ÅRSSKRIFT 2002: UTGRAVINGENE PÅ STALLEMO

Årsskrift 2002: Jon Aasen, forfatteren av Øvrebøboka og av mange av den eldre garde kjent som lærer, skrev 3. juli 1922 et stykke i Agder Tidend om utgravingen av gravhaugene på Stallemo.

Gravhaugane i Øvrebø – Litegrand um utgravingi

Det er `kje for katten aa gjeve seg ikast med aa opne gravhaugar.  Det er berre godt ein ikkje paa førehand veit kor pass mange spadetak det lyt til. For ikkje aa tale um oplag av tolmot. Men saa held han naa stikk ennaa – gamle satsen, at kjæraste barnet er det dei hev stridt mest for.

 Ikkje nett så høgtidssamt er naa dette heller.  Men de skulle vata kor motet og vona seig i bringa paa ein vesal pedagog, daa me fire fulle dagar til ende hadde fare gjenom liksaa mange haugar og ikkje funne dusta forvitneleg.

 Det er ”en tolmodighetsprøve De først trenger”, segjer dr. Gjessing og kveikjer pipa med god ro og same lune smilen som daa me sette spaden i fyrste haugen. Han hadde rett! Naa hev me vitja 16 haugar – gjort funn i tridjeparten – og naa er me nøgde – pedagogane og – .

Jau, her var bra felt aa ta fatt paa. Paa 5 – 6 gardar kring i sokna er godt og vel 50 haugar. Av desse er dei 32 samla paa eit lite felt på eigedomen til  Anders Kristensen Stallemo. 11 av dei 32  er utgravne. Dei runde haugane er fraa 8 – 14 meter i tverrmaal, og dei lange haugane fraa 12 – 18 meter lange og kring 6 – 7 meter breide. Høgda sviv vel millom 0,8 – 1,4 meter.

 Naar ein saa gaar inn i rundhaugane med ei  4 – 5 meter breid gang, og i langhaugane optil  7 – 8 , er det lett aa skjøne at det gjev arbeid. I dei største haugane  blei kring 80 – 100 lass grus hive ut. Og saa skal alt dette leggjast paa  plass att. Haugane skal sjå like prydelege ut naar herr Gjessing reiser som daa han fyrst la hand paa dei. Dette er han særs var med, og takk skal han ha for det. Haugane maa ha krav paa like mykje vyrdnad etter at dei er opna, ja helst meir. —

Kva løyner saa haugane? — Leir krukkene dominerer mest, I dei haugane som hev leivt noko, er funne 13 krukker, Sume av desse er fint fraaseggjorde. Vidare er det spinnehjul, toleknivar, bronsespenner og naaler. Eit par naaler var av sylv.  Det er branngraver dei fleste, saa det syner seg kolrestar imest kvar cm under jordflata paa feltet kringom. Midt i haugen, 75 cm over liket var reist 3 smaa flate steinar i pyramideform. Over denne ei flat steinhelle og kringom dette 6 heller store kvartssteinar ( kattesteinar). Dette var ei kvinnegrav som hev vore rikt utstyrt. Det syner merke etter 3 trebytter, 2 leirkrukker, 4 bronsespenner, 3 bronsenaaler og 2 sylvnaaler. Kring nokre av spennene er det leivningar av ty, som endaa greit syner traader og veving. Eit lag never hev berga dette. Denne grava er fraa eitt til halvanna hundre aar yngre enn dei andre,  som hev gjeve noko. Altsaa fra 6. hundradaaret. Det syner seg  saa over det meste av Sørlandet, segjer Gjessing, at det er etter maaten sein busetjing. Kystranda er daa undanteken. Det fins nok av og til steinreidskapar som er nokre tusen aar gamle.  På Stallemo fant dei saaleis for nokre aar sidan ein gild flintdolk som er kring 4000 aar gamal. Men faszt busetjing fraa den tidi hev det nok ikkje vore.

 Sers rikt er kje nett dette tilfanget av gamalt som er grave fram her. Det  plar det elles sjeldan vere i i slike større gravfelt. Likevel, det er nok til aa klaara mykje som ein før har bisna paa.

 ”Kvi grev de”, spør folk ”naar de ikkje finn noko verdfullt?”  Ne gull og sylv hev haugane leivt lite av.  Men det er anna som kan ha verde for vitskapsmannen. Sjølve gravane – utan reidskap eller smykke kan fortelje mykje.  Nokre steinar inni, koss desse er lagde – kva slag stein o.a. , det er noko arkæologen kan lese paa.  Lite kan det synest saa ein kanskje dreg paa smilen. Det kanme elles la vere. Det er dei mange ting – ofte smaating – som her gjev store oversyn og samanhengen.  Lat bygd etter bygd kome med sine smaa tilskot, og lat vitskapsmannen leite og granske, samanlikne og dra slutningar. Og soga vil vekse i indre samanheng, klaarleik og tyngd. Det vil stige fram meir og meir skjønleg og kjært, livet til fedrane vaare – jamvel her på dei heimlege tufter. Det er om deira verk og ferd me syng: ”Fedrene bygde, sønene trygde heimen som odel til ættene gav.”  Me kan gjerne vere med aa gjeve stønad til dei som i trottig strev vil leite grei veg attende og klaare opp i ”tidernes taake.”

 I gaar for dr. Gjessing fraa Øvrebø att. –

 Dei som fylgde han noko i dette arbeidet, vil ha sterke kjensle av kor det høgtid og helg over yrket. EIn kan saa godt skjøne naar han stend framfor noko nytt og uklaart i ein haug og segjer: ”Man blir stadig styrket i sin ærbødighet og respekt for deres religiøse opfatning og hensyntagen til de døde.” Det er Sørlandet som er felt for herr Gjessings vidare granskingar. Eg vil ønske han lukke til og vone han maa ha like for strevet.

 30. juni 1922

JON AASEN

ÅRSSKRIFT 2002 – THORVALD SKULAND

Thorvald Skuland som skrev om de forskjellige husene på Homstean hadde et sjeldent yrke:

– han var bøkker, og i leksikonet står det at ”en bøkker er en håndverker som lager tønner og kar av trestaver”. Thorvald hadde lært faget av far sin Jon Skuland, og i årsskriftet for 1997 skrev vi om sønnen, Kåre Skuland, som begynte i lære hos faren. (Kåre omkom i en tragisk trafikkulykke / Årsskrift nr. 2.) På side 115 i bildearkivet kan du se en reklameplakat Thorvald laget for et av sine produkter: Lanntønne m.m. Vi gjengir teksten på reklamen her:

 

Til forbrukere av

LANNTØNNER

LANNTØNNER FOR HEST: Denne solide tønne rommer 15 hl. lann, er 1,60 m. lsng og 1,70 m. i diameter. Bordenes dimensjon er 3/4 X 4″ og jurene er av 10 mm rundjern, Utstyrt med skrulåser for justering av jurene. En tønne med lang levetid.

LANNTØNNE FOR TRAKTOR er en førsteklasses tønne, både når det gjelder kvalitet og utførelse. Tønnen rommer 15 hl., er 2 m. lang og har en diameter på 1 m. Den er laget av 3/4 x 4″ bord og jurene rundt er 1/8″ rundtjern.Disse er forsynt med låser som kan skrues til dersom tønnen gisner.

Av andre ting leverer vi: Barkekar i flere størrelser. Kar for luting av halm. Ellers alt i bøkkerarbeid: Tønner – Baljer og Bøtter.

Thv. Skuland

Bøkkerverksted

Tlf. 8033 – Øvrebø

HURTIG LEVERING – FAGMESSIG UTFØRELSE

ÅRSSKRIFT 2002 – AGDER TIDEND/UTHUSBRAND

Lørdag 29. august 1930 skrev ”Agder Tidend”:

Uthusbrand i Øvrebø i gaar kveld.

Huset hjaa heradskasserer Iglebæk brunne upp med avl,

maskinor og reidskap.

Buskapen vart redda ut i siste liten.

 

Fraa Øvrebø vert meldt til Agder Tidend. I gaarkveld i 10-tidi kom det eld laus i uthuset til heradskasserar Bernt J. Iglebæk. Elden spreidde seg med rivande fart, men til all lukke vart elden uppdaga straks av eigaren, som hadde vore ute ein tur. I fjøset sto 4 kyr, 2 kvigor, 4 grisar og ein hest. Alle dyri vart berga ut, men heile avlen og alle gardsreidskapar og maskinor strauk med. Huset var trygda for kr. 3400. Avl og reidskapor var ogsaa trygda.

Sætehuset stend noksaa nær uthuset, men det var stille ver og vinddraget stod fraa, so det var ikkje større fare for sætehuset. Korleis elden kom laus veit ein ikkje, men ein gissar paa kortslutning fraa dei elektriske leidningane.

Krøteri vart sett inn hjaa grannen i sumarfjøset.

(Bilde av gården ”Der nede” der uthuset brant. Uthuset er ikke med på dette bildet, men sto nederst i høyre billedkant. I bakgrunnen ser en hovedgården på Ilebekk ”Der heime”, som de andre gårdene er skilt ut fra. Det er gården som Torgeir Ilebekk eier nå. Bakenfor denne , oppe i lia,skimter en ”Der oppe”, gården til Fuskeland. Hovedhuset på ”Der nede” ble revet ca 1950, og deler av det ble nyttet i det nye huset til Sverre B Ilebekk (nå Thor Sangesland). Loftsetasjen ble benyttet til å bygge en hytte på Mushom.)

ÅRSSKRIFT 2002 – ENDA EN VETERANBILHISTORIE

Per Slettedal’s

Essex Super Six Coach 2 door 1929 modell

(Se bilder i Bildearkivet på Side 116)

Essex er billigutgaven I Hudson-familien og konkurrerte I markedet med Ford og Chevrolet. I 1929 var Essex den største bidragsyteren i Hudsonkompaniet til å nå et salgsvolum på 300.000 biler. Dette utgjorde 6,6% av registrerte biler dette året i Amerika.

Vi kjøpte bilen i 1984 fra Lillehammer, og den gjennomgikk full restaurering til vi registrerte den i 1989.

Det var et greit familieprosjekt hvor faktisk alle deltok, men den største innsatsen var det Jens Petter som bidrog med.

Vi har hatt noen turer, men det var nok restaureringsjobben som var mest spennende. Bilen har registreringsnummer F-15131. Dette er nummeret den fikk da den ble registrert første gang i 1929 i Kongsberg, Kjøpt fra Amerika av kjøpmann Hvitsten.

Essex motoren er godt avbalansert, derfor kunne man få et relativt høyt turtall og dermed god effekt, hele 55 hk fra en 2,6 liters motor i 1929. Avbalanseringen var påskrudde  kontravekter på veivakselen. Når turtallet økte for mye strakk festeboltene seg og motoren kom i skikkelig ubalanse. Etter dette holdt moteren kun en kort tid.

En annen ulempe var at bilen var utstyrt med korkplateclutch i oljebad. Hvis det ble slurvet med oljenivået så hogg koplingen momentant, dette gikk ut over drivverket. Ofte brakk ei tann i kronhjulet, noe som resulterte i en meget ubehagelig og rykkete kjøretur.

Karosseriet var godt og ikke bygd på treskjelett som mange av konkurrentene. Det er også en del finere detaljer på bilen som er uvanlig på så billige modeller. Grunnen til at det ikke er så mange Essex’er igjen er nok svakheten i motoren. Svein Bø på Fjellestad hadde en 1931 modell og jeg har fått motor og bakaksel fra denne.

ÅRSSKRIFT 2002 – VOLVO PV 444

En god del av medlemmene i historielaget har motorkjøretøyer som sin store lidenskap. Vi vil presentere noen av disse i heftene framover. Først ute er:

Helge Skuland’s

Volvo PV 444

1953 modell

(Se bilder i Bildearkivet på side 115 og 116)

Etter mye mas fra redaktøren om å skrive litt om min hobby de siste 30 årene, skal jeg forsøke å få ned noen ord om mine gamle biler.

Det begynte med en annonse i dagbladet Sørlandet i 1977. En Opel Kadett 1937 modell sto der til salgs med ”den høye” pris av kr. 200,., Det var jo ikke så mye å tape på det, så jeg ringte og tok bilen usett! Den ble kjøpt i Søgne og tauet hjem til Homstean.

Interessen var stor de første årene. Ikke få timer gikk med til sliping og sveising av rust. Men motet og lysten forsvant ettersom årene gikk. Nå er det 25 år siden den ble kjøpt, og fremdeles står mye arbeide igjen før den kan trille rundt i Øvrebø.

Mens jeg holdt på med denne bilen kom Oddvar Helgesen med en ny fristelse til meg. Han fortalte at det sto en gammel Volvo PV på Mestad i Mosby. Dette fant jeg så spennende at jeg kjørte ned til Mestad, og der fant jeg en utrustet Volvo PV 1953 modell stående i tunet. Den bar preg av tidens tann på alle måter, etter å ha blitt plassert like ved gjødselkjelleren de siste 12 årene.

Dette var i 1980, og bilen ble avskiltet i 1968. Det gamle vognkortet var i hanskerommet – bilen hadde ofte vært på besøk hos Biltilsynet.

Eieren var Auen Mestad. Han kjøpte den på Tollboden i 1966, og da kom den fra Sverige. Den var blitt lakkert lyseblå, og skaitrekket inni bilen var blått. Jeg spurte om han ville selge den, og vi ble enige om den nette sum av kr. 500,-, for det måtte han ha for dekkene. (Fremdeles bruker jeg disse diagonaldekkene). Bilen kunne ikke taues hjem, så jeg fikk tak i en biltilhenger, og fikk bilen opp på låven. Men motet og lysten minket dessverre etter nærmere øyesyn, så bilen ble stående i flere år. Jeg prøvde å avertere den, men det var liten interesse.

Heldigvis ble sønnen min, Vidar, interessert i å være med på restaureringsarbeidet. Han fikk analysert originallakken. Vi syntes det var viktig å få bilen i mest mulig original stand. Etter mye rustsveising og pussing alle veier, ble bilen lakkert i Maronrød farge i uthuset av Vidar. Litt for mye støv ble det, så han ble ikke helt fornøyd med resultatet. Etter hvert fikk vi montert alt på bilen. Med god hjelp til det tekniske av Ragnar Dalane, kom det skilter på bilen våren 1995.

Etter å ha kjørt et års tid, bestemte vi oss for å lakkere den på nytt. Vidar arbeidet da på Øvrebø Karosseri. Lakkeringen ble derfor utført der, med et  resultat som vi var kjempegodt fornøyd med. (Jeg tror det var Torstein Haraldseid som stod for jobben).

V i har vært på en del veteranløp disse årene. Gjevest av alt har nå værtRally-Tronåsen løpene, som Unni og jeg har vært med på. Første gang var i 1996, og deretter i 2001. Det er kun hvert 5. år disse løpene blir arrangert. Arrangører er ”Gamlebilens venner” i Rogaland og ”Agder Motorhistoriske Klubb”. For dere ble fortalt at enkelte biler måtte ha et tre på slep nedover for å hjelpe til med bremsingen.

Vi har vært så heldige at vi har vunnet 1. premie for bil med riktig bekledning begge gangene vi har vært med. (Ca. 150-200 biler er med.) Dette takket være Tone Wehus som vi har lånt tøy av og i tillegg fått mange gode råd av. I sommer har det blitt lite kjøring, men håper på mange fine turer i 2003.

Veteranhilsen fra

Helge Skuland

 

 

Plater – Bygningsartikler Shell Bensin og Olje Olav Lian Landhandel – Øvrebø Telefon 8009

ÅRSSKRIFT 2004 – BORGHILD NORDLI

Borghild Nordli – 41 år i helseteneste, av dei 36 år i Øvrebø, Hægeland og Vennesla

Eg er fødd i Bjelland i 1921. Alt i 13 – 14 års alderen var eg fast bestemt på å bli sjukepleier. Grunnen var, trur eg, at eg var så glad i ei nabokone som var utdanne sjukepleiar. Ho sette eg veldig høgt, ho var mitt ideal. Eg var hushjelp hjå dei eit par år etter at eg var konfirmert. Den gongen trong befolkninga ikkje gymnas for å kome inn på sjukepleiarskulen, men folkehøgskule, husmorskule og ei god anbefaling – ein vandelsattest – som eg fekk av ho nabokona, var det som skulle til. Ein måtte vere fylt 20 år for å kome inn på skulen. Det var Norske Kvinners Sanitets sjukepleiarskule i Oslo eg søkte, og vart teken opp som elev etter første søknad.

I verste krigstid, januar 1942, begynte eg. Det var litt nifst å reise til Oslo, men eg fann snart ut at sjukehuset var ein trygg og god stad å vere. Det var ganske bra med mat og tryggare for bombing og sabotasje enn andre stader.

Eg trur nok at me hadde ei meir strevsam og annerleis elevtid enn sjukepleiarstudentane opplever i dag. Me var elevar, hadde meir praksis og mindre fritid. Sjukehusa hadde billeg arbeidskraft av elevane i den tida. Me hadde også mykje teori, dei tre fyrste månadene hadde vi berre teori i forskolen. Så blei me sendt ut på dei ulike avdelingane på Rikshospitalet, Bærum Sjukehus, Dikemark og Kysthospitalet i Stavern. Då hadde me også lekser me måtte gjere om kveldane eller på fridagane. Det var karakterar for kvar avdeling me avslutta, og den siste månaden var det bare teori.

Den siste avdelinga eg hadde som elev, var på føde- og barselavdelinga på Bærum Sjukehus. Eg likte meg veldig godt på fødeavdelinga, der var liv og glede og ei hyggeleg stemning. Så der tentes gnisten til at eg søkte jordmorskule, som eg begynte på etter 1 års praksis på Bærum sjukehus.

Innvielsesfesten etter endt sjukepleiearutdanning var 7. mai 1945. Så sjøl om det var tungt og trist å begynne midt under krigen var det ei stor glede og oppleving å avslutte skulegangen på sjølvaste frigjeringsdagen. Det var ein stor fest på elevhjemmet med tre kull som avslutta utdanninga. Masse folk og mange taler av professorer og andre som vi hadde hatt kontakt med under utdanninga. Vi kunne sjølv invitere foreldre eller andre som sto oss nær. Det var ikkje mange som hadde med foreldra, for det var vanskeleg med reisetillatelse og kommunikasjon like etter krigen. Vi kom til elevhjemmet i tretida om ettermiddagen. Det var ei merkelig stemning på trikken innover frå Bærum, nesten ikkje folk og ingen tyskere å se. Vi tenkte ikkje noe over det.

Det var morosamt då eg fekk gratulasjonstelegram frå nabokona heime, og tenk at ho hadde fått greie på at det skulle vere innvielsesfest. Eg fekk og gratulasjonar frå mor og far. Telegramma vart lese opp ved middagsbordet. Vi var ferdig med utdelinga av det offentlege godkjennings-beviset og nåla og vi sat rundt middagsbordet, det var forresten betasuppe som var hovedretten. Plutseleg vart døra reven opp og ein kom stormande inn og ropte: ”Det er fred, det er fred!!!” Det blei eit heilt rabalder og ut med alle saman frå bordet, frå middagen. På elevhjemmet var det eit flatt tak så vi kunne gå opp der, og skulen ligg på Akersbakken, så vi kunne se over heile byen. Det synet som møtte oss der med dei norske flagga som vart heist, det kan ikkje beskrives! Det var altså så fint! Seinare for vi ned til byen, og der kan du tru det var liv! Blendingsgardiner, bilete av Quisling og Hitler blei kasta ut av vindauga og på bålet midt på Karl Johan. Politiet reid rundt på hestar som var heilt dekka av norske flagg. Å, for et styr, det kan ikkje beskrives! Vi var bekymra for korleis vi skulle kome oss på trikken og tilbake til Bærum. Det var jo veldig spennande, ville tyskerane gjere motstand? Men det heile gjekk jo veldig greit og vi var vel heime utpå natta. Men den natta var det ikke godt å få sove.

Søster Borghild utenfor jordmorskolen ved Haukeland sykehus, Bergen, 57 år etter utdanninng.

Eg valde Bergen jordmorskule og byrja altså der etter eit pliktår på Bærum. Jordmorskulen varte i 12 månader, uten ferie! Det var ikkje vanleg å fylgje skuleåret med fri i jula, påske, pinse og andre heilagdager slik som nå. Men likevel, der trivdes eg veldig godt. Me budde saman på skulen og me fekk eit veldig godt miljø. Det var sers mange fødslar det året – fredsborna kom – det var over 3000 fødslar! Dette var året etter at krigen slutta, så det var born av alle slags nasjonalitetar – britiske, russiske, tyske, franske, svenske og amerikanske. På fana som vi bar i 17. mai toget hadde vi laga ei teikning av babyar med flagga til dei ulike nasjonane og teksta ”FN’s folkemottakere 1946.” (Se bilde på neste side).

Etter jordmorskulen var eg så heldig å få jobb på Bærum sjukehus på fødeavdelinga der eg var i 2 år. Deretter var eg 1 år i Sverige på ei stor fødeavdeling på sjukehuset i Borås. Det var ei lærerik tid. Der tok eg mot Sverige’s største barn, 59 cm langt og 6,2 kg. Hendinga sto det skrive om i Aftenposten i Oslo: ”Sverige’s hittil største barn født i Borås!”

Men så byrja eg å lengte attende til Sørlandet. Mor mi var svært sjuk den tida, så eg ville gjerne vere nærare heime. Gjennom kjente fekk eg spørsmål om å søke sjukepleiarjobben i Øvrebø då den stillinga hadde vore ledig ei stund. Eg bestemte meg så for å prøve meg som sjukepleiar på landsbygda. Eg kom til Øvrebø 4. januar 1950, til Greibesland der sanitetsforeningsstyret hadde fått ein liten hybel, berre eit lite rom, til meg. Eg hugsar at eg tykte det var veldig i utkanten av kommunen med dårleg rutesamband og ingen telefon! Det var naboen som måtte varsko meg når nokon ville tale med meg. Eg kan sjå det for meg ennå. Nabokona sto og blåste i en lur, og var det ein lang ljod var det til meg det var telefon. Men elles var det formannen i sanitetsforeninga som bestemte kor eg skulle pleie.Og den løna eg hadde var innsamla penger. Ein stor kompebasar på Greibesland om hausten gav mange pengar.

Det var lite eg hadde bruk for hybelen, for det meste av tida var eg ute i pleie. Den dagen eg kom til Greibesland, sto det allereie ein mann på tunet som skulle hente meg!! Eg fekk berre sette inn kofferten og ta med meg det eg trong mest. I den tida var det ingen gamleheim, så eg kunne bli fleire veker på ein plass i pleie hos den gamle, sjuke.

Det var på den tida at penicillinen vart teken i bruk. Då doktoren høyrde at det var tilsett sjukepleiar, var det ofte mange plassar at eg måtte avstad og sette sprøyter, og så tilbake i arbeidet med å pleie. Det var ikkje så mykje snø den vinteren, så eg brukte sykkelen mykje sjølv om det var glatt og kaldt. Uff ja, det var så eg angra på at eg hadde flytta frå Bærum, med fin leilighet og ordna arbeidstid.

Helsestasjonen for speborn og småborn vart starta i mars 1950 på Mølla gamle skule. Det vart nok litt ”kaotisk” første gongen, – eg var jo ikkje vant til å organisere slikt. Det møtte fram så mange og eg hadde ikkje tenkt på timebestilling. Men barnelege Benestad tok alt så med ro og det gjekk greit til slutt. Og det synte jo at folk hadde tillit til og tru på dette nye som vart innført.

I den tida var det ikkje helsesøster. Først i 1963 vart det tilsett ei helsesøster i Vennesla, Øvrebø og Hægeland. Så var det å reise rundt på skulane, vekt og lengde skulle kontrollerast, og doktoren undersøkte ein gong i året.

Den sumaren, 1950, tok eg sertifikatet. Eg var vel kanskje litt framsynt og tenkte at dette måtte bli framtida. Bil torde eg ikkje tenkja på med det første, då det ikkje kom på tale med støtte korkje frå sanitet eller kommune. Eg hadde rett nok 15 kroner i året i godgjersle for sykkelen og 300 – 400 kroner i månaden i løn! Men då ein norskamerikaner skulle reise tilbake til Amerika fekk eg kjøpt bilen hans billeg. Ellers måtte eg slutte, det var så tungt med all den syklinga, og lang tid tok det også. Eg vart nok rekna for å vera litt stormannsgal kanskje, men det var jo heilt meiningslaust å måtte reise rundt til alle døgnets tider og i alle slags ver på sykkel og ski. Men den vinteren, 1951, då eg hadde fått bilen kom det så mykje snø at eg måtte sette den bort og då måtte eg ta fram skiene. Det hendte nok at dei kom og henta meg med sluffe og hest, men for det meste måtte eg bruke skiene. Vegane vart brøyta til uti januar, men så måtte dei slutte. Det var ikkje framkomeleg til Homstean. Det var så mange som vart sjuke, serleg dei gamle. Eg vart kjend med Hanna Upsahl, ei gamal sjukesyster som hjelpte til med å passe ei sjuk kone på Mushom. Du verda så god ho var med dei sjuke. Eg lærte så mykje av henne. Ho var så roleg og god med dei gamle. Ei myndig dame, men samtidig så audmjuk og god med dei. Men alle vegar var det sjuke folk. Ein gong var eg borte i Gumpedalen hos nokre sjuke. Då kom det telefon i 10-tida om kvelden at eg måtte kome til Mushom. Eg hadde gått på ski til Gumpedalen og hadde ikkje anna måte å kome meg til Mushom på. Heldigvis var det så fint måneskin, eg tykkjer endå eg ser det for meg. Eg gjekk ned til Under Åsen og opp til Åsen, til Stallemo og over Hægelandsvatnet og opp lia til Mushom. Det einaste eg kunne gå etter var skispora etter skuleborna, og så var det heilt klart og måneskin, elles hadde eg ikkje funne fram. Eg høyrde elgane gjekk i skogen like ved og var nok litt redd, men kom fram til Mushom i halv ett tida. Slik var det. Det var både natt og dag eg måtte ut. Men eg følte aldri anna enn at det var slik det skulle vere, ein visste ikkje om noko anna. Ein måtte gå til ein var ferdig, det var ikkje klokka som bestemte. Overtid visste me ikkje kva var.

Eg kunne bli i lange tider og stelle dei sjuke, ja, ein plass var eg i 2 – 3 månader og hadde nattevakt! Men du verda så fin ei oppleving det likevel var. Eg kan enno sjå føre meg dei fine vårmorgonane, fuglesongen var spesielt fin der på Lolandsbakken. Eg har så fin ein engelsk brodert duk som eg fekk av Signe, ho eg pleia. Ho var så flink i handarbeid og hadde sjølv brodert den.

Men elles kunne oppgåvene vere svært varierte. Det hendte at eg stelte fjøset når dei som skulle ha gjort det var sjuke. Ja, eg hugsar at eg tok i mot ein kalv ein gong.

Det hende også at eg måtte hjelpa til når det hadde hendt ulykker, noko som kunne vere ei stor påkjenning.

I 1952 gifte eg meg med Olav Nordli og flytta inn i det huset eg bur i nå.

Her i Stallemodalen var det så moro for eg følte at mange hadde tiltru til meg.

Eg vart bodsendt både til folk og fe, ja, endå til var det ein som stolte meir på meg enn på røntgenfoto: Ein mann, han gamle Jørgen, hadde skada foten sin då hesten trødde på han – og eg vart bodsendt. Eg sa at dersom han ikkje vart betre dagen etter, så måtte han nok heller vere med meg til byen slik at me kunne få teke røntgenbilete. ”Eg vil så mykje heller at du kjem ut og ser på den”, svara mannen.

Han gamle læraren her i bygda hadde så gjæv hest, Vesle Lassi, som han var så umåteleg glad i. Ved eit uhell hadde den fått eit sår. Han hadde visst hatt dyrlege til å se på dette såret, men så ringa han opp til meg om eg kunne kome å stelle det. Ja, det gjekk greit, etter nokre skiftingar var såret grodd. Mannen ville betale meg, men eg ville ikkje ta i mot. Eg tykte det var betaling nok å sjå den overlykkelege mannen. Men dagen etter kom han med ein fin blomst til meg. Det var jo moro, og nesten så eg var kry då han sa: ”Eg trur du er den første dama eg har gitt blomster!”

Ei skulegut skulle skrive stil om ”Eit uhell”. Og han skreiv at han hadde vore ute og klatra i eit tre og vore uheldig å ramla ned og slo hol i hovudet. ”Men det gjorde ingenting, for pappa køyrde meg berre ut til jordmora og så sydde ho det saman att.” Så det gjekk så greit. Heldigvis var det nokså lett å få tak i lege. Mange gonger fylgde eg pasienten dit eller til sjukehuset.

Blant borna var eg populær for det var eg som kom med babyane. Eg minnest at ein liten gut på 4 – 5 år spurde om han kunne få ein baby dersom han vaska bilen min. Og det lova eg, då eg visste at mor hans venta baby. Og guten vaska så skummet skvatt og var så fornøgd og glad. Og ein bror fekk han. Seinare då han fekk ei syster var det guten sa: ”Det er noko forunderleg rart med søster Borghild. Nå skal ho ned til Nodeland på stasjonen og hente ein baby igjen.” Ei lita jente ynskte så inderleg at det var ei lita syster ho skulle få, men det vart ein gut. Då sa ho til den eldre broren: ”Du kan berre ha ”duten” du, eg skal nok få ei ”nente” av Borghild.” Ho gjekk til og med i svevnen og skulle henta jente. ”Kor skal du hen?” sa mora. ”Eg skal ut til Borghild og henta ”nenta”!” Men så etter eit par år fekk ho ei syster og då kan du tru ho vart glad. Eg kan aldri gløyme ho kom ned til meg. Mora hadde steikt smultringar dagen før. ”Ja, var det ikkje det eg tenkte, nå kjente jenta mi lukten av smultringar og kom til meg.” Etter det var det så stas med meg. Ein gong seinare var ho med meg i bilen, eg skulle setja ei sprøyte ein stad. ”Du, når eg blir stor skal eg bli som deg og då er du sa gammal at eg kan vel få den kofferten din med alt det rare i, — og bilen din også!”

Ja, sjølv mine eigne born hadde sine meiningar om kor borna kom frå. Var eg lenge borte hadde eg reist langt. Ein gong som det tok lang tid, sa guten min då eg kom heim: ”Måtte du heilt til Amerika for å hente denne babyen?”

Eg har også eit barndomsminne frå då eg var 6 år: Jo, da kom jordmora heim til oss med ein liten bror ”i veska”. Eg trudde heilt sikkert at det var jordmora som kom med han. Eg vart så begeistra for den jordmora, det kan ikkje beskrivast – slik skulle eg bli når eg vart stor! Men så kan eg også minnast at eg vart lei skrikinga av han broren min. Og da var det eg hadde sagt til mor: ”Eg tykkjer jamen det er stygt av Asborg (jordmora) å gje bort noko ho ikkje vil ha sjølv! Kan me få bytta han?”

Nei i den tida var det eit stort mysterium for borna om korleis babyen kom til. Var det storken eller jordmora? Heilt fram til 1950 – 60 talet skulle det haldast hemmeleg. Me minnast dei barnetimane Anne Cath Vestly hadde i radioen – det var langt utpå 1950-talet. Ho fekk mykje kritikk då ho opent fortalde om Ole Alexander fille-bom-bom-bom og mora hans som hadde baby i magen. Det passa ikkje å seie slikt – heilt forferdeleg!!

I 1955 slutta eg som sjukepleiar. Susanna Ilebekk som var distriktsjordmor gjekk av for aldersgrensa. Eg søkte stillinga og fekk den. Så sjølv om ei overjordmor sa at ingen kunne tene to herrar, med det meinte ho at ei jordmor ikkje måtte vere gift, så fann eg ut at det kunne gå likevel. Men av og til kunne det vere vanskeleg for meg som hadde eigne born og som måtte vere borte lenge av gongen når nokon skulle føde. Eg fortalde at eg måtte av stad og hjelpe konene som var sjuke, men det var ikkje så lett når guten min sa: ”Du kan ikkje tru så fælt det er for meg når du gjeng til sjuke koner!”

Stillinga gjaldt både Øvrebø og Hægeland då, men etter 1963 vart den slått saman med stillinga i Vennesla då jordmora der vart sjuk og måtte slutte. Dei fyrste åra, då det berre var Øvrebø og Hægeland, var det ikkje så mange fødslar, ca. 20 – 30 i året. Likevel var ein bunden og måtte vere heime og passe på telefonen. Det hende ikkje så reint sjeldan at eg var lei heile telefonen. Men då Vennesla kom til vart det fart på fødslene, nokre år hadde eg over 200 fødslar i året! Men venndølane var liketil og greie folk å ha med å gjere, så det gjekk greit.

Dei fleste fødslane var på klinikk og fødeavdeling, men nokre heimefødslar hadde eg. Særleg hugsar eg at i 1959 var det ein epedemi med fæle svullar, og då var det fleire som heller ville føde heime. Å vere jordmor er eit veldig gildt og interessant arbeid, men og ansvarsfullt og krevande. Du har ansvar for to liv, og ofte er det langt til doktor og sjukehus. Då må eg seie som sjømannen som var ute i stormver: ”I slike netter får du bøner, Gud!”

At jordmora blir kjent med pasienten før fødselen med kontroll og anna råd i svangerskapet er veldig viktig. Den fødande må føle seg trygg og lære litt om fødselens gang. Eg tykte det var ei veldig grei ordning då mannen eller veninna av pasienten kunne vere med under fødselen. Ein kunne sjå at pasienten slappa betre av. Først i 1970-åra byrja vi med svangerskapskurs. Det var ikkje så vanleg i den tida og mange meinte at dei ikkje hadde høyrt noke så galnesleg. Men mange møtte opp. Det var jordmor, helsesøster og fysioterapeut som hadde ansvar for kurset. Fysioterapeuten hadde ei svært viktig oppgåve: å læra pasienten å slappe av. Jordmora hadde om svangerskapet, fødselens gang og barseltida. Mennene var også med på kurset, og at dei fylgde godt med skjøna eg etter ein time me hadde om tida etter fødeselen. Den er ofte vanskeleg for mødrene. Dei er trøytte og nedstemte, så eg sa til mennene at det måtte endeleg vere snille og flinke til å hjelpe til i den tida. Då var det ein som spurde: ”Kor lenge må me vera så snille?” Det vart mykje moro ut av spørsmålet, men me vart einige om at dei alltid skulle vere snille og hjelpsame med kvarandre.

Men så i 1984 vart eg oppsagd og distriktsjordmora blei borte. Alt må forandrast på for tida. Nå er ho kome meir inn i helsesektoren og driv med kontroll på gravide og nyfødte og heiter kommunejordmor. Og det er absolutt ein positiv jobb. Det er slutt med heimefødslar. Korkje familien, bustad eller samfunn er lenger innstilt på slike heimlege begivenheter. Men det var koseleg med heimefødslar når eg tenkjer tilbake – for ei glede når alt var vel over. Å høyra første skriket frå babyen var den finaste lyd eg høyrde. Ein fødsel er jo ein naturleg funksjon og i 95% av gongene går den jo heilt normalt. Men god kontroll i svangerskapet er viktig og då kan ein som oftast få den hjelpa som er nødvendig for at alt skal gå bra.

Kor mange born eg har tatt i mot er eg ikkje heilt sikker på, men over 2000 – ca. 2500 er det sikkert. Også 6 borneborn har eg fått hjelpt til verda. Eg slutta som kommunejordmor i 1986.

ÅRSSKRIFT 2003 – FURUNESET PÅ GREIBESLAND

Gården Furuneset på Greibesland er nå(2014)overtatt av ny eier, men noe av forhistorien til stedet kan du lese her.

Furuneset på Greibesland

Historielaget har et medlem i Kongsberg som heter Leif Fjellin. Jeg har ofte undret meg over hvorfor han er medlem, og fikk for noen år siden greie på at han er en av eierne av bruket Furuneset på Greibesland. Han tilbød seg også å gi en såmaskin som hans far hadde hatt, til historielagets samlinger. Vi dro bort til Furuneset for å se på maskinen og traff hans bror, kjell, som bor i Andebu, og fikk en hyggelig prat med han og hans familie. Naturlig nok kom vi inn på hvordan de hadde blitt eiere av Furuneset, og fikk da høre forhistorien som de fortalte og som du kan lese her:

Bildet r: De gamle husene på Furuneset fotografert i 1957 før det ble revet).

Furuneset ble skilt ut fra gården Aarvoll (B.nr. 9) i 1881. Aarvoll hadde vært en husmannsplass under Haugen fram til 1862 (B.nr.8). Første selveier av Aarvoll og Furuneset var Olav Olsen Greipesland (kalte seg også Ole Olsen ifølge diverse utskiftnings-papirer).

Han eide Aarvoll og Furuneset fram til 1881. Da solgte han Aarvoll til Anders Sørensen Ilebekk (oldefar til Kjell og leif), og beholdt Furuneset selv. Ole Olsen bygde hus i Furuneset og flyttet hit med kona Berte Jonsdatter. De fikk ni barn hvorav 3 utvandret til Amerika.

Bildet til venstre: Anders og Elen sittende på Kvilesteinen på toppen av den gamle veien til Aarvoll

Anders Sørensen Ilebekk, gift med Elen Marie, født Larsdatter, (våre oldeforeldre), kjøpte gården i 1907. Elen og Anders hadde 5 barn. Olav Aarvoll (yngste sønn av Elen og Anders), overtok gården etter sin fars død i 1928, men jeg kjenner ikke overtakelsesåret. Olav var ugift.

Hjalmar Johansen (vår far), gift med Hulda Marie, født Røsland, kjøpte gården i 1957 etter Olav Aarvoll som det året forulykket i Knutebekken.

Bildet: ”Nye” Furuneset slik det også ser ut nå.

Vår far rev de gamle husene, noe min bror og jeg var med på, og bygde nytt hus på gården. Hulda og Hjalmar fikk to sønner, Kjell og Leif som tok etternavnet Fjellin. De kjøpte gården etter sin far i 1974, men han beholdt bruksretten fram til sin død i 1990.

Kjell, gift med Unni, født Rønning (2. ekteskap).

Leif, gift med Barbro, født Nyhus.

Kjell har to døtre, Nina og Lene, (1. ekteskap).

Leif forteller videre om hvordan selve overtakelsen foregikk:

”Vår far overtok altså Furuneset i 1957. Våre foreldre bodde da i Brooklyn, USA, og min bror seilte til sjøs, så jeg ble sendt ned til Greibesland for å se på ”herligheten” som min far hadde kjøpt usett. Men han hadde jo sett stedet mange ganger tidligere. Siste gang han var på Greibesland før kjøpet av Furuneset var i 1952, så han hadde ikke sett stedet på 5 år da han kjøpte det. Nok om det, jeg var 22 år da jeg ble sendt ned for å se på ”herligheten”, det var i pinsa 1957 husker jeg. Jeg hadde med meg Lars Aarvoll, min farmors bror, og vi gikk opp grensene for skogen som tilhørte Furuneset. Det er litt rart å tenke på at jeg og min bror skulle bli eiere av denne skogen, for det var ikke i mine tanker den gangen Lars og jeg gikk der i 1957”.

Familien Fjellin er trofaste brukere av eiendommen, selv om de bor et stykke unna. Hver sommer er de faste besøkende og har god kontakt med folk på Greibesland. Elgjakta om høsten er et av de store høydepunktene for brødrene Kjell og Leif.

Bildet: Såmaskinen som historielaget overtok fra brødrene Fjellin. Den er nå lagret i uthuset på prestegården. Den har visstnok en forhistorie hos bøndene på Greibesland før Hjalmar Johansen overtok den.

ÅRSSKRIFT 2003 – INGUNN ALMEDAL GREIBESLAND

Har det bodd ekstra storvokste mennesker i Øvrebø en gang? Skal vi tro den muntlige tradisjon har det ihvertfall gjort det på Stallemo!Ingunn Almedal Greibesland skrev om dette i årsskriftet 2003.

Røsen på Hægeland i Øvrebø:

Tradisjonen sier at en for lenge siden fant noen urimelig store menneskebein i en gravhaug på Hægeland. Stedet der de gjorde dette funnet heter fremdeles ”Røsægra”. Funnet gjorde selvsagt et sterkt inntrykk på folk, og her har jeg tatt med det amtmann Holm skrev om dette i Top.Journal:

”Førend jeg slutter dette sogns beskrivelse, må jeg ikke forbigå at melde om et benrad, som i 1774 blev fundet i en høj ved en bondegård på Hegeland kaldet, som ligger på en stor og behagelig slette omgivet med bjerge, hvor en kæmpe skal have havt sit opholdssted, ligesom det hele sogn efter beretning skal have været beboet af stridbare kæmper.

Højen, hvori benevnte benrad lå, var 20 alen lang, 3 alen bred og omtrent 1,5 alen høj over jorden, da mulden i så mange år er falden sammen og sunken ned til denne højde. I øvrig har legemet, som nu brugeligt er, været nedgravet i nogen jord, og siden overøst leermuld.

Opsidderen på denne gård, som tilforn havde opgravet adskillige høje, hvori var funden leerkrukker med kul og aske udi, foretog sig at opgrave denne høj, og i det han grov, kom han til anklerne av de to menneskeben, som var af ualmindelig størrelse. Dette arbeidet holdt han ved, indtil han havde gravet jorden både fra lår og leggebenene, som låe en halv alen langt fra hinanden, og var 7 Quarter hver for sig lange, og så tykke at han med begge sine hænder neppe kunde spende om dem. Så lenge de lå i jorden var de hele, men så snart tog han ikke i dem, før de faldt i stykker, og siden smulnede ganske hen, men af benradet så han ikke, førend han kom til kjevebenet, som lå helt og holdent med tænderne i veiret, og var fra øret til hagen en god halv alen langt, og ligeså bredt i åbningen ned ved halsen, dette faldt ligeledes i stykker, da han tog derpå.

Af det hele overhoved fandt han intet uden nogle hvide tynde smuler af hovedskallen, næsten som æggeskal, og tænder faldne af overmunden, hvilke vare i behold.

Det mål hvorefter manden har målet benradet og ethvert stykke især, er ikke gisning og efter øjesyn, men dels efter det brugelige alenmål, så som kjævebenet, dels efter fod, hele benradets længde der var 17 fod, men da mandens fod fattes en tomme på en halv alen, bliver der et Quarteers forskjel, så at hele længden fra ankelen til underkjæven har været henved 8 alen, og vil man nu lægge hælene og hovedet til, har længden ikke været langt fra 8,5 alen.

Til denne uhørte højde, synes tænderne, og det sværd, samt økse og brynje, som fandtes i graven, fuldkommelig at svare. Sværdet synes at være et Quarter bredt og 4 alen langt, så længe det lå i jorden, men så snart man tog i det, smulnede det i mange stykker. Øxen eller brynjet, som havde et jernskaft, var ligeledes fortæret, at kun lidet af bladet, som en god håndbred var tilbage.

Tænderne alene som ere i behold, og ere det meste bevis på det anførte, var 32 i tallet. De største af kindtænderne er en god tomme tykke i firkant, andre igjen er meget tyndere, men derimot bredere, ja axeltænderne ere endnu større. Overalt viser deres Skabning og dannelse, at de ikke har været af noget dyr, men mennesketænder, ligeså usedvanlige som den person, der i sin tid har bæret dem.”

(Øvrebøboka bd. 3, Kultursoga)

Denne historien har flere element i seg, det er både et historisk sagn og et opphavssagn som forteller hvordan Røsægra har fått navnet sitt.

Dette funnet ble gjort i 1774. På gården Hægeland skal denne kjempen ha levd. Funnet gjorde sterkt inntrykk på folk, men ingen kunne forklare hvor benene stammet fra.

Amtmann Holm har i Top.Journal beskrevet dette funnet nokså detaljert, noe som beviser at funnet virkelig har skjedd. Dette er en meget spesiell fortelling der en historisk hendelse er blitt til et sagn. Samtidig beskrives benene av en embetsmann, noe som styrker elementets sannhet.

ÅRSSKRIFT 2003 – FRANS ARNE STYLEGAR

Fylkesarkeolog Frans Arne Stylegar har hjulpet oss i historielaget med mye interessant stoff, men noe av det mest spennende kan du lese her.

Fylkesarkeolog Frans Arne Stylegar i Vest-Agder fylke har ved flere anledninger hjulpet til med historisk arbeide i Øvrebø.  I 2003 orienterte han om korsbautasteinen, kirkeplassen og området rundt og bygdeborgen på kjentmannsturen. Opptaket av hans orientering er dessverre gått tapt, men vi vil forsøke å gjenta litt av det han fortalte om dette området:

Korsbautasteinen: 

Det var rent tilfeldig, og uten at han kunne forklare hvorfor, at han i en lunsjpause under en arkeologisk utgravning rett utenfor kirkegården sto og så opp mot kirkebakken. Der kunne det ha vært naturlig å sette opp en bautastein tenkte han. Slike kors var det alminnelig å sette opp i jernalder, folkevandringstid og helt fram til vikingtid for å markere at en hadde tatt mot den kristne troen. Korsene kunne ha forskjellig utforming og var , i alle fall de vi kjenner nå, hogd ut i stein. De som eventuelt var laget i tre er selvfølgelig forsvunnet for lenge siden. De kunne ha form som et kors, eller det kunne være hogd et kors inn i en stor, flat stein og en fikk det en kaller en bautastein. Korsene hadde nesten alltid en særegen form, og vi kjenner dem her i Norge fra Rogaland og litt nordover langs kysten. Dessuten er de typiske for korsform i England, og en har også funnet eksemplarer i Danmark. Korsene kunne plasseres på forskjellig vis, enten som et gravminne i en kristen gravplass, eller til og med på en hedensk gravplass, men der for å fremheve at den som var gravlagt hadde tatt mot den kristne troen. De kunne også være plassert på en godt synlig plass uten at det var noen grav der, men da for å markere at høvdingen på denne plassen hadde tatt i mot hvite Krist.

På denne bakgrunn kunne det være naturlig å tenke at høvdingen på Sangesland hadde plassert en korsbautastein på morenegrushaugen der kirken står nå. For det er naturlig å tenke seg at Sangesland har vært en høvdinggård, og det er en rimelig tanke at stedet hvor kirken er plassert tidlig har vært et kirkested 500, 600, 700 år eller mer til bake i tid.

Oppe ved kirken haren i forbindelse med kirkejubileet i år 2000 samlet mange gamle gravminner på en fin måte. Det var imidlertid et av gravminnene som i sin form ikke helt passet for det formålet den hadde fått en gang på 1700-talle: gravstein for en som hadde vært prest i Øvrebø. Og det er her den arkeologiske teften kommer fram, for når han ser på baksiden av steinen kan han nesten ikke tro sine egne øyne: et kors med en karakteristisk ”tapp” er hugget inn på baksiden av steinen.

Etter det som er fortalt ble steinen funnet under korgolvet i kirken som et gravminne over den tidligere presten. Det ble flyttet ut på kirkegården ved en senere anledning, men ble da plassert med korset, som var det egentlige hovedmotivet, mot kirkeveggen. De som flyttet steinen trodde, naturlig nok at inskripsjonen over presten var det som var hovedmotivet. Antakelig har de nok sett korset, men ikke knyttet det til et minne langt tilbake i tid, kanskje mer enn 1000 år da kristendommen var helt ung her i Norge! Den er for eksempel trolig eldre enn runesteinen ved Oddernes kirke som er viden kjent.

Slik ble altså denne svært sjeldne korsbautasteinen funnet. Den er det suverent eldste minne om kristendommen i vide kretser!!! Den ble funnet her, og her bør den bli værende. Den bør i hvertfall ikke flyttes langt. Og det var på høy tid at den ble tatt vare på. For i fremtiden bør den oppbevares innendørs. Den lange tiden ute i alle slags vær har tæret på steinen, men korset er fortsatt helt tydelig og minner om at i vår bygd ble kristendommen innført som et av de tidligste stedene i hele landet.

ÅRSSKRIFT 2003 PRESTEVEGEN

Torfinn Hagelands beskrivelse av prestevegen mellom Øvrebø og Vennesla og mellom Øvrebø og Hægeland.

Prestevegen:

Når presten med Øvrebø skulle til annekset Vennesla, reiste han over Drivenesheia og med ferje over til Vennesla.

Når presten skulle til annekset Hægeland, reiste han Vestre Fjellmannsveg.

Etter kvart blei Vestre Fjellmannsveg omlagd og skipa så pass at han far kunne kome fram med hest og slede om vintrane…

Denne sledevegen gjekk frå gardsbruket Vollen på Øvrebø om Rønninga til og over Skolandsmyra. Ved Li sag kryssa han nåverande bilveg. Sledevegen gjekk opp Flatåsen noe lenger til høgre enn nåverande bilveg. Sledevegen gjekk gjennom Horrisland direkte mellom gardsbruka langt vestanfor nåverande bilveg, og sledevegen kom opp til Tjomsås til venstre for det nåverande bilvegkrysset.

Sledevegen gjekk fra bruksnummer 4 ”Der aust” på Tjomsås skrått opp til høgt over baksida av bruksnummer 6 ”Røynehammen” på Tjomsås, derifrå inn til bruksnummer 12 ”Der inne” på Tjomsås som nå er huslaust.

Så langt blei sledevegen gjort om til kjerreveg lenger fram i tida.

Frå ”Der inne” på Tjomsås gjekk vegen langs austsida av Lauvåstjønna, men er nå blitt omgjort til traktorveg. Men sledevegen er bevart vidare høgt over austsida av Maurekleivtjønn, og der er han mura opp med ei høg borg. Nær bytet mot Bringsvørd er der bru-kar etter ei stokkebru over eit lite gjel. Sledevegen kom ikkje opp i tunet på Bringsvørd, men i ein myrdal like austafor. Sledevegen eignar seg godt som turveg.

Vidare nordover følgde sledevegen truleg Vestre Fjellmannsvegen, seinare felles-låma av Fjellmannsvegen, over Skyllingsheia til Hægeland kyrkje. Denne strekningen går over myr og flate berg og kunne brukast som sledeveg slik som lendet var frå naturen si side.

Det er uvisst når denne sledevegen blei bygd. Det ligg nær å gisse på tida mellom 1800 og 1845. Han har same breidd som ein kjøreveg der han går på austsida av Maurekleivtjønn. Ein mann på Røyneland har til og med kjørt vegen med hest og karjol. Men han ber mindre preg av kjøyreveg over til Eikeland, for der kunne dei utnytta flat berg og myrar. Iallfall må han ha falle meir eller mindre ut or bruk, iallfall som presteveg, etter 1845. Men han var ein viktig snappveg til kyrkje og kommunalt styre og stell for folk i den sørvestre delen av Hægeland sokn heilt fram til mellomkrigsåra. Dei gjekk då til fots. Ei gammal jente frå Lauvås ”gjekk Skyllingsheia” når ho skulle besøke Hageland, heilt fram til 1930-åra.