ÅRSSKRIFT 2007 – Arkeologisk registrering: Sangesland, Øvrebø

Kulturminner på Sangesland, Øvrebø, gnr. 49, bnr. 2,6.

Registrert og rapport av Rune A. Fredriksen

Områdebeskrivning og avgrensning:

Avgrensning: Undersøkelsesområdets geografiske avgrensning: Msot N og V er området avgrenset av Sangeslandsvannet, mot S Fladåsen, Høgåsen og Smååsen, og mot Ø av Lille Suglemyrtjønn og veien inn til denne fra Stemmen.

Naturmiljø: Blandingsskogbevokste (gran og bjørk dominante treslag), urlendte og relativt slake heier, sør for Sangeslandsvannet. I mellom åpne, drenerte myrer og rydda flater med granplantefelt. En del åpne hogstflater i området. Flere større bekkefar i vest som renner ut i Sangeslandsvannet.

Kulturmiljø: Det går et gammelt veifar fra Stemmen i øst som følger Sangeslandsvannets sørberedde. Dette veifaret er et av flere i undersøkelsesområdet. Blant annet går det avgreininger fra veifart opp til gamle gårdsbruk, åkrer og myrer. Myrene har blant annet vært slått, og folk på gårdene har nok også henta torv til åkrene sine der. Ellers et utstrakt beitemiljø i heiene. Undersøkelsesområdet har et gravfelt og to gravrøyser som ligger i, eller like ved, gamle ødegårder. De gamle ødegårdene i Hagåsane sør og Øydegarden er mindre gårder i området.

Kulturminner:

Tidligere registrerte kulturminner:

Gravhaug: N for og inntil gammel Ø-V – gående driftsvei, som inntil og S for røysa svinger mot SØ, opp i lia: Rundrøys, klart markert. antydning til fotgrøft sundt S-ligste halvdel, mot terrenget som her stiger bratt mot S-over, br. 0,5m, dybde 0,1m. Mose. Mot NV gåår grøfta over i et NV-SØ-gående tråkk. Inntil røysa i SSV og SV ligger en del jordfaste steiner. I toppen krater: N-S 2m, Ø-V 1,5m, dybde 0,75m. I kraterets sider sees overflaten på en del stein, tvm 0,3 – 0,6m. Mose på steinene, ellers barnåler og kvister. Røysa er helt overtorvet, men under den ujevne overflaten kjennes steinene. Mose, gress, en del trerøtter. D: 12m, h fra S 1m, fra N 2m. Alf Strædet,grunneier ALf Olav Strædet`s far, mener at krateret må være kommet til i fra 1970 og fram til i dag, før virket røysa urørt. Terrengbeskrivelse: Blokkrikt lende som faller bratt mot Sangeslands-vannet i N. Hogstfelt. Mose og gress. Vid utsikt mot Moen av Sangesland- og Øvrebøgårdene i V, til vannets Ø-ligste arm i NØ- Mot N stenges utsikten av trærne. Orientering: 100m SØ for Sandoddens N-ligste spiss, høere i terrenget, 675m ØSØ for tunet på gården.

Nye arkeologiske registreringer:

Gravfelt:

Det ble funnet et gravfelt NV på Hagåsane bestående av tre gravhauger, eg. rundhauger. Gravhaug A; Beskrivelse: ca 15m Ø for en gammel N-S-gående vei over Hagåsane: Rundhaug, klart markert. Fotgrøft rundt hele rundhaugen b 0,5m, dybde 0,1m. Haugen overtorvet; dekket av mose, gress, barnåler og kvister. I haugens øsligste del en stor maurtue. I området rundt haugen ligger en del større jordfaste steiner. I toppen haugbrott, D 1m, dybde 0,15m. Haugen har D 8m, H 0,7m. Haugen ligger i granskog. Terrengbeskrivelse: Hei, Hagåsane, med blokkrikt lende og løsmasser, som faller bratt mot Sangeslandsvannet i N. Granskog med hogstflater i området. Vid utsikt mot Moen og Sangesland i V og N. Utsyn stenges noe av grantrærne. Orientering: Rundhaugen ligger NV på Hagåsane, 165m SV for Sandoddens N-ligste spiss, høyere i terrenget, 285m for S-ligste hjørnet på vånigshuset 49/39. Gravhaug B: Beskrivelse: Like Ø foren gammel N-S -gående driftsvei over Hagåsane, og ca 10m N for gravhaug A, Rundhaug. Haugen er svært utrast mot N. Antydninger også til haugbrott. Omtrent halve haugen, S delen, er ennå intakt. Sør på haugen tydelig fotgrøft, br 0,5m, dybde 0,1m. Haugen overtorvet; dekket av mose, gress, bårnåler og kvister. I området rundt haugen ligger en del større jordfaste steiner. Hugens D 8m Ø-V, H 0,7m. Terrengbeskrivelse: Hei, Hagåsane, med blokkrikt lende og løsmasser, som faller bratt av mot Sangeslandsvannet i N. Granskog med hogstflater i området. Vid utsikt mot Moen og Sangesland i V og N. Utsyn stenges noe av grantrærne. Haugen ligger i Granskog. Orientering: Rundhaugen ligger NV på Hagåsane, 175m V-SV for Sandoddens nordligste spiss, høyere i terrenget 275m SØ for S-ligste hjørnet på våningshuset 49/39.

ÅRSSKRIFT 2007- Høystakk og fiske

I krigsåra var det vanleg å slå gras i hei og skog for å få mest muleg for til dyra. Ein sommar tala bestefar; Gunder Iveland, om å slå og sette stakk innmed Krossvatn. Eg trur det også var for å lære meg korleis ein høystakk skulle settast opp. Det var ein times gange på heie mellom Stallemo og Utsogn. Fordi det er lettare å slå når det er dogg i graset, tok me ut før sola rann. Me gjekk opp Orehei over Langemyr og forbi Kollfjellet med løa som har vore i bruk i generasjonar. No er ho borte. Eit tre velta og øydela taket. Mange hadde skore bokstav og årstal med kniv inn i stokkane. Det eldste eg fann var frå 1797. Ned mot Krossvann kunne me begynne å slå. Eg hadde eigen ljå, tilpassa alderen. På ettermiddagen var det å breie og vende for å få tørka graset. Innimellom fiska vi i Krossvatnet og Flottervatnet. Der kunne me få fine aurar og skjebber. Fiske snøret laga vi av tråd som gjødselsekkane var sydd med, og den sette me inn med bek så den vart heilt svart.

Der stakken skulle stå sette me ned ein stokk som var 3 meter høg. Fyrst la me bjørkegreiner kring den i botnen, så bar me høy og kjemma ogla det rundt midstokken opp til 2,5 meter. Deretter la me torv på toppen med hall mot kanten så vatnet kunne renne ned utan å trenge inn i stakken. Då vinteren kom, var me av stad og henta høy med hest og slede. Det kunne hende kyrne var matleie og då var det god medisin å fora dei med høy frå utslåttane.

Gunnar Iveland 2007

ÅRSSKRIFT 2007: VEST-AGDER FYLKESTING – forhandlinger i 1924

Til sistnævnte anlæg bevilget fylkestinget 2/10 under forutsetning av 4/10 statsbidrag: Spørsmaalet om bevilgning til den nu omhandlede parcel Aasen – Underaasen ved Songdalsveien blev den gang utsat av hensyn til spørsmaalet om Sørlandsbanens linjeretning. Det maa imidlertid nu ansees for avgjort at banen ikke kommer til aa gaa gjenom Øvrebø og det spørsmaal skulde saaledes ikke hindre at der nu ytes bevilgning til den ansøkte parcel. Veien er forutsat bygget med 3,20 m. kjørebredde og møteplasser samt med 20 cm. tykt kullstensdække i 2,50 m. bredde. Største stigning 1:15. Længde og omkostninger stiller sig saaledes.:

Aasen . Greipstad grænse ……………………….……………1100 m. kr. 34000,00 Greipstad grænse – Underaasen ………………………………..430 m. kr. 10100,00 Samlet Aasen – Underåsen ………………………………1549 m. kr. 44100,00

Øvrebø herredstyre har ved bveslutning av 17de april 1923 vedtat fylkestingets regler for bidrag til statsbygde veier herunder erstatning for grundavstaaelse m.v. og derhos bevilget av herredskassen 15% av veiens kostende. Bevilgningen gjelder ikke før veien faar plass paa statsbudgettet. Ifølge vedliggende skrivelse til ordføreren i Greipstad av 7de september d.aa. gjælder Øvrebø`s bevilgning av bidrag og grundskadeerstatning m.v. hele parcellen, altsaa ogsaa den del som ligger i Greipstad. Derimot har Greipstad herredstyre ved beslutning av 29de september d.aa. overtat vedlikeholdet av den del av veien som ligger inden Greipstad, naar veie er færdig og godkjent.

Saken har været forelagt overingeniøren for fylkets veivæsen som i vedliggende paategningsskrivelse av 2den juni d.a. har anbefalt at der ytes 2/10 fylkesbidrag til omhandlede anlæg under forutsetning av 4/10 statsbidrag i likhet med fylkestingets beslutning av 1915 for parcellen Homstean – Aasen. Videre uttaler overingeniøren at det bør være forutsetningen at heromhandlede anlæg tilknyttes det tidligere anlæg og bevilges fortløpende med deette naar det kommer ind paa statsbudgettet. I det av fylkestinget 1923 vedtagne forslag til statsveibudget for 1924 – 1925 er medtat kr. 5000,00 til anlægget Homstean – Aasen. Jeg er enig med overingeniøren. I henhold til foranstaaende tillatet jeg mig aa foreslaa at fylkestinget fatter saadan beslutning: Til statsbygdevei Aasen i Øvrebø – Underaasen i Greipstad (fortsættelse av statsbygdeveianlægget Homstean – Stallemo – Aasen), bergenet tril kr. 44100,00, hvortril Øvrebø hewrredstyre ved beslutning av 17de april og 16de august d.a. har bevilget 15% av herredskassen og vedtat fylkestinget regler for bidrag til statsbygdeveier, bevilger fylkestinget 2/10 av de omkostninger som medgaar paa betingelse av at der erholdes 4/10 statsbidrag.

Kristiansand S. den 24de oktober 1923 D. Koren

ÅRSSKRIFT 2008: Framhaldsskolen i Øvrebø

Øvrebøguttene blir ettertraktede ektemenn: 

Fædrelandsvennen 30. april 1949: Framhaldsskolens gutter deltar med liv og lyst i husstellsundervisningen, baker julekaker, lager leverpostei, koker og braser. Benevnelsen «kvinnfolkarbeid» er gått av mote.

Når framhaldsskolen om ikke lenge gjøres obligatorisk, kan Vest-Agder`s herreder vende seg til Øvrebø og få råd og rettledning. Her drives nemlig framhaldsskole på 10. året. Den tok til i 1939 og ble allerede i 1940 obligatorisk. Første kurs var på 12 uker, men i 1940 ble skolen utvidet til 16 uker. Av disse nyttes 5 til praktisk undervisning så som sløyd og håndgjerning. De øvrige medgår til teoretisk undervisning. I tillegg 3 ukers husstellsundervisning for så vel gutter som jenter. Denne har med hell vært drevet i år, og faget er populært både hos guttene og i hjemmene.

Kommunen har en årlig utgift til skolen på 4000 kroner. Det resterende, 75% av de samlede utgifter, dekkes av staten. For å komme til og fra sklolen nytter elevene rutebil. Forholdene ligger greit til rette i så måte. Skysslutgiftene bæres av kommunen som får refundert fra staten kr. 0,90 pr. dag pr. elev.

Mannen bak skolen: Mannen Øvrebø i første rekke kan takke for at bygda har obligatorisk framhaldsskole svarende fullt ut til normal planen for sådan, er Olav Upsahl. Han ble formann i skolestyret i 1940 og forstod straks at her hadde bygda en sjanse til å gi ungdommen som ikke kom til å søke mer skole, anledning til å gi enda noen nyttige kunnskaper før de tok fatt på forskjellige felt i arbeidslivet. Det gjaldt derfor å gjøre skolen så god og allsidig som mulig. I dette arbeidet fikk han god hjelp av framhaldsskolen lærer, T. Mindrebø. Disse to har hovedæren for at framhaldsskolen er så populær i Øvrebø som den er i dag, og så godt utbygd.

Motviljen har veket plassen for interesse. Under et besøk ved framhaldsskolen o Øvrebø forleden, fikk vi også anledning til å hilse på Upsahl. Han er nærmeste nabo til skolen som holder til i Leiren på Homme, og følger den naturlig nok med stor interesse, selv om han ikke lenger er skolestyreformann. På vårt spørsmål om det ikke vakte motvilje i bygda da den ble obligatorisk, får vi vite at i de første årene reagerte nok en og annen. Søknader om fritakelse kom også. Disse ble behandlet indioviduelt. Fant man rimelig grunn for det ble de innvilget. Etter som skolen har arbeidet seg inn i folks bevissthet, har motviljen veket plassen for interesse. Foreldrene ser gjerne at barna går der før de slutter skolegangen, for manges vedkommende for alltid.

Dårlig med husrom, men nok av arbeidslyst. Nå vil kanskje mange være av den tro at Øvrebø er en ren velstandskommune og har godt med penger og skolehus. Men skolehus er det helst dårlig stell med. Framhaldsskolen har hva husrom anmgår fristet en heller kummerlig tilværelse. I de 9 årene den har vært i gang, har den flyttet 4 ganger for til slutt å havne i en militærbrakke på Homme. Ved selvsyn fikk vi overbevise oss om at forholdene er primitive. Brakken eies av Øvrebø Trevarefabrikk og skolen disponerer to rom. Det ene benyttes til sløyd, og det andre er kombinert undervisningssal for teoretiske fag, håndarbeid og husstellsundervisningen. Vann og vask finnes ikke. Dårlig bevendt er det også med maling, men nok av sol og lys får slippe inn. Ellers er der gjort forsøk på å pynte opp med bilder av forskjellige slag. Det som holder motet og arbeidslysten oppe hos personalet er håpet om at det skal bli bedre. Planene for nytt skolehus i Ilebekk krets ligger ferdige. I denne er det prosjektert rom for framhaldsskolen foruten spesialrom til gymnastikk, hjåndarbeid, sløyd og husstellundervisning. Skolen eksisterer riktignok bare på papiret ennå, men med den interessen Øvrebøfolk har vist for framhaldsskolen, er det grunn til å tro at den vil bli forsert fram så snart som materialsituasjonen tillater det eller byggetillatelse innvilges. Av midler er avsatt 25.000 kr. på fylkesbudsjettet. På kommende skolebudsjett foreslår skolestyret ført opp 15.000 kr. til skolehus på Ilebekk.

(Brakka i den gamle militærleiren på Homme brant ned og framhaldsskolen flyttet da til den nybygde Ilebekk skole. Foruten Torkel Mindrebø, var også Gunda Mæsel (håndarbeid) og Magnus Abelseth (sløyd) ansatt ved Øvrebø framhaldsskole.)

Erling ekspert på julekake. Det pågående kurs har 11 elever, 3 jenter og 8 gutter. I anledning besøket (fra Fædrelandsvennen), har husholdnings-lærerinnen, Gunda Mæsel fra Finsland, foranstaltet en skolekjøkken dag, (husstellundervisningen ble avviklet ved kursets begynnelse). For anledningen har guttene pyntet seg i de fineste forklær, (sikkert lånt av mor eller søster), og utstyrt seg med hvite kokkeluer, og bakt kaker til kaffien. De er litt sjenerte til å begynne med, og en «gallup» om hvordan hvit saus skal lages, faller ikke videre heldig ut, Erling kan huske at han rørte meget, forteller han, og brukte varm melk. Da samtalen kommer inn på kakebakst går det bedre. Erling viser seg å være spesialist på julekake. Til jul måtte han hjem for å være med i julebaksten. Arnfinn Fjellestad og Otto Nordli røper også at de har praktisert en del kakebaking hjemme.

(Andre elever bl.a..: Erling Haugland (fra Bjelland), Olav Kleveland, Oddbjørn Skeie, Anders Godhei og Dagfinn Fjellestad, Anny Moland (Bjelland), Lilly Røsstad og Anna Iveland).

Leverpostei på ønskelisten. Frk. Mæsel kan fortelle at guttene har lagt for dagen stor interesse for lever. En kom således og spurte om han kunne få løre å lage leverpostei. Ellers har de lært forskjellige andre tilberedninger av lever. På vårt spørsmål om de tar del i arbeidet på kjøkkenet hjemme, for eksempel koker middag mens mor er til kirke, får vi benektende svar fra alle unntatt en. Han er ikke i den heldige stilling å ha en søster og må assistere med ett og annet.

Benevnelsen «kvinnfolkarbeid» er gått av moten i Øvrebø. Hvordan går det å holde styr på guttene? vi retter spørsmålet til frk. Mæsel. Godt, de har vært greie å ha med å gjøre. Min erfaring er at de trives i kjøkkenet, er ivrige etter å lære og benevnelser som «jentearbeid» og «kvinnfolkarbeid» høres aldri. Slikt er gått av mote i Øvrebø. Guttene er også overmåte oppmerksomme og hjelpsomme til å gi en hånd. Vannbæringen står de tjenestevillig for, så om de finner på litt spillopper og lugger jentene i håret, må en unne dem den fornøyelsen. Her skylder vi å føye til at de tre jentene langt fra ser forknytt eller kuet ut. Det forsprang de har uti kokekunsten fordi de er kvinnekjønn,og allerede har praksis bak seg, setter dem i respekt hos guttene. De har gjennom husstellsundervisningen lært å verdsette en dyktig kokke. Jentene har på sin side fått erfare at gutten kan når de vil, og læres opp.

ÅRSSKRIFT 2007: Sangen nedenfor ble skrevet i forbindelse med…

(Mel.; Katinka, Katinka)

Ja, nu skal her festes, nu er det forbi med arbeid og strev hele dagen for Øvrebøruta er nu gått i hi og timen for den er slagen klokere hoder skal drive den nu listige karer som krona kan snu, ruta skal blomstre, og alle får bil til byen og hjem hele dagen.

For tjueseks år siden starta en mann fra byen, en rute med biler en Master med hjul, tenk den gikk som en brann og hurtig på veien den iler, og folk de betalte, de kjørte en tur om farer og døden lå ofte på lur, og ruta den kjørte, og penger kom inn og bønder i redselen smiler.

En sag forteller om Theodor`s bil, en Rolls Royce av nyeste klasse ved Haugland`s forretning han for som en pil på tre hjul han kjørte en masse, en trapp ble forskjøvet så steinspruten sto, en menneskemasse ble ståans å glo, da Theodor henta det hjul som falt av og brukte nok ordene krasse.

Han Olav fra Almen, en støvandes kar, som alle i Hægeland liker, en munter historie han titt gir som svar i sær til de søte små piker, og Karsten han smiler forlovet og glad og spanner han tømmer hver eneste dag, returmelk fra byen han nekter å ta for alt skal betales, hver spiker.

En festlig tur som nok aldri dør bort er når Torvald og Gunvor de kjørte til byen med kasser, og lasset var stort og begge med tolmot seg smørte. ved Mosby ho Gunvor da bøygde seg fram no heng me i tråan, å du for ei skam, men saken blev ordnet, det gikk av seg selv til kasser vi ingenting hørte.

Tenk Gunnar og Gunvor de bygger seg hus og ryktene vet å fortelle at tomta er gratis med lopper og lus, men ender som hver en novelle, når enden er god da er allting så godt, det huset de bygger blir Homstean`s slott, og ruta han kjører, passasjerer og gods, for disse det snart nok skal smelle.

Odd Bjerland fra Hægeland kjører sim bil og bruker de veiene smale, men likevel går det med latter og smil vi ser bare røyken som hale, Kristian høvler og vegen blir slett med firehjulstrekk blir det skikkelig sprett, han graver og grøfter, og støper opp mur, om sommeren han huset sitt male.

Til slutt kommer resten det er ikke stort, det hender at Arthur er hjemme, og Olav til Mosby han kjører så fort og titt tror vi at det må brenne, og Kjell stakkar kjører sin Volvo så god dagen blir lang, han går sjelden til ro, han drømmer om biler, og har mareritt, og de er nok helst av de slemme.

De eldste i flokken på festen i kveld er de to som i sammen har drevet sin rute med tolmod og en smule hell og på veksler og banklån har levet, men stort sett så tror vi at folk er fornøyd tiltrods om sjåfører tar seg en støyt, vi håper det varer, når hver får sin jobb og fortsatt vil slite og streve.

Til alle sjåfører og hjelpere med, en takk ta i mot for alt strevet, vi vet der var grunn til å kunne bli vred når dere i svette blir drevet, men greit har vi hatt det, vi er fornøyd og håper at maten må bli godt fordøyd, så takk til hver enkelt, det er alt hva du får

ÅRSSKRIFT 2007: Historien om Øvrebø- og Hægelandsruta

Alfred Iglebæk fra Kristiansand begynte allerede i 1923 å kjøre rute fra Øvrebø til Kristiansand. Kristian Iglebæk begynte som sjåfør på samme tid. Også Theodor Ilebekk kjørte ruta fra ca. 1924. Både Kristian Iglebæk og Theodor Ilebekk kjøpte seg inn i ruta etter en tid, begge noenlunde samtidig. Alfred Iglebæk, som hadde fått ruta i stand, overdro sin eierpart til de andre etter noen år.

I 1935 skilte Kristian Iglebæk og Theodor Ilebekk lag. Kristian Iglebæk beholdt Øvrebø ruta og Theodor Ilebekk overtok Hægelandsruta sammen med sin bror Alfred L. Ilebekk og svogeren Olav Upsahl. Disse tre dreiv Hægelandsruta til 1942 da de solgte den til Kristian Iglebæk og de to sønnene hans, Olav og Arthur Iglebæk.

Ruta fikk navnet Øvrebø og Hægelands Bilruter. I en oppstilling av regnskapet for Øvrebørutas første år, (1923), er notert en rutetakst på 15 øre pr. person km og 70 øre pr. tonn km.

I 1929: 6 øre pr. person km, og 40 øre pr. tonn km.

I 1939 var taksten helt nede i 5 øre pr. person km, og 35 øre pr. tonn km.

Det er også oppbevart en kopi av en søknad fra 1945 om en gavepakke fra Det Britiske Røde Kors til betjeningen ved Øvrebø og Hægelandsruta. Så takknemlige var en i den tida for tildeling av mat m.m. at en tok seg bryet med å sende søknad for å få tilsendt denne ekstragaven. For den generasjon som kommer, og som har vokst opp i velstands Norge, kan dette lille avsnittet være vel verd å ta vare på for å få et innblikk i en liten detalj av hverdagen, og av den velvilje og godhet som blei oss i Norge til del av våre naboland i 1945.

Øvrebø og Hægelandsruta står oppført med dette konsesjonsnummer fra 1948: Konsesjonsnummer 5560: a) Homstean . Greibesland – Åsen – Skarpengland – Kristiansand. b) Reiersdal – Langeland – Ropstad . Klomra . Kristiansand c) Skarpengland – Engeland – Loland – Tverrbakken – Kristiansand d) Vikstøl – Kristiansand Konsesjonshavere: Kristian, Olav og Arthur Iglebæk

Øvrebø-Hægelandsruta, Songdalen Billag og Åseralsruta med Evjeruta gikk den 15. august 1951 i sammen om selskapet Agder bilruter, med det formål å drive rutekjøring i de områder som hver tidligere hadde trafikkert.   

Formannen i selskapets første styre ble Reidar Mesel. Styremedlemmer: Olav Iglebæk, Jon Stie, Selmer Simonsen. Thomas Haugland, som hadde vært disponent i Songdalen billag, overtok som disponent i det nye selskapet. Agder Bilruter overtok Åseralsruta`s kontorer og ekspedisjon i Markensgt. 17. Gyro Homme ble ansatt som kontordame og sammen med disponenten utførte hun alt kontorarbeid her på dette kontoret fram til rutebilstasjonen ble tatt i bruk i 1963. Da ble også Inger Loland fra ø\Øvrebø ansatt som kontordame.

De første åra ble godset som ruta transporterte ekspedert fra Banehaven. Senere ble all godsekspedisjon utført fra Godsstasjonene ved bryggeriet. Agder Bilruter gikk inn i Sørlandsruta AS i 1984.

Kjente sjåfører i Øvrebø og Hægelandsruta: Theodor Ilebekk, Kristian Iglebæk, Odd Bjerland, Torleiv Bjerland, Olav Almen, Karsten Sandtveit, Olav Iglebæk, Arthur Iglebæk, Gunnar Upsahl.

(Kilde: Agder Bilruter gjennom 25 år: 1951 – 1976. v/Sofie Stie. (31.12.1976))

ÅRSSKRIFT 2007 – Minne om 9. april 1940

Tidleg om morgonen 9. april kunne me sjå røykdotter i lufta i retning byen. Det viste seg å vere granater som eksploderte på Odderøya. Me kunne også høyre bulder frå skytinga. Eg var 8 år. Eg hugsar det godt, men kan ikkje seie at eg var redd.

Då det lei mot kveld kom det ukjente folk til gards frå byen. Far, Georg Iveland, hadde lastebil. Han klyrde for å hente folk som ville bort frå byen. Han kom heim med lasteplanen full av folk.

Om kvelden stelte me i stand liggeplassar på golvet i stovene. Det var familiar med barn. Den eldste som kom til oss var ei bestemor på bortimot 90 år. Ho heitte Fjelltjønn. (Namnet kom frå ein gard innforbi Topstad, mellom Stallemo og Utsogn. Den tid det budde folk på Fjelltjønngardane måtte borna gå over heia kvar dag for å komme til skule på Stallemo. I dag er det rart å tenke på at dei gjekk den lange vegen.)

Ein mann hadde kome bort frå familien sin. I Vennesla fekk han vite at resten av familien hadde flykta til Stallemo. Det hadde kome eit større snøfall, 40 cm tung og våt snø. Han hadde gått med sykkelen sin over Drivenesheia. Det var ikkje brøyta og vegen var vel berre som ein hesteveg å rekne i den tida. Eg minnest han saa at om han ikkje hadde vore turnar hadde han ikkje klart å kome over heia.

I Furulunden mellom Stallemo og Åsen budde Kristian Stallemo. Han hadde ei sag med ein einsylindra motor som drivkraft. På Stallemo høyrde me smell fra motoren når dei skar på saga. Smella uka på etter som belastninga auka. Det kunne mest høyres ut som eit børseskot. Eit av barna som hadde evakuert var sikker på at det var tyskarane som skaut nede i byen. Han trudde byen måtte vere nær, ja rett bak den næraste heia. Det var vanskeleg å få han frå det.

Me hadde truleg høyrt av dei vaksne at det kunne bli matmangel. Bestefar, Gunder Iveland, hadde lagt settepoteter til lysgroing i fjøset. Der var me og lurte oss til å skrelle dei og togg rå potet. Det blei å prøve så mangt under krigen.

Tyskerane som falt i Noreg under krigen var gravlagt på æreskyrkjegarden ved Ekeberg i Oslo. i 1953 blei det bestemt å flytte heile kyrkjegården til Alfaset nord for Oslo. På «Deutcher Soldaten Fieldhof Alfaset» kviler i alt 3200 tyske falne frå tid 1940.45.

Gunnar Iveland, 2007.

ÅRSSKRIFT 2008: Et sagn fra gamle dager

Langt tilbake i tid hadde nok folk ganske andfre tanker om straff og rettferdighet enn vi har i dag. Det fortelles at en mulighet for å slippe straff for et drap en hadde begått, var å krype under ei kiste med et lik i. kanskje ikke så helt lett å få til:

En mann hadde kommet opp i den fortvilte situasjon at han hadde drept et menneske. Straffen var selvfølgelig streng, og mannen var fortvilt over sine fremtidsutsikter. Tanken om å slippe unna straff var sterk. Om han følte straffen var urettferdig vet en ikke, men han satte sin lit til muligheten som er nevnt ovenfor.

Et gravfølge var på vei fra Fjellestad til Øvrebø kirke, og da de kom til Røstad var det en fast plass der det var vanlig at de stoppet for å hvile. Dette kjente mannen til, han gjemte seg bak en stein og før følget hadde rukket å sette ned kisten med den dødes, stormet mannen fram, hev seg under kisten og ut på motsatt side. På denne måten slapp han å sone for ugjerningen han hadde begåt og ble en fri mann.

ÅRSSKRIFT 2008: Melkebu på Stallemo

Melkebuer fantes det mange av, men nå er de fleste borte. Det er ikke få samtaler og nyheter som er blitt delt der når folk møttes. Tusenvis liter av melk i store og tunge melkespann er blitt satt ned for å fraktes videre til meieriet med melkebilen. På sin måte er melkebua et like godt kulturminne som noe annet. på forsiden av årsskriftet i 2008 var det et bilde av melkebua slik den var i 2007. Den tilhørt Gunvor Aarvoll. Som en kan se var den brotfeldig fordi grunnen sviktet og den brøt da også sammen vinteren etter. Datter til Gunvor, Liv Martha, syntes det var leit å fjerne den og restaurerte den, og du kan se den når du kjører utover slettene på Stallemo. Liv Martha har mange minner fra den tid bua var i bruk, bl.a. var det der hun sto og ventet på skolebussen. Hun husker også godt at farfaren. Lars Aarvoll, på sine rusleturer satte seg der og hadde en pust i bakken.