Øvrebø historielag

Blog

ÅRSSKRIFT 1997 – RIM OG REGLER – KOMMUNEDELING –…

24/08/201824/11/2022
by Lars Ilebekk

Rim og regler:

«He du vont i magen, gå til Per i Hagen. Sett dæ på ein stein, gnag på eit bein. Bli du ikkje god igjen så kjæme kråga å fly dæ heim.»

Dette sa en om kråka som tidligere var en trekkfugl i Øvrebø. (Fotalt av Gislaug Bjorå Ilebekk) «Gregorsmøss kan I meg vente. Marimess kommer eg visst. Kommer eg ikkje før sommersmål, skal eg komme om det så er på en stav!»

og dette kunne en rope til gjessene som kom flygende så ville de forandre retning: «Fly nord, fly sør, fly Godlemyra.» (Etter Gunvald Ilebekk – du kan jo forsøke om det virker.)

Det skjedde for 101 år siden – Fædrelandsvennen ugen 13. – 20. Martz 1896: Øvrebø og Hægelands hered deles forstk. 1. juli 1896 i Øvrebø og Hægeland hered. I den anledning skal der ogsaa vælges ny Forligskommission i hvert hered.

Privatskolen i Øvrebø: I Øvrebø og Hægelands herredstyres møde 10de ds. behandledes andragende fra bestyrelsen for Stallemodalens privatskole om det sedvanlige bidrag til nævnte skole, saa meget som privatskolen vil lette skolekassens budget. Skolen holdes 12 uger aarlig. Et flertal fandt at en burde indvilge andragendet.

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 1997 – AGDER TIDEND – FRAA ØVREBØ 1927

14/08/201824/11/2022
by Lars Ilebekk

Dette sto i avisen Agder Tidend 27. april 1927

No er det snart slut paa vinteren og snøen er mest burte paa slettene. I skogen er det enno ein del att og isen ligg framleis paas vatni. Det hev vore ein lunefull vinter, og eit svært kleint føre, baade i skogen og etter vegane. Snø, slut og regn um ein annan, mest jamt, og lite godver hev det vore. Sume stader hev snøen gjort ein del skade paa ungskogen. Det hev vore ein del skogdrift i vinter som elles, men dei fleste driv ikkje meir enn dei kan greida sjølv utan leigd hjelp. Det er mest kassestav og sildekassor folk hev arbeidt med, og det er selt mange tusen kassor i vinter. Ein del ved er drive fram, likeeins er det skore litt tunnestav.

Eit snikkarkurs hev vore halde på Øvrebø gamleheim i vinter. Det vara i 8 vikor og slutta med utstilling sundag 3. april. Det hev vore arbeidt mange sers fine og nyttige ting paa kurset, mellom anna befear, sengjer, skaap, kommode, stolar vaskevatnsbord, sofaer o.a., i alt var det utstilt ting til ei samla verd av 2000 kronor. Det var møtt fram mykje folk til utstillingi, men der burde ha vore endaa fleire. Det hev vore 12 elevar paa kurset, og det er T. Eikild fraa Aaseral som hev vore lærar. Han heldt eit liknande kurs her for to aar sidan.

Folk hev teke til med vaararbeidet men truleg kjem ein til aa byrja paa om ei vekes tid, avdi det er så kaldt um nettene. Sume klagar yver at høyet er udrygt aa taka av i vinter, og fleire lyt kjøpa ein del for aa berga seg yver vaarknipa.

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 1997 – BRAKKA SOM BRANT

14/08/201824/11/2022
by Lars Ilebekk

Av Alf Eikaas

– i Leiren på Homme

I dag står det et stort trelastlager som i sin tid ble satt opp av Øvrebø Sagbruk og Høvleri. Men fra tyskerne bygde Leiren under krigen og fram til sommeren 1953 stod her ei enda større brakke. For tyskerne fungerte den som mannskapsbrakke. Etter krigen fungerte den som hva vi i dag kanskje ville ha kalt et flerbruks-hus. Jeg kom til å kjenne den forholdsvis godt, – jeg tilbrakte ca. tre arbeidsår der.

Romprogrammet for flerbrukshuset, fra vest mot øst, altså fra lengst unna til nærmest Setesdalsveien, husker jeg slik:

To store rom fra enden av brakka ble disponert av kommunen til skoleformål. Helt i enden lå framhaldsskolens klasserom. Det neste store rommet var sløydsal. Sløydsalen fungerte både for framhaldsskolen og folkeskolen. Den gang var ikke formingsfagene spredt utover skoleåret. Nei, de var samlet som konsentrerte arbeidsuker. Var det tre uker i 7. klasse og 6 eller 8 uker i framhaldsskolen? Det var heller ikke formingsfag! Det var snekkerskole for guttene og syskole for jentene. Sløyd og håndarbeid, kalte vi det. Hensikten var å lære å bruke verktøy, redskaper og materialer slik at en siden kunne snekre, sy og strikke det vanligste av det en hadde bruk for i et hjem og på en gård. Og det var solide ting! Jeg har fremdeles i bruk ei bokhylle med skap som jeg snekret i 7. klasse, og et av barna våre hadde som inventar på rommet sitt det skrivebordet jeg snekret på framhaldsskolen. Det var bokhylle med blind-sinka bunn og topp, og med hylla grada inn i endestykkene. Hvor mange er det som vet hva det betyr i dag? De tilsvarende faguttrykk for jentenes håndarbeid kjenner jeg ikke, men også der var hensikten å produsere nyttige ting og lære seg å reparere det som hadde gått i stykker. Jentene satte opp sine symaskiner på bordene i klasserommet.

Klasserommet hadde forresten en funksjon til: Skolekjøkken. Varte det i tre uker tro? Med frk. Mæssel, og merk dere: Øvrebø hadde innført obligatorisk framhaldsskole, altså 8. klasse! Det var det ikke alle kommuner som hadde. Og skolen hadde skolekjøkken både for jenter og gutter, og det var helt uvanlig på den tida. (Jeg gikk der i 1949-50 og hadde Torkjel Mindrebø som teorilærer og Magnus Abelseth som sløydlærer. Og så «gikk vi for presten» om sommeren og hadde konfirmasjon om høsten.)

Antakelig ga jeg inntrykk av å trives godt med sløydarbeidet, for da framhaldsskolekurset var over, fikk jeg tilbud om å begynne i snekkerbedriften som han og broren Beint drev sammen med far til Lars Upsahl (Olav Upsahl). Og dermed kunne jeg bare gå gjennom en dør, så var jeg på min arbeidsplass de neste to årene. Og nå tjente jeg kr. 1,25 for timen! 10 kr. dagen 6 dager i uka. Det første jeg gjorde var å tegne livsforsikring som jeg fikk utbetalt da jeg var 55 år!

Øvrebø Trevarefabrikk hadde nemlig sine lokaler i den brakka jeg er i ferd med å beskrive (innimellom). Det var en stor sal med 6 – 7 høvelbenker, båndpussemaskin som var så stor at den kunne pusse dører, og med lakkeringsverksted i østenden. Og så var det altså blitt en underetasje under brakka herfra og ut til enden mot veien. (Det er på den delen trelastlageret nå står). Og i underetasjen under verkstedet stod maskinene: stor avretter, tykkelseshøvel, bandsag, sirkelsag og fres som de viktigste, og så limovn. Med omsorgsfull opplæring fikk jeg, guttungen,etterhvert lov til å betjene alle untatt fresen. Den var for farlig.

Produksjonen var hovedsakelig dører og vinduer til hus, litt kjøkkeninnredninger, og et pog annet møbel. Vi laga inventar til Skjærgårdsheimen som Blå Kors hadde erverva: stoler, bord og senger, tror jeg. (Magnus var ivrig Blå Kors mann, seinere bestyrer på Lolandsheimen). Jeg husker at Magnus kalkulerte og la inn bud på nye benker til Øvrebø kirke. (De gamle hadde en framspringende, langsgående «bjelke» på toppen av ryggstøet som gjorde det umulig å sovne!) Men dessverre, Grindland Trevarefabrikk i Finsland ga et lavere anbud, og fikk ordren.

klGikk en så gejennom neste dør mot øst, kom en inn i leiligheten til Beint Abelseth. Magnius bodde for øvrig i «Badet», det lille huset som står vest for og nedenfor brakka, der Robertsen nå bor. Der hadde det vært bad for tyskerne.

I underetasjen under leiligheten til Beint, kom det også etter hvert et «folkebad». Det var det driftige idrettslaget som snekra ut rommet så det ble garderobe, dusj og badstue. Og om vinteren fyra de opp hver fredag (tror jeg det var). Da kom Klara (og Niels Otto?) og skrubba rein sin voksende barneflo0kk, og når mannfolka kom litt seinere på kvelden, var det vanlig å treffe lensmann Bjerland og Bjorå på Homstean. Sistnevnte syntes det var en stor tilfredstillelse at han kunne konstatere at han var nesten et par kilo lettere når han kom hjem enn han hadde vært før han gikk hjemmefra. Jeg husker at jeg lurte litt på om det virkelig var fettet som smelta, eller om han bare ble kvitt noe vann. Når nysnøen lå myk og fin under stjernehimmelen, var det ikke uvanlig at hele mannfolk-flokken sprang nakne ut og rulla seg i snøen etter at de var kommet på kokepunktet. Jeg hørte likevel aldri at lensmannen fikk noen anmeldelse for blotting!

Den badstua brant seg forresten inn i minnet mitt! (nei, minnet sitter visst ikke der?) Jeg måtte nemlig en gang ta et skritt bakover fordi en annen fikk det så travelt med å komme seg ut. Dermed satte jeg rumpa bort i den glovarme ovnen! Det freste og lukta bacon, – og jeg hadde liten nytte av stoler en lang periode etterpå!

Da jeg våren -53 kom tilbake fra et folkehøgskole på Kvås, stod Øvrebø Sagbruk og Høvleri nybygd og fin litt lenger borti Leiren, og jeg fikk meg arbeid der. En dag like før folkeskolen slutta om våren, de hadde sløyd på slutten av skoleåret; kom Anders Engeland springende ut på trappa foran trevarefabrikken og ropte og veivet til oss på saga: Brann! Det er BRANN!! KOM!!

Torgeir Røyseland treiv vårt nyervervede brannslokningsapparat, og vi sprang alle over til verkstedet. Jeg tror det var Olav Homme som stod og ventet på apparatet, fikk det av Torgeir, og sprang inn i den tette røyken i sløydlokalet og sprøytet det tomt rundt ovnen der inne. Men det brant allerede i flis-isolasjonen bakom panelveggeneene, og brannen spredte seg eksplosivt. Det var bare å sette i gang og bære ut det en kunne få redda. Jeg husker at jeg syntes at Torgeir og de andre jobba fryktelig lenge inni den røykfylte underetasjen mens det brant 300 St.Hans bål på planet over dem! Da brannvesenet fra byen kom, kunne de ikke gjøre annet nyttig enn å sprøyte vann over maskin parken i kjelleren og håpe at noen av maskinene skulle være brukbare etterpå. Kanskje står en eller flere av dem i «Skora» ennå?

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 1997 – «TITT EG MINNAST EIN GAMAL GARD……..»

12/08/201824/11/2022
by Lars Ilebekk

Desember 1997 – Niels Otto Hægeland:

Her står jeg på den gamle Løevollen «innenfor vannet»

(Hægelandsvannet) og blikket mitt fanger flere av de jord-teigene seg som unggutt gjorde mine første forsøk på som «arbeidsmann». Det er her inne jeg liksom opplever bestefar, den bestefar (morfar) som jeg bevisst aldri fikk oppleve. Teiger som jeg i onnetidene, noen år både i lek og alvor, fikk være sammen med bestemor (mormor), onkler og tanter og mine foreldre.

Tankene går raskt over 90 år tilbake i tid, da bestefar, i 1907, tok til med sitt nydyrkingsarbeide som ble hans livsverk, og hans anerkjennende ettermæle.

27 år gammel, i 1876, tok han over farsgården på Hægeland, her var han født og oppvokst. Fjøs og løe, og innhus med, måtte repareres og forbedres og dette arbeidet ble utført med mye slit, ikke minst økonomisk. Men heimejordet på 16 dekar dyrka mark ga ikke nok av seg til å svare for avdrag og renter, og å livnære en etter hvert voksende familie.

Etter flere år med «attåtarbeid» til gården, både på veien, i skogen og på sagbruket, tok bestefar og bestemor en beslutning som ble avgjørende for resten av deres liv. Kanskje sa de slik til hverandre: «Vi må utvide den dyrka marka, vi må få flere kyr i fjøset, og vi må få en hest så vi kan drive i egen vedskog. Det vil gi den innkomme som familien trenger. La oss prøve det». Dette klarte de godt. Men ved gården hjemme var det ingen nydyrkingsmuligheter.

Det var her jeg nå står ved Løevollen, «innenfor vannet», den gang i utmarka, over to kilometer borte fra heimejordet, og en lang rotur over Hægelandsvannet, at bestefar visste om ei myr og noen bakkehell som han ville dyrke og kultivere. Og slik ble det.

Jeg synes å se for mitt indre blikk, når bestefar, i sin flatbunna pram, ror sin første nydyrkingstur over Hægelandsvannet. Spade, spett og øks lå i prammen, Det var den tids hjelpemiddel i tillegg til mannekrafta, motet og viljen. Stubbebryteren var ikke tatt i bruk til slikt arbeid ennå. Heilt forut i prammen tenker jeg dog at det lå en liten rypesekk som bestemor hadde fylt med god mat og kaffe. Usynlig, men dog sikkert, også en bønn og et ønske om Guds bevarelse for bestefar og velsignelse over arbeidet.

Så stiger bestefar på land. Han tar med seg redskapene og rypesekken, også det som ikke er synlig. Jeg spør meg selv: Var det på det som nå er «Raumyr», eller var det «Røykjerr», «Andersjorde», «Bestemors ægre», «Kleiva», eller var det kanskje på «Bjørkepallen» han tok det første spadetaket?

Det vet jeg ikke så sikkert, men de første to-tre dekar bestefar ryddet til nytt land viste dog at fruktbarheten og jordsmonnet for både korn og eng var godt. Dette ga mersmak for «kulturarbeidsmannen» bestefar. All den tid han kunne avse fra den vanlige gårdsdriften ble, både vår, sommer og høst, brukt til nydyrkingsarbeid «innenfor vannet». Det var en utholdenhetsprøve av det hardeste slaget, med mange tunge tak både for bestefar og bestemor. I nær 20 år drev de på med dette nydyrkingsarbeidet i tillegg til gårdsdriften.

Det er blitt meg fortalt: Ofte på grytidlige sommermorgener, i 4 – 5 tiden, kunne de se bestefar ro flatprammen over Hægelandsvannet fram til nydyrkingsfeltene – eller de på sene høstkvelder så ild og røyk stige opp «innenfor vannet». Ja, da var det bestefar som brant røtter og rusk som måtte vekk i rydningsarbeidet.

Det ble nær på 27 dekar som bestefar «forvandlet» fra myrslette, kratt og skog til bugnende åker og eng her «innenfor vannet». Drøye halve arealet har han selv «spadevendt», bare en liten del er pløyd. Nesten 2000 meter lukkede grøfter og over 700 meter åpne grøfter er gravd, det eller meste gjorde bestefar alene med egen hånd.

Når han dyrka og gravde på «Raumyr» fant han på 1 meters dyp svære stokker, opptil 40 fot lange og 14 tommer tykke. Disse var så friske at han skar de til gulvplanker til bruk i løe- og fjøsbygning han måtte la bygges der inne. Nydyrkingsarealene var nå blitt ca. 1 1/2 ganger så stort som heimejordet. Denne bygningen som jeg selv husker godt, og har kjære minner fra, er nå borte. Seinere ble det brukbar kjerrevei rundt vannet. Han reiste også bolighus i «Kleiva», men det ble senere flyttet til «Nyvoll» på Stallemo.

Alt dette ble utført av bestefar uten offentlig støtte eller bidrag. I 1927 ble bestefar tildelt «Ny Jord’s Diplom» for sitt fremragende nydyrkingsarbeid. Hva vil så det si? vil sikkert noen spørre. La meg driste meg til å kalle det en landbrukets «Nobelpris». Han hadde sikkert fortjent det i alle fall.

Jeg tar meg en tur opp til «Røyrkjerr». Her har naturen fritt fått utfolde seg i noen år. Bestefars «kulturarbeid» er i ferd med å viskes bort. Her må nye, unge krefter ta et tak for det er for sent! Ja, la oss håpe det. Jeg går ned til «Kleiva», her er heller ikke alt som før. Det var her nede han bygde bolighuset. Det er jo flytta og borte. Den store steinhelleren, den er der selvsagt enda. Det var her bestefar søkte ly nå uværet kunne komme, her satt han i alle fall tørt. Inn under helleren tok han sikkert en god hvilepause etter å ha fått i seg god kaffe og niste som bestemor hadde sendt med han. Sikkert stemte han og så i en sang her ute i den herlige natur og Guds skaperverk. De har fortalt at bestefar sang mye, han var glad i sang. Når noen gikk veien «innenfor vannet», kanskje på vei til Upsahl, var det ikke så sjelden de traff bestefar. De hørte sangen, selv om han arbeidet. Han fortalte gjerne om den glede han hadde i arbeidet og om nydyrkingen. «Her hev eg mine gildaste dagar, du får det ikkje betre på det finaste hotell», sa han om dagene «innenfor vannet».

Som jeg sa; Selv husker jeg ikke bestefar, jeg var 2 1/2 år da han døde, men noe har jeg lest, og bestemor fortalte meg noe. Her står jeg inst inn under helleren og tenker: nærmere bestefar kommer jeg ikke her. Kort tid før bestemor døde, 85 år gammel, i 1949, uttalte hun til en avis: «Herren hev vore god mot meg, og no lengtar eg etter å koma heim til han for å kvila».

I år, 1997 i desember, er det 65 år siden bestefar døde. Kort tid før skrev en avis om han blant annet: «- framleis er han åndsfrisk og tykkjer moro å få ei vitjing og talar um landet der uppe, der ein alltid er ung, og ingen sorger tyngjer».

Jeg er takknemlig for at «Titt eg minnast ein gamal gard ……»

Bestefaren var: Kristen Hansson Hægeland, født 30. juli 1849 på Hægeland i Øvrebø, død 18. desember 1932 på Hægeland i Øvrebø.

Bestemoren var: Torborg Torufsdatter Føreland, gift Hægeland, født 16. februar 1864 i Skuggopsa i Hægeland, død 9. april 1949 på Hægeland i Øvrebø.

Barnebarnet, fortelleren, er: Niels Otto Hægeland, Homstean, født 17. juni 1930 i Kristiansand.

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 1997 – NOTATER FRA OSMUND ØVREBØ

02/08/201824/11/2022
by Lars Ilebekk

Billig nattlampe: Man frembringer en billig nattlampe paa følgende måte: En liten medisinflaske av klart glass fyldes med en trediedel varm olje. Naar den er blit kald tar men et stykke Fosfor av en Ærts størrelse og lader glide ned i glasset og setter paa proppen og saa er lampen færdig. Når man vil benytte den tar man op proppen og slipper lit luft ind og propper til igjen. Den lyser da saa man kan se hvad klokken er, den kan vare 1/2 aar. (Notat fra 16/10-1913. Det anbefales ikke å prøve dette – fosfor er svært giftig og svært brannfarlig.)

1921 – Den gamle lærerbolig med skolehus paa Øvrebø og det tilhørende stykke jord Skulevolden, solgtes paa «axjon» den 18/6-1921 for kr. 4250. Den nye lærerjord indeholder efter opmaaling av Anders Honnemyr, Thomas Aasen og G. Skisland 13.7 maal og anses for å være tilstrekkelig til 2 kyrs føde. (Oppmaalt 27/10-1921)

Orgel i Øvrebø kirke: Den 17. mai 1914 spiltes orgel første gang i kirken. Pibeorgelet som var noget brukt i en kirke før kjøbtes av firmaet Olsen og Jørgensen i Kristiania for kr. 1100,00 (ellevehundre kroner). Det havde kostet nyt to tusen kroner (kanskje lit mer).

Øvrebø gamle og nye skolehus: 1921 den 15de desember flyttet kirkesanger Fivelstad fra det gamle skolehus og ind i den nye lærerboligen som står i Reinan. Det nye skolehus ved Skolandsmyr er ogsaa ferdig og kan tages i brug. Den 2den januar 1922 tages det nye skolehus i brug. Lærerboligen i Reinan koster kr. 24.000.

Elektrisk lys og kraft: 1921 den 10de februar første gang elektrisk lys i Øvrebø i det Møllens og Ilebeks skolekreds fik strøm. Øvrebø skolekreds fik strøm den 2den marts og Stallemo sist i marts. Strømmen er fra Nodeland og koster for aaret for 2 kilovatt kr. 380 og for 1 kilovatt kr. 200 og for 200 vatt kr. 80. Ledningerne blev lagt til hvermands husvegg paa fylkets regning.

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 1997 – ØVREBØ HERADSTYRE 1937 -II

02/08/201824/11/2022
by Lars Ilebekk

Øvrebø heradstyre heldt møte 17/4-1937

Jens Kirkehei var møtt fram og kom med munnleg søknad um at han som vevaktar maa faa lønstillegg fra 1. mai i aar. Han søkjer um kr. 0,80 pr. time. Vegvaktarane hev det siste havt kr. 0,65 pr. time. Skuland fann søknaden rimeleg og ville raa til. Skarpengland var og samd i at vegvaktarane maatte faa lønspaalegg, men han meinte tidspunktet maatte setjast til 1. juli – altsaa fylgje budgettaaret. Ordføraren meinte løna hadde vore saa urimeleg laag at han var samd med Skuland. Løni vart samrøystes sett til kr. 0,80 pr. time.

Heradskasseraren hadde fyrr søkt um lønspaalegg. Varaformannen fyrslo løni auka fraa kr. 550 til 700 gjeldande fra 1. juli 1936. Samrøystes vedteke.

E. Strandberg søkte um heradstrygd for laan kr. 7000 i tilføre av at han tenkjer paa aa gaa i gang med bureisingsbruk på Raustad i Øvrebø. Nybruket vert paa 60 maal innmark og 150 maal utmark. Søknaden vart innvilga mot 3 røyster. Mindretalet tykte arealet var for snaudt.

Byggjereglar for dei som fær trygd for laan iSmaabruk- og bustadbank. Jordstyret hadde arbeidt ut reglar for dei som vil byggje og fær trygd for laan. Dei raar til at det vert fastsett visse dimensjonar av bygningsvyrket, reglar for murane og visse krav til tufti. Reglane vart samrøystes vedtekne. Vil nokon byggje utanum desse reglane, maa dette godkjennast før arbeidet tek til.

Løni til forretningsføraren i trygdekassa. Rikstrygdeverket kann ikkje godkjenna laagare løn enn kr. 675 pr. aar til forretningsføraren. Han hev det siste havt kr. 275 pr. aaar. Heradstyret hev gjort framlegg um kr. 430. Skuland: Eg totte dette drog «beiskeleg» naar eg skal seia som eg tykkjer. Haaberg vilde helst at kasseraren fekk den betaling som er den gjennomsnittlege pr. medlem i fylket. Skuland fyreslo aa tilraa løni sett til kr. 500 pr. aar med den grunngjeving at trygdekassen hadde lite raad til aa gaa so upp mede løni som til kr. 675. Kasseraren hev elles sagt seg nøgd med kr. 430. Men no er medlemstalet auka noko sidan. Skuland sitt framlegg vart samrøystes vedteke.

Alderstrygdnemndi hadde fyreslege pensjonsgrunnlaget sett til kr. 600 for einskildpersonar og kr 900 for ektepar med vanleg tillegg for born. Det vert daa aa løyve kr. 1100 av heradskassa. Nemndi sine satsar vart samrøystes vedteke.

Rekneskapen for trygdekassen vart lagd fram i revidert stand. Rekneskapen syner eit underskot kr. 186,50 for aaret 1936.

(Kilde: Agder Tidend 1937/Åsulv Håverstad)

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 1997 – ØVREBØ HERADSTYRE 1937 – I

02/08/201824/11/2022
by Lars Ilebekk

Øvrebø heradstyre:

Øvrebø aukar trygdesummmen for bustadlaan med 30.000 kronor

Heradrekneskapen syner eit lite overskot.
Øvrebø heradstyre hadde møte laurdag 30/1 styrd av ordførar O. S. Ilebekk. Det var stort mannefall millom representantane for skuld influensa og uframkomelege vegar, men med hjelp av to varamenn kom talet opp i 10. Møtet var tillyst kl. 10, men kunne fyrst byrja kl. 13 daa storparten ikkje rakk fram fyrr - ja einskilde kom ikkje fyrr i 15-tidi.
Det laag fyre melding fraa overingeniøren at kr. 2000 vart aa bruke til framhald av vegbygget.
Fraa Øvrebø Likning var kome framlegg um at aldersgrensa for klassefraadrag vert auka fra 15 til 16 for heimeverande born. J.Skuland tala for framlegget, daa det i desse tider er vondt um arbeid for born i den alderen. Ordføraren var og av same meining. Edv. Vehus trudde ikkje det kom til aa lette for dei som Førde reknskap og kunde ikkje røysta for framlegget. O. Upsahl var helst av same meining som Vehus, men vilde ikkje røysta mot. Framlegget var vedteke mot 1 røyst.

Sorenskrivaren bad heradstyret koma med nytt framlegg til gjeldsmeklingsmann, daa Anders Skarpengland hadde sendt søknad um aa verta fri det yrket, daa han som landhandlar hadde utestaaande krav hjaa dei fleste bøndene i Øvrebø, og matte difor reknast som inhabil i mange saker. Dei fleste i heradstyret var samd med Skarpengland, men aa finna eit feilfritt emne var ikkje saa liketil. Etter ei lang mannjamning vart Ole Strædet fyreslege med 6 røyster. Til varamann vart Ole Nordli fyreslege smrøystes.

Etter søknad vart Karl Mushom friteken som formann i skylestyret daa han er kommunevald ettersynsmann. Han held likevel fram som medlem av nemnde styre.

Fraa arbeidsnemndi laag fyre uppmoding um å fastsetja lukningsvedtekter for handelshusi, i medhald av lov um arbeidarvern. Formannsskapet hadde vald ei nemnd til aa fyrebu saki, og den kom med framlegg um aa halda forretningane opne fraa kl 8 1/4 til kl. 18. Etter litt prat vart nemndi sitt framlegg vedteke samrøystes.

Heradsrekneskapen for 1935 – 36 laag fyr i ettersedd stand og synte eit samla overskot paa ca. 400 kr. Kyrkjeklassa hadde eit underskot paa 50 kr. Fatigkassa do. kr. 300. Heradskassa do. 100. Ettersynsmennene fann ekneskapen i fin orden, men mange av skatteytarane hadde store restansar.. Noko burde gjerast so skattane kom betre inn. Det vart og gjort merksam paa at heradskassa hadde lagt ut kr. 1600 for dei interesserte i vegfondsvegen på Vehus. Heradstyret fann at dei interesserte laut ordna seg med laan. Elles vart rekneskapen godteken etter revosoranes merknader.

(Ref. T.M.)

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 1997 – SKOGSAKA

30/07/201824/11/2022
by Lars Ilebekk

Stor interesse for skogsaka i Øvrebø

Me kan kanskje seie at Øvrebø kommune er inne i ein kvileperiode nett nå. Storplanar og storarbeid er ikkje på tapetet nett nå, seier ordførar Skarpengland til Agder Tidend’s medarbeidar. Etter mykje vegbygging og storlyft på skuleområdet må ein ha eit pusterom.

Øvrebø er elles ei skogbygd og ei jordbruksbygd og når det gjeld desse sakene kan ein ikkje snakke om kvileperiode.

Når det gjeld skogsaka må ein seie at ein ligg godt an, som det heiter. I 1955 vart det sett ut 15000 gran- og furuplanter i Øvrebøskogane, eit tal som er høgare enn det ein reknar med i skogreisingsplanen.

Ein kulturgjeng er i gang, noko som avgjort er til fordel for at det verkeleg skal verta utfortr eit storabeid.

Litt meir småindustri kunne ein gjerne hatt i Øvrebø, kan hende ikkje så mange då tok ut til dei store industrisentra for å få arbeid. Nå går det ikkje mindre enn to arbeidsruter frå bygda kvar dag.

Ordføraren ser med glede på nyue lovande industritiltak, og nemner planane til Bjørnshei sitt lakkeringsverkstad på Mølla. Ein har alt kome langt på tomta til dette bygget og ein vil helsa nybygget med glede når det ein gong er ferdig.

Øvrebø Sagbruk har 12 mann i arbeid

Øvrebø sagbruk på Homme i Øvrebø vart starta i 1953 og er i dag ein av dei beste verksemder i bygda. Det er 12 mann i arbeid på sagbruket nå om dagane. Sagbruket er i dag fullt ut moderne i sitt slag og utviding med omsyn til lagerplass er alt på tapetet. Sagbruket er for det meste basert på byggematerial, og markedet er vidt…..

(Agder Tidend 1957/Åsulv Håverstad)

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 1997 – EN JORDMORS ARBEID

03/05/201824/11/2022
by Lars Ilebekk

En jordmors arbeid i 1920 – 30 årene

Av Ingebjørg Bergland

Fortell om din mors arbeid som jordmor var oppfordringen jeg fikk av Øvrebø Historielag. Og slik som jeg minnes det fra barneårene vil jeg nå forsøke å fortelle det:

M;in mor, Susanna Ilebekk, f. Ågedal, kom hit til Øvrebø i 1927 etter ett års utdanning på jordmorskolen i Oslo, daværende Kristiania. Hun var omkring 30 år gammel og fortsatte i arbeidet til hun gikk av for aldersgrensen. I løpet av disse årene ble det mange nye samfunnsborgere hun tok i mot. Alle fødte hjemme i den tiden. Telefon og bil ble ikke benyttet så tidlig som i 1920-30 årene. Skulle en derfor få tak i jordmor, måtte hun hentes og da som oftest med hest og vogn. I mine barneminner hendte det som oftest om natten. Jeg synes enda jeg kan høre den harde bankingen på ytterdøra og min mors stemme innefra som spurte: «Hvem er det?» Som oftest var det ingen overraskelse. De fleste sa i fra på forhånd når de ventet nedkomst, og omkring den tiden måtte jordmoren holde seg hjemme.

Fremkomstmidlene var forskjellige. I godvær kunne hun bruke sykkel om ikke avstandene var for lange. Vinterstid hendte det at skiene måtte tas i bruk. Men oftest ble hun hentet i karjol eller slede. I mange graders kulde kunne det bli kaldt. Men hun hadde en slags pels som hun brukte når hun skulle i «forretning», Kåpen var svart med skinn innvendig og astrakan utvendig. Ellers tullet hun seg inn i varme sjal. Fast følgesvenn på reisen var jordmorkofferten. Den inneholdt forskjellige nødvendige artikler som saks, bendelbånd, lapis, stetoskop, pussbekken, rent forkle osv., og den sto alltid ferdig pakket til bruk.–

Hvor lenge hun var borte ved en fødsel varierte selvsagt veldig, fra opp til flere dager, eller bare noen få timer. En og annen gang kom hun hjem og fortalte om «falsk alarm». Jeg forsto ikke så mye av det, men visste av erfaring at hun da var nødt til å dra av sted igjen om ikke så lenge. Av og til ble det abort og det forsto jeg var trist. —

Litt kontorarbeid ble det også. Alle nyfødte måtte meldes til distriktslegen. Opplysningene ble for guttenes vedkommende skrevet på lyseblå ark. For jentene var fargen lyserød. Ellers måtte hun føre fødslene inn i fødselsprotokollen og en gang i året sende den til distriktslegen for ettersyn. Til jordmoryrket hørte også koppevaksinasjon. En kom ikke langt om en ikke hadde «koppeattest». En gang i året ble det ordnet med vaksinasjon. Den ble holdt forskjellige steder i kommunen, og alle barn, helst under to år, skulle vaksineres, men tvang ble selvsagt ikke brukt. Vaksinen kom fra Oslo, tror jeg, og ble det noe igjen, måtte den sendes tilbake dit. Noen dager etter at vaksinasjonen hadde funnet sted måtte hun ta turen om igjen for å se om vaksinen «slo an». På disse turene brukte hun som regel sykkel. Etterpå var det å skrive vaksinasjoinsattester. De ble skrevet på et litt mørkere, rødt papir. Siden måtte alt føres inn i vaksinasjonsprotokollen. Om noen mistet attesten kunne en få ny utskrift, men da på hvitt papir.

Hvilken lønn hadde så en jordmor? Jo, litt fast lønn av staten. Stillingen var også i Statens Pensjonskasse. På noen gamle papirer har jeg lest at i 1917 var årslønna kr. 500,-, og i kommuner hvor fødselstallet var under 20 i året, fikk de et tillegg på kr. 50,-. Ellers var det en fast betaling ved hver fødsel. Da jeg ble større husker jeg at den var kr. 20,-.

Som barn syntes jeg jordmoryrket var krevende. Hun måtte stå til disposisjon natt som dag. Det var f. eks. vanskelig å bestemme en tur for familien, for som regel var det en eller annen fødende hun gikk og ventet på.–

Selv tror jeg hun var glad i yrket sitt og trivdes med det. Det gledet meg da jeg for en tid siden møtte en eldre kvinne som sa: «Jeg var alltid så trygg når din mor kom inn døra!»

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

en kom ikke langt om en ikke hadde koppeattest skrev Ingebjørg – følgende annonse sto i Agder Tidend 14. mai 1927:
Øvrebø: Konfirmantene indskrives i kirken fredag 20de dennes kl. 10. Koppeattest medbringes, likesaa daapsattester for døpte utenfor prestegjeldet.

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 1997 – 15-ÅRIG BØKKER

03/05/201824/11/2022
by Lars Ilebekk

15-årig bøkker i Øvrebø

Kåre Skuland held fram i bestefars jobb og lagar 20 dunkar om dagen!

Det går som å drepe ormar vil ein seie når ein ser 15-årige Kåre Skuland i aksjon i bøkkerverkstaden. Med vande tak og raske tak arbeider denne ungguten i i verkstraden til far sin og strevar med akkorden sin. Med tydeleg ufarlege, men praktiske våpen smir han ut ein såpedunk på «no time». Han er den tredje generasjonen i verkstaden, Kåre Skuland. Bestefaren hans, Jon Skuland, byrja verksemda i 1911.

Likar du arbeidet godt, Kåre?
Eg likar det godt, av og til i alle fall. Kan bli lei det, men ….
Kor lenge har du halde på med dette?
Å, det er lenge.
Du er jo berre 15 år.
Ja. men det er lenge sidan eg gjorde mitt fyrste arbeid her. Det er forresten berre dei to siste åra eg har stade jamt.
Får du god betaling?
1 krine for furedunkane og 2 kroner for dei av eik. Så lagar eg kring 20 om dagen.

Og Kåre held på om klokka blir både 5 og 6! Eg må ha dagløn, seier han, og fer over ei hard eik med knivar og høvel så flisene fyk.

Denne artikkelen sto i avisen Agder Tidend i 1956. Kåre Skuland, som var sønn til Thorvald og Olga Skuland, og bror til Jon, Øyvind, Helge og Harald Skuland, omkom i en tragisk motorsykkelulykke i Høyekleivene i 1957 ………

Blog

Rim og regler:

Dette sto i avisen Agder Tidend 27. april 1927

Av Alf Eikaas

– i Leiren på Homme

Her står jeg på den gamle Løevollen «innenfor vannet»

Bestefaren var: Kristen Hansson Hægeland, født 30. juli 1849 på Hægeland i Øvrebø, død 18. desember 1932 på Hægeland i Øvrebø.

Bestemoren var: Torborg Torufsdatter Føreland, gift Hægeland, født 16. februar 1864 i Skuggopsa i Hægeland, død 9. april 1949 på Hægeland i Øvrebø.

Barnebarnet, fortelleren, er: Niels Otto Hægeland, Homstean, født 17. juni 1930 i Kristiansand.

Øvrebø heradstyre:

Øvrebø aukar trygdesummmen for bustadlaan med 30.000 kronor

Stor interesse for skogsaka i Øvrebø

Øvrebø Sagbruk har 12 mann i arbeid

En jordmors arbeid i 1920 – 30 årene

Av Ingebjørg Bergland

Øvrebø: Konfirmantene indskrives i kirken fredag 20de dennes kl. 10. Koppeattest medbringes, likesaa daapsattester for døpte utenfor prestegjeldet.

15-årig bøkker i Øvrebø

Kåre Skuland held fram i bestefars jobb og lagar 20 dunkar om dagen!