ÅRSSKRIFT 2005 TYSKERE PÅ STALLEMO

Då tyskarane kom til Stallemo.

Etter snart 60 år er ein del gløymt, men ting som gjorde ekstra inntrykk står klart for meg.  Eg var i 12 års alderen.  Inne ved vannsaga på Hægeland på Stallemo var far og ein mann i arbeid med å skjære stav eller bord til fiskekassar.  Eg var truleg med som ”sjauar” og bar ut ved og avfall etter dei som skar.

Då kom der ei rekke tyskarar etter vegen.  Det var bilar og to kjempestore hestar førespent ei prærieliknande kjerre. Eg kan ikkje minnast at dei vaksne hadde tala om att dei skulle komme.  Ei kone på Homstean sa det var vel til at dei fekk tyskarar på Stallemo også.  Ho var så lei dei som var i Hommeleiren.  Dei trengte ikkje ha det betre på Stallemo enn dei hadde det på Homstean.

På Stallemo  skulle dei slå leir mellom elva og vegkrysset i Teren.  Den tid var det furumo ut til Krossan der det i dag er det tatt ut grus.

Neste minne er frå tunet heime på Stallemo. 

Det kom ein bil med ein stor, kraftig mann i tysk uniform saman med ei norsk dame som var tolk. Dette var sjefen sjølv, dei budde i skulehuset. Var han den første sambuaren i Stallemodalen, forut for vår tid ?

Dei skulle etablere ein leir og han ville kjøpe tømmer av bestefar. Dei skulle grave seg ned i grusen og legge tømmer med torv over som tak.  Dei kunne ikkje hogge der leiren skulle være fordi det då vart synleg frå fly i lufta.  Eg fylgde med i forhandlingane. Bestefar ville ikkje selge då det var så lite skog til garden. Tyskaren virka trugande. Det var fyrste gongen eg kjende uhygge for tyskarane då han for avstad. 

Men alle tyskarar var ikkje like. Olga Mushom fortalde om husundersøking etter radio. Dei budde på Mushom.  Radioen var gøymd i uthusa, og dei fann den ikkje. Ho hadde eit lite barn som låg i ei lita seng i stova, den eine tyskaren stod og såg på barnet.  Då sa han til Olga at sånn ein hadde han heime i Tyskland, medan tårane rann.

Etter kvart sette dei opp to meter høgt piggtrådgjerde rundt leiren. Dei hadde og vaktpost.  Frametter sumaren var det eit vanleg syn at ein tyskar med 10 -12 russiske fangar og Mauser gjekk tur rundt Stallemogardane. Eg minnest ein gong dei kom forbi heime. Vi hadde ein stor gulrotåker der vi dreiv og tynna vekk små gulrøter der dei stod for tett.  Far spurde då vakta om han kunne gje dei små til russarane. Ja, det kunne han dersom det ikkje var salgsvare. Då knaska dei på gulrøter.

I Monane spreidde dei seg rundt omkring og plukka blåbær. Dei hadde alltid berre ein tyskar med som vakt. Vaktene kunne litt norsk og ville gjerne prate. 

Eit minne står like klart for meg i dag som då det hendte. Dei kom forbi heime og skulle opp på Lillehei. Ein offiser var med som vakt. Eg trur han heitte Løhmann. Han fortalde at han hadde ein såpefabrikk i Berlin før krigen kom, men nå var Tyskland kaputt. Han hadde ikkje lyst til å reise tilbake til Tyskland fordi han meinte ikkje det var nokon framtid der meir. Han håpte at amerikanarane eller engelskmennene kom først til Berlin. Blei det russarane var det ikkje håp. Så klappa han fleire gonger på pistolen. Det var like tydeleg som tale. 

Eg såg likevel aldri at russarane vart dårleg behandla. Dei hadde heller ikkje så dårlege klede at eg minnest noko om det. 

Ein haustdag kom naboen innom, nå var det så nære på at han hadde blitt skoten av ein tyskar, for han høyrde kula kvein.  Det var tyskarane som jakta på røy med Mauser i Monane. Og kula kvein etter å ha treft ein kvist. 

Utpå hausten rømte to russiske fangar. Om kvelden høyrde vi tyskarane rundt husa. Då det banka på var det Løhmann. Han orsaka seg, men var nøytt til å fylgje ordre om husundersøking etter russere. Det var tydeleg med uvilje. Då han hadde sett innom alle romma hadde han god tid. Eg minnest at han var dårleg til å leite. 

Ein kveld kom han og sa at det var blendingskontroll. Han gav seg tid til å prate, sette seg ned og demonterte maskinpistolen, sette han saman og forklarte virkemåten. Dette er det siste minnet eg har om tyskarane heime under krigen.

Anders og Johan Stallemo leigde garden som Kjell Anders Greibesland har nå. Rett over elva for leiren. Johan fortalde at ein del av tyskarane var bønder i det sivile. Dei hadde og ei ku i leiren. Han meiner russarane sat ved same bord og fekk same mat som tyskarane. Dei var og ofte nede ved elva og fiska utan at han såg det var vakt med. 

Dei hadde telefon på garden. Diebel sat kvar dag telefonvakt i tilfellet det skulle komme noko melding til leiren. Då dei to russarane rømte vart det strengare. Gestapo med hund kom frå byen. Ein av dei snakka norsk. Han kom inn på garden og sa at nå skulle dei sleppe hundane.  Dersom det viste seg at rømlingane hadde vore innom garden og fått hjelp vart det rettssak og dei ville bli skoten. Men hundane fann ikkje spor. Eg veit ikkje om russarane blei tatt. 

Snart sette haustregnet inn. Grunnvatnet steig slik at dei fekk vatn inn i bunkersane. Då reiste dei. 

Det må ha vore eit visst samband mellom russarane og bygdefolk for det finns ennå ting i bygda som fangane har laga.

 

Stallemo, november 2004.

Gunnar Iveland

ÅRSSKRIFT 2005 TORLEIV BJERLAND

Det er morsomt å finne på noe nytt tenkte ofte Torleiv Bjerland

Hydraulisk vedkløyve:

Det er morsomt å finne på noe som ingen andre har gjort før, tenker Torleiv ofte. Han hadde sett at Ågedalsbrødrene på Fjellestad hadde funnet opp ei vedkløyve, men tenkte at det måtte da kunne gjøres på en annen måte også. Det var da han så en hydraulisk sylinder som Søren Stredet hadde fra et tysk bombefly, (kanskje fra et som styrtet på gården Ågedal på Eikeland i Hægeland?), at noe begynte å forme seg oppe i hodet hans: hva med å lage en oljetank og ei pumpe, feste den til kraftuttaket på traktoren og overføre krafta til den hydrauliske sylinderen? Den ville få stor kraft til å presse noe med! Dersom en la en vedkubbe mellom stempelet på sylinderen og sveiset fast ei øks på andre siden? Som tenkt så gjort, han fikk sylinderen av Søren og dermed var en hydraulisk vedkløyve laget, lenge før noen hadde tenkt på at det kunne gjøres slik.

Tømmervinsj og gårdsarbeid:

Torleiv drev fram store mengder tømmer for folk med traktorene sine. (Han har hatt to ”Gråtass’er”, 14 nye Ford’er og minst 10 brukte traktorer i sitt yrkesaktive liv). Olav Dale, og av og til Finn Tjomsås, hogde tømmeret og Torleiv kjørte det fram. Men for å få det fram var det nødvendig å ha en vinsj på traktoren. Selvfølgelig hadde det nok vært mulig å få kjøpt en, men hvorfor kjøpe når det var mer interessant å lage selv? Kardangen på en gammel lastebil ble i Torleiv’s hender snart til en traktormontert vinsj som gjorde nytte for seg i lang tid.

Med alle traktorene sine gjorde han vår og haustonnsarbeid på mange gårder: Håverstad, før de fikk traktor, Bjarne Håberg, Gunvor og Ragnhild Øvrebø, alle på Dynestøl unntatt Knut Berg. Hvordan er det mulig å rekke det i en tid da han og Mari hadde sin egen gård å drive? Jo, det går når en bare sover 2 – 3 timer hver natt og arbeider resten av tida!!!

Veivedlikehold:

I en periode på 35 år hadde han, i alle fall de første årene, alt vedlikehold av grusveiene i Øvrebø. Det var noe grusing og all skraping når det var bart, og brøyting når snøen lesset ned. Han bygde om noen lastebiler slik at de passet bedre til brøyting på de smale bygdeveiene. For de 35 årenes innsats fikk han påskjønnelse fra Vennesla kommune  

Trearbeid:

I de senere år har ikke helsa vært like god, men det stopper ikke Torleiv: nå lager han nydelige bord med mosaikk av råtnende bjørkebiter. Hvor mange vet han ikke sikkert, men 20 – 30 stykker har det nok blitt. Fantasifulle bordkort til brylluper og andre jubileer og ikke minst til sin egen gullbryllupsdag har han funnet på i det siste.

ÅRSSKRIFT 2005 EIN BYTUR OG EI GRAV

Gunnar Iveland deler nok et minne med oss

Ein bytur og ei grav

Det var i mai 1945. Nokre dagar etter at freden kom, fylgde eg melkeruta til byen. Det var to mann til på ruta. Nedover Høiekleivane tala dei om ein tyskar som ikkje ville overgje seg då freden kom. Dei hadde høyrt at han vart skoten av sine eigne. Han skulle vere gravlagt i furumonen utanfor leiren på Augland.  Ruta gjorde ein stopp der og vi gjekk innover i furumonen. Der var grava. Det var ein trekross med ein tysk hjelm på toppen. Truleg var det ein høgare tysk offiser. Grava låg 5-6 meter ut frå innerste kanten, om lag midt på fotballbanen som er bygd i ettertid. Dei to på melkeruta hadde høyrt om hendinga frå heimefrontfolk. Eg kan ikkje minnast at det var andre som tala om dette eller at det stod noko om det i avisa. Då eg skulle skrive om dette, ville eg prøve å finne ut meir om hendinga.

Det viste seg å vere vanskeleg. Eg spurde eldre torridøler, men nei, dei hadde ikkje høyrt noko om dette. På Arkivet fekk eg kontaktpersonar som gav meg nye namn. Etter mange omvegar kom eg fram til Audun Leland. På den tida dette skjedde budde han ved sida av leiren og var så godt som vitne til hendinga.

Han fortel:

Det var det tyske sikkerhetspolitiet som var i leiren. Norske fangar vart brukt til å bygge leiren, 3-4 brakker og eit større bygg for bil og motorsyklar vart sette opp.

Mot slutten av krigen var norske hirdfolk i leiren. Dei dreiv med oppstilling og marsjering. Nokre dagar etter at freden kom, gjekk framleis tyskarane i leiren med våpen. Ein dag kom det bilar med militære og motstandsfolk. Dei svinga opp maskingevær framfor den tyske vakta. Dette såg skummelt ut. Dei fekk forklart at dei ikkje skulle ense tyskarane, men skulle ta hand om den norske hirden. Hirden hadde avvæpna seg sjølv ved å leggje våpna i ein haug. Ein del hadde nok stukke av. Det vart noko høgrøysta bråk og uro blant tyskarane. Ein full tysk offiser ville ikkje fylgje ordre, han ville heller ta dei norske militære.  Han vart skoten der og då av den tyske sjefen i leiren. Den tyske disiplinen var beinhard sjølv i fredsdagane. Leland såg ikkje sjølv hendinga, men høyrde skotet. Då hirden reiste, var det oppstilling og Hitlerhelsing med handa.

Leland fortel at tyske Vehrmacht-soldatar heldt til i skulehuset på andre sida av vegen. Når han tala med dei, fekk han inntrykk av at det var dårlege forhold og at dei ikkje ville vere saman med tyskarane i leiren.

7. mai, fredsnatta, var det oppstilling utanfor skulen. Dei sang den tyske nasjonalsangen.

Det tykkjer eg var tankevekkande.

Stallemo, november 2004

Gunnar Iveland

ÅRSSKRIFT 2005 LOVISENLUND PSYKIATRISKE SYKEHJEM

Lovisenlund psykiatriske sykehjem

Historielaget er opptatt av å ta vare på historien om ulike virksomheter i gamle Øvrebø kommune. Vi har tidligere skrevet om Åsen sykehjem og hadde avtale med Åsulv Håverstadom at han skulle fortelle historien om Nordhagen, men slik ble det aldri. Vi er derfor svært glade for at Britt Håverstad sa seg villig til å fortelle de hun vet om det som skulle bli Lovisenlund psykiatriske sykehus til Arnhild Bårdsen som intervjuet og Olav Upsahl som tok intervjuet opp på video og senere har spilt det inn på DVD-plater. Britt ble som kjent gift til gården og har opplevd utviklingen gjennom de siste førti årene. Her følger et omarbeidet sammendrag av intervjuet:

Bakgrunnen for at Torje Håverstad startet med psykiatrisk sykehjem var at han jobbet som psykiatrisk sykepleier på Eg Asyl. Den gang, for cirka 70 år siden, var det store sovesaler på Eg, der cirka 20 mann bodde. Der var gitter foran alle vinduene, dørene var låst og der var store luftegårder med høye gjerder. For noen var det nok trygt å bli skjermet på den måten. Vi må huske på at det er sytti år siden dette og at det den gang var lite medisinering. Når pasientene ble utagerende og til tider voldelige, så ble de lagt i tvangstrøyer eller tvangsseler for ikke å skade seg selv. Noen pasienter ba om å bli lagt i seler når de merket at de ble dårlige, for da visste de at de kunne skade seg selv og de kunne skade andre.

Torje Håverstad var en framsynt mann, forut for sin tid. Han hadde en helt spesiell evne til å omgåes pasientene. Da han la fram planene om å starte sitt eget private sykehjem, møtte han mye motgang. Han ønsket at pasientene kunne gå fritt omkring, ingen låste dører, ingen luftegårder. Men han møtte også velvilje og oppbakking på planene sine og det resulterte i at han startet med sykehjem. Pasientene skulle ferdes fritt, de skulle ha mindre sovesaler og han la vekt på at de skulle delta i de daglige gjøremål både ute og inne.

Den faglige bakgrunnen for dette arbeidet hadde både Torje og kona Lovise i sin utdannelse som sinnsykepleiere som det het den gang, og de hadde begge to arbeidet i mange år i psykiatriske institusjoner.

Allerede i 1928 startet Torje opp virksomheten i barndomshjemmet sitt på Sandrip. Han og Lovise giftet seg i 1933, og da leide de et hus på Lykkedrange i Høvåg, der de også begynte å ta mot pasienter. Så ble Øvrebø Prestegård stående tom og da leide de den fra 1934 til 1946. Gården Nordhagen kjøpte de i 1939 av Alf Albert som også hadde en stor gård på Grim ved Kristiansand. Hver vår gikk han med dyrene fra Grim og opp til Nordhagen og var der hele sommeren, og om høsten fraktet de dyrene ned til Grim igjen.

Den første tiden hette det Håverstad Psykiatriske Sykehjem Nordhagen. Rundt 1970 endret en navnet til Lovisenlund Psykiatriske Sykehjem. Vi følte det helt naturlig å kalle det opp etter Lovise, som la ned et enormt arbeide her

Nordhagen var Vest-Agder fylkes største gård og det var melkeproduksjonen som var hovedbeskjeftigelsen. Da Britt kom til gården i 1964 var det 24 melkekyr i fjøset. I 1973 sto det nye fjøset ferdig og det var bygget for løsdrift og på det meste hadde de mellom 80 og 90 melkekyr i en del år. Pasientene deltok i den daglige driften. En del av dem hadde en fast oppgave ute på gården eller inne på sykehjemmet. Ute var det å være med i fjøsstellet, særlig før fjøset ble ombygd. Da Britt kom til gården hadde de to hester på stallen, men før den tid hadde de opp til 8 stykker, og da var det pasientene som hadde ansvar for dem. Om vinteren arbeidet de med snøskuffing, tømmerkjøring, vedhogging og brøyting. Mye av det foregikk med hest. Om sommeren, som jo var en veldig travel tid, var de med i høstonna før en gikk over til å legge alt i silo. Før det var det på den gammeldagse måten med hesjing. Noen hentet staur, noen satte staurene i jorda, noen hengte på hesjetråd, noen dro høy til hesja, noen la høyet på hesja, noen rakte. Det kunne være opp til 20 mann på jordet da.

Ellers hadde noen ansvar i fjøset og var med og melka, og noen skulle få vinterveden i hus. Om høsten gikk det også mye på bærplukking, det var særlig to stykker som var enorme til å plukke blåbær og tyttebær. Svigermor hadde en del hagebær som ble safta og sylta. Husk på at det var opp til 40 mann som skulle holdes i kosten.

ÅRSSKRIFT 2005 GÅRDKJERRING

Brit Håverstad forteller hvordan det opplevdes å komme som ung gårdkjerring til Nordhagen.

Hvordan opplevdes det å komme som ung gårdkjerring til Nordhagen?

Ja, jeg kom her i 1964 som gårdskjerring, men har nok aldri praktisert som det. Åsulv hadde en fast ansatt i fjøset, og ellers hjalp jo pasientene til. Det hendte at jeg kjørte traktor av og til, men jeg deltok veldig lite.

Åsulv var jo veldig smart som giftet seg med en som var utdannet som sykepleier. Jeg hadde alltid sagt at gårdskjerring skulle jeg aldri bli, men der tok jeg jo feil. Fordelen har jo vært at jeg aldri har behøvd å søke etter jobb, jeg hadde arbeid rett over veien. Egentlig hadde jeg tenkt å utdanne meg til operasjonssykepleier, men i stedet ble det altså psykiatri jeg utdannet meg i.

Jeg hadde tidligere jobbet på Aust-Agder sentralsykehus. Jeg begynte å arbeide på Lovisenlund nesten med en gang jeg flyttet opp her, og jobbet fast her i over 30 år. Nå jobber jeg bare som vikar.

Det varierte noe med hvor mange pasienter her var, men det lå mye mellom 35 og 40 stykker og på det meste hadde vi 50 pasienter. Det var ikke mange ansatte. På det meste var det 10 fulle stillinger, men vi var også nede i 7 stykker. Av disse var veldig mange deltidsansatte. Det var andre tider enn det er i dag, det kan ikke sammenlignes, heldigvis.

På en vanlig hverdag fortonte dagen seg for beboerne som på enhver gård. Det var de daglige gjøremålene. Det gikk nesten automatisk, for alle visste hva de skulle gjøre.  Noen redde senger, noen tørka støv, noen vaska golv. Noen var på kjøkkenet der de dekte bordet, kutta opp brød, dekte av bordet, vaska opp. En kokte kaffen, en annen poteter. De var engasjerte hele tiden og det tror jeg var bra for pasientene, for de følte at de var til nytte.

Høydepunktet i uka var når Kjell Skarpengland, den ene uka, og Steinar Ilebekk den andre uka, kom med butikken. Noen av pasientene gikk nok ned til butikken på Skarpengland, men det var høydepunktet når de kom opp med butikken her på Nordhagen. Andre gikk til byen med bussen for å handle større ting. Nå går det jo ikke noen buss her.

Om kveldene ble det litt TV-titting, eller de spilte. Jeg husker særlig noe fra det første jeg kom her: de spilte poker, og det syntes jeg var forferdelig. Men de spilte jo for 5-, 10- og 25-øringer. Jeg husker godt en gang de satt og spilte her inne. Plutselig fikk de det så travelt. Pengene forsvant ned i lommene og en puttet kortstokken opp i skyggelua og så sa de: ”Presten kommer!!”

Flere av pasientene var ganske musikalske. Noen spilte piano eller orgel og andre trakterte trekkspill. Når det var andakt her var det alltid en som spilte til sangene.

ÅRSSKRIFT 2005 NORDHAGEN

Lovisenlund psykiatriske sykehjem

Historielaget er opptatt av å ta vare på historien om ulike virksomheter i gamle Øvrebø kommune. Vi har tidligere skrevet om Åsen sykehjem og hadde avtale med Åsulv Håverstad om at han skulle fortelle historien om Nordhagen, men slik ble det aldri. Vi er derfor svært glade for at Britt Håverstad sa seg villig til å fortelle de hun vet om det som skulle bli Lovisenlund psykiatriske sykehus til Arnhild Bårdsen som intervjuet og Olav Upsahl som tok intervjuet opp på video og senere har spilt det inn på DVD-plater. Britt ble som kjent gift til gården og har opplevd utviklingen gjennom de siste førti årene. Her følger et omarbeidet sammendrag av intervjuet:

Bakgrunnen for at Torje Håverstad startet med psykiatrisk sykehjem var at han jobbet som psykiatrisk sykepleier på Eg Asyl. Den gang, for cirka 70 år siden, var det store sovesaler på Eg, der cirka 20 mann bodde. Der var gitter foran alle vinduene, dørene var låst og der var store luftegårder med høye gjerder. For noen var det nok trygt å bli skjermet på den måten. Vi må huske på at det er sytti år siden dette og at det den gang var lite medisinering. Når pasientene ble utagerende og til tider voldelige, så ble de lagt i tvangstrøyer eller tvangsseler for ikke å skade seg selv. Noen pasienter ba om å bli lagt i seler når de merket at de ble dårlige, for da visste de at de kunne skade seg selv og de kunne skade andre.

Torje Håverstad var en framsynt mann, forut for sin tid. Han hadde en helt spesiell evne til å omgåes pasientene. Da han la fram planene om å starte sitt eget private sykehjem, møtte han mye motgang. Han ønsket at pasientene kunne gå fritt omkring, ingen låste dører, ingen luftegårder. Men han møtte også velvilje og oppbakking på planene sine og det resulterte i at han startet med sykehjem. Pasientene skulle ferdes fritt, de skulle ha mindre sovesaler og han la vekt på at de skulle delta i de daglige gjøremål både ute og inne.

Den faglige bakgrunnen for dette arbeidet hadde både Torje og kona Lovise i sin utdannelse som sinnsykepleiere som det het den gang, og de hadde begge to arbeidet i mange år i psykiatriske institusjoner.

Allerede i 1928 startet Torje opp virksomheten i barndomshjemmet sitt på Sandrip. Han og Lovise giftet seg i 1933, og da leide de et hus på Lykkedrange i Høvåg, der de også begynte å ta mot pasienter. Så ble Øvrebø Prestegård stående tom og da leide de den fra 1934 til 1946. Gården Nordhagen kjøpte de i 1939 av Alf Albert som også hadde en stor gård på Grim ved Kristiansand. Hver vår gikk han med dyrene fra Grim og opp til Nordhagen og var der hele sommeren, og om høsten fraktet de dyrene ned til Grim igjen.

Den første tiden hette det Håverstad Psykiatriske Sykehjem Nordhagen. Rundt 1970 endret en navnet til Lovisenlund Psykiatriske Sykehjem. Vi følte det helt naturlig å kalle det opp etter Lovise, som la ned et enormt arbeide her

Nordhagen var Vest-Agder fylkes største gård og det var melkeproduksjonen som var hovedbeskjeftigelsen. Da Britt kom til gården i 1964 var det 24 melkekyr i fjøset. I 1973 sto det nye fjøset ferdig og det var bygget for løsdrift og på det meste hadde de mellom 80 og 90 melkekyr i en del år. Pasientene deltok i den daglige driften. En del av dem hadde en fast oppgave ute på gården eller inne på sykehjemmet. Ute var det å være med i fjøsstellet, særlig før fjøset ble ombygd. Da Britt kom til gården hadde de to hester på stallen, men før den tid hadde de opp til 8 stykker, og da var det pasientene som hadde ansvar for dem. Om vinteren arbeidet de med snøskuffing, tømmerkjøring, vedhogging og brøyting. Mye av det foregikk med hest. Om sommeren, som jo var en veldig travel tid, var de med i høstonna før en gikk over til å legge alt i silo. Før det var det på den gammeldagse måten med hesjing. Noen hentet staur, noen satte staurene i jorda, noen hengte på hesjetråd, noen dro høy til hesja, noen la høyet på hesja, noen rakte. Det kunne være opp til 20 mann på jordet da.

Ellers hadde noen ansvar i fjøset og var med og melka, og noen skulle få vinterveden i hus. Om høsten gikk det også mye på bærplukking, det var særlig to stykker som var enorme til å plukke blåbær og tyttebær. Svigermor hadde en del hagebær som ble safta og sylta. Husk på at det var opp til 40 mann som skulle holdes i kosten.

De første 20 årene jeg var her kom pasientene fra Eg.

Mange var fra vest i Vest-Agder og også noen fra Rogaland. En stor prosent var fra Lista, Farsund og Mandals-området. De fleste pasientene som kom her, ble boende her, med unntak av noen få som hadde et hjem å reise tilbake til. Nordhagen og Lovisenlund ble hjemmet for veldig mange. Her døde de og flere ble gravlagt ved Øvrebø kirke. Vi hadde en som var her i over 40 år og for et par år siden flyttet han til hjemstedskommunen og fikk en trygdeleilighet der. Rett før Åsulv døde var vi og besøkte han og det gikk bra, og det syntes vi var veldig godt. Men noen hadde jo veldig lite kontakt med familien sin og ble altså værende her. Kom de inn i systemet tidligere, var det håpløst å komme ut av det. I dag er det veldig vanskelig å komme inn, men alt for lett å komme ut. Men heldigvis har det jo skjedd store forandringer i psykiatrien, den er blitt mer tilgodesett, og det er ikke lenger så mystisk og skremmende som det var før. Pårørende er blitt dradd mer og mer med i behandlingsopplegget. Men vi har fremdeles ganske mange svingdørpasienter, så det er ganske langt fram.

Har det vært store endringer i typen pasientene i den tiden du har arbeidet og vært leder her?

Har for eksempel medisinering ført til stor forandringer?

Ja, til de grader!! Før var det jo stort sett eldre, schizofrene pasienter som var ”utbrente” som var innlagt her. De trengte liten eller ingen medisinering, selv om det var enkelte som gikk på ganske store doser. Men på de førti åra jeg har vært her har det vært enorme fremskritt når det gjelder det med medisiner. Som jeg sa tidligere ble de som kom her stort sett værende her og regnet Lovisenlund som hjemmet sitt. Kommunene hadde ikke tidligere noe tilbud til psykiatriske pasienter. Nå er hver kommune pålagt å skaffe bolig og følge opp de som blir utskrevet. Det er bygd dagsenter med psykiatriske sykepleiere. På Lovisenlund er det ikke lenger noen som bor fast. Som regel kommer de inn for et tre ukers opphold. Noen blir litt lenger og andre har faste avtaler at de kommer opp her hver sjette uke og noen kommer i helgene. Det er veldig høyt kvalifisert personale her nå, de fleste har spesialutdannelse. Her er psykolog og psykiater daglig, så det er jo en underavdeling til Eg. Lovisenlund blir nå drevet av staten og det er staten som leier Lovisenlund av familien Håverstad.

Du har født fire barn her på gården. Hva slags forhold hadde detil pasientene?

De hadde et fantastisk godt forhold til de fleste. For våre barn ble pasientene en del av deres hverdag. Noen av dem ble som et familiemedlem, som en bestefar. Jeg tror at barna lærte at sjøl om vi er forskjellige så har vi det samme menneskeverdet. De lærte å respektere hverandre på den måten. Etter hvert som jeg fikk mine fire barn trengte jeg jo barnepike, for jeg var jo i full jobb, og jeg hadde tre stykker som i tur og orden passet våre barn. Barna ble jo veldig glade i ”mennene” og det var jo gjensidig. Jeg husker spesielt når Solås døde, alle kjente jo Solås. Da han døde bodde Åsta Lovise i Oslo, men hun måtte hjem til begravelsen, for som hun sa: ”Det er jo som om jeg har mistet bestefar.”  Og Solås, han passa på: han hadde sitt soverom i andre etasje og senga sto slik at han kunne se rett bort på inngangspartiet til huset vårt. Så når barna begynte å bli tenåringer og var ute og kom seint hjem, så sov ikke Solås. Han satt i senga og refererte alt som hendte når de sent på natt kom hjem,

Høytidene, hvordan ble de feiret?

Ja, jula var jo ei spesiell travel tid med lite tid til privatliv. I en del år hadde vi julefeiring sammen med pasientene, for bemanningen var den gang så liten at det var bare Åsulv og jeg som var til stede. De første årene jeg bodde her var vi sammen med svigerfar og svigermor som bodde borte på sykehjemmet og da var det jo naturlig at vi var sammen med pasientene også. Men da svigerfar døde var barna blitt så store at da protesterte og ville ha jul hjemme, så da måtte vi voksne springe fram og tilbake mellom sykehjemmet og huset vårt.

Jula ble forberedt som i et vanlig hjem med vasking, pynting, baking. Lille julaften kom alltid prestefamilien som bodde nede i prestegården opp her, og da hadde vi andakt og gikk rundt juletreet og koste oss sammen. På julaften var det middag med hjemmebrygga øl og kaker og det som hørte til, og pakker, det var høydepunktet. Noen fikk jo pakker fra sine, men det var en ganske stor del som var glemt som ikke fikk noe og da var det veldig viktig at vi hadde pakker til de.  Det var jo noen som var så heldige at de reiste hjem til jul. Men jeg husker godt at det var noen pårørende som fortalte at de hadde sagt at de ville ikke hjem selv om de kunne, det var her de ville feire jul. En annen var hjemme på julaften, men da ba han tynt om han ikke kunne få lov å reise ”hjem” igjen, og det var jo godt å høre både for oss og de pårørende. Vi ville jo gjerne at de skulle trives.

Er det noen spesielle episoder du kunne tenke deg å trekke fram?

Det var jo mange av de gamle her som hadde spesielle ideer. En skulle aldri gå med noe av lær. Så han gikk bestandig på gummisko eller gummistøvler. Han var også en ivrig potetdyrker og hadde en potetåker inne i skogen. Men han skulle ikke gjødsle, ikke med kunstgjødsel og ikke med naturgjødsel, men han skulle ha sagespon!! Når han skulle høste potetene var de jo ikke så store, jeg tror noen ikke var større enn neglen på lillefingeren. De kom han med, for det var ”den lille ungen i huset” som skulle ha de potetene. Hver gang Steinar eller Kjell hadde vært her med butikk kjøpte han alltid de minste sjokoladene, og de var til ”den lille ungen”, og den gang var det Torje Olav.

Den gangen vi hadde fått Torje var det ikke snakk om noen barselpermisjon. Jeg tok barnevogna og ungene med over til sykehjemmet.  Torje var vel ikke mer enn tre uker, og så satt gamle Torkel der. Jeg tok Torje opp av vogna og la han i fanget til Torkel. Jeg kan ennå se han for meg, tårene begynte å trille og øynene skinte som stjerner, de som ellers var matte og sløve. Det var noe med å bli vist tillit!

Mange av pasientene var veldig slagferdige. En av pasientene var død, og en annen, som var veldig glad i mat, kom hen og spurte: ”Han rakk vel frokosten?”

Eller en annen: jeg satt og pratet med en, han var fra Kristiansand. Vi satt og snakket om gamle dager og han fortalte at i gata der han bodde, der hadde de munker! Hjemme i mitt barndomshjem var munker noe gamle Amanda bakte og jeg tenkte bare på slike munker da jeg svarte: ”Kan du tenke deg noe så godt som slike nystekte munker til kaffien?” Han ser på meg med øyner så store som …, reiser seg opp og sier: ”Å gud, de var katolikker!”

Til slutt, hvordan har det vært for deg å jobbe i psykiatrien i alle disse årene?Jeg har jo jobbet her sammenhengende i 30 år, og det har vært noen interessante år. Jeg har fått lov til å følge med utviklingen i psykiatrien. Selv om det har blitt mange og lange arbeidsdager og mange tøffe tak, men når jeg ser tilbake ville jeg ikke ha vært det foruten. Det har vært strevsomme, men givende år. Det er veldig spennende å få lov til å jobbe med mennesker. Selv om du vil og må gi av deg sjøl, så får du så mye tilbake. Det er så mange forskjellig tragiske hendelser og tragedier, og da synes jeg det er fantastisk å ha fått lov til å lette litt på det trykket som mange av de går og bærer på, og å ha tid til å lytte og at de får den følelsen at noen har tid til dem. Det er så mange ubrukte ressurser i hver enkelt av dem, og da tror jeg det er viktig å huske på at de får føle at: jeg er syk, men jeg er frisk også. Da er det viktig å kunne få lov til å bygge på det friske i det syke.

ÅRSSKRIFT 2005 – MINNER FRA ØVREBØ

Minner fra en barndom i Øvrebø.

Av Øyvind G. Føreland

Jeg heter Øyvind Gunnar Føreland, og kom til verden den aller første vårdagen i 1950. Bortsett fra et par tre år har jeg bodd all min tid i Møllebygda her på Skarpengland.

I denne artikkelen skal jeg fortelle fra min oppvekst, og jeg begynner så langt tilbake som jeg husker. Fetteren min, Stein Føreland, var min beste kamerat i de tidligste barneårene. I flere år var det en fast regel at jeg tok en rask visitt til han på selveste Julekvelden, etter at julepakkene var åpnet. Nysgjerrigheten var stor, og Stein bodde kun et drøyt steinkast unna.

Våre foreldre dreiv A & G Føreland Karosserifabrikk og Maskinverksted, og her hadde vi rik tilgang på prima kassebord i mange størrelser. Dermed falt det naturlig å slå seg på hyttebygging i fritida. Jeg vil tro vi var i 6-8 års alderen da vi fant en grei hyttetomt rett oppi skogen der Stein bodde. ”Sanden” kalte vi den utvalgte plassen fra den dagen. Like bak der vi satte opp hytta var det tatt ut en god del sand, og dermed var det blitt ei grei hole inn i skråbakken. Her bygget vi oss en svært primitiv utedo. Den besto av en enkel treramme med bord på toppen, og der ble det skåret ut et hull i passende fu-størrelse. Vi hadde også en slags brønn i denne samme hola, men selvsagt tilstrekkelig høyere plassert enn dassen. Noe som var litt dumt med brønnen, var at vannet forsvant om sommeren når det var tørt, og tørsten var på topp grunnet sommervarmen. Av en eller annen grunn ble en av de andre ungene i bygda så ilsken på Stein og meg, at han rappet utedassen vår og heiv den i Møllebekken, som da rant flomdiger gjennom bygda. Det nyttet lite å irritere seg over rappet og flomtatt dass, så det var bare å snekre en ny. Den første hytta vår var ikke av beste kvalitet, så etter en tid måtte vi bygge ny. Rivinga ble gjort på den enkle måten at hytta ble puffet utfor kanten, og der reiv den seg selv nedetter skråningen. Etter det jeg husker bygget Stein og jeg 3 hytter på ”Sanden”, før vi sluttet med hyttebygging der. I den siste hytta hadde vi en liten vedovn som far min hadde laget.

Jeg må også ha med noen minner fra Mølla skole der jeg gikk i 1. klasse fra 1957. I første og andre klasse hadde vi ei lærerinne som hette Gunhild Loland. På denne tiden var ho ingen ung dame lenger, og hørselen hadde også begynt å skrante. Dette var ikke lite plagsomt for målsvake, sjenerte småbarn, da det kunne by på store problemer å gjøre seg hørt og forstått. Løsningen ble at frøken Loland stod ved siden av eleven som skulle ytre seg. Dette var nok helst litt flaut, men da kunne alle fall frøken høre det som ble fremført. På ettersommeren var det interessant å være nede ved bekken i friminuttene. I det ene friminuttet gravde vi en liten grunn dam i bekkekanten der ørretyngel kunne svømme inn. Innen det hadde gått et friminutt eller to, hendte det at vannet hadde sunket så mye at yngel hadde blitt liggende igjen på tørt land. Litt lenger nede i bekken var det en diger steinstem som hørte til en vannsag, men denne saga ble revet og fjernet da jeg var 4 – 5 år gammel. Saga hadde et stort tyngdehjul som ikke ble tatt med. Jeg vil tro at dette hjulet var mellom 3 og 4 meter høyt, og bortimot 1,5 meter bredt. Etter som jeg mener å huske, var det faktisk noen som bygde hytte inne i hjulet. I første del av 1960 bygde elektriker Oddleiv Langeland hus rett ved der vannsaga hadde ligget. Etter at huset stod ferdig satte han opp en svær, svingbar, håndkraftdrevet kran med bom og flere barduner fra toppen og ut til sidene. Nå ble en stor del av steinstemmen fjernet, og steinene ble lagt der saga hadde stått. Det ble det satt opp en stor garasje, og det store vannhjulet ble også fjernet.

Skolefrøkna vår var kubikksjarmør også, ho hadde nemlig egen moped. Frøken Loland hadde vært i Lillesand på mopeden sin, og det hadde blitt en slitsom tur hjem til Øvrebø igjen. Ho hadde nemlig kjørt på første gir hele den lange veien tilbake. Dette var muligens den første turen ho hadde med mopeden, og det var helt sikker noen som viste henne at den hadde fler gir. Om vinteren var det greitt å gå på Mølla skole, for vi hadde en grei akebakke ned fra en haug som lå mellom skolen og Bjørnshei Biloppretting. Akebrett var det ingen som hadde på den tid, men det var ikke noe uløselig problem. Det var bare å ta seg en tur ned på Samvirkelaget eller Øvrebø Landhandel og tigge seg en papirsekk. Noen år senere ble akehaugen fjernet, fordi bilverkstedet ble utvidet og trengte mer plass.

Inntil begynnelsen av 1960 årene gikk Setesdalsveien gjennom sentrum, og områder her så ganske annerledes ut enn det gjør nå. Der vegen går nå var det en liten bakke da jeg var barn, og der kunne vi ake og renne på ski. En gang akte jeg i denne bakken på en stige, og husker jeg ikke feil, ble dette filmet av John Føreland. Vassåsdalen er nå en lang, jevn bakke med en slak sving i bunnen. Da jeg var barn var veien svingete, smal og med bratte bakker. Det forhindret ikke at vi rant på rattkjelke helt fra toppen, og ut på en stor tipp av snø nede ved siden av Tappen. En ting som ikke var det grann gøy, det var når strøbilen kom og strødde med sand. Da ble både moroa og farten kraftig redusert. Kan hende det høres helt vilt ut å renne på rattkjelke her, men trafikken på midten av 50årene var svært liten. Noe som også er viktig å få med, er at vi hadde lommelykter på rattkjelkene våre. Jeg kan aldri huske at det skjedde et eneste uhell under aking. Når jeg først forteller fra gamleveien ned Vassåsdalen, må jeg fortelle om den gamle hestetroa. Den stod innerst inne i den lange, slage svingen øverst i Vassåsdalen, for her var det et lite vannsig. Troa var hult ut av en trestokk og hadde trerenne. Mang en gang slukket jeg tørsten i denne. Det er nå gått mange år siden den gamle hestetroa ble borte, en eller annen må ha fått bruk for den.

Da jeg var barn i 50-årene i Møllebygda, var det ikke offentlig renovasjonsvesen som nå. Da måtte vi selv sørge for å få tinga på søppelhaugen. Nede bak Tappen husker jeg godt at det var søppelfylling. Her var ofte både jeg og andre barn bygda for å se om der var noe interessant å finne. Det var nok ikke sjeldent foreldre som måtte hive andres søppel. Det hadde sin egen sjarm å være barn i 50-årene. Kanskje jeg kommer på mer å fortelle om til neste årsskrift. Den som lever og følger med får se!

ÅRSSKRIFT 2005 – EN DIKTER OPPVOKST I ØVREBØ

Alf Kjølsrud forteller.

En dikter oppvokst i Øvrebø

Fra vårt medlem, Alf Kjølsrud, har vi fått et dikt som en dikter, Gerhard Faye, oppvokst i Øvrebø har skrevet.

Bakgrunnen er at hans far Andreas G. Faye var kapellan i Øvrebø fra 1760 – 1775. Senere dro Gerhard Faye til Danmark og ble amtmand i Thisted og en kjent og avholdt mann i de høyere kretser der. Han hadde likevel ikke helt lagt poesien på hylla og professor Fancis Bull uttaler om hans dikting.: ”Det er i det hele ikke mange av hans dikte, som bærer originalitetens stempel; men i de vers, hvor han er helt sig selv, hører vi en blødere melodi og en rikere rytmisk evne, fornemmer en større billeddannende fantasi, en inderligere indlevelse i naturstemningen end hos de aller fleste av hans norske samtidige.”

Om diktet ”Morgenen”, som vi gjengir et utdrag av,  ble det i et tidsskrift som het Minerva i 1785 skrevet i en fotnote: ”Egnen, som beskrives, er ved Øvreboe, Sangeslands Prestegaard i Norge, hvor forfatteren er opfød.”

Faye skriver selv om diktet’s innhold: ”Forfatteren vaagner af Søvnen, anstiller en kort Betragtning over den Forandring, som den havde frembragt paa hans Legem og Siel; han vandrer siden du i den omliggende Egn, hvor den frie Lufts Behageligheder modtage ham, Den tidlige Morgenstunds Høitidelighed forestilles; den Stillhed, den Ensomhed, som hersker allevegne, giør stærkere Indtryk paa Hiertet, den opløfter Sielen til Andagt, og giver Anledning af Naturen til hellige Betragtninger. Tusmørket og Ensomheden frembringe Frygt, som dog dæmpes ved Erindringen af Skaberens Næværelse, af hans Godhed og hans særdeles Omhu for Mennesket.

Dagen frembryder nu, og viiser Naturen i sin rigtige Skikkelse. Egnen beskrives, og af de Begravelses-høie, som i en lang Rad strekker sig fra Østen til Vesten, tages Anledning til en poetisk Fiction. Malerie over et lige over Prestegaarden uthengende Bierg. Solsorten begynner nu at gjøre Morgenen høitidelig med sin Sang. Solen stiger opp i sin Majestæt. Fuglene modtage den med Sang, og Blomsterne udbrede sig mod dens straaler. Endog de ringeste Ting i Naturen foreene sig til at forskjønne Morgenstunden. Mennesket vaagner, Vindskibelighed foreener sig med den muntre Landmands Sang, for at giore Morgenen lige nyttig som behagelig. Hiordene drives ud. Den Tummel, som disse foraarsage, oppvækker Skræk hos de tilforn saa muntre Fugle. Mistænkelighed og Taushed beynder at herske, ligesom Dagen skrider frem. Digteren undersøger Aarsagen hertil, og tager Afsked med sin Morgenstund.”

Vi kan ikke ta med alle 30 versene, men bare noen som beskriver i poetiske vendinger noe vi kjenner igjen fra Øvrebø: ———–

”Jeg ser mit Fødeland, og skuer i  dets Barm – Din runde Gavmildhed, din Pragt algode Skaber! – Men i Forbauselse Min Aand sig ofte taber, – Naar jeg i fæle Spoer seer Hævnens grumme Arm: – Her ligger Tegninger av Paradisets Egne – Blant ville Levinger af Flodens grumme Magt. – En blodig Valplads hist fremvise allevegne – En Rad af Høie¹⁾ der, hvor Kiempers Liig blev lagt.

End næres Skoven her af slagne Nordmænds Blod. – Og i hver vældig Gran den Værdighed fremsmiler, – Som Helten eiede, der, glemt af Verden, hviler – I denne stille Høi ¹⁾ , hvorpaa han fordum stod. – Og med en mægtig Arm  for Norges Ære stred. – Indtil en graadig Pil den unge Kiemper saarer, – Som i en slagen Kræts af Fiender sank ned. – O Landsmand! Du er haard, som ikke fælder Taarer.

¹⁾  (Forfatterens kommentar): En Rad af Høie udstrække sig i en lang Række fra Østen til Vesten. Min Fader lod omkaste nogle og tyve af disse, og fandt af de Levninger, som Tiden endnu ikke havde kunnet fortære, at de havde været Begravelses-Høie for afdøde Krigere.

Her hæver sig et Field paa tvende Klippers Grund. – En Krands af Birkeløv dets høie Tinding zirer; – Mørkt svæve Skyggerne bag ranke Grane. Spirer, – Og bringer Lyset du fra Maleriets Bund. – Et styrtefærdigt Bierg ²⁾ staaer du af Klippens Bryst; – Paa Almagts Hænder lagt, det trodser Tyngdens Love; – Her taber Fælhed sig blant Yndighed og Lyst, – Blant Buske, løvrigt Krat og smaae dædalske Skove.

²⁾ (Forfatterens kommentar.)  Et over Præstegaarden nedhengende Bierg, som ganske synes at hænge ud over sin Tyngde-Punkt og hvert Øieblik true med sit Fald. Jeg har ikke vidst hvor jeg skulde hefte dette Biergstykke, uden ved at lade det hvile paa Almagtens Hænder.

(Vi tar ikke med mer, men minner om at det var dette diktet som førte til at arkeolog Frans Arne Stylegard fikk kjennskap til at det har vært en lang rekke av gravhauger på Sangesland, og en av dem fant han rester av da de foretok utgraving før en eventuell utvidelse av kirkegården.)

ÅRSSKRIFT 2005 – LIV I LEIREN

Helga Bjerland Kristiansen, datter av lensmann Bjerland, forteller om sin oppvekst i Leiren.

Liv i  ”Leiren” på 1940 talet. 

 Den våren eg fylte 6 år, blei det fred i landet. Eg minnes den varme, fine vår dagen. Eg hadde fått lov å rulle ned strømpene og gjekk med låge sko. Det låg glede i lufta. Sverre P. Ilebekk henta flagget og heiste det midt i Homstean sentrum. Far kom over frå sitt kontor hos Birgit og Syvert Sandtveit. Saman stod vi vaksne og barn og så at flagget folda seg ut i vinden. Eg kan ikkje minnes at vi song eller ropte hurra, men gleda var der i alle fall og dagen står lysande i minnet.

Vi hadde flytta frå Reiersdal og inn på ”hytta” innanfor leiren på Homme hausten 1944. Denne hytta var bygt i 1941/42 av ein byggmeister frå Kristiansand til eige bruk. Men dei fekk lite glede av den fordi det passa godt som overnattings stad for tyske offiserar. I 1944 trekte dei seg tilbake og far kjøpte hytta av byggmeisteren. Det var litt skummelt med tyskarane som framleis helt til i leiren, så eg gjekk aldri der aleine. Olav, bror min, gjekk på skulen og måtte passere gjennom porten ut mot Setesdals vegen annankvar dag. Heile leir området var innegjerda med ein dobbel brei, stor port. Det var vakt ved porten og eiga vaktbrakke for soldatane som hadde vaktteneste.

Denne brakka blei kjøpt av Tordis og Leif Grindland etter krigens slutt og brukt til privat bustad. Det er blitt ein staseleg einebustad og er i bruk den dag i dag. Tordis og Leif Grindland hadde døtrene Else, Karin og Kirsten. Då eg var i 10 års alderen, hadde eg vore hos frisør i byen (Kristiansand). Då eg kom heim skulle eg klyppe ”ponnilugg” på søstrene Grindland. Under tvil, fekk eg lov til det. Seinare møtte eg Karin som kollega i Søgne og Greipstad Sparebank. Ho har aldri gløymt sitt første møte med den nye sveisen: ”ponnilugg”. Det hadde dei aldri høyrt om før og ho kunne minnes at mora var svært skeptisk til eksperimentet.

Der det nå står 2 tomannsbustader, låg kjøkkenbrakka. I austre delen, inn mot leirområdet blei det seinare kontor for Rokoengen då han dreiv sagbruk i leiren. Mot sør/aust var det ei leilighet som Tordis og Beint Abelseth budde i nokre år. Dei hadde barna Bjørg, Gerd Inger og Birger. Det blei opna badstue i denne brakka rett etter krigen. Vi hadde ikkje bad heime. Det var opent ein dag i veka for kvinner og ein dag for menn. Då samla vi oss, kvinner i alle aldrar. Det blei nesten som ein ”treffsstad”. Vi dusja før vi gjekk inn i den glo varme badstua. Eg minnes som omnen freste når vi skvetta vann på for å få meir damp. For meg ble det i varmaste laget, så eg har i grunnen aldri oppsøkt badstue  .

seinare. Men den sosiale sida, sette eg pris på.I sør/vest enden av brakka blei eit stort rom gjort om til bruk for framhaldsskolen. Det blei og plass til skolekjøkken og sløyd sal.  Det er nok mange som har sterke minner frå året der med lærer Torkjell Mindrebø og husstell- og handarbeidslærer Gunda Mæsel. Magnus Abelseth var sløydlærar. Dessverre brann denne brakka ned til grunnen  på 50-tallet. Det var ved denne brakka det blei reist tribune, pynta med bjørkelauv og flagg og dansa til langt på natt i mai 1945.Nedanfor kjøkkenbrakka låg ”badehuset” som soldatane brukte til bad. Denne blei kjøpt av Magnus Abelseth og kona og brukt til privatbustad etter krigens slutt  Dei hadde barna Bjørn, Jan og Turid. Då familien Abelseth flytta, budde Klara og Niels-Otto Hægeland der med barna  Solveig, Berit, Ragnhild og Svein Otto. Eg var ofte innom der. Niels-Otto var tilsett i Tollvesenet og hadde lange vakter. Då overnatta han i byen. Av og til overnatta eg hos Klara. Eg likte godt å passe borna og leike med dei. I dag er dette ”badehuset” ein flott einebustad  med kvist og karnapp.

”Duehuset” utgjorde slutten på utstrekninga av leirområdet. Her heldt tyskarane brevduer som var ein del av kommunikasjonssystemet deira. Dette huset blei kjøpt av Torny og Salve Espetveit. Barn Asbjørn og Torbjørg. Nå er det Torbjørg og mannen hennar som bur der. Asbjørn omkom i ei tragisk drukningsulukke i 1955. Torny og Salve dreiv gard med nokre mjølkekyr ved sida av at Salve tok anna arbeid. Fjøset stod der det nå ligg ei bu på motsatt side av saga.

Det største underet var likevel den store mannskapsbrakka som låg nærast og parallelt med Setesdals vegen. Der budde soldatane.

Bildet: Leiren på 1960-tallet. Nederst til høyre skimter en den store stallen, og ovenfor den „Duehuset“ hvor Espetveit bygde om til bolig. Helt til venstre vaktstua,  hvor Grindland bodde, nå Ole Trygve og Ragnhild Almedal. Dette bildet er tatt etter at kjøkkenbrakka brant ned og en ser det store lageret til  Øvrebø Sagbruk og Høvleri i stedet. Alle bygningene midt på bildet tilhører sagbruket som startet opp rundt 1950 og en kan tydelig se at bord- og plankestabler dominerer området. Kommunebrakka skimtes så vidt ved siden av den gamle Setesdalsveien. I bakgrunnen gården Skora/Bergemoen hvor Oluf Reed Olsen hadde sin radiostasjon og sendte meldinger til England.

Denne blei overtatt av Øvrebø kommune og brukt som kommune-hus. Det vil seie at inn mot leirområdet blei det plass til ei familie leilighet med stove, kjøkken og eitt soverom. Der flytta Magda og Tomas L. Greibesland inn med sine barn, Gerd Lilly og etter kvart Magnhild og Signy. I tillegg blei det ei mindre leilighet til småskulelærarinne Hilda Loland. I roma mot Setesdals vegen blei det plass til liknings- og kommunekasserarkontor der Tomas L. Greibesland var sjef. Eldbjørg Øvrebø, seinare gift Kirkehei, var kontordame. Romet ved sida av var  kontor for folkeregister og trygdekasse, eller sykekasse som vi sa. Der regjerte Inger Ilebekk. Deretter eit rom som min far, Trygve Bjerland brukte til lensmannskontor og til slutt eit rom for småskulen. I kjellaren var det fleire vann-klosett, arkiv rom og rom for oppbevaring av mat og reiskap.  Dette kommunehuset er seinare overtatt av ein familie, slik at det nå fungerer som einebustad.

Utanfor var det ein stor plass/veg der vi kunne hoppe paradis, slå ball, gjete sugga, jeppe pinne osv. Her lekte vi i friminuttane i småskolen og elles blei det ein samlingsplass for både born og vaksne om ettermiddagar og helger. Av og til, serleg om søndagar, hente det at vaksne var med oss og slo ball. Det var ubeskriveleg stas. Eg minnes spesielt at Tomas var flink til dette. Eg minnes og at Gerd Lilly stelte til hage under trappa til kommunehuset og sådde blomkarse, slik at det blei eit flott fargeflor heile sommaren. Då var ho i åtte års alderen. Sjølve plassen har merkeleg nok krympa ca. to tredeler i åranes løp, eller er det berre auga som ser..

I ein overgang blei leiren brukt til innlosjering av russarar før dei reiste tilbake til Russland i løpet av 1945. Då var gjerdet tatt ned og dei kunne ferdast fritt i området. Olav blei ven med ein av dei og fekk ein utskåren fugl i gåve. Det hendte ei tragisk ulukke ved at ein russar drukna i Støssvannet og blei gravlagt ved Øvrebø kyrkje. Det var veldig trist og gjorde eit sterkt inntrykk på oss alle.

 I den nordligaste delen av området var det 2 hestestallar. Den eine står framleis. Det er ein heilt uvanleg bygning og eg oppfordrar Øvrebø historielag til å arbeide for å ta vare på den for ettertida. I starten av krigen tok den tyske hæren seg fram ved hjelp av hestar. Dei kom i lange karavanar med vogner, mest som prærie vogner. Dei trengte ein overnattings stad mellom Kristiansand og leiren på Evje. Derfor blei denne leiren på Homme bygget, opprinneleg som transitt leir etter det Olav fortel. Det måtte då også vere kvilestad for hestane.

Gerd Lilly fortel at det var ei stor utstilling av husflid- og handverks -arbeid i hestestallen etter krigen.  Olav og fleire stod også  der og spikra kasser  i etterkrigsåra. Ved sida av hestestallen blei det opparbeida skytebane for Øvrebø skyttarlag. Den var i bruk i mange år.

I ettertid er eg imponert over alt og alle det blei plass til i det nedlagte leirområdet. Mine foreldre, Olav og eg var av dei som hadde mest plass. Endå det var ei hytte, var det peisestove, stort kjøkken, spisskammers, gang og 3 soverom. Vi brukte forresten det eine til dagleg rom, slik at stova kunne stå på stas. Det var elles vanleg hos alle, sjølv om dei då bare hadde kjøkkenet til dagleg rom. Det var mange born i leiren og eg har inntrykk av at vi lekte saman og gjekk inn og ut hjå kvarandre som om vi var heime. Samhaldet var sterkt og det gav gode oppvekstvilkår, slik eg hugsar det.

Hytta vår blei selt i 1956 til KFUK speiderane i Kristiansand og kaldt Solknatten. Den er forresten nå kjøpt tilbake i familien av datter til Olav, Gunn Alice Bjerland Vinvand.

Homstean sentrum.

Tilbake til Birgit og Syvert Sandtveit og eigedommen deira på Homstean. Som sagt hadde far kontor der inntil han flytta inn i kommunebrakka. Syvert var kreatturhandler og slaktar. Uthuset blei brukt som slakteri og  kjøttvarene blei selt vidare frå eit utsal i fløyen.  Fru Sandtveit laget leverpostei, sylte og rull og ekspederte i utsalet. Dottera Olga hjelpte til.

Både hos O. S. Ilebekk og Olav Lian var det assortert landhandel med alt vi trengte av sko og sysaker, mat, reiskap og såvarer. I tillegg leverte kona til O. S., Inga Ilebekk vakre kransar til gravferder.

Olav Lian dreiv landhandelen frå 1. etasje hos Sverre P. Ilebekk. Innanfor butikken var det bibliotek. Butikkdame Tordis Fjermeros fungerte også som bibliotekar.

(Bildet (se Bildearkivet): Olav Lians butikk i huset til Sverre P. Ilebekk – tatt en vinter det virkelig var mye snø.)

I andre etasje hos O. S. var det kontor for forsyningsnemnda. Alt var jo rasjonert og vi fekk månadlege rasjoneringskort etter kor stor husstanden var. Det var Lillemor (Anlaug?) Andersen frå byen som styrte dette kontoret. Ho måtte vere glad i barn. I alle fall blei Torveig og Anne Berit Ilebekk og eg så godt kjent med henne at vi var ein heil dag i Kristiansand på besøk hos henne og faren.  Eg hadde lenge ønsket meg ei søster. ”Alle” hadde jo søstrer! Eg fantaserte mykje om alt eg skulle lære henne og hjelpe henne med, i det heile kor gildt vi skulle få det. Derfor oppsøkte eg Lillemor på kontoret og fekk ordna med ei anvising på ei lita jente. Anvisinga var gyldig eit år frå juli 1946. Eg veit ikkje kva mine foreldre meinte om initiativet, men dei tok vare på anvisinga, så eg har ho framleis. Eg blei ikkje med i tildelinga.

På bedehuset var det søndagsskole og barneforeining, juletrefestar og kveldsmøte. Kvar vår var det avslutningsfest for elevane i framhaldskolen med T. Mindrebø som primus motor. Det var mest som ein lokal revy og veldig lærerikt for elevane å få prøve seg i å opptre. Det året Olav gjekk, skulle nokre elev lese Terje Vigen, som skolejente, lærarinne osb. Olav messa som prest og hausta stor applaus. Ein dag i månaden kom Karl Skogstad og Alf Ropstad med bankskrinet og sette opp ein lettvegg med luke i lille – salen. Då kunne vi få utført banktenester der.

Skihoppere i Donebakken: Bak: Bjarne Røysland, Alf Eikaas, Olav Bjerland. Foran: John Skuland, ukjent, Oddleiv Almedal, Bjørn Abelseth – se Bildarkivet

I lia ved sida av huset til Torgunn og Lars Asbjørn Ilebekk, låg det ein stor hoppbakke, Donebakken. Her blei det arrangert renn mest kvar helg om vinteren. Det var både eit stort og eit lite hopp, slik at både barn og vaksne kunne vere med. Det var deltakarar frå heile Sørlandet på renna og stor stemning. Olav hadde hoppski og deltok i konkurranse, men eg rann berre underrennet etter at konkurransen var over. Lars Asbjørn fortel at han kan minnes at Torleif Scheldrup ein gong var til stades.  Han uttalte at det var den finaste hoppbakken han hadde sett for rekruttar å trene i. Det inspirerte småguttane til større innsats!

ÅRSSKRIFT 2006 – MINNE FRA «GAMLE DAGER»

John Føreland hørte til den siste generasjon som hadde sitt arbeid på Førland Karosserifabrikk. I dette intervjuet, som er gjort av Olav Upsahl (video) og undertegnede, forteller han om noe av det han husker fra barndom og fram til i dag. En del av det som er skrevet er kanskje ord lagt i munnen på ham, og er ikke selvskryt fra han selv. John bruker mange gamle Øvrebø-uttrykk i sin dagligtale og disse er skrevet i kursiv. Ellers håper jeg at den til tider lattermilde og humørfylte atmosfæren i samtalen kommer fram også i det skrevne ord. LAI

Minner fra ”gamle dager”

 Et av mine første minner er fra den tiden vi bodde borte på Sangesland. Jeg kunne vel være fire år og min far arbeidet på verkstedet borte på Mølla.  Jeg fant ut at jeg ville bort å besøke han og som fireåring sier en jo ikke noe til mamma når en vil reise – det gjør en jo ikke seinere heller forresten. Jeg la i vei uten at noen visste noen ting og da jeg kom til Lidalshytta hadde det blitt temmelig mørkt. Og da jeg kom bort til verkstedet var det blitt kolmørkt. Pappa ble temmelig forstøkte da han fikk se meg. I mellomtida hadde mamma gått og leita i bekken, ved vannet og rundt på gården ellers. Men det var ekkå som hadde sett at jeg dro av gårde og de hadde ikke sagt noe og det var ho nokså sur for. Det var ikke interessen for mekanisk arbeid som hadde blitt vekket så tidlig, selv om det ble veldig viktig senere i livet. Grunnen var rett og slett at jeg skulle møte pappa. Etterpå flytta vi opp i Skulevollen et bel og så flytta vi bort til Mølla.

Egentlig kan jeg ikke minnes noe fra den tiden da verkstedet holdt til på Sangesland. Det eneste som jeg minnes ganske svakt er at de dreiv og sydde skinntrekk til stoler og slikt. Jeg husker også at jeg var inne og så på symaskinen og fikk tommelen under nåla og slapp ned trykkfoten. Mamma kunne jo ikke maskinen og jeg sto der og vrælte. Så kom heldigvis Gunvald og hjelpte meg så jeg slapp fri, og jeg kan ikke minnes at det hendte noe videre.

Det nye verkstedet på Mølla ble bygd i 1936 og det siste påbygget i 1964. Kort etter at nybygget var ferdig kom krigen. Tyskerne tok mye av produksjonen som de skulle ha. Det ble ikke bygd biler for dem, men reparert og laget vedgeneratorer.

Kjelen til generatoren fikk de kjøpt og så monterte de den ferdig på bilen. Øvrebøruta hadde en slik montert på en av bussene. Den ble montert inn i siden på bussen, men den ga lite motorkraft. Jeg tror Olav Almen brukte en time på turen fra byen. Han stoppet på Landhandelen og fylte på knott. Det gikk med to sekker fra byen og opp. Å starte disse svinepelsene var også et mirakels. Først måtte en fylle på ved og tenne opp. Så startet en ei vifte som sugde inn gassen. Så sto en med en brennende papirdott eller noe liknende for å få fyr på gassen. Det måtte brenne ei stund før det kom ordentlig gass, først kom det ut vanndamp og røyk som ikke ville brenne. Generatoren var ofte plassert bak på bilen og en måtte fram til motoren for å se om det brant. Når det brant der kunne en starte. Øvrebøruta fikk tak i en diger Packard-motor eller noe mirakelsfor å få noe kraft på bussen.

 

Hvordan startet produksjonen av biler på Føreland, var Anders og Gunvald kjent med biler?

Bestefar kjøpte en Chevrolet i 1924 og den hadde de hatt og øvd seg på oppigjennom. Det første de gjorde var å lage et hus bakpå den. Det ble ikke noen buss, men en lastebil en kunne sitte i bak på lasteplanet. Dette var kanskje det første de lagde, og dette mirakelse kjørte de helt til Trondheim med en gang. Søster til pappa kom hjem fra Amerika og ble gift med en fra Trondheim og de kjørte hele flyttelasset opp dit. Hvor lang tid det tok fikk jeg aldri greie på, men når de virkelig råkjørte fikk de den opp i 40 km/t. Veiene oppover var vel omtrent som Hommesletta i vårløsninga.

Grunnen til at de begynte med karosseribygging er jeg ikke sikker på, men de bygde jo karosseri over hele landet. Det var liksom en bølge som startet. Det var karosseriverksted i Søgne, Gumpen bygde karosseri i Gumpedalen og Knutsen bygde i byen. Nå var det ikke bare busser som ble bygd, en gjorde mye rart opp gjennom tidene. Det ble laget en del ”traktorer”, biler som ble kortet inn og geart ned, selv om mange bønder nok gjorde det selv.

Jeg begynte i verkstedet i 1949 da jeg var ferdig med framhalsskolen, men jeg hadde jo vært inne og ”rotet” der fra jeg godt og vel kunne gå. Jeg lagde forskjellige ting. Skytevåpen har alltid interessert meg, så det laget jeg – kanoner og munnladningsgevær og en revolver som jeg har ennå. Ellers lagde jeg en motor da jeg var 18 år, et ”heljeli beist”. Jeg kunne så vidt løfte den, fikk dreid sylinder og støpt nede på Egsveien. Jeg brukte T-Ford stempel og Chevrolet ventiler. Det var alt av kjøpedeler. Det andre var rett og slett jernplater som jeg skar til og bøyde og sveiste sammen. Pappa ville at jeg skulle gå på en skole i Brønderslev i Danmark for å lære, men jeg ville ikke til Danmark, jeg hadde jo framhaldsskolen! Nei, jeg dreiv og ”tosta” sjæl. Det er mye morsommere det. Motoren som jeg lagde hadde jeg ikke i noen bil, men jeg lagde en kjelke som jeg kjørte på isen med. Men det gikk ”tosteli”.  Jeg hadde laget en propell av tre, og den la jeg ned mye arbeid i. Den var så fin at det var ikke måte på. Så skulle jeg ned på Skarpenglandsvannet og prøve ”svineriet”. Det hadde kommet en del vann oppå den tykke isen og dette frøs til en tynn ishinne. Da jeg fikk skikkelig fart brøt meiene igjennom det tynne islaget og ned på isen under. Og da bråstoppet det noe ”heljeli”. Så fløy jo jeg på hodet over motoren, propellen slo et stort hull gjennom den tykke isen og vannet fosset opp gjennom hullet. Farlig? Det er klart det kunne vært farlig. Hadde jeg blitt truffet av propellen kunne jeg jo blitt kuttet ordentlig opp. Og det er speli. En gang hadde jeg vært til Sangesland med den og møtte Ørebøruta, det var enda Gunnar Upsahl som kjørte. Jeg måtte jo vike for han for veien var så smal i den tida. Da kom propellen bort i et gjerde som sto der og lagde gjerdetråden til en klump. Men det gikk nå godt likevel.

Jeg ville ikke på skole og var på verkstedet til jeg skulle i militæret. Da var jeg så heldig at jeg kom inn på Flyvåpnets tekniske skole, og fikk flymekaniker grunnkurs. Det var veldig gøy for i den tida var det jo de gamle militærflyene Dakota, Spitfire og lignende ”ordentlige” fly en lærte om. Så noe skole har jeg, men om det hjalp så mye for arbeidet i verkstedet vet jeg ikke. Jeg er forresten litt stolt av at jeg kom inn på den skolen, for kravet var jo at en hadde realskolen og det hadde ikke jeg, men jeg hadde jo framhaldsskolen! Til og med undervisningsmateriell på engelsk klarte jeg greit. Jeg fikk også gratis teori på flysertifikat, men hadde ikke råd til å ta det praktiske som måtte til. Mange tror nok det var meg som fløy rundt i de små mikroflyene her i Øvrebø tidligere, men det var ikke meg, men min bror Stein. Han var aktiv i en mikroflyklubb og både jeg, pappa og min søster har vært opp i mikrofly og sett Øvrebø fra lufta. Det er ikke så komfortabelt og jeg var sikker på at jeg ville føle meg usikker, men det var bare morsomt. En så rett ned på bygda uten at noe skjermet og merkelig nok sonlajeg ikke, det var bare fint.

Fra krigens tid har jeg et litt morsomt minne. På Lista hadde tyskerne flyplass og for å få et greit dekke på rullebanen brukte de treplanker som de hadde festet sammen på en finurlig måte med noen hakk som var hogd ut i plankene. Men det var jo likevel lealaust og når flyene landet hoppet plankene av og til opp og traff propellen. Men pappa prøvde å lage en maskin som skulle skjære ut disse hakkene. Det var noe merakkels, en maskin skar inn noen hakk og en svær kniv hogde vekk det i mellom. Hadde arbeidstilsynet sett maskinen i dag hadde en jo blitt skauelta.Nå ble det ikke noe av at vi fikk solgt denne maskinen, men vi lagde mange ”rare” ting på verkstedet. For å lage profilene som en har over og under vinduene på bussene konstruerte vi en maskin av noen valser, den var vel omtrent halvannen meter lag. En puttet inn flattjern som en fikk i ruller, startet maskinen og profilen ble presset ferdig og så sveiste en det sammen. Vi lagde også vindusstolpene på samme måten. Vi opplevde noe morsomt da vi var nede på Mercedes-fabrikken for noen år siden. De hadde nøyaktig samme maskinen som vi hadde, og profilene ble nøyaktig like våre. En kunne nesten tro de hadde kikka på det vi lagde, for vi var like tidlig ute med dette som dem.

Bussene fra Førelands karosserifabrikk var spesielle. Vi var veldig interessert i å finne på nye, gøye ting. Det var vi som først lagde bussene som var brekt ned på taket framme. De sa den så ut som en stut som kom buranes. Men den falt i god jord til slutt og det var ikke så lenge etterpå så var det mange som hadde akkurat det samme på sine modeller. De skrå vinduene var det mest bare vi som hadde. Overlys vinduene i rundingen på taket lagde vi også, men det var jo i grunnen bare noe ”toskeskap” å lage, men det skulle liksom være sånn et bel. Vi lagde selv maskiner som stanset ut delene til det vi produserte. Pappa hadde heller ikke så mye skole, så det meste vi lagde av maskiner var nesten selvlært. Gunvald hadde en teknisk høgskole i Gøteborg. Her i Norge ble han ikke godkjent som ingeniør, men i Sverige fikk en den tittelen.

Tilbake til krigen. Det var selvfølgelig mange tyskere her. Jeg husker en morsom episode: det kom en gang opp en bil og i de bilene var det veldig gode radioer. Da kom en tysker bort og sa at det var veldig god radio i den bilen, en klar oppfordring til å lytte på den! En gang lurte jeg meg inn på fabrikken en søndag og da fikk jeg se Gunvald og en annen sitte helt stille inne i en bil, og det var helt tydelig hva de holdt på med! – lytte på ulovlig radio. Og stort sett var tyskerne greie, akkurat som andre folk. Det hendte jo selvfølgelig at de brølte opp fordi de ikke fikk det som de ville. En bil som hadde vært oppe til verkstedet mistet det ene hjulet på Dalane, og da var det mistanke om at det hadde vært sabotasje, men en fant aldri ut av det og stort sett gikk det greit. En måtte jo søke om alle ting. Jeg har fremdeles skjema liggende for  ansøkning om forskjellige ting, for eksempel messing som en skulle bruke for å dreie ut til lager eller lignende. En måtte jo få tildelt kort for mat også, men jeg tror vi hadde stort sett det vi trengte. Jeg kan ikke huske at vi sultet. En måtte jo være mye mer selvhjulpen med å dyrke det en kunne. Hadde en poteter greidde en seg lenge. Vi hørte jo også at det av og til var noen som var på elgjakt, men jeg kan ikke huske at vi fikk noe av det.

Kan hende var det krigstiden som gjorde at jeg ble så interessert i våpen. Tyskerne hadde jo det med seg over alt. Ellers vet en jo hva som skal til for at det skal virke og da kan en få mye til. Folk var jo mye mer selvhjulpne, tenk bare på alle biltraktorene som var rundt om i bygda. Jeg har forresten forsøkt å finne ut litt om det og det er helt sikkert at mange lagde seg sin egen traktor. Min far lagde en traktor av en firehjulsdrevet Steyer med V8 motor som vi kjørte rundt med. Den var veldig god og de monterte ei svær heisekran bak på den. Da de bygde Samvirkelaget brukte de den for å kjøre stein til tomta. Det var Ommund Ropstad som kjørte, selv om han var bare 16 år. Det gjorde liksom ingenting. Bilen brukte 20 liter bensin om dagen og det syntes de var billig for en 8 timers dag. Jeg kjørte også rundt i den, men jeg var ikke 16 år! Det var ikke så nøye den gang. Første gang jeg satt og styrte et ratt var på Sangesland og da var jeg tre år. Det var en bil som hadde firehjulstrekk og firehjuls sving. Det var jo så heljeli tungt å styre så de hadde setta inn et golva ratt for at de kunne klare å vri dette herre. Det gjorde inntrykk på meg, for det kan jeg minnes. Normalt kan en jo ikke minnes noe når en er tre år. Da jeg var eldre kan jeg minnes at jeg tok Steyer’en og kjørte bort til Sangesland på stålis. Jeg husker at vi møtte Tellef Lie på veien og jeg pumpebremsa for livet og Tellef satt bare og rista på hodet og lo. Så jeg har lang erfaring som sjåfør, men jeg har aldri kjørt i grøfta unntatt ei gang. Arnfinn Fjellestad og jeg kjørte på motorsykkel til Hægeland. Da vi skulle kjøre heim igjen fant jeg på noe veldig dumt. Han kjørte på gal side, det var jo ikke noe trafikk i den tida, og jeg fant ut at jeg skulle kjøre forbi han på høyre side. Han hørte vel at jeg kom og jeinte rett over. Dermed kjørte jeg ut i grøfta som var full av vann og gikk på hodet ut i den. Fra navlen og opp sto jeg i vann med beina opp, så de var tørre. Så hendte det ikke noe mer, så det gikk greitt. Vi var jo vant med vann, men den gangen kom jeg i kontakt med det på en brutal måte.

Den første bilen jeg fikk var en Opel Olympia. Den hadde til og med soltak. Men den var sleden og olje drakk den som en kalv. Det var vanskelig å få tak i bensin og en gang jeg var i byen fylte jeg på litt diesel for å komme meg hjem. Da jeg endelig fikk startet den røyk den så mye at hele gata ble røyklagt. Vi fartet ikke så mye rundt selv om vi hadde bil. En hadde ikke råd til noen store utskeielser og dro bare til byen eller i beste fall til Mandal. Som regel spleisa en på 20 liter bensin og kjørte så lenge det varte. Senere byttet jeg Olympia’en i en svart Mercedes 1939 modell. Jeg fikk den i 1954 og følte at det var en ny bil. Pappa og jeg lagde forresten en bil selv. Han var til byen og kjøpte en Adler av tyskerne. Egentlig var det også en nokså stor jeep, men hjullengda var vanlig. Vi rev bort alt av den så bare ramma og motoren sto igjen. Før vi begynte å bygge på den kjørte vi litt med den for å se hvordan den fungerte. Motoren måtte bores, ny forgasser var nødvendig og så satte vi på mindre hjul på den. Vi lagde resten selv. ”Tømra” den opp med plater til karosseriet, og ja, vi lagte resten selv. Til å begynne med hadde den en rødfarge, senere vil nok noen huske at den var grønn. Bilen gikk utrolig greitt. Jeg støyta med den en gang. Jeg skulle øvelseskjøre med en av arbeiderne på verkstedet som ville ta sertifikat. Da vi kom i den skarpe svingen ved Tverrbakken møtte vi en Jeep som kom i full fart og der var bare plass til en bil i bredden, og dermed smalt det. Han som øvelseskjørte syntes naturlig nok at det var ille, og sertifikat hadde han jo heller ikke. Jeg måtte jo bare si at jeg hadde kjørt og det gikk greitt. Vi måtte fikse ”snuden” på den, men den ble ikke mye ødelagt. Folk syntes den hadde så stygg en farge, så da benyttet vi anledningen til å lakke den grønn. Den ble jo ikke noe bedre da.

Den gang var jo toppfarten rundt 50 km/t, så det var ikke så farlig å støyte. Adler’en ble stående bak verkstedet og ruste i sund og så gikk den til fillemannen. Noen synes kanskje det er dumt, men en kan ikke samle på alt en har drevet med. Har en ikke nok rot?

Det var som jeg har sagt ikke så nøye med sertifikat før i tida, men jeg tok sertifikat, først for motorsykkel, senere for bil. Å ta sertifikat var ikke ”møe merakkels”. Pappa og jeg kjørte ned med Adler’en. Jeg tror det var Wergeland eller en som het Revsnes som vi traff hos bilsakkyndige, som det het den gangen. Vi satte oss inn i Adler’en og kjørte Vestre Strandgate og Dronningensgate og opp til ”julegata” som vi kalte det på Lund. Han spurte meg om et eller annet skilt, jeg tror det var forkjørsrett. Det var jo det viktigste der var i den tida. Så kjørte vi tilbake, og han sa at ”dette gikk jo greit”. Så skrev han ut sertifikatet og jeg betalte noen kroner og det var det. Det var ingen skriftlig eller teoretisk prøve. En kunne riktignok ta kjøretimer hos en kjøreskole, men det var ikke lovbestemt at en måtte det, en kunne bare kjøre opp. Jeg husker at Arnfinn Fjellestad tok kjøretimer og det kostet 15 kroner timen. Det syntes jeg var alt for dyrt.