar strengen lidet skraa til en sten kaldet Maalvolstenen, derfra til en sten som staar i vester enden av Heilundsvollen, derfra til en sten i Haldalstykket mest ved Kaaldageren i Bastureinen, derfra til en sten i øvrekanten av Reinen, derfra til 2^de stene i ydre og øvre ende av Skriageren, derfra til en sten kaldet Kalvestenen, derfra til Gaffelstenen som er endestav for Øvrebø og Li, hvilke bemelte endestav Gaffelstene gaar ganske lige. Dog er her det at agte at til Mensalbruget følger over vedtagne streng en del av 2^deSlaattemyrer kaldet Skolandsmyre og Kalvemyren hvor av hald Kalvemyren følger til Mensalgodset og av Skolandsmyren følger en del til Prestebruget og en del til Bondegodset og er samme slaattemyre nu ved børlig blevet udstenet, dette bemeldte vederlag har Mensalgodset nødt fordi samme syntes at være noget ringere ud i ager og eng end Bondegodset; men i øvrig er denne streng vedtaget at skal uryggelig holdes saa vel nu som i eftertiden. Dernest mellem Mensalgodset og Sangesland og Bondegodset samme steds er Byttet vedtaget saaledes fra den ovenmeldte endestav Webransstenen følger en lige streng strekning med Hommemanden til en sten kaldet Langaasstenen, som er en endestav fra Mensalgodset og Bondegodset i Sangesland, fra Langaasstene gaar en lige strekning til Kraasegen (?) på Røiaasen hvor og en sten er sat derfra i nordkanten fra Røiaasen, derfra til en sten paa Svoene ved Sangeslands Ødegaard, derfra til en sten i Rødningsvollen, som er den anden endestav mellem Mensalgodset og Bondegodset Sangesland, og derfra følger strengen med gaarden Li til den ovennevnte endestav Gaffelstenen. Hvilken strækning er vedtaget at skal uryggelig holdes i henseende til skov og bytte angaaende ager og eng, skog og slaatte er ved Lodkastning tilfaldet Mensalgodset som følger nemlig: 2^de agre og noget i den 3^desaa som den store kirkeager af  1½ Tnds saa, den lille kirkeager af ¼ Tnde saa og noget over 3 Nottungs saa ud i heiageren som er udstenet. Dernest angaaende Hjemmejordet er Mensalgodset tilfaldet al den eng som ligger paa nordsiden af Bækken untagen Lievolden og Renene paa nordsidene af agrene. Rugageren og Stueageren samt et lidet Braad indtil Buebedet. Dessuten er Mensalgodset tilfaldet paa søndre siden af Bækken et stykke av en vold kaldet Storevold som er fra bondegodset udstenet. Angaaende du- og skoveslaater er Mensalgodset tilfalden halvparten i Ødegaarden som er udstenet, og halvparten i Lonemyr som er udstenet. Angaaende Quernesteder er aftalt at til Mensalgodset skal tilhøre en af de 3 kvernesteder som nu er, hvilke kan udvelges. De øvrige 2 kvernesteder nyder bønderne paa Øvrebø og Sangesland nu hver sin part saaledes som de til forn har haft samme. Ligesaa er aftalt at Beneficiarius paa Mensalgodset skal nyde Buvei med sidt kreatur omkring Flotmyrkjilen til sin Buskov, men aldeles ingen beide eller skade gjøre Bondegodset videre end som nødvendig behøves til buvei, og til vederlag derfor nyder Bønderne paa Øvrebø felles fiskeri med Presten, lige som av gammelt. Endnu er aftalt ang. gjæring for deres jord at enhver holder forsvarlig gjærde. Alt saaledes sluttet og contraheret er samt af os og efterkommere  i(?) brødelegen holdes og efterkomes som Rettens middels overværelse, ingaaet på gaarden Øvrebø 13. oct. 1758.

1. Fridrichen

 Hendrich Fordal                     Nils Berentsen Øvrebø

                                               Anders Halvorsen Øvrebø

                                               Berent Gundersen Sangesland

ÅRSSKRIFT 2001 – ØVREBØ OG HÆGELAND

Forholdene under 2. verdenskrig gjorde at mye var forandret fra det vanlige dagliglivet.

Øvrebø og Hægeland,

Hestemønstring

på Homme.

Etter krav fra de tyske myndigheter skal samtlige hester i Øvrebø og Hægeland kommuner mønstre på Homme torsdag 16/1 1941 kl. 10. Hestene fremføres velstriglet og uten seletøy, med bissel, vaskede hover som ikke må være innsmurt.

ÅRSSKRIFT 2002 – GRAVHAUGENE VED GULLTOPPÅSEN

Enda flere sagn fra Ingunn Almedal’s artikkel i 2002.

Gravhaugene ved Gulltoppåsen:

På østsiden av Gulltoppåsen (Homme) gikk den gamle kirkeveien over heia til Øvrebø. Det var også den gamle Setesdalsveien. Her møttes en gang to reisefølger, vi vet ikke om det var bygdefolk. Det ble slosskamp, og en del menn ble drept. De ble gravlagt på stedet, og ennå ser vi restene av gravhaugene etter dramatiske hendelser på heia.

Dette sagnet er ikke skrevet ned noe sted. Det ble fortalt til meg av en mann som bor på Homstean i Øvrebø. Han hadde hørt sagnet av Ola og Gunnar Homme, som begge er døde. Sagnet ble fortalt da de var på jakt inne ved Gulltoppåsen. Gravhaugene er ikke blitt åpnet, og det er ikke mange som vet om dem.

ÅRSSKRIFT 2002 – GAMLE SAGN

I årsskriftet for 2002 skrev Ingunn Almedal om gamle sagn fra Øvrebø og bygdene i nærheten.

Spøkelset på Stean.

En mann forteller om en hendelse han har vært ute for flere ganger. Han har gått på veien til Homstean, og har sett en dame gå ut fra gårdene på Stean og ut mot hovedveien. Når hun kommer til bekken og broen forsvinner hun. Det er ikke spor etter folk.

Denne historien er ikke skrevet ned, men fortalt av folk som kjenner mannen og som vil være anonyme. Det er heller ikke et sagn i den form som vi vanligvis møter det. Det er et memorat, en hendelse fortalt av en person som selv har opplevd det. Det gis ingen forklaring på hvorfor damen går igjen, hun bare er der. Vi vet heller ikke noe om bakgrunnen hennes og hvem hun er.

Vi tar med et sagn som kommer fra Vennesla, men som likevel har en viss tilknytning til Øvrebø:

Røversagn:

Naspevannet ligger i utmarken til gården Drivenes i Vennesla. I vest er det omgitt av en steil fjellside, og ved foten av denne er det store steinrøyser og en hule. Her bodde det for mange år siden tre røvere. De fanget en jente som skulle gå fra Drivenes til en gård i Øvrebø, og hun måtte stelle for røverne. En dag sendte røverne henne av sted et ærend til en nærliggende gård etter at hun hadde sverget at hun ikke skulle røpe dem. Hun gikk, de kjente henne og gav henne i tillegg til det hun ba om, en sekk med erter som skulle renne ut av sekken på tilbakeveien og vise veien til røverne. De sa også at hun måtte slå vann på fengkruttet i røvernes børser.

Fem mann dro av sted, og to av røverne falt med det samme. Den tredje, som het Naspe, tok et pengeskrin under hver arm og løp ut i vannet. Han druknet der og siden er vannet blitt kalt for Naspevannet.

(Storaker: Sagn og gaader)

Falkus-sagnet:

Sagnet forteller om den gangen Oskereia herjet Ropstadbygda fælt og tok med seg Falkus Langeland (Neset). Kristen Frivoll fortalte det slik: ”Falkus hadde drukna, men dei kunne ikkje finne liket. Då for Oskereia framom og ei i skreia slo med svipa i isen og sa: ”Her ligg Falkus i Neset”. Dei leitte og fann han der”. Funnstedet heter i dag Falkusneset.

(Øvrebøboka bd. 3, Kultursoga)

 Dette er også et mytisk sagn som forteller om Oskereia’s ferd, men utfallet ble et annet enn i sagnet om Juletrolla.

I følge tradisjonen hendte det at Oskereia tok med seg folk, av og til endte det med drap. I dette sagnet fortelles det at Oskereia var villige til å fortelle hvor Falkus Neset var, selv om det var de selv som var årsaken til Falkus’ død.

Funnstedet heter nå som nevnt Falkusneset, så sagnet er også et opphavssagn, men hovedvekten er lagt på Oskereia’s ferd i Ropstadbygda, ikke på navnet som kom til etter hendelsen.

ÅRSSKRIFT 2002 – FANTESAGN

Fanter var svært vanlig tidligere.Ingunn Almedal hadde en serie om gamle segn i årsskriftet for 2002.

Fantesagn:

Eit fantefylgje var innom Beinestveit seinhaustes. Dei skulle vidare over heia til Nomeland. Beinestveitfolket la merke til ei utgamal kone, ei fente, som var så skral at ho snaut kunne gå. Då fantane kom til Nomeland, hadde dei ikkje fenta med seg. Då skjønte dei at fantane hadde kvitta seg med den gamle. Dei fann beina etter henne under eit bratt fjell like ved Nomeland bytte.

(Øvrebøboka, bd. 3, Kultursoga)

 Dette sagnet er vanskelig å plassere i en av hovedgruppene for sagn. Fantene var en del av samfunnslivet for 2 – 3 tiår siden. De var innom gårdene for å få litt mat og gratis overnatting.

Det sies ikke noe om hvor lenge det er siden dette hendte, men etter utsagnet om at de skulle gå til Nomeland, tyder det på at det hendte senest tidlig i dette århundret.

Det kan virke som om fantene ikke var så nøye på å leve etter vanlige normer og regler, i og med at de har kvittet seg med fenta. Dette ”drapet” er ”bevist” ved at man fant beina etter fenta våren etter. Funnstedet viser at hun ikke døde en naturlig død.

Dette sagnet kan være et resultat  av folks mistro til fantene. De var ikke vel ansett i samfunnet, og dette sagnet skulle fortelle hvor skruppelløse fantene var.

ÅRSSKRIFT 2001 – KIRKESTRID

Skal me faa ein ny kyrkjestrid?

Strid um ”bekjendelsestvangen”.

Sokneprest Edwin mot dr. Kr. Schelderup.

I desse dagar hev kyrkjedepartementet uppmoda professor Tanager um ei utgreiing i tilføre eit stykke som pastor Einar Edwin skreiv i ”Tidens Tegn” 12 mai i aar med overskrift ”Bekjendelsestvang”. Stykket inneheldt m.a. et motsvar til dr. Kr. Schelderup paa eit stykke  han hadde skrive um professor Hallesby og kirkestriden. Dr. Schelderup hevdar at der i den norske kyrkja hersker ”bekjendelsestvang”.

Sokneprest Einar Edwin hevdar i motsetnad til dr. Schelderup at ”bekjendelsestvang” i kyrkja i røynda er burtteken. Som eit døme paa det nemner han at øvste magt i kyrkja gong paa gong hev utnemnt sermerkt liberale teologar til prestar.

Dette skal vere grunnen til at departementet no hev bede professor Tananger koma med ei utgreiing um spursmaalet.

 (Einar Edwin var en tid prest i Øvrebø. Han ble regnet som svært liberal og mange nektet å gå i kirken av den grunn. En del gikk over til frikirken og noen valgte å benytte kirker i nabosognene til for eksempel konfirmasjon, dåp og vielser.)

ÅRSSKRIFT 2002: UTGRAVINGENE PÅ STALLEMO

Årsskrift 2002: Jon Aasen, forfatteren av Øvrebøboka og av mange av den eldre garde kjent som lærer, skrev 3. juli 1922 et stykke i Agder Tidend om utgravingen av gravhaugene på Stallemo.

Gravhaugane i Øvrebø – Litegrand um utgravingi

Det er `kje for katten aa gjeve seg ikast med aa opne gravhaugar.  Det er berre godt ein ikkje paa førehand veit kor pass mange spadetak det lyt til. For ikkje aa tale um oplag av tolmot. Men saa held han naa stikk ennaa – gamle satsen, at kjæraste barnet er det dei hev stridt mest for.

 Ikkje nett så høgtidssamt er naa dette heller.  Men de skulle vata kor motet og vona seig i bringa paa ein vesal pedagog, daa me fire fulle dagar til ende hadde fare gjenom liksaa mange haugar og ikkje funne dusta forvitneleg.

 Det er ”en tolmodighetsprøve De først trenger”, segjer dr. Gjessing og kveikjer pipa med god ro og same lune smilen som daa me sette spaden i fyrste haugen. Han hadde rett! Naa hev me vitja 16 haugar – gjort funn i tridjeparten – og naa er me nøgde – pedagogane og – .

Jau, her var bra felt aa ta fatt paa. Paa 5 – 6 gardar kring i sokna er godt og vel 50 haugar. Av desse er dei 32 samla paa eit lite felt på eigedomen til  Anders Kristensen Stallemo. 11 av dei 32  er utgravne. Dei runde haugane er fraa 8 – 14 meter i tverrmaal, og dei lange haugane fraa 12 – 18 meter lange og kring 6 – 7 meter breide. Høgda sviv vel millom 0,8 – 1,4 meter.

 Naar ein saa gaar inn i rundhaugane med ei  4 – 5 meter breid gang, og i langhaugane optil  7 – 8 , er det lett aa skjøne at det gjev arbeid. I dei største haugane  blei kring 80 – 100 lass grus hive ut. Og saa skal alt dette leggjast paa  plass att. Haugane skal sjå like prydelege ut naar herr Gjessing reiser som daa han fyrst la hand paa dei. Dette er han særs var med, og takk skal han ha for det. Haugane maa ha krav paa like mykje vyrdnad etter at dei er opna, ja helst meir. —

Kva løyner saa haugane? — Leir krukkene dominerer mest, I dei haugane som hev leivt noko, er funne 13 krukker, Sume av desse er fint fraaseggjorde. Vidare er det spinnehjul, toleknivar, bronsespenner og naaler. Eit par naaler var av sylv.  Det er branngraver dei fleste, saa det syner seg kolrestar imest kvar cm under jordflata paa feltet kringom. Midt i haugen, 75 cm over liket var reist 3 smaa flate steinar i pyramideform. Over denne ei flat steinhelle og kringom dette 6 heller store kvartssteinar ( kattesteinar). Dette var ei kvinnegrav som hev vore rikt utstyrt. Det syner merke etter 3 trebytter, 2 leirkrukker, 4 bronsespenner, 3 bronsenaaler og 2 sylvnaaler. Kring nokre av spennene er det leivningar av ty, som endaa greit syner traader og veving. Eit lag never hev berga dette. Denne grava er fraa eitt til halvanna hundre aar yngre enn dei andre,  som hev gjeve noko. Altsaa fra 6. hundradaaret. Det syner seg  saa over det meste av Sørlandet, segjer Gjessing, at det er etter maaten sein busetjing. Kystranda er daa undanteken. Det fins nok av og til steinreidskapar som er nokre tusen aar gamle.  På Stallemo fant dei saaleis for nokre aar sidan ein gild flintdolk som er kring 4000 aar gamal. Men faszt busetjing fraa den tidi hev det nok ikkje vore.

 Sers rikt er kje nett dette tilfanget av gamalt som er grave fram her. Det  plar det elles sjeldan vere i i slike større gravfelt. Likevel, det er nok til aa klaara mykje som ein før har bisna paa.

 ”Kvi grev de”, spør folk ”naar de ikkje finn noko verdfullt?”  Ne gull og sylv hev haugane leivt lite av.  Men det er anna som kan ha verde for vitskapsmannen. Sjølve gravane – utan reidskap eller smykke kan fortelje mykje.  Nokre steinar inni, koss desse er lagde – kva slag stein o.a. , det er noko arkæologen kan lese paa.  Lite kan det synest saa ein kanskje dreg paa smilen. Det kanme elles la vere. Det er dei mange ting – ofte smaating – som her gjev store oversyn og samanhengen.  Lat bygd etter bygd kome med sine smaa tilskot, og lat vitskapsmannen leite og granske, samanlikne og dra slutningar. Og soga vil vekse i indre samanheng, klaarleik og tyngd. Det vil stige fram meir og meir skjønleg og kjært, livet til fedrane vaare – jamvel her på dei heimlege tufter. Det er om deira verk og ferd me syng: ”Fedrene bygde, sønene trygde heimen som odel til ættene gav.”  Me kan gjerne vere med aa gjeve stønad til dei som i trottig strev vil leite grei veg attende og klaare opp i ”tidernes taake.”

 I gaar for dr. Gjessing fraa Øvrebø att. –

 Dei som fylgde han noko i dette arbeidet, vil ha sterke kjensle av kor det høgtid og helg over yrket. EIn kan saa godt skjøne naar han stend framfor noko nytt og uklaart i ein haug og segjer: ”Man blir stadig styrket i sin ærbødighet og respekt for deres religiøse opfatning og hensyntagen til de døde.” Det er Sørlandet som er felt for herr Gjessings vidare granskingar. Eg vil ønske han lukke til og vone han maa ha like for strevet.

 30. juni 1922

JON AASEN

ÅRSSKRIFT 2002 – THORVALD SKULAND

Thorvald Skuland som skrev om de forskjellige husene på Homstean hadde et sjeldent yrke:

– han var bøkker, og i leksikonet står det at ”en bøkker er en håndverker som lager tønner og kar av trestaver”. Thorvald hadde lært faget av far sin Jon Skuland, og i årsskriftet for 1997 skrev vi om sønnen, Kåre Skuland, som begynte i lære hos faren. (Kåre omkom i en tragisk trafikkulykke / Årsskrift nr. 2.) På side 115 i bildearkivet kan du se en reklameplakat Thorvald laget for et av sine produkter: Lanntønne m.m. Vi gjengir teksten på reklamen her:

 

Til forbrukere av

LANNTØNNER

LANNTØNNER FOR HEST: Denne solide tønne rommer 15 hl. lann, er 1,60 m. lsng og 1,70 m. i diameter. Bordenes dimensjon er 3/4 X 4″ og jurene er av 10 mm rundjern, Utstyrt med skrulåser for justering av jurene. En tønne med lang levetid.

LANNTØNNE FOR TRAKTOR er en førsteklasses tønne, både når det gjelder kvalitet og utførelse. Tønnen rommer 15 hl., er 2 m. lang og har en diameter på 1 m. Den er laget av 3/4 x 4″ bord og jurene rundt er 1/8″ rundtjern.Disse er forsynt med låser som kan skrues til dersom tønnen gisner.

Av andre ting leverer vi: Barkekar i flere størrelser. Kar for luting av halm. Ellers alt i bøkkerarbeid: Tønner – Baljer og Bøtter.

Thv. Skuland

Bøkkerverksted

Tlf. 8033 – Øvrebø

HURTIG LEVERING – FAGMESSIG UTFØRELSE

ÅRSSKRIFT 2002 – AGDER TIDEND/UTHUSBRAND

Lørdag 29. august 1930 skrev ”Agder Tidend”:

Uthusbrand i Øvrebø i gaar kveld.

Huset hjaa heradskasserer Iglebæk brunne upp med avl,

maskinor og reidskap.

Buskapen vart redda ut i siste liten.

 

Fraa Øvrebø vert meldt til Agder Tidend. I gaarkveld i 10-tidi kom det eld laus i uthuset til heradskasserar Bernt J. Iglebæk. Elden spreidde seg med rivande fart, men til all lukke vart elden uppdaga straks av eigaren, som hadde vore ute ein tur. I fjøset sto 4 kyr, 2 kvigor, 4 grisar og ein hest. Alle dyri vart berga ut, men heile avlen og alle gardsreidskapar og maskinor strauk med. Huset var trygda for kr. 3400. Avl og reidskapor var ogsaa trygda.

Sætehuset stend noksaa nær uthuset, men det var stille ver og vinddraget stod fraa, so det var ikkje større fare for sætehuset. Korleis elden kom laus veit ein ikkje, men ein gissar paa kortslutning fraa dei elektriske leidningane.

Krøteri vart sett inn hjaa grannen i sumarfjøset.

(Bilde av gården ”Der nede” der uthuset brant. Uthuset er ikke med på dette bildet, men sto nederst i høyre billedkant. I bakgrunnen ser en hovedgården på Ilebekk ”Der heime”, som de andre gårdene er skilt ut fra. Det er gården som Torgeir Ilebekk eier nå. Bakenfor denne , oppe i lia,skimter en ”Der oppe”, gården til Fuskeland. Hovedhuset på ”Der nede” ble revet ca 1950, og deler av det ble nyttet i det nye huset til Sverre B Ilebekk (nå Thor Sangesland). Loftsetasjen ble benyttet til å bygge en hytte på Mushom.)

ÅRSSKRIFT 2002 – ENDA EN VETERANBILHISTORIE

Per Slettedal’s

Essex Super Six Coach 2 door 1929 modell

(Se bilder i Bildearkivet på Side 116)

Essex er billigutgaven I Hudson-familien og konkurrerte I markedet med Ford og Chevrolet. I 1929 var Essex den største bidragsyteren i Hudsonkompaniet til å nå et salgsvolum på 300.000 biler. Dette utgjorde 6,6% av registrerte biler dette året i Amerika.

Vi kjøpte bilen i 1984 fra Lillehammer, og den gjennomgikk full restaurering til vi registrerte den i 1989.

Det var et greit familieprosjekt hvor faktisk alle deltok, men den største innsatsen var det Jens Petter som bidrog med.

Vi har hatt noen turer, men det var nok restaureringsjobben som var mest spennende. Bilen har registreringsnummer F-15131. Dette er nummeret den fikk da den ble registrert første gang i 1929 i Kongsberg, Kjøpt fra Amerika av kjøpmann Hvitsten.

Essex motoren er godt avbalansert, derfor kunne man få et relativt høyt turtall og dermed god effekt, hele 55 hk fra en 2,6 liters motor i 1929. Avbalanseringen var påskrudde  kontravekter på veivakselen. Når turtallet økte for mye strakk festeboltene seg og motoren kom i skikkelig ubalanse. Etter dette holdt moteren kun en kort tid.

En annen ulempe var at bilen var utstyrt med korkplateclutch i oljebad. Hvis det ble slurvet med oljenivået så hogg koplingen momentant, dette gikk ut over drivverket. Ofte brakk ei tann i kronhjulet, noe som resulterte i en meget ubehagelig og rykkete kjøretur.

Karosseriet var godt og ikke bygd på treskjelett som mange av konkurrentene. Det er også en del finere detaljer på bilen som er uvanlig på så billige modeller. Grunnen til at det ikke er så mange Essex’er igjen er nok svakheten i motoren. Svein Bø på Fjellestad hadde en 1931 modell og jeg har fått motor og bakaksel fra denne.