ÅRSSKRIFT 1999 – Niels Otto Hægeland – Gamle Øvrebø…

Edruelighetsforholdene og Samlagsavstemningen  (Vinmonopolavstemning)

I sak 188 – 24/9-07 leser vi: «Foranlediget ved skrivelse fra distriktslæge Ingvald Hansen angående  edruelighedssagen besluttedes herredstyret enstemmig at udtale: «Da det  inden dette herreds grendser ikke er tillat at oprette eller drive noget udsalg  af brændevin eller anden rusdrik og da erfaring har vist, at brændevins-samlags forsendelser af brændevin har vært til skade for edrueligheden,  anmoder herredstyret  regjeringen om ved aprobation af samlagsvedtekter  eller ad lovgivningens vei at foranledige, at der forbydes vedkommende  brendevinssamlag at forsende brændevin til landdistriktene efter skriftlig  rekvition, saa at brændevinshandelen og den følger saavidt mulig kan blive  indskrenket til den bykommune hvis stemmeberettigede opretholde  brændevinssamlag. Denne beslutning oversendes Den Norske Regjering.»  På foranledning av skriv fra Amtmanden om at Alkoholkommisjonen har anmodet om uttalelse fra de enkelte kommuner og offentlige tjenestemenn om edruelighetsforholdene og om overholdelse av alkohollovgivningen, særlig om smughandelens utstrekning. Kommunestyret uttaler i sag 65 – 14/12 – 10, enstemmig: «Edruelighedsforholdene her er gode, og smughandel eksisterer ikke.» I sak 55 – 25/9 – 13, leser vi: «Fra Vennesla herredstyre var oversendt en enstemmig beslutning som  forslag til udtalelse  i anledning den forestaaende avstemning om  Kristiansand Samlag (Vinmonopol) med anmodning til herredstyre at give  den sin tilslutning. I anledning samlagsavstemningen i Kristiansand S i høst  udtaler Øvrebø herredstyre som sin mening at det vil være til fordel for  ædrueligheden paa landsbygden om samlaget blev nedlagt.» I dag snakkes og skrives det jo en del om å medvirke til å få åpne Vinmonopol i Vennesla kommune.

Øvrebø og Verdenskrigen 1914 – 1918

Ja, hvem husker eller vet noe om den, det er jo så lenge siden, og selv om hele 36 stater eller land var med i krigen på en eller annen måte, så er det jo rett at både Norge, Sverige og Danmark var nøytrale. Dog allikevel, Øvrebø og kommunestyret måtte foreta flere tiltak for å kunne møte eventuelle uventede situasjoner. Mye av dett framgår av protokollene, og vi tar med noe av dette. La oss først ta med et vedtak fra kommunestyremøtet den 15. juni 1905: «I anledning af den forhaandenværende utrygge  politiske stilling inden vort  land, besluttedes paa kommunens regning at indkjøbe 100 tønner rug. Over sammes anvendelse til ubemidlede bliver senere at bestemme.» – enstemmig sak 48 – 518 – 1914: «Grundet krigen mellom Serbien og Østerrige og de kritiske sider med hensyn til forsyning med madvarer besluttede herredstyret paa Øvrebø kommunes  regning at indkjøbe 100 sekker mel eller 100 Tønder kornvarer, hvede eller rug, saafremt det kan opdrives det fornødne penger dertil.» Videre sa formannsskapet i møtet 25/8-14 blant annet: » – Da det forlyder at her blant folk er adskillig trang for sammalet rugmel besluttedes at de 20 sekker kommunen har af denne slag kan sælges for kr 19,. pr.  sæk. Da mange er i trang for denne slags mel maa største salg til en familie kun være 1 sæk og videre nedover 1/2 og 1/4 sæk efter familiens behov.»  Samme dag besluttet kommunestyret følgende: «Skrivelse fra Amtmanden om at yde kommunal støtte til familieforsørgere  som er udmobiliseret paa en saadan maade at det ikke faar karakter af  fattigunderstøttelse.»  Kommunen nedsatte en to-manns komite til dette, hvor det i vedtaket heter: «– Det bemerkes at saadan støtte ikke skal ha karakteren af   fattigunderstøttelse, men som en erkjendtlighed for vakthold for land og kommune.» Den 7/8-14 ble det av formannsskapet, på oppdrag fra amtmanden, oppnevnt et kommunalt provianteringsråd på tre medlemmer. Dette ble av departementet oppløst så sent som 1/1-24. Dette provianteringsrådet gjorde et stort og omfattende arbeide i den tiden, og kommunen tok opp lån for at den til enhver tid hadde et tilstrekkelig beredskapslager av «alle fornøden- hedsartikler.» Jo, det er tydelig at verdenskrigen nødvendiggjorde visse tiltak også i Øvrebø, selv om det var mest i Sentral- og Øst-Europa selve krigshandlingene foregikk. I 1916 hadde Øvrebø 813 innbyggere.

Markering og feiring av 100-års dagen for Rikets  grunnlov – Den 17.mai 1914. 

De urolige tider til tross, også i Øvrebø feiret folket Eidsvollsverket fra 1814. Dagen var 17. mai 1914. Fest-prekenen ble holdt i Kirken av presten Vindenæs fra Kristiansand. (Vår egen prest forrettet i hovedsoknet.) Det var første gang det lød orgelmusikk fra nytt orgel i kirken. Etter bevertning i kommunegården (staten hadde nå solgt prestegården til kommunen), fortsatte en med tale for dagen v/ ordfører Lars Røyneland, tale for Fædrelandet v/ lensmann Olav Bjerland, og om folkelivet før og nå v/gårdbruker John Føreland og om Fædrelandskjærlighet v/kommunestyrerepresentant og trelasthandler Olav Osmundsen Øvrebø. Det hele foregikk i kirken.

Misnøye med, eller dårlig kontakt mellom de folkevalgte og bygdefolket – krav om bedre referat i avisene.

Fra kommunestyrets protokoll av 11/4-08, i sak 243 kan vi lese: «Skrivelse fra tidligere ordfører Lars Røyneland af 28. februar d.aa. om at han anser det stemmende med tidene og af interesse for vælgerne at der i avisen  refereres et utdrag af hvad der i kommunestyremøderne forhandles og  besluttes, saaledes som der under hans fungsjon som ordfører er forholdt, og i tilfælde den nuværende ordfører ikke er villig dertil, i lighed med den forrige, foreslaar jeg herved at herredstyret paa en eller anden maade foranstalter at dets forhandlinger i lighed som før bliver offentliggjort i Fædrelandsvennen.»

Kommunestyret uttalte følgende: «Herredstyret har intet i mot at uddrag af dets forhandlinger og beslutninger bliver referert i avisen om der måtte være nogen som vilde udføre dette ved  leilighed og uden betaling, men man anser det ikke saa paakrevet at der bør  ansettes nogen referent med løn der altsaa blev en ny udgift som tillæg til de mange vi har nu.»  – enstemmig.

Men misnøyen vedvart og fra samme protokoll i sak 27 – 30/5-10 leser vi videre: «Skrivelse fra Bernt Johan Iglebæk med henstilling til herredstyre at foranstalte regelmessig referat af herredstyrets forhandlinger efter møderne inført i  Fædrelandsvennen, selv om en referent maatte ansettes med løn.»  Kommunestyret uttalte  denne gang følgende: «Herredstyre har tidligere faaet saadanne henvendelser, men har troet at man bør være forsiktig med nye  udgiftsposter på budsjettet. Om de end kan synes noksaa smaa saa vil de  aligevel gjøre sin virkning og man har hittil beflittet seg paa i den udstrekning tid og leilighed har tilladt at referere et udrag af de beslutninger som kan antages at have interesse for vælgerne, og dette vil man selvfølgelig ogsaa for  den tid af aaret som er tilbage beflitte sig paa. Ved anstundende valg kan  mulig intræffe forandringer der kan komme til at afhjelpe de nj forfindende mangler i denne henseende.»  – enstemmig.

Men fortsatt kunngjøring, om statlige og andre forordninger, opplest fra kirkebakken.

Når man leser det rett forestående ønsket fra innbyggerne om en mer omfattende informasjon, er det med en ikke liten undring en kan lese følgende fra kommunestyreprotokollen av 16/8-11, sak 36: «Rundskrivelse fra Det kgl. Justis- og Politidepartement af 27. juni d.aa. om at afgive udtalelse om det ansees  paakrevet elle ønskelig at der indføres en anden kundgjørelsesmaade i stedet for læsning fra kirkebakken.» Kommunestyret svarte, riktignok med 6 mot 5  stemmer følgende: «Den nuværende kundgjørelsesmaade ønskes bibeholdt.»

ÅRSSKRIFT 1999 – Niels Otto Hægeland: Gamle Øvrebø, del…

Veiforbedringer, veiomlegging, nye veier og broer:

Øvrebø`s politikere har vel vært kjent for, også utenfor kommunens grenser, opp gjennom tidene, å være ivrige for å få bygd ut et godt og rasjonelt veinett i kommune. En rask gjennomblading av protokollene bekrefter dette. Det var visselig også positivt for Øvrebø at O.S.Ilebekk gjennom hele sin ordførertid var medlem av veinemnda i fylkestinget.

Veistrekninger som for oss i dag er selvfølgelige, er blitt til etter hard kommunal økonoomisk prioritering og pågående politisk press både på fylkets og statens byråkrater.

Veien Homstean – Stallemo – Åsen med nedleggelse av deler av Miushomveien, veien Rollestad – Kirkebroa, veien Lie sag – Klomra, veien Horrisland – Fjellestad, veien Engeland – Røyknes, veien Vehus – Krogan – Lolandsbakken og veien Engelsvann – Stølen, og senere Skarpengland – Vikeland, og enda flere, har alle sin plass i protokollene, og er hver for seg en del av vår lokale historie. I Fylkestinsprotokollen for 1917, 1918, 1919, 1922, 1925 og 1932 finner vi disse veiprosjektene og enda noen i tillegg, som saker med framlegg til vedtak om både stats- og fylkestilskudd. Likeså veien Langeland – i møte med Røyknesveien – som utløste store diskusjoner med Hægeland. Ikke minst bør vi ta med strekningen Reiersdal – Histøl – Tjomsås – Grindland, med vei til Ropstad. Den skapte ganske myue brev- og vedtaksutveksling mellom Øvrebø og Hægeland som den gang var to selvstendige kommuner. I protokollen av 30/12 1914, er sluttsatsen på denne saken: » – Når Øvrebø for det første overtar sin andel af vedlikeholdet paa gjennom-gangsveien Reiersdal – Histøl – Tjomsaas – Grindland, hvilken vei efter vor mening i størst grad kommer Hægeland 

herreds til gode – mindst Øvrebø –  og dernæst overtar vedlikeholdet på Robstadveien, der nesten utelukkende blir til gavn for Hægeland, saa forekommer det os, at der kan  være spørgsmaal, om det ligger inden rimelighedens grænser, at Øvrebø atp-aa skal ha veihold inden selve Hægeland herreds grændser. Naar imidlertid  flertallet af Hægelands herredstyre ikke kan akseptere vor betingelse, saa – for at forhindre at 2 saa betydningsfulde veianlæg, der paa e merkelig maade er koblet sammen skal kjøres i grøfta -besluttedes i dag enstemmig:  Den under 25. august sidstleden i punkt 1 satte betingelse for at overta vedlikehold af Robstadveien inden Øvrebø herreds grændser frafaldes herved. Vedligeholdet af denne andel af veien overtages altsaa uden byttehandel med Hægeland».

Jo, her synes jeg Øvrebø viser både storsinn og godvilje overfor sin nabo Hægeland. Jo, veier, det var nyanlegg, ombygging, vedlikehold og annet skapte som regel debatt både i bygdemiljøet og herredstyret.

Med tanke på dagens debatt om privatisering av offentlige gjøremål går det klart fram at veivedlikeholdet på den tid, både sommer og vinter, var ute på anbud og det var svært ettertraktet arbeid. Det var lensmannen, antakelig i kraft av sin stilling, som la fram alle anbudene og sin innstilling for herredstyret.

Det står å lese 17/6 1912 – at lensmanden i Øvrebø og Hægeland i følge Stortingsbeslutning av 16. april og kgl Res. av 10. mai, fra 1. juli d.å. skal oppebære fast løn kr. 750,- aarlig»

Den 2/6 1920, sak 1, står det: «ved skrivelse av  15/4 d.aa. hev Vest-Agder Vegkontor forlangt uppgave yver dei vegar som kan tenkas bygd eller oombygd i komande 20 aar.» Det er ikke bare i våre dager at det kreves «langtidsplanlegging», men det er også klart at en slik uttalelse fra kommunen skapte engasjement blant bygdefolk.

Automobil-kjørsel på smale og dels dårlige veier

Den 29/10-09, sak 61: «Rundskrivelse fra Departementet hvori forlanges herredstyrets udtalelse om brugen af motorvogn i det kun enkelte automobiler der en gang i mellom kjører paa landeveien, men efter hvad man har erfart ved at møde disse, er der al oppfordring til at paalegge førerne af disse at bruge den største forsiktighed  under kjørsel paa disse kurvede veie og at standse naar kjørende med heste  der viser tegn til rædsel mødes. Om nytten ved brugen og indflydelsen paa  veiens vedligehold har man for liden erfaring for at kunde udtale sig om.»

Den 11/11 – 11, sak 62: «Skrivelsen fra sognepresten til amtet af 27. sept. d. Aa, med amtmandens paaategning av 12/10 og sogneprestens skrivelse til herredstyret af 16/10 d.aa.  hvori  han henstiller at tage under overveielse om at automobilkjørsel paa  veistrækningen fra Krossen til Øvrebø bør forbys. Herredstyret er enige med prosten i at omhandlende veistrækning egner sig lidet for automobilkjørsel  og det kan til dels være vrangt at komme forbi om man mødes der , men da dette er et ganske kort stykke der ikke er så særlig stort trafikeret og man har erfaring for at automobilen har været til nytte for hurtig at skaffe  lægehjelp, finder herredstyret ikke for tiden at kunde undtagenevnte veistykke fra den givne tilladelse til automobilkjørsel.» Men dette endret seg etter hvert. Den 22/4-22 sier kommunestyret;  «Samrøystes udtaler herredstyret  seg for at me finn ikkje noko grund til aa forbjode bilkjøyring paa  Røyknesvegen, naar alle andre bygdevegar i sokni er open for bilkjøyrsel, og me hev andre bygdevegar som høver mindre for bilkjøyrsel hell Røyknesvegen

Husk at det er høyrekjøring                               

 Amtmannens tillegg til gjeldende politivedtekter for kommunen: «Som politivedtekter for herredet fastsettes at kjørende og  ridende (heri inbefattet cyklister), plikter paa alle offentlige veier at benytte høyre side av veien i alle kurver, svinger på  steder hvor utsynet framover er hindret.»  Kommunestyret sa 1/7-16: «Amtmandens forslag bifalles.»

Om igangsetting av ordinær og organisert rutebiltrafikk»

Smale og til dels dårlige veier til tross så var det både ønsker og initiativ for å igangsette bilruter. Fra den 4/5-12, sak 16, kan vi lese i protokollen: «Skrivelse fra Amtmanden av 27. april d.aa. hvori udbedes herredstyrets  udtalelse i anledning ansøkning fra Vognmann Hægeland i Kristiansand om  tilladelse til at sette igang en automobilrute med vekselvis afgang fra  Brandsvold i Finsland og Foss i Bjelland mellom disse steder og Kristiansand. Herredstyret er enstemmig om at anbefale at den omsøgte tilladelse  meddeles indtil videre:» Videre i sak 3, den 15/1-16 viser protokollen følgende: «Udsatt sak. Ansøgning for komiteen for bilruten Aaseral – Kristiansand om at garantere indtil 5% af et muligens underskud. Enstemmig besluttedes: Herredstyret garanterer indtil 5% af et muligens underskud paa omhandlede bilrute for et tidsrum af 4 aar.» Men det var flere som ville drive rutebiltrafikk. Den 10/10-22, sak 11: «Søknad fraa sjåfør Alfred Ilebekk om igangsetting av bilrute Kristiansand – Øvrebø anbefales mot 1 røyst. Men der henstilles til søkjaren om det ikkje  kunne imøtekomme det ønsket at benytte doble dekk paa baghjulene daa  storparten av Setesdalsvegen er grusveg.» I samme møte i sak 12 sier kommunestyret videre: «Søknad fraa Oskar Johnsen Mosby om igangsetting av kombinert post-,  persom- og varebilrute paa strækningen Mosby – Øvrebø kirke – Greibesland – Hægeland – Homstean og tilbake kunde ikkje anbefales paa  grund af at  det vil i saa tilfelde verte inskrenking av postforbindelsen. Likeledes er ikkje veien i den stand at det kan anbefales.» Den 14/12-22 sier kommunestyret: «Det henstilles til fylket om aa faa bidrag til aa rette paa nogen af de værste  kurvene (fjeldskjæringer) p Hovedveien, av dei penger som er avsett av bilavgiften daa det no vil verta auka biltrafikk (fast bilrute).»

Også på denne tiden, og årene videre framover, synes det som om kommunestyret mottar mange skriv, henstillinger og direktiver både fra amtmannen (fylkesmannen), de forskjellige departement og andre oppnevnte komiteer. Så dette er ikke et fenomen som har dukket opp i den senere tid. Jeg kunne tatt med en lang rekke, men nevner her bare tre:

I protokollen fra møtet den12/3-17 står det: «Uppmoding fraa departementet um no i desse gode tider aa setje av pengar  til aa møte arbeidsløysa i nedgongstider som vil kome.»                                        Videre i møte den 16/1-20, sak 3, står det: «Søknad fra «Hungersnødkomiteen» um bidrag til naudi i dei krigsherja  landi.» Samrøystes vart vedteke: Av herredskassa løyves samrøystes kr. 200,-, beløpet vert aa føra upp paa  komande budsjett.»  Den12.januar 1920,sak13, behandlet kommune et skriv fra «Arbeidsledighetskomiteen»,« – um aa setje i gang nødsarbeid for dei som gjeng arbeidsledige: Desse arbeida  fyreslær dei aa setje i gang: 1: Pukslaaing paa grusveg  2: Retjing av skarpe  kurver paa hovudvegen. 3: Vedhogging og rydding i Gamleheimskogen.  4: Planering av leikeplassen ved Mylla skule. 5: Graving og legging af  springvann til Ilebekk skule samt utfylling av leikeplassen.»

ÅRSSKRIFT 1999 – GAMLE ØVREBØ – DEL 3

Veiforbedringer, veiomlegging, nye veier og broer.

Øvrebø’s politikere har vel vært kjent for, også utenfor kommunenes grenser opp gjennom tidene, å være ivrige for å få bygd ut et godt og rasjonelt veinett i kommunen. En rask gjennomblading av protokollene bekrefter dette. Det var visselig også positivt for Øvrebø at O.S.Ilebekk gjennom sin ordførertid var medlem av Veinemnda i fylkestinget. Veistrekninger som for oss i dag er selvfølgelige, er blitt til etter hard kommunal økonomisk prioritering og pågående politisk press både på fylkets og statens vegbyråkrater.

Veien Homstean – Stallemo – Åsen med nedleggelse av deler av Mushomvegen, veien Rollestad – Kirkebroa, veien Lie sag – Klomra, veien Horrisland – Fjellestad, veien Engeland – Røyknes, veien Vehus- Krogan – Lolandsbakken og veien Engelsvann – Stølen, og senere Skarpengland – Vikeland, og enda flere, har alle sin plass i protokollene, og er hver for seg en del av vår lokale historie. I Fylkestingsprotokollen for 1917, 1918, 1919, 1922, 1925 og 1932 finner vi disse veiprosjektene og enda noen flere i tillegg, som saker med framlegg til vedtak om både fylkes- og statstilskudd. Likeså veien Langeland i møte med Røyknesveien – som utløste store diskusjoner med Hægeland. Ikke minst bør vi ta med strekningen Reiersdal – Histøl – Tjomsås – Grindland, med vei til Ropstad. Den skapte ganske mye brev- og vedtaksutveksling mellom Øvrebø og Hægeland som den gang var selvstendige kommuner. I protokollen av 30/12 1914, er sluttsatsen på denne saken: » – Når Øvrebø for det første overtar sin andel af vedlikeholdet paa gjennom-gangsveien Reiersdal – Histøl – Tjomsaas – Grindland, hvilket vel efter vor mening i størst grad kommer Hægeland herred til gode – mindst Øvrebø – , og dernæst overtar vedlikeholdet på Robstadveien, der nesten utelukkende blir til gavn for Hægeland, saa forkommer det os, st der kan være spørgsmaal, om det ligger inden rimelighedens grændser, at Øvrebø atpaa skal ha veihold inden selve Hægeland herreds grændser. Naar imidlertid flertallet af Hægelands herredstyre ikke kan akseptere vor betingelse, saa – for at forhindre, at 2 saa betydningsfulle veianlæg, ser paa en mærkelig maade er koblet sammen skal kjøres i grøfta – besluttedes i dag enstemmig: Den under 25. august sidstleden i punkt 1 satte betingelse for at overtage vedligeholdet af Ropstadveien inden Øvrebø herreds grændser frafaldes herved. Vedligeholdet af denne andel af veien overtages  altsaa uden byttehandel med Hægeland.»  Jo, her synes jeg Øvrebø viser både storsinn og velvilje overfor sin nabo Hægeland. Jo, veier, det være seg  nyanlegg, ombygging, vedlikehold og annet skapte som regel debatt både i bygdemiljøet og kommunestyret.

Med tanke på debatt om privatisering av offentlige gjøremål går det klart fram at veivedlikeholdet på den tiden, både sommer og vinter, var ute på anbud og det var svært ettertraktet arbeide. Det var lensmannen, antakelig i kraft av sin stilling, som la fram alle anbudene og sin instilling for herredstyret.

Det står å lese 17/6 1912: » at lensmannen i Øvrebø og Hægeland i følge Stortingsbeslutning af 16. april og kgl. Res. af 10. mai, fra 1. juli d.å. skal oppbære fast løn kr. 750,- aarlig»                               

Den 2/6 – 20, sak 1, står det: «Ved skrivelse av 15/4 d.aa. hev Vest-Agder Vegkontor forlangt uppgaave yver dei vegar som kan tenkas bygd eller ombygd i komande 20 aar.»   Det er ikke bare i våre dager at det kreves  «langtidsplanlegging», men det er også klart at en slik uttalelse fra kommunen skapte egasjement blant bygdefolket.

Automobil-kjørsel på smale og dels dårlige veier.  

Den 29/10 – 09, sak 61: «Rundskrivelse fra Departemnentet hvori forlanges  herredstyrets udtalelse om brugen af motorvogn og hvorledes denne drift forenes med anden landeveistrafik. Det er liden erfaring man hidtil har om brugen af motorvogn i det kun enkelte automobiler der en gang i mellom kjører paa  landeveien, men efter hva man har erfaret ved at møde disse, er der al  opfordring  til at paalægge førerne af disse at bruge den største forsiktighed  under kjørsel paa disse kurvede veie og at standse naar kjørende med heste  der viser tegn til rædsel mødes. Om nytten ved brugen og indflydelsen paa  veiens vedligehold har man for liden erfaring for at kunde udtale sig om.»  Den 11/11-11, sak 62: «Skrivelsen fra sognepræsten til amtet af 27. september d.aa., med amtmandensens paategning af 12/10 og sognepræstens skrivelse til herredstyret af 16/10 d.aa. hvori han henstiller at tage under overveielse om at automobilkjørsel  paa veistrækningen fra Krossen til Øvrebø bør forbys. – Herredstyret er enig med prosten i at omhandlede veistrækning egner seg  lidet for automobilkjørsel og det kan til dels være trangt at komme forbi om man mødes der, men da dette er et ganske kort stykke der ikker saa særlig  stort trafikeret og man har erfaring for at automobilen har været til nytte for hurtig at skaffe lægehjelp finder herredstyret ikke for tiden at kunde undtage nevnte veistykke dfra den givne tilladelse til automobilkjørsel.»

Men det endret seg etter hvert. Den 6/4-22 sier kommunestyret: «Samrøystes udtaler  herredstyret seg for at me ikkje finn noko grund til aa forbjode bilkjøyring paa Røyknesvegen, naar allle andre brygdevegar i sokni er opne for bilkjøyrsel, og me hevandre bygdevegar som høver mindre for  bilkjøyrsel hell Røyknesvegen.»

Husk at det er høyrekjøring!

Amtmannens tillegg til politivedtekter for kommunen: «Som politivedtekter  for herredet fastsettes at kjørende og ridende (heri  inbefattet cyklister) plikter paa alle offentlige veier at benytte høyre side av  veien i alle kurver, svinger og på steder hvor utsynet framover er hindret.»   Kommunestyret sa 1/7-16: «Amtmandens forslag bifalles.»

Om igangsetting av ordinær og organisert rutebiltrafikk:

Smale og til dels dårlige veier til tross så var det både ønsker og initiativ for å igangsette rutebiltrafikk. fra den 4/5-12, sak 16, kan vi lese i protokollen: «Skrivelse fra Amtmanden av 27. april d.aa. hvori udbedes herredstyrets  udtalelse i anledning ansøkning fra Vognmand Hægeland i Kristiansand om tillasdelse til sette i gang en automobilrute med vekselvis afgang fra  Brandsvold i Finsland og Foss i Bjelland mellom disse steder og Kristiansand. Herredstyret er enstemmig om at anbefale at den omsøgte tilladelse meddeles indtil videre.» Videre i sak 3, den 15/1-16 viser protokollen følgende: «Udsatt sak. Ansøgning fra komiteen for bilruten Aaseral – Kristiansand om at garantere indtil 11% af et muligens underskud.  Enstemmig besluttedes: Herredstyret garanterer indtil 5% af et muligens  underskud paa omhandlede bilrute for et tidsrum af 4 aar.» Men det var flere som ville drive rutebiltrafikk. Den 10/10-22, sak 11: «Søknad fraa sjaafør Alfred Ilebekk om igangsetting av bilrute Kristiansand – Øvrebø anbefales mot 1 røyst. Men der henstilles til søkjaren om det ikkje  kunde imøtekome det ønske at benytte doble dekk paa baghjulene daa storparten av Setesdalsvegen er grusveg.» I samme møte sak 12 sier kommunestyret videre: «Søknad fraa Oskar Johnsen Mosby om igangsetting av kombinert post-,  person- og varebilrute på strækningen Mosby – Øvrebø kirke – Greibesland – Hægeland – Homstean og tilbake kunde ikke anbefales paa grund af at det  vil i saa tilfelde verte inskrenking af postforbindelsen. Likeledes er ikke veien i den stand at det kan anbefales.» Den 14/12-22 sier kommunestyret: «Det  henstilles til fylket om aa faa bidrag til aa rette paa nogen af de verste  kurvene (fjeldskjæringer) paa Hovedveien, af dei penger som er avsett av bilavgiften daa det no vil verta auka biltrafikk (fast bilrute).» 

Også på denne tiden og videre framover, synes det som om kommunestyret mottar mange skriv, henstillinger og direktiver både fra amtmannen (fylkesmannen), de forskjellige departementer og andre oppnevnte komiteer. Så dette er ikke t fenomen som har dukket opp i den senere tid. Jeg kunne tatt med en lang rekke, men nevner her bare tre. I protokollen fra den 12/3-17 står det: «Uppmoding fraa departementet um no i desse gode tider aa setje av pengar til aa møde arbeidsløysa i nedgongstider som vil koma.»  Videre i møte den 16/1-20, sak 3 står det: «Søknad fraa «Hungersnødkomiteen» um bidrag til lindring af naudi i dei krigsherja landi.» Samrøystes vart vedteke: Av herredskassa løyves samrøystes kr. 200,-, beløpet vert aa føra upp paa  komande budsjett.»  Den 12 januar 1920, sak 13, behandler kommunestyret et skriv fra «Arbeidsledighetskomiteen» – «um aa setje i gang nødsarbeid for dei som gjeng arbeidsledige. Desse arbeida fyreslær dei aa setje i gang: 1: Pukslaaing paa grusveg.  2: Retjing av skarpe kurvar på hovudvegen. 3: Vedhugging og rydding i  Gamleheimskogen. 4: Planering av leikeplassen ved Mylla skule. 5: Graving og legging af springvann til Ilebekk skule samt utfylling af leikeplassen.» 

ÅRSSKRIFT 1999 – Niels Otto Hægeland: «Gamle Øvrebø» del…

Det var noen som sa nei til «det nye»

Det var den 21/12 1940 at «det nye» Innenriksdepartementet hadde oppnevnt «det nye» kommunestyret, men noen sa nei. I kommunestyreprotokollen av 9/2 1941 står følgende å lese:

«Før møtet slutta kravde O. S. Ilebekk, Olav Upsahl, Torjus Eikeland og Johannes Hægeland å få tilført møteboka dette: I de krav som departementet, i rundskriv av 21/2 1941, sett til formennene finn vi etter vår overbevisning ikkje å kunne gå aktivt inn for, og vil på nytt sende henstilling til Fylkesmannen, og om turvande til departementet, om å bli fri formannsvervet.»    

Jeg finner ikke noe svar på dette, men det ser ut til at de ovenfor nevnte sluttet å møte.

Våre ordførere gjennom tidsperioden 1900 – 1955 var:  

Lars Røyneland fram til og med 1907,  Ole G. Homme fra 1908 til og med 1913,  Lars Røyneland igjen fra 1914 til og med 1916,  Olav Sørensen Ilebekk (O.S.Ilebekk) fra 1917 til og med 1947 (med unntak av 1941 – 15/5 1945), Anders Skarpengland fra 1941 til 15/5 1945,  Torjus Eikeland overtok 1948 til og med 1955.

Nydyrking, grøfting og vedlikehold, nye driftsbygninger  bolighus. 

Det må ha vært både pågangsmot og innsatsvilje blant bygdas folk i store deler av denne perioden. Eksempelvis tar jeg med årene fra 1905 til og med 1915, da det var over 100 som søkte om kommunegaranti for lån i enten Statens Jorddyrkingsfond eller i Arbeidernes Brugs- og Boligbank. Videre var det noe som ble benevnt Lister & Mandals Amts Landhusholdnings-selskap som tildelte premielån og premie. I tidsrommet fra ca. 1925 og helt opp til 1940 var også søknadene om garanti for lån igjen svært aktuelt. Jo, det må ha vært både innsatsvilje og pågangsmot, de dårlige tider til tross. Kommunegarantien ble som oftest innvilget, og lånenes størrelse variert fra ca. kr. 300,- og opp mot kr. 2500,-. Det kan virke nesten underlig, men la oss ikke glemme at kroneverdien og kostnadsnivået var ganske annerledes i de tider. Den 11/11 1911 uttaler kommunestyret: «Hendrik Jørgensen Kravlen anbefales ennstemmig tilstaaet præmie for vel drevet jordbrug og ved flid og strævsomhed at have drevet sin eiendom fram til hvad den er nu.» Jeg kunne ha nevnt flere som fikk premielån og premie, men tok bevisst merd dette fordi vi som er lakalkjente vet at Kravlen er et brattlendt og bakkete bruk som krever mye slit.

I tiden fra 1916 til 1920, og videre også, ble det etablert  mange «redskapslag.»

Disse «nabolagene» fikk statstilskudd til innkjøp av landbruksredskaper og maskiner, men de trengte kommunestyrets anbefaling, og det fikk de. Disse «lagene» var med og skapte et fellesskap mellom naboer, og lettet slitet og medvirket selvsagt også til å holde jorda og gården i god stand. Det er nevnt slike «lag» både på Sindrib, Fjellestad, Lie, Øvrebø, Stallemo, Hægeland, Ilebekk, Homstean, Homme Skuland, Loland, Engeland, og sikkert enda flere. Det var rasjonell, effektiv og økonomisk form for landbrukssamvirke som vel for de fleste har vedvart fram til våre dager.

ÅRSSKRIFT 1999 – Niels Otto Hægeland: «Gamle Øvrebø» del…

» – vi blader litt i gamle protokoller fra den nære fortid»

Selv om vi står foran et tusenårsskifte som for oss alle er spennende og utfordrende, er det vel både riktig og naturlig at vi i et historielags årshefte tar med oss noe fra fortidens hverdag. Vi synger jo enda: «Last oss ikkje forfedrane gløyme, under alt som me vender og snu, for dei gav oss ein arv til å gøyme, den er større enn mange vil tru.» 

En annen har sagt det slik: «Den som ikke tar vare på sin fortid har helller ingen framtid.»

Øvrebø opphørte som egen kommune 1/1 1964, og ble sammen med gamle Hægeland og gamle Vennesla en del av Vennesla nye storkommune.

Jeg har valgt å blade litt i protokollene fra kommunestyret, formannskapet og skolestyret fra omkring 1900 fram mot 1950.

Mange personer er nevnt, men det er dog noen som man i særlig grad kan si har med på å både påvirke og prege kommunen gjennom disse årene. Jeg vil bare her nevne to, men disse var dog, hver for seg, med i over en mannsalder. Den første, Olav Sørensen Ilebekk, eller O. S. Ilebekk som han gjennom alle år ble omtalt, ble født i Øvrebø den 11/9 1880, gikk Voss folkehøgskole, tok handelsbrev og var bestyrer ved Øvrebø Forbrugsforening fra 1907 fram til denne opphørte og han selv startet sin egen, O. S. Ilebekk Landhandel, slik som vi husker den fram til vår tid. Han eide og drev gården på Homstean fra 1933.

O. S. Ilebekk ble valgt imm i kommunestyret fra 1/1 1911 og var sammenhengende med til 31/12 1947, med unntak av tiden fra 1/1 1941 til 15/5 1945. Det var, som kjent for de fleste, andre som ble satt til å forvalte kommunen i den tiden. O. S. Ilebekk var ordinært medlem de tre første årene, (valgperioden var da tre år), og han var varaordfører de tre neste, før han de resterende 25 1/2 år var sammenhengende Øvrebø kommunes ordfører. I hele sin ordførertid var han Øvrebø`s representant i Vest-Agder Fylkesting og han var i alle disse årene medlem av Vegnemnda i «Tinget»! Fylkestinget gjennom disse årene var vanligvis samlet bare en gang i året, men da ofte opp til en hel uke. Bare to ganger i alle disse årene går det fram at O.S. Ilebekk hadde forfall til fylkestinget. (Helt fram til 1964 var det kommunenes ordfører, til sammen 42 stykker, som utgjorde Fylkestinget). Det bør oså tas med at ordførerne i denne tiden møtte fast i skolestyrene, noe protokollen viste at også O. S. Ilebekk gjorde.

O. S. Ilebekk døde den 7/10 1953.

Den neste, Olav G. Upsahl, ble født i Øvrebø den 31/5 1880, og eide og drev gården Skora på Homstean. Før han overlot gården til sønnen Lars, hadde han gjennom de mange år nydyrka over 35 dekar. Han var i tillegg til gårdsdriften mye benyttet som tømmermann og snekker gjennom et langt liv. Over 75 bygninger av forskjellige slag og størrelser var han med på å bygge. Så sent som i 1958 var han sinn sønn Lars´medhjelper når de bygde vårt hus i Slettebrotan. Olav Upsahl ble valgt inn i kommunestyret fra 1/1 1914 og var sammenhengende med til 31/12 1945, med unntak av tiden fra 1/1 1941 til 15/5 1945, av samme grunner som nevnt for O.S.I. Han var varaordfører fra 1/1 1929 til 31/12 1945, og skolestyreformann 1927 og fra 1939 til 1942, og skolestyret´s varaformann i årene 1928 og 1929. Dette viser at han hadde både tillit og godt omdømme. Det bør bemerkes at det i denne tiden det her dreier seg om var det svært vanlig at presten eller læreren ble valgt til formann. I dette tidsrommet, fra 1900 til 1950, var prest eller lære formann i over 30 av årene. Ja, det var nestenm som de, læreren og presten, hadde «hevd» på det. Men Olav Upsahl ble, i kraft av tillit og godt vett, valgt uten både lærer- og presteutdannelse. Han ble i sin tid ofte benevnt som «Øvrebø framhaldskoles far».

Olav Upsahl døde den 4/2 1962.

ÅRSSKRIFT 1999 – Alvor og skjemt i en krigstid…

Andre del av Gunvald Føreland´s minner fra 2. verdenskrig, fortalt av Øyvind G. Føreland.

Gamlelensmann Bjerland og den tyske offiseren: Under krigen plasserte tyskerne hester omkring på gårdene, og disse hestene stelte de selv. En dag var lensmann Bjerland og en tysk offiser på Øvrebø for å se etter hesteplass. Denne dagen stod det gamle skolehuset på Øvrebø, (ca. 300 meter vest for Øvrebø kirke), for tur for å få besøk. Her bodde en eldre mann som hette Anders Dynestøl. Det hørte et lite uthus til skolehuset, og der hadde han ei ku og ein kalv. Det var nok dette huset som hadde vakt tyskernes interesse. Anders gikk og var svært redd for at tyskerne skulle komme og stjele dyrene for å slakte dem, og derfor var han alltid på vakt. Anders sperret opp øynene da han så to personer nedi bakken som kom gående oppover mot huset hans. Han var overbevist om at nå kom tyskerne for å stjele dyrene hans, og ble derfor eitrende sint. Herr Dynestøl treiv den store øksa som stod i hoggestabben utenfor uthuset, og gikk bort og stilte seg i døra med øksa klar til hogg. Omsider rundet de besøkende uthushjørnet, og han ser nå at det er lensmann Bjerland og en tysk offiser. Tyskeren går bortover mot Anders, som hever øksa over hodet klar til å hogge til han. Offiseren trekker pistolen for å sette seg til motverge, men da bryter lensmannen inn i dramatikken som utspiller seg, og han triver tyskeren i armen og roper til han: «Du må ikke skyte manne for han er sinnssyk!» Da han fikk høre dette ble han svært paff, for var det noe tyskerne var livende redde for så var det sinnssyke mennesker. Han snudde seg rundt og av gårde med han. Anders Dynestøl ble aldri mer plaget av tyskere som kom på uønsket besøk. Neste historie understreker denne redselen redselen tyskerne hadde for sinnssyke mennesker.

De «galne damene» på Homstean: På Homstean var det et hus der de hadde noen sinnssyke damer. En dag kom det gående to tyske soldater bortover mot huset for å undersøke om de kunne bruke det som boliger. På vein møtte de to av damene som bodde der, og av en eller annen grunn forsto tyskerne at disse var sinnssyke. Etter at denne oppdagelsen var gjort, heiv de seg rundt og forsvant på raske ben. Etter denne dag kom det aldri mer tyskere i nærheten av dette huset.

Distriktslege Eivindson m/følge blir beskutt av tyskerne: I ett – to-tiden på natta kommer det brått inn tre personer i familien Gunvald´s leilighet i Møllebakken på Skarpengland. De brukte ikke å låse om nettene, fordi de regnet med at dersom det kom noen så var det fordi de hadde behov for å komme inn og da var det jo like greit at døra var ulåst. De tre som nå kom på uventet besøk var distriktslege Eivindson fra Vennesla, kona Åsta og Kristian Wetrhus som var deres sjåfør. Grunnen til dette nattbesøket var fordi de var blitt stående med bilen. De kom fra et sykebesøk lenger oppe i dalen, og da de skulle passere Øvrebø Landhandel var der opprettet en tysk kontrollpost. Vaktposten ga stoppsignal, og sjåfør Wetrhus heiv foten på bremsepedalen. Dessverre var bremsene svært svake så han greidde ikke å stoppe bilen så raskt som tyskeren ønsket. En av tyskerne sendte en kule etter bilen som punkterte vedgassgeneratoren, og dermed kunne de ikke komme videre. Tyskerne kommanderte alle ut av bilen med hendene over hodet, og en av dem tok legeveska til Eivindson ut av bilen. Denne ble gjenstand for en grundig undersøkelse, før han omsider fikk den tilbake. Eivindson ble skikkelig vond da tyskeren åpnet veska utendørs, for dermed ble alle medisinene ødelagt. (Jeg vet ikke om dette skjedde vinterstid, men det må i alle fall ha vært ganske kaldt ute. red.anm.) Da situasjonen omsider hadde roet seg ned, ringte tyskerne sine overordnede for å rapportere det som hadde skjedd, og Eivindson ringte for å anmelde at de hadde blitt beskutt. Vakten som hadde skutt fikk en skikkelig reprimande, og han var nok ikke særlig høy i hatten tenker jeg. Etter denne gode og detaljerte forklaringen, ble Gunvald med dem for å se på skaden. Bilen ble tauet opp på verkstedet, og det viste seg at bare den ytterste plata p å vedgassgeneratoren var skadet. Kula hadde på en eller annen måte snudd seg i lufta og truffet med siden foran. På grunn av dette hadde den mistet mesteparten av kraften, og det var derfor skaden var blitt så liten. Generatoren var både enkel og rask å sveise, og en lettet og tilfreds trio kunne fortsette hjem til Vennesla. Dette var ett av familien Føreland´s mange nattlige besøk under krigen.

«Mammabesøk»: Dette skjedde også i ett-to-tiden om natten. Brått våknet Gunvald av at det var noen i stua. Det viste seg å være en ung dame med et lite barn på armen. Barnet trengte tåteflaske og stell, og siden dama ikke hadde lykt med seg var ho nødt til å gå inn til noen. Da ho var ferdig med å stelle barnet, takket ho høflig for seg og forsvant ut i natten.

Bergensere i bensinknipe: En annen natt sto to yngre menn utenfor og banket på døra. De hadde kommet ned Setesdalen, og på Reiersdal ble de stående tomme for bensin. Heldigvis for dem hadde Gunvald noen få liter å avse, slik at de fikk berget seg ned til Kristiansand. Der var mulighetene atskillig større for å få fylt opp tanken, slik at de kunne komme seg videre til Bergen som var reisemålet. Hvordan de i nattemørket hadde funnet fram til Gunvald, er og vil for alltid være en gåte.

Jeg vil nå avslutte artikkelen fra krigens dager med en tragikomisk historie:

Den «uheldige» dynamittkjøperen: Dette er historien om en eldre gårdbruker fra Øvrebø. Mannen var av det nærvøse slaget, og særlig var han redd for tyskerne. En gan drev han og ryddet steiner i jordet sitt, og noen av dem var så store at de måtte sprenges. Han gikk til lensmannen og skaffet seg rekvisisjon for å kjøpe dynamitt, og så bar det til byen. Da han på hjemturen var kommet et stykke opp i Mosby-kleivene, møtte han noen tyskere. Mannen ble livredd og sprang på skogen dety raskeste han kunne, men det var på langt nær raskt nok. Tyskerne var unge og spreke, så dety tok ikke lang tid før mannen var innhentet og fanget. Da de oppdaget at han hadde dynamitt i sekken sin, ble han øyeblikkelig arrestert. Mannen ble deretter sendt til Grini, og var der i flere måneder før han ble satt fri igjen. – Hadde han bare vandret fram på veien på normal måte, er det tvilsomt om tyskerne hadde brydd seg om han. Fordi han stakk på skogen da han så dem, var de sikre på at her var det noe muffens, og derfor satte de etter mannen. Dynamitten hadde han skaffet seg på lovlig vis til olovlig bruk, så han hadde jo ingenting å være redd for. Det var bare ren og skjær dumhet som førte til at han ble tatt.

Øyvind G. Føreland

ÅRSSKRIFT 1999 – Alvor og skjemt i en krigstid…

Denne artikkelen er i hovedsak basert på samtaler jeg, Øyvind G. Føreland, hadde våren 1990 med min far Gunvald Føreland, og det er historier fra krigen jeg har tatt fram. Gunvald ble født 5. april 1909 på gården Monen på Sangesland i Øvrebø, og ble begravet på Øvrebø kirkegård 13. desember 1991.

I 1927 bygde Anders (en eldre bror) og Gunvald verksted på Sangesland, og her startet de opp hovedsakelig med å bygge førerhus til lastebiler. Om vintrene var det ofte store problemer med snøen, og våren 1936 var de helt isolert. Dable det besluttet å flytte til sentrum, og allerede samme året ble nytt verksted satt opp på Mølllemoen på Skarpengland. Verkstedet ble viden kjent under navnet A. & G. Karosserifabrikk og Maskinverksted, inntil det på 70-tallet ble forandret til Føreland Karosserifabrikk AS

Verkstedet under krigen: Inntil like før krigen ble det bygget busser, men under krigen var det ingen bussproduksjon. Tyskerne okkuperte verkstedet, og 75% avarbeidstiden skulle være forbehold dem. Arbeidet for tyskerne bestod i vedlikehold, lakkering og reparasjon av materiellet deres. Det ble også laget en del lastebiler, og dette foregikk på den måten at de beste delene fra 2 – 3 lastebiler ble satt sammen til en. Tyskerne var greie som arbeidsgivere, og de var også svært pålitelige. Gunvald hadde gått to år på Gøteborgs Tekniske Skole i Sverige, og der hadde han lært tysk. Dermed kunne han som den eneste på verkstedet snakke med tyskerne.

Effektiviteten til arbeidsfolkene: Arbeidsfolkene rakk lite i løpet av en arbeidsdag, men arbeidet var av høy kvalitet. Grunnen var fordi de kunne bruke så lang tid de ønsket, men arbeidet skulle være skikkelig utført.

Tyveri fra tyskerbiler: Det er i grunnen rart å tenke på at det gikk så godt som det gjorde når en tenker på hva arbeidsfolk kunne finne  Ofte ble bilene tappet for bensin når de var på verkstedet, og ikke sjelden forsvant det reservedekk også.

Feltwebel Ostermann var en tysk offiser som ofte var innom verkstedet. En gang hadde han med seg en 20-liters kanne med bensin, og spurte Gunvald om den kunne stå til han var innom neste gang. Dette var selvsagt i orden, og feltwebelen reiste tilfreds videre. Denne kanna holdt på å sende Gunvald i virkelig store vanskeligheter. Da Ostermann noen dager senere kom for å hente kanna var den skål tom, og han tente på alle pluggene.Han truet Gunvald med at neste gang han kom innom , skulle han ha navnet på tyven. Dersom han ikke hadde navnet da, ville han bli arrestert og sendt til Grini. Gunvald likte dette svært dårlig, men han hadda absolutt ikke tenkt å opptre som angiver, og tok sjansen på å nekte å oppgi noe navn. Gunvald regnet med at siden han var den enste tyskeren kunne snakke med, ville ikke trusselen bli utført. Da feltwebel Ostermann kom på verkstedet neste gang, ble det ikke snakket om bensinkanna, og to personer hadde all grunn både til lettelse og glede.

En annen gang var en dieseldrevet trekkvogn innom verkstedet for en mindre reparasjon.Drivstofftanken på denne vogna inneholdt over 200 liter diesel. En eller annen rappet ca. 100 liter fra tanken, og feltwebel Ostermann ble svært overrasket da han kom for å hente vogna. Han syntes det var så lite diesel på tanken, men fordi han ikke var sikker på hvor mye der skulle vært, kunne han ikke gjøre noe med saken.

Radiolytting i det skjulte: I et bakrom på verkstedet var det skjult en raadio, og her var Sverre Bjørnshei og Gunvald titt og ofte for å følge med på nyhetene fra England. En dag de lyttet på radioen var det brått noen som hamret på porten, og begge forsto det var tyskere. Sverre gjemte radioen med lynets fart men Gunvald gikk ut til «gjestene». Det viste seg at tyskerne kom i forbindelse med en raparasjon, så det var heldigvis ingen grunn til panikk.

Vakedunk-brannen: Inne i verkstdhallen stod en stor dunk med bensin, og her ble det vasket motordeler og annet. En dag havnet Jon Bjørnshei og Arne Horrisland i heftig diskusjon ved denne vaskedunken. Den ene hevdet at fordi bensinen var så skitten ville den ikke ta fyr om en kastet en brennende fyrstikk oppi. Den andre var av en annen mening, og han var overbevist om at det ville ta fyr øyeblikkelig. Siden begge var for stae til å gi seg, måtte det prøves for å fastslå hvem som hadde rett. Dermed ble det kastet en brennende fyrstikk oppi bensindunken, og med en gang den traff bensinen tok det fyr med et kraftig puff, og flammene slikket i taket. Røyken veltet fram, og hallen ble røykfylt på et øyeblikk. Heldigvis var der en sjåfør fra Venneslaruta innom verkstedet, og han hadde brannslokkingsapparat i bussen sin. På raske ben hentet han apparatet, og siden brannen raste på et begrenset område var den rask å slukke. Utrivelig var det inne i bygningen før brannslukkingen, og det ble mye verre etterpå! Dette var nemlig et apparat som utviklet klorgass ved bruk, så nå sto en i fare for å bli både røk- og gassforgiftet. Det sier seg selv at alle kom seg ut raskere enn svint, og etter bortimot to timer med intens utlufting var det igjen mulig å være inne. Tak og vegger var kullsvarte etter «fyringen», og ble stående slik i lang tid etterpå.

«Rypeknott»: En vakker, solrik dag hadde Jon Loland fått i oppdrag å fylle en sekk med knott i vedgassgeneratoren på en buss som stod utenfor verkstedet. Herr Loland fylte på hele sekken så genratoren ble mer enn full, og det siste fikk ikke plass og falt på bakken. Dette viste seg å være ei rype, og da nte herr Loland mer enn uråd. En lynrask undersøkelse brakte for dagen at det var blitt lagt en sekk med ryper sammen med knotten, og det var denne sekkens innhold som nå befant seg i bussens generator. Etter mye styr, ståk og drittarbeid ble de nå svartbrente rypene fisket opp av genratoren igjen. Dersom det ikke hadde blitt oppdaget så raskt, ville de rå rypene tatt kverken på varmen i genratoren, og rypene ville vært helt ødelagte.

Gimlemoen blir evakuert: Sent på ettermiddagen fikk de norsk soldatene som var stasjonert der, beskjed om å gå til Evjemoen, og utpå natta kom de til verkstedet på Øvrebø. Soldatene fikk lov til å komme inn på verkstedet for å slappe av noen timer før de gikk videre til Evje. En av soldatene glemte igjen et maskingevær på verkstedet, men dette fikk han til stor tilfredshet og takknemlighet igjen senere.

ÅRSSKRIFT 1999 – TORVSTRØFABRIKKEN TIL NILS B. HANSEN

Nils Bertinius Loland (Nils B. Hansen), starta med å lage torvstrø rundt 1927. Det var Anders Lian, far til Inga Lian, som bygde den svære bua som en nå ser bare rester av. (Den samme Anders var også god til å fikse klokker). Då bestefar starta, kjøpte han ein landbruksmotor og nye river til å rive torv med. Det var ein kar på Stallemo som visstnok hadde bare ein arm, Kristian Stallemo, og ein nabo av bestefar, Hommeren, som dreiv med torvstrø samtidig.

Korleis laga ein torvstrø? Torva var spadd opp av myra og hengt til tørk på nokre trehesjer. Somme tider fekk ein bare to innhaustingar om sommaren. Når torva var tørr, vart den køyrd inn med trillebår på banen (låven) og heven i rivemaskinen. Det var ein fæl jobb! Det støva og rauk så du kunne ikkje se folk. Etterpå ble den revne torva spadd opp og heven i pressa. Dei vart pressa i firkantballar som var om lag ein meter, med trespiler i bunnen og toppen og 3 ståltråder rundt. Kvar balle vog 40 – 60 kg. Det var Theodor Almedal som hadde laga pressa. Ein pleidde mykje å presse om lag 28 – 30 ballar om dagen. Bestefar fyrte også med torv. Den tok dei opp litt lenger nede i jorda.

Dei som var med og arbeidde på fabrikken: Her er ein oversikt over ein del av dei.: Nils, Sverre, Søren og Gunnar Almen, Oskar Engeland, Anders Birkås, Ivar Abusland, Gerhard Gøttsen (Mosby), Olav Steinsland, Harry Eriksen (gullgraver i Australia), Arne Loland, Sigvart Bakkan, og barna til Nils: Henry, Anna og Ragna var jo også med. Det var mykje to – tre stykker om gongen. Lønna var rundt 4 kr. dagen, og Nils fekk 2,50 kr. for kvar balle.

Torva ble frakta rundt i distriktet: Nils bytta bort hesten sin med ein 1924 modell Chevrolet lastebil hos Nils Eikeland på Hægeland. Han brukte lastebilen til å kjøre ballane med. I 1926 fekk han en ny Reo lastebil. På den kunne han laste ca. 30 ballar. Seinare fekk han en Diamond lastebil, 1933 modell med maskintipp. Anders Homme køyrde og ein del for han. Det ble levert torvstrø til Drivenes, Moseidgården, fanteheimen i Greipstad (Birkeli), Christianssands Bryggeri (til hestane og parken.) (Olanda Berås var forpaktar på bryggeriet og budde hos Olav Lian på Homstean).

Det meste av reidskapen var heimelaga: Eg kan huske det var mykje sjau heime når bestefar skulle skjere speler og materialer til ballane. Den svære landbruksmotoren som dreiv saga, kunne vere heljelig vond å få i svev. Då måtte ein sende bod etter Leiv Grindland. Han var mykje heime og fiksa dersom vi ikkje kunne få det til. Eg tykte det dundra og rista i heile bakken når den svære motoren sveiv. Det må ha vore ei voldsom makt i den.(Oddvar Helgesen)

ÅRSSKRIFT 1999 – MER OM FLESKÅSEN

Karen Kalleberg forteller på Kjentmannsturen til Fleskåsen 30. mai 1999.

(Noen av opplysningen er lik de som Ragnhild Suvatne har med i sitt foredrag om Fleskåsen, og noen er ulike, men vi tar de likevel med her også.)

Det er litt rart for meg å være her i dag, for herfra har eg mine røtter. Tippoldefar var født her i 1777. Han var gift med Anna Hansdatter Greipsland og heitte Søren Olsen. Han overtok denne gården i 1802.

Denne Søren Olsen var med i offentlige ombud fra han var 25 år gammel! Han var en foregangsmann i bygda og greidde med så mangt: vaksinerte mot kopper, trakk ut verketenner, dyrka mark etter Lindkvistlæra, og sist, men ikkje minst var han veidemann. Han fanga mellom anna 7 bjørner, 400 rever, mange skrubbar og anna vilt.

Han fekk namnet «Revesøren» mellom bygdefolket, og det bar han med ære. Flink spelemann var han, og som felemakar var han framifrå!

Søren og Anna hadde fem born som voks opp. Eit av desse blir altså min tippoldefar. Han var fødd i 1806 og gifta seg i 1827 med Inger Ånonsdotter Reiersdal. Han heitte Ole Sørensen. Det er blitt fortalt at han også var svært musikalsk og laga også feler, så det har nok lytt mye musikk her på garden. Og kunne dei spela kunne dei nok også synge, og sang og musikk skaper glede i ein heim. Kanskje dette var gildt å høyre for dei som eig plassen nå.

Ole og Inger hadde 7 born og det åttande var i vente då dei reiste til Amerika i mars 1850. Det var vel tronge økonomiske kår som gjorde at dei reiste. Forresten var dei adventistar, noe som vel ikkje var så populært her i bygda på den tida. Det tok 6 veker før dei kom i land i Amerika. Dei drog til Wisconsin og kjøpte jord og dreiv farm, som dei seier der borte. Hans musikalske evner kom vel med for han og noen andre starta ei frimenighet der borte. Ole blewi bare 51 år då han døde 7 år etter at dei reiste her i frå. Det er ikkje vanskeleg å forstå at det blei eit vanskeleg liv for Inger som var her frå Reiersdal, men ho levde til ho var 88 år. Det er mange slektningar etter dei i Amerika….

Men ein av gutane ville ikkje vere med på Amerikareisa. Han heitte Ånen, og blei altså min oldefar. Grunnen til at han ikkje ville vere med var at han var blitt glad i ei jente frå Laudal. Det er blitt fortalt at Ånen og noen andre ungdomar reiste til Laudal kyrkje ein konfirmasjonssøndag. Det var veel ikkje så mykje å ta seg til for ungdomen på den tida. Dei kjørte nok med hest, kan eg tenke. Der fekk han auge på så fin ei jente som var konfirmant. Den skal bli mi, tenkte Ånen og det blei ho. Ho heitte Sille Bertine og var frå Nedre Kleveland. Nokre år seinare gifta dei seg og fekk kjøpt eit lite gardsbruk på Sveinall i Laudal i 1854. Det er der eg er fødd og vakse opp. Ånen var og ein flink felespelar og ble mykje brukt til å spele i bryllup og begravelse. Han skulle vere ein kraftig kar og måtte ofte gå i mellom når det rauk opp til slagsmål. Det kunne bli noe mye av det sterke når desse bøndene var samla til fest. Oldefar og oldemor fekk ni barn som alle voks opp. Dessverre døde oldefar bare 49 år gammel. Dei trudde det var tarmslyng, og det var lite med doktorhjelp i dei dagane. Det blei eit strevsamt liv for oldemor som måtte skaffe mat og klær til 9 ungar. Men ho hadde både mot og krefter. Ho var flink til å veve og sydde bunadskjorter, og klarte seg som best ho kunne. Ho var fleire og nitti år då ho døydde. Så har slekta gått vidare. I dag er det Olav, bror min, som bur på garden. Han og søster mi er forresten her på Fleskåsen i dag.

(Det var også mange andre med på turen som hadde sine røtter på Fleskåsen, bl.a. Søren Stredet.)