ÅRSSKRIFT 1998 – om landbruks-samvirke og forretninger i Øvrebø

LITT OM ENN NOKSÅ MANGELFULLT, FRA DEN NÆRE FORTID, OM LANDBRUKS- SAMVIRKE OG FORRETNINGER I ØVREBØ

ØVREBØ MEIERI:  Det første meieriet i Øvrebø ble sannsynligvis startet 6. juni 1896, og da som et smør-meieri. Det fikk navnet Øvrebø Meieri, og holdt til på Mylla i Øvrebø, (på Skarpengland), I nyere tid ble benevnte som «Den gamle landhandelen». Huset (meieriet) ble oppført i 1895 og var ca 100 m2. Det ble organisert som et aksjeselskap, med kr. 10,- pr. Aksje. Kr. 2,- skulle innbetales ved konstituering av selskapet, resten med 50 øre pr mnd. For aksjekapitalen skulle oppføres hus og kjøpes maskiner, utstyr og inventar. Når meieriet ble gjeldfritt skulle det utbetales 4% aksjeutbytte. På bestyrelses-møtet den 9. Januar 1897 ble valgt. Albert Skarpengland, formann, Anders S. Engesland, nestformann, og videre Anders H. Lie, Søren Øvrebø og A.G.Sandrib som styremedlemmer. Lovene ble utarbeidet av meieriassistent S. Østre. Den første tidenfungerte Anders Hansen Birkaas som bestyrer mot en rimelig godtgjørelse, deretter ble Torjus Horrisland ansatt som bestyrer. En kort tid, fra 10. August 1897 til 1. Mai 1898, var Johanne Bø, fra Øyer st i Gudbrandsdalen, ansatt som meierisektoren, med kr 30,- i lønn pr mnd, samt fritt husrom, brenne, lys og meieriprodukter. Sommeren 1897 ble det påkostet kr. 5000,- og vedtatt innlagt telefon. I 1898 ble det vedtatt å opprette handelssamlag i forbindelse med meieridriften og navnet ble endret til

Øvrebø Meieri og Handelssamlag. Samme året fikk Ole Kristensen Grindland melketransporten fra Grindland. 27. August 1900 ble det laget «en trådledning» for å frakte melk fra Lie til Skolandsmyra og fra Sandrib til hovedvegen. Den 10. September 1900 ble John Olsen Skuland ansatt som handelsbetjent og kasserer, senere, i 1903, overtok John Jensen Robstad og deretter Ole Knudsen Heggland. I samme året,1900, den 1. Mars, var det kommet et meieri på Homstean under navnet «Samhold Meieri», og allerede den 11. Februar 1903 var det fra «Samhold Meieri» kommet forespørsel om sammenslutning. Protokollen fra Øvrebø Meieri og Handelssamlag av 21. Mars 1908 leser vi: «Da meieriets maskiner er slitte og delvis i stykker, ble det enstemmig besluttet å opphøre med meieridriften. Bygningene beholdes i 15 år med kr. 10,- i leie Pr år. Det innredes butikk og kontor. I «skummeværelset». Merkeleverandører gikk fra det tidspunkt over til «Samhold Meieri». Formuen pr 31. Desember 1909 var kr. 7378,61. Fra 1. Januar 1912 var Anstein T. Lie handelsbetyrer med en lønn på kr. 900,- pr år. Det samme året ble eiendommen kjøpt av Albert Skarpengland. Den 14. Mars 1914 overtok Albert Skarpengland alle aksjene for kr. 50,-pr aksje og «Øvrebø Meieri og Handelssamlag A/S» var dermed oppløst. Ved oppløsningen var den årlige omsetning ca kr. 34000,-. Fra dette tidspunkt er det vel en kan regne med at den nåværende «Øvrebø Landhandel» begynte.

N…s-Otto

ÅRSSKRIFT 1998 – Tone Wehus: Reisla – Vest-Agders brudestas

Alle Norges fylker har fra gammelt av forskjellige brudestas, og brudestasen her fra Vest-Agder er veldig forskjellig fra andre deler av landet. Den ligner mer på afrikansk elle indiansk festpynt, med glassperler, fjær i alle farger og påfuglfjær i krans øverst

Det går på en måte to linjer i norsk gammel brudestas. En, den mest kjente, er krona. Europas kongelige brukte krone og folk tok etter dem. Flinke sølvsmeder laget vakre kroner når det var bryllup hos de rikeste i bygdene, og disse ble senere lånt ut til andre og noe fattigere bruder i bygdene omkring. Det var nå ikke så spennende å låne krone av de rike. Lite av brudestasen ble skapt av den enkelte brud og i de enkelte bygdelag.

Men så er det også en helt annen tradisjon, som Vest-Agder tilhører – den folkelige. Reislene er skapt av bruden selv eller i samarbeid med dyktige nabokoner. De er som et fyrverkeri av fargeglede, mystikk og livsevne. Før, som  nå, var det mange slags kulturpåvirkninger. Blant alle disse ble reisla  utvalgt og utviklet som Vest-Agder’s brudestas. «Frøet spirer og gror i den jord som passer for det.» Det er ikke så lett å si i dag at vi er et folkeferd der brudepynten fremstår som kunstverk i skaperevne og livsglede. -Enten likner Afrika på oss, eller så likner vi på Afrika! Det er bare det, at det er akkurat slik jeg tror vest-egdene er. Det går igjen i vår rosemaling og vevnad, som er ganske forskjellig fra omkringliggende fylker og steder som Telemark og Setesdal. Og jeg tror det går igjen i de fleste gamle uttrykksformer, når vi bare finner dem fram igjen, – et livsglad, stritt og kreativt folkeferd, vidt forskjellig fra dagens «sørlending», skapt av feriefolk og media.

Koren, stiftamtsmann i Kristiansand, skrev en bok om Vest-Agder’s bunader. Han dømte reisla nord og ned, som aldeles smakløs, full av fjær og glassperler som den er. Den hadde ikke sin styrke i gull og sølv, som passet i de fleste embetsmenns verdioppfatning. Kunstverkene så han ikke, og reisla kom aldeles i vanry. De nye motene fikk for alvor også innpass omtrent på samme tid og reislene har nesten ikke blitt brukt siden. Etter at Koren’s bok kom ut, tror jeg mange helst ville at reisla skulle glemmes. Ikke minst de som oppkastet seg selv til autoriteter på bunadsspørsmålet. Og dem har det alltid vært flere av, inntil vi alle gikk rundt som Mao’s soldater i «bunadsuniform».

Et særtrekk ved folkekunsten er liv og variasjon, innenfor rammen av mote og tradisjon. Jeg tror de selvoppnevnte autoriteter i mange, mange år har hindret folkekunsten i å få puste, og nå er den nesten død.

Jeg har fått laget en reisle med bringesmykke til. Den er brukbar, men langt fra god nok. Det var veldig vanskelig. Kanskje, en gang, skal jeg få noen til å hjelpe med å lage en fjørreisle, slik de fleste reislene var. Det finnes enda mange bevart, både privat i Agder og på museene. På Vest-Agder museet har de tre, og på Folkemuseet på Bygdøy har de en. De er så redde for den at en ikke får lov til å ta den ut av monteren og fotografere den.

Av fjør og perler, rødt ullstoff, en bite fløyel og ellers det vanlige folk hadde råd til å kjøpe, skapte egdene kunstverk! Det følger slik stemning med reislene at bryllupet huskes som om det skulle vært servert champagne hele kvelden!

Jeg tror ikke vi egdene trives med å være sånne ferdigproduktkonsumenter som vi er akkurat nå, verken til hverdag, fest eller bryllup. – For å finne rett veg framover, tror jeg vi må finne vår egenart igjen, og reisle er en typisk del av Agder’s kjempe spennende kulturarv.

ÅRSSKRIFT 1998 – Del 3: NOH: Landbruksamvirke og Forretninger…

Gjeldsinnkrevning, kontantrabatt, tilleggsrente for kreditt

Forbrugsforeningen styre besluttet i samme møte, den 22. Mars 1898, å be brukerne betale inn mest mulig av gjelden. Den 7. Februar 1900 besluttet generalforsamlingen å gi 2% rabatt på kjøp over 50 øre, samt kreve 5% tillegg for kredittoverføringer 3 måneder. Den 9. Desember 1901 ber styret handelsbestyrerenom å være mer forsiktig med å gi kreditt og strengere med å kreve inn utestående. Jo, det var nok trange tider noen og enhver.

Året 1898 var omsetningen kr. 19.278,33 med 77 forbrukere og fortjenesten var kr. 580,16. Året 1899 var omsetningen kr. 26.000,-, med 108 forbrukere og fortjenesten var kr. 1.105,69. Året 1900 var omsetningen kr. 35.700,-, med 134 forbrukere og fortjenesten var 1.915,26.

I 1900 var Søren K. Iglebæk formann og Anders O. Stallemo nestformann i styret. I 1901 var Anders A. Iglebekk formann og Anders O. Stallemo nestformann i styret.

Den 25. Februar 1901 var det 10 søkere til stillingen som handelsbetjent, og fram til 6. September var Osmund D. Sundbø, Bjelland, ansatt for kt. 800,- pr år, samt fritt hus, lys og brensel. Senere ble også B.J.S. Ilebekk ansatt sammen med Sundbø, begge fikkkr, 1.000,- pr år fra 1. April 1901. B.J.S. Ilebekk sluttet 15. August samme år.

Året 1901 var omsetningen kr. 41.000,- pluss de ansattes varer som ikke var anført på konto, det var det året 137 forbrukere, og fortjenesten var kr. 2.743,86. Året 1902 var omsetningen kr. 37.000,-. Den 12. September 1902 godtok styret å ta en levende hest som betaling for gjeld, størrelse kr. 215,-.

Den 6. Oktober 1902 ble O.S. Ilebekk ansatt som handelsbetjent for kr. 1.100,- pr år, samt fritt hus, lys og brensel. Det var 8 søkere til stillingen.

I 1903 var Søren Kristensen Iglebekk formann og Søren A. Iglebekk nestformann. Den 11. Februar 1903 vedtok styret at all kontantrabatt skulle opphøre! Det var stadig «trange tider» og mye utestående, og ved årsskiftet 1904/04 var det sterke krefter i gang for salg og/eller oppløsning av forbrugsforeningen på grunn av vanskelig økonomi.

ÅRSSKRIFT 1998 – ligningen i Øvrebø 1927

Stor nedgang i inntekt og formue. Ligningen for 1927 – 28 er ferdig og viser en formue av 2.841.000 og en inntekt av 411.000 mot forrige aar henholdsvis 3.592.000 og 534.000. Skatteprosent 19,5 og paa formue 4,00 pr. 1000. Samlet utlignet skatt 60.595 på formue og inntekt.

De 10 største skattytere er: henholdsvis formue, inntekt og skatt

Gaardbruker Aase Engeland: 123.000 5.814 1.759

Gaardbruker Henrik Reiersdal: 116.500 5.839 1.649

Landhandler Anders Skarpengland: 28.800 6.170 1.365

Kirkesanger O. P. Fivelstad: 28.900 6.014 1.321

Øvrebø & Hægeland Sparebank: 55.800 4.865 1.182

Gaardbruker Albert Skarpengland: 88.600 4.728 1.215

Lærer Th. Mindrebø: 8.500 5.447 1.086

Lærer Thv. Haugenes: 2.600 4.683 905

Gaardbruker Anders S. Hægeland: 57.800 3.325 869

Gaardbruker Gunder Iveland: 52.400 3.511 810

ÅRSSKRIFT 1998 – Privatskolen i Stallemodalen

(Fritt etter Jon Åsen: Øvrebøboka III Kultursoga)

Det var en privat skole i Stallemodalen i siste tiåret i forrige århundre. Det er ikke noe klar årsak til at skolen ble startet, men det er tydelig at det har vært en del strid i bygda om den. I mai 1892 får formannskapet en søknad fra 15 personer på Stallemo som ber om å slippe å betale skoleskatten fordi de har startet en privatskole. Saken ble utsatt fordi den ikke sto på sakskartet, men kom opp igjen i september måned. Herredstyret vedtok da å betale tilbake det som privatskolen lettet skolebudsjettet «forutsatt at hertil er lovlig adgang».

Året etter, i 1893, kom det igjen søknad om å få tilskudd på kr. 115,84 til drift av skolen. Søknaden ble ikke umiddelbart imøtekommet, men var oppe på to møter med det resultat at de fikk et tilskudd som var så stort som «det antas å lette skolekassen for».

Hvorvidt det ble gitt støtte de to neste årene forteller ikke Øvrebøboka noe om, men det kan synes som om skolen ikke bare ble positivt mottatt, for da søknaden kom i mars 1896 ble den i møtekommet, men etter visse betenkninger: Årsprøven viser at «kun i et eneste fag til nød kan sidestilles med sognets folkeskoler og således kun eksisterer på oplysningens bekostning ………. privatskolen tår som en absolutt hindring for en heldigere, bedre og mer tidsmessig ordning af folkeskolen i nævnte krets og at nogen fremtidig bevilgning til denn skole ikke bør finne sted». Selv med denne sterke motstand fra herredstyret kommer det en ny søknad i oktober s.å. fra «en del opsiddere i Stallemo og Iglebæk`s skolekredse» Herredstyret sendte søknaden over til skolestyret for å få en uttalelse, ikke minst fordi det hadde stått en artikkel i «Fædrelandsvennen». «Privatskolens bestyrelse» hadde sendt inn artikkelen til avisen og skrev at skolestyreformannen ved «årsprøveavslutning ønskede hell og lykke over privatskolen og dens fremtid». Jon Åsen skriver at det er tydelig at dette ble for hard kost for herredstyret, og søknaden om tilskudd til privatskolen ble avslått i januar og september 1897. Han kan heller ikke finne at dcet kom flere søknader om tilskudd. Han forteller også at Ingrid Øvrebø fortalte at det var mye snakk om privatskolen, og at de fleste gikk på den. Det var bare 3 – 4 elever på Hægeland som gikk på den vanlige skolen.

Privatskolen holdt mye til i Lian, men hadde også tilholdssted på Dynestøl. En som var privatlærer en stund hette Olav Knudsen og han hadde ord på seg for å «egge folk opp». Ingrid Øvrebø fortalte at Jens Ropstad var lærer en stund og at han ikke hadde noe å si på timeplanen, Han kunne også fortelle at det en stund var en lærer som hette Augland. Han spilte fele og sang mye for barna.

(Er det noen som kjenner til mere om denne skolen på Stallemo? Hvorfor startet den? Var grunnen religiøse/politiske/andre motsetninger? Vi hører svært gjerne fra dere!)

ÅRSSKRIFT 1998 – Elgjakt under krigen.

Under siste krig foregikk det en del krypskyting, og særlig på landsbygda der det var minst sjanse for å bli tatt. All jakt var selvsagt strengt ulovlig, og foregikk med størst mulig forsiktighet. Etter hvert hadde elgbestanden økt kraftig i de indre bygder, og elgen var et av de mest ettertraktede dyrene. Det jeg nå vil berette for dere, ble fortalt av Anders Robstad rett før jul i 1994.

Elgjakten på Langevann-heia i 1944.

 Anders Robstad ble født i 1923 på gården Mølla ved Langevannet. En sommerdag i 1944 var han hjemme, og da fikk han uventet besøk av en nabo som kom springende. Naboen fortalte opphisset at han hadde skutt en elg inne på hei ved Langevannet, og han spurte og han spurte om å få hjelp til å braækt elgen i sikkerhet snarest mulig. Anders så hvor redd han var, og salte øyeblikkelig opp «Gamle Svarten» og de bega seg i vei. Da elgen var brakt til gards ble den hengt opp i uthuset, og naboen satte i gang og partere dyret. Halvparten av elgen ble lagt i hjemmelagede trekasser, snikret av materialer skåret på gårdssaga. Resten av elgskrotten ble deretter fordelt mellom jegeren, Anders og andre kjente.

Elgkjøttet havner som «fengselskost» i Kristiansand.

Neste morgen ble Hægelandsruta stoppet i forbifarten, og sjåfør Olav (i) Almen tok med seg kassene med elgkjøtt til Kristiansand. Olav hadde ord på seg for å være pålitelig, og han hadde god kontakt med sjefen for Kristiansand Kretsfengsel, som skulle ha disse kjøttkassene. Fengselsjefen var «god nordmann», og var kjent for å være både pålitelig og grei med fgangene, så dette kjøttet havnet helt sikkert i magene til sultne «fengselsfugler». Mange satt i fengsel av politiske årsaker, og kostholdet var ofte så som så.

Jakt under krigen.

Som nevnt var det mye elg under krigen, og den levde et særs utrygt liv. Mange med unnalurt gevær var etter den, og ikke så få elg måtte bøte med livet. Kjøttet ble for det meste fordelt til bygdefolk i området, og det var et høyt skattet kosttilskudd i en vanskelig tid. En mann fra byen var ofte med Anders på jakt, og de pleide å jakte på langevanns-heia og innover mot Iveland. Andre matnyttige dyr, slike son harer og muligens noen rådyr, var også i faresonen, men det var elgen som ga flest kilo mat pr. skudd. Siden det innebar en viss fare for å bli tatt når en var på jakt, betydde det derfor svært mye å skyte så få skudd som mulig.

Salg av kjøtt under krigen.

«Når det gjaldt els som ble skutt i Reiersdal/Langevann området under krigen, kjenner jeg ikke til at noe av dette ble solgt», sier Anders Robstad til slutt i denne samtalen.

Øyvind G. Føreland, Øvrebø

ÅRSSKRIFT 1998 – N…sO..o: Landbrukssamvirke og forretninger i Øvrebø…

AS Øvrebø Forbruksforening: drev sin virksomhet på grdsnr. 6, bruksnr. 16 (Dvs. Sandtveit´s hus nord for O.S. Ilebekk) Nils A. Føreland, svigerfar til Karl G. Skogstad, drev fra 1870-årene, landhandel en tid i dette huset. Han døde i 1896. Eiendommen gitt i 1897 til A/S Øvrebø Forbruksforening.

Gamle protokoller forteller at den 29. September 1897 på Iglebæk skole, ble holdt et nytt møte, med tallrikt frammøte av folk som hadde tegnet aksjer, og som enstemmig besluttet: «Det opprettes en Forbruksforening for Øvrebø Sogn, den søkes igangsatt fra 1898.»

Det første styret bestod av: Lars Røyneland, formann, Ole Gundersen Homme, nestformann, Søren A. Iglebæk, Søren K. Iglebæk, Anders J. Greibesland. Varamedlemmer var: Anders O. Stallemo, Søren E. Wehus og Gunder M. Stølen.

Den 7. desember samme året (1897), ble det avholdt styremøte (bestyrelsesmøte) på Rollestad, det var vel her formannen, Lars Røyneland, bodde. Møtet ansatte Bernt Johan Sørensen Ilebekk som handelsbestyrer. Det ble vedtatt instruks for handelsbestyreren i 7 punkter. Åpningstiden ble fastsatt til: fra kl. O8.00 til 20.00. Fra1. April til 31. Oktober skulle åpningstiden være fra. kl. 07.00 til 21.00 Lars A. Iglebæk var den første «kjøreren» fra forbrugsforeningen. Godtgjørelsen var 57 øre pr. 100 kg fra byen til Homstean og samme for Homstean til byen. Kjøringen med varer til og fra byen, var ofte en sak som skapte både interesse og diskusjon. Det sto om pris og fortjeneste.

Allerede den 22. Mars 1898 nevnes det om tomt til oppførelse av smør-meieri. Den 3. Juni 1899 var det fellesmøte med styret i forbrugsforeningen og meieriet på Homstean angående tomt. Det er nevnt kr. 10,- i årlig leie.

ÅRSSKRIFT 1998 – Åsen sykehjem – del 3

Nye bestyrere. Nå overtok Gerd Aasen og søsteren Aslaug Tonstad som bestyrere på Åsen. Gerd hadde utdannet seg som sykepleier i 1948, og i tillegg til arbeidet på Åsen var ho i mange år helsesøster i Øvrebø. Aslaug hadde utdannelse innen kontor og regnskap, og fikk ansvar for kontorarbeidet og kjøkkenet. De andre tre søsknene: Jens Ivar, Bjørg Reidun og Ruth, var også med på å drive Åsen videre.

Vest-Agder fylke overtar Åsen sykehjem. 1. Januar 1989 overtok fylket, da de hadde kontrakt med Martha og Ingvald Aasen om førstekjøpsrett til Åsen sykehjem. Fylket stilte en betingelse for å overta, og det var at vi ville drive videre på samme måte som tidligere. Vi skulle da aldri merke noe til at fylket hadde overtatt. Da det ble snakk om å legge ned Åsen protesterte vi, men til ingen nytte!

Tidene forandrer seg. I de følgende årene gikk antallet pasienter stadig nedover fordi det ble bestemt at hver pasient skulle ha mer plass. Pasientene som kom til Åsen var også mye skraler enn tidligere, så det ble stadig behov for mer betjening. Før nedleggelsen av Åsen sykehjem ble bestemt, var antallet pasienter kommet ned i 30. Betjeningen var kommet opp i 40 stykker, og de fleste kom fra distriktet her. På lønningslista var det to sykepleiere og flere med hjelpepleierutdannelsen, og blant dem var det også flere ufaglærte som hadde fått sin opplæring på Åsen. Det kan også legges til at flere av de ansatte var deltidsansatt. Værelser som tidligere ble brukt til isolat og pasientrom, ble etter hvert tatt i bruk til legekontor, lager osv.

Pasientene trenger mere pleie. I de siste årene Åsen sykehjem ble drevet, ble pasientene mer og mer pleietrengende. En periode hadde vi også flere senil-demente, men disse ble det slutt med etter hvert som aldershjemmene ble utbygd med avdelinger for demente.

Litt om andre som hadde pasienter i Øvrebø. Det var mange privatpersoner som hadde pasienter i distriktet, og vanligvis hadde de 2 -4 hver. På Stallemo var det to steder der det kun var menn. Nordhaugen på Øvrebø hadde mange flere, og der var det også bare menn. Hos Martin Sandrib og Ommund Robstad på Sandrib, var det noen få pasienter. Håverstad nedi «sandribhåla», dreiv også med pasienter,og han hadde 15 – 16 stykker. På Homstean hos Gunvor Tønnesen var det noen få kvinnelige pasienter. Det var muligens noen andre også som hadde pasienter.

Det blir slutt med pasienter i privat forpleining. Etter hvert gikk det mot slutten å ha pasienter i privat forpleining, og ca. 1970 var det bare noen ganske få igjen. Vest-Agder fylke sa etter hvert opp dem som hadde pasienter i privat forpleining, og disse havnet på Åsen sykehjem. I tillegg til å ta i mot disse, var vi rundt i hele fylket og hentet pasienter. Vi reiste til og med helt til Jæren og hentet noen som fylket hadde plassert der på grunn av lokal plassmangel. Helt siden Åsen sykehjem ble bygd, har vi hentet pasienter i hele Vest-Agder fylke.

Kort fortalt om utviklingen i pasientbehandling på Åsen. Da vi begynte med pasienter, var det om å gjøre å prøve å skape et hjem for dem. Pasientene fikk en viss grad av med-bestemmelsesrett, og kunne dermed være med på å forme sin egen hverdag. Etter som årene gikk kom det nye pleiere og mye ble forandret. Etter hvert skulle terapi, bading av pasientene, gruppearbeid og aktiviteter på arbeidsstua foregå etter en timeplan. De dårligste pasientene fikk mere medisin igjen, slik at de ble mer passive enn tidligere. Alt skulle forandres, systematiseres og effektiviseres. Den nye måten å gjøre tingene på virket bra på de fleste, men noen ønsket at alt skulle fortsette som før. Da hadde de muligheter til å være med å bestemme noe selv.

Ny psykiatriplan blir utarbeidet. Gerd Aasen var med i komiteen som utarbeidet planen, og den ble snekret sammen på Eg Psykiatriske Sykehus i Kristiansand.

Planen settes i verk og Åsen Sykehjem blir lagt ned! 1994 var året da denne nye psykiatriplanen skulle settes ut i livet. I planen sto det hvem som skulle ha ansvaret for pasientene. Til nå hadde det vært Vest-Agder Fylkes ansvar, men nå skulle pasientenes forskjellige hjemkommunen overta. Uansett om det hadde vært syke hele livet og vært fylkets ansvar, skulle de nå flytte hjem til sine respektive hjemkommuner. Åsen sykehjem hadde de eldste pasientene, og derfor ble det bestemt at de skulle legges ned først. På sikt er det meningen at alle sykehjemmene ute i distriktet skal legges ned. Det var vondt for oss da Åsen sykehjem ble lagt ned. Vi var helt sikre på at dette aldri ville skje noen gang. Men dessverre, slaget var tapt, og over 40 hel- og deltidsansatte mistet jobbene sine. Heldigvis var det noe positivt i alt det triste. Mange har fått seg nye jobber, og flere av dem har også fått videreutdanning på det offentliges regning. Jeg (Gerd) var nå pensjonist, og måtte før eller senere ha sluttet å arbeide. Aslaug, som var yngre enn meg, burde egentlig ha sluttet å arbeide tidligere fordi ho ikke hadde vært frisk i de senere år. Men uansett, det er vemodig å forlate en arbeidsplass som også har vært hjemmet i så mange år.

Hovedformål med den nye psykiatriplanen. Alle sykehjem i distriktene skulle legges ned, og nye tipp-topp moderne sykehjem skulle bygges i byer og tettsteder. Disse skulle fungere både som bo og behandlingshjem. Dersom det er sykehjem på stedet fra før, skal de rustes opp og moderniseres. All sykehjemsdrift skal nå sentraliseres. Sykehjem drevet på gamlemåten skal vekk. Pasienter som lider av senil demens, eller som trenger spesiell pleie på andre områder, får det utvilsomt bedre på disse nye hjemmene. Gamle pasienter som hadde funnet seg til rette der de var tidligere, blir taperne med dette nye opplegget. For noen av dem blir det vanskelig, for ikke å si umulig å omstille seg når så mye blir forandret.

Kontakt med tidligere pasienter på Åsen Sykehjem. Jeg fikk vanligvis et nært og godt forhold til pasientene våre, og ble oppriktig glad i dem. Derfor har jeg i alle år forsøkt å holde kontakt med dem som har flyttet fra Åsen. Fremdeles er det flere jeg jevnlig tar en tur til. Det høres utrolig ut, men jeg har enda kontakt med noen av «tyskerjentene» som var her under krigen. Det er utrolig givende å besøke gamle pasienter, og de blir så glade når jeg kommer. Som pensjonist har jeg mye fritid, og noe av det mest meningsfulle jeg vet er å besøke «mine gamle venner».

Åsen Sykehjem blir til Åsen Evangeliesenter: Etter at Åsen var lagt ned ble det frembudt for salg, og Lise og Ludvig Karlsen overtok. Som kjent driver dette ekteparet Evangeliesentre rundt om i landet. Nå fylles Åsen igjen av mennesker som trenger mye varme, omsorg og kjærlighet, så en kan trygt si at ringen er sluttet.

Det er ingen overdrivelse å si at denne artikkelen er basert på en samtale med en dame med et hjerte fylt av kjærlighet, omtanke og tid for dem som trenger det.

En hjertevarm takk til Gerd Aasen på Greibesland for denne fine samtalen.

Øyvind G. Føreland, Øvrebø

ÅRSSKRIFT 1998 – Åsen sykehjem – del 2

Åsen sykehjem utvider – første byggetrinn: Barna vokste til og trengte mere plass, så spørsmålet om å utvide eller legge ned driften av sykehjemmet ble aktuelt. Nå kom Vest-Agder fylke inn i bildet, og det ble besluttet å utvide fordi det var stort behov for sykehjemsplassser i Vest-Agder. Fylket garanterte for nødvendige lån, og fylkesmann Evensen uttalte under innvielsesfesten at dette var første gang fylket garanterte for lån til private. Første byggetrinn var på to etasjer og ble påbegynt i 1956. Innvielsen fant sted 10. april 1958. Alt tømmer ble hugget i skogen på Greibesland og Rokoengen Sagbruk på Homme stod for skjæringa. Ingvald Frustøl på Engeland var arbeidsformen, og han hadde mange Øvrebø-folk med seg i arbeidet. Etter denne utvidelsen ble Åsen Sykehjem godkjent for 45 pasienter,

Den impulsive pasienten: En av pasientene vi hadde var dårlig i perioder, og fant da ofte på gale ting: En dag på arbeidsstua fant hun på noe galt, og jeg utbrøt uten å tenke meg om; «Du må ikkje gjøre sann, æ tru ikkje du æ ganske rekti!» Pasienten svarte kontant: «Nei, æ trudde det va derfor æ va hær».

Barnevakten: En annen pasient var svært dårlig da hun kom til oss. For å prøve å aktivisere henne, satte Martha henne til å passe John Ivar, sønn til Aslaug, som da var liten. Dette viste seg å være den rette medisinen, og det var utrolig å se hvordan hun kviknet til etter å ha fått dette ansvaret. Siden da var hun fast barnevakt, og tok seg av barna etter hvert som de kom til.

Bruk av isolat – tvang: I hver etasje var det rom som ble brukt til isolat. Disse ble brukt til pasienter som slo seg vrange, eller andre vi tok inn for øyeblikkelig hjelp. Utstyr som reimer og slikt ble aldri brukt på Åsen.

Nye batalingssatser for pasientene: Det var Vest-Agder fylke som betalte for pasientene, og nå kom det nye satser. I begynnelsen ble det betalt etter pasientens helsetilstand, men nå skulle det betales samme sats for alle, uansett hvor dårligere var.

Andre byggetrinn:  Psykiatrien var under stadig utvikling, og i 1964 var det behov for enda en utvidelse. Åsen sykehjem ble også ombygget til flere enerom, og sammen med nybygget ble det godkjent for 50 pasienter. 11. Juni 1965 stod bygget ferdig, og da fant det sted en «som seg hør og bør innvielse».

Sykehussjef Mjåland og oversykepleieren på Eg besøker Åsen sykehjem. Denne historien gir et  ørlite innblikk i hvordan  pasientene hadde det på Åsen. Mens Mjåland var sjef på Kristiansand Sentralsykehus, besøkte han Åsen sykehjem sammen med oversykepleieren på Eg Sykehus. Da oversykepleieren oppdaget at vi hadde katt, satte han seg ned i nærmeste stol med pus på fanget. Der ble han sittende, men Mjåland tok turen rundt for å snakke med pasienter og betjening, samt se hvordan vi hadde det. Så kom barna hjem fra skolen, og de strøk rett inn til «damene» for å høre når de skulle se på barne-TV. Da ble sykehussjef Mjåland stående stille en lang stund, og så sier han med ustø stemme: «Nå skjønner jeg hvorfor pasientene trives så godt her. Her er det barn og her er det katt. Det er jo nettopp det de er vant med hjemmefra.»

Uføretrygden kommer. Denne ordningen ble til velsignelse for mange pasienter. Nå kunne de reise hjem til familien igjen, som endelig fikk råd til å ta seg av dem. Flere pasienter ble også mye bedre av å være her, og de kunne flytte hjem igjen til sine.

Grunnleggerne av Åsen sykehjem dør. Ingvald Aasen døde i 1969, 69 år gammel, og Martha var nettopp blitt 71 år da hun døde i 1973. Dermed hadde Øvrebø mistet to kjærlige og omsorgsfulle mennesker, som hadde viet mange år av sine liv i tjeneste for dem som trengte det aller mest.

Andakter og sang. I tillegg til å være sanitetskvinnene, var Martha politisk engasjert med talegaver i orden. Ho var utrolig flink til få folk til å komme for å holde andakter og synge for damene. I de siste 20 årene før nedleggelsen, hadde de en avtale med både frikirken og statskirken om å holde andakt en fast dag i måneden. Lokale krefter var og der og sang med gjevne mellomrom.

Underholdning. Vi hadde i mange år kontakt med Norsk Folkeakademi avd. Kristiansand, og hver vår og høst skaffet de oss underholdere. Som regel opptrådte disse gratis, mot at vi også åpnet opp for bygdefolk. Av og til hadde de program som passet for barn, dukketeater og slikt, og da fikk vi besøk fra skolene. Vi serverte kaffe, kaker og saft, og «alle frydet og gledet seg.» «Hjallis» (Hjalmar Sndersen) har også besøkt oss en gang. (Var ikke det han som var så god til å gå på skøyter tro? (ØGF)).

Jens Book Jensen med venner. Gerd kjente bestyrerinnen på Solvang Psykiatriske Sykehus i Kristiansand, og der fikk de ofte besøk av Jens Book Jensen. Gerd ba ho nevne for han at Åsen var interessert i besøk. Det gjorde ho, og det førte til en kontakt som varte i mange år. Jens Book Jensen besøkte Åsen flere ganger, og ikke så sjelden overnattet han der, Ofte hadde han med seg «landskjendiser» fra Oslo, og vi fikk besøk av Åse Wentzel, NRK veteranen Arnt Haugen, sangeren Freddy Kristoffersen og datteren Elin. I tillegg til disse hadde Jens Book Jensen med seg sangere og musikere. En gang fikk vi besøk av tryllekunstneren Egil Berg, som brukte kunstnernavnet «Egelo». Her er bare nevnt noen få av de som besøkte Åsen, det var mange flere.

ÅRSSKRIFT 1998 – Historien om Åsen Sykehjem

Øyvind G. Føreland:

Åsen var opprinnelig et vanlig gårdsbruk på Greibesland i Øvrebø. Eierne startet med noen få alkoholikere før krigen. Gradvis ble gården bygd opp til å ble det som vi kjenner som Åsen Sykehjem med 55 psykiatriske pasienter på det meste. Sykehjemsdriften ble lagt ned våren 1995, og da mistet ca 40 ansatte arbeidet sitt. De siste årene før nedleggelsen drev Gerd Aasen sykehjemmet sammen med søsteren Aslaug. Denne artikkelen er basert på en samtale som Oddbjørg Vatland og Øyvind G. Føreland hadde hjemme hos Gerd Aasen på Greibesland i oktober 1998. Gerd Aasen er født 26. november 1927, og er nå pensjonist.

Bilde av Martha og Ingvald Aasen

Melkeproduksjon: Martha og Ingvald Aasen eide Åsen, og melkeproduksjon var hovednæringen. De fikk etter hvert fem barn: Gerd, Aslaug, Jens Ivar, Bjørg Reidun og Ruth. Helt fra barna var små måtte de hjelpe til, noe som gjorde at barna ble vant til å arbeide. I 1930 reiste Ingvald til Amerika, men etter 5 år kom han tilbake en tur. Han reiste snart over igjen, og var da borte i ca 2 år til. Martha og bestefaren overtok gårdsdriften, men han ble dessverre syk etter kort tid, og Martha måtte overta ansvaret for gårdsdriften alene.

Alkoholikere – de første pasientene: Martha hadde ei tante i Kristiansand som arbeidet med alkoholikere, og ho fikk også lyst til å prøve for å få ekstrainntekter ved siden av gårdsdriften. Dessverreble det etter kort tid så mye problemer med disse mennene at ho måtte finne på noe annet.

Martha begynner med psykiatriske pasienter: På denne tiden var Martha formann i Øvrebø Sanitetsforening, og gjennom dette arbeidet hadde hun jevnlig kontakt med distriktsleder Litleré. Han foreslo at ho burde begynne med psykiatriske damer, og Martha tente øyeblikkelig på ideen. Dette viste seg å være en glimrende ide, og dermed kan en kanskje si at Åsen Sykehjem var grunnlagt. Gården hadde stort hovedhus med store rom, slik at de kunne bo inntil 4 på hvert rom. I den første tiden var det 12 pasienter.

Pasientene får et nytt hjem: Helt fra de aller første pasientene kom til Åsen, ble det lagt hovedvekt på at Åsen skulle være som et kristent hjem for dem, ikke bare et sykehjem. Det var også helt naturlig at også barna vanket mye sammen med pasientene, slik at alle skulle føle seg som en stor familie. Noen pasienter ble tatt med i husarbeidet, mens andre arbeidet ute på åkeren. Ingvald var svært flink med pasientene, og hadde en egen evne til å hjelpe dem til rette i arbeidet. Når arbeidsdagen var over følte pasientene at de hadde vært til nytte, og de var både trette og fornøyde. Dette hadde svært mye å si for pasientenes helsetilstand, og de holdt seg mye friskere.

Barnas forhold til pasientene: Det ble helt naturlig for barna å være mye sammen med pasientene, og de lærte at det også fantes syke mennesker. Når fjernsynet kom i begynnelsen av 60-årene, satt barna og koste seg og så på Barne-TV sammen med pasientene. Barna var også med når en pasient døde, og derfor fikk de også etter hvert et naturlig forhold til døden. Det er ingen overdrivelse å si at barna fikk mye livslærdom med seg på livsveien takket være daglig omgang med pasientene.

Medisinering av pasientene: Det første middelet kom i 50-årene og hette Brom, og det var brukbart dersom pasientene ikke var for syke. For alvorlig syke kunne det mest sammenlignes med «å skvette vann på gåsa». Senere kom det gode medisiner på markedet, og disse var til stor hjelp for oss. Flere av pasientene kunne fungere nesten normalt takket være disse nye medisinene. Vi hadde tilsynslege som hadde ansvar for medisineringen, og vi fikk også med jevne mellomrom besøk av psykiater fra Eg sykehus i Kristiansand.

Betaling for pasientene den første tiden:  I den første tiden ble det betalt for pasientene etter derees helsetilstand. Syke pasienter ble det betalt godt for, mens arbeidsføre pasienter ga lite penger. Det var meningen at de som var friske nok skulle arbeide for seg, så derfor var betalingen mye mindre for disse.

Ingvald Asen kommer tilbake fra Amerika: I 1937-38 kom Ingvald hjem til Norge for godt. Han overtok da gårdsdriften, mens Martha fikk ansvaret for pasientene.

Ferie og fritid for Martha og Ingvald: Mens barna var små kunne de aldri reise på ferie sammen, for den ene måtte være hjemme og ta seg av barna og gården. Sønnen, Jens Ivar, studerte i flere år i Oslo, og han pleide å tilbringe ferien hjemme på gården. Omsider var de andre søsknene blitt så store at de kunne ta seg av pasientene, mens Jens Ivar tok seg av gårdsdriften. Da kunne Martha og Ingvald endelig ta sin første etterlengtede ferie sammen.

Åsen sykehjem under krigen: Under krigen hadde vi flere såkalte «tyskerjenter» her. Dette var jenter som sluttet på skolen i Kristiansand, og siden barnehjemmet måtte ta ansvaret for dem, fikk vi 5- 6 stykker her på sykehjemmet. Da krigen var slutt reiste de igjen, og vi kunne øke antallet psykiatriske damer.

Den «fargerike» dama: I 1940 fikk vi ei jødisk dame som pasient. Ho kom opprinnelig fra Østerrike, men ble gift i Norge med en nordmann. Grunnen til at dama havnet hos oss, var fordi ho ble syk kort tid etter at de hadde giftet seg. Egentlig var ho svært intelligent, og snakket 7 språk flytende, deriblant tysk. Etter bare tre år i Norge hadde ho lært å snakke og skrive norsk flytende. Denne dama var også svært glad i å plukke markblomster, som ho satte i nesten alt som fantes, til Martha`s store fortvilelse. Ingvald glemte aldri en episode med noen tyskere som kom for å kjøpe poteter under krigen. Da denne dama oppdaget tyskerne, skjelte ho de ut etter noter på flytende tysk. Tyskerne forsvant svært raskt, og de viste seg aldri mer. På folkemunne fikk vi senere høre at tyskerne hadde sagt at vi på Åsen var «forrykte» (= tysk for gale). Ho døde 83 år gammel og hadde da vært her i 43 år.

Det brenner på Åsen sykehjem: En ettermiddag i begynnelsen av mars 1944 begynte låven å brenne. Gerd var alene hjemme da brannen brøt ut, og ho varslet øyeblikkelig pasientene. Disse hjalp til med å få ut dyrene, og bare to griser var igjen da naboene kom til. Ved stor innsats fra både pasienter og naboer ble hovedhuset berget. En navngitt pasient fikk skylden for brannen, og ble derfor overflyttet til Eg sykehus i Kristiansand. Vi er fortsatt overbevist om at pasienten var uskyldig, og Ingvald var sikker på at brannen oppsto på grunn av feil i det elektriske anlegget.