Øvrebø historielag

Blog

ÅRSSKRIFT 2011 – Agder Tidend 1936

16/08/202124/11/2022
by Lars Ilebekk

Øvrebømann som har fått belønning: Blant de som i år er tildelt belønning av Carnegies Heltefond er også Sverre B. Ilebekk, Berg i Helgeland, i det han har fått fondets heltemedalje og 400 kr. kontant.

Ilebekk , som er frå Øvrebø, er 32 år gammel. Han er lærer og gårdsbestyrer ved Fredheim ungdomsskule. Den 11. november 1934 reddet han lærer Harald Bergem ved samme skole fra å drukne. Under en tur, som skolenslærere og elever foretok til et vann for å gå på skøyter, falt Bergem gjennom isen. Denne var rundt om så svak at han ikke kunne komme opp ved egen hjelp.

Ilebekk la seg ned på isen for å komme den andre til hjelp, men rakk ikke langt nok ut, hvorfor han lot seg gli ut i råken og med Bergem etter seg slo han seg vei gjennom isen mot land, ca. 20 meter. Bergem var så medtatt etter oppholdet i det kalde vannet at han uten Ilebekk´s hjelp ville gått til bunns innen kort tid. Redningsarbeidet var for sistnevntes vedkommende forbundet med betydelig fare.

Øvrebø Heradstyre: – hadde møte 12. september. Alle representantane var til stades. Lensmannen var møtt fram for i samråd med heradstyret å få manntalslistene a jour i tilføre stortingsvalget Talet på dei røysteføre hadde gjenge opp med 10 sidan siste val.

Torleif Bjorå søkte om tilråding til å selje frå kring 10 dekar udyrka mark frå eigedomen sin på Homstean. Prisen var umlag 200 kr. Bustadnemnda tilrådde på det vilkår at det vart innbetalt kr. 1500 til Småbruk- og Bustadbanken. Olav Øvrebø meinte at ein hadde halde på det prinsipp at når det vert seld noko frå ein eigedom . der me hev garantert, skal ein betale med summen. Ein kan ikkjedispensere her heller. Øvrebø sitt framlegg vart vedteke.

John Heia søkte om å få selje frå ein parsell på 948 kvm. til Anders J. Føreland til byggjetomt. Dersom søknaden vert imøtekomen vil han betale av kr. 1000 på skulda. Tilrådd

Johan Mushom søkte om å få overført lånet som nå lyder på Oskar Lauvaas – til seg. Lånet er på 8160 kr. Ordføraren: Me må tilrå dette. Søkjaren held brudlaup i dag. Eller kva segjer de? Jon Skuland: Jau, dei treng hus. Søknaden tilrådd samrøystes.

Det var kome søknad om heradet ville tinge nokre høyreapparat til å ha i kyrkja. Ordføraren: I tilfelle vert det vel kyrkjelydsrådet som ordnar med det.

Metalltråd ikkje lenger lovleg til snarefangst. Lensmannen i Øvrebø segjer i frå: I siste møte i heradstyret gjorde ordføraren kjent at snarefangst av orrfugl og storfugl var lovleg i tida 15. oktober til 30. desember, L. Stallemo: Er det lovleg å nytte metalltråd i snarer? Han visste om at metalltråd hadde vore nytta dei siste åra. Lensmannen kunne segja i frå at det var ulovleg å nytte metalltråd. Han meinte det måtte vere smågutar som nytta dei. L Stallemo: Nei, det er fullvaksne folk og dei hevdar at metallsnarer er fullt lovlege. Han bad politiet ta seg ein tur ut i skogane så ville dei snart verta overtydd, Lensmannen bad dei som såg at det vart nytta metalltråd å melde frå. Meldinga kunne godt vere namnlaus. Politiet ville då røkja etter.

Smil: Det var i de gode gamle dager da ikke alle kjøpmenn var like kyndige i skrivekunsten og i bokføring. En dag kom en bonde til kjøpmannen – Du skal vel betale den osten du er skyldig for? spurte kjøpmannen – Jeg har aldri kjøpt ost hos deg, svarte bonden. – Det har du, sa kjøpmannen. Jeg har en rund ring på deg her i boka, det betyr ost. – Jeg har ikke kjøpt noen ost, men jeg skylder deg for en slipestein, sa bonden. – Å ja, slipestein var det, svarte kjøpmannen lettet. Jeg har glemt hullet i midten.

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 2010 – Ørkenen Sur – Den norske uteligger-kolonien…

02/08/202124/11/2022
by Lars Ilebekk

For mange var nok drømmen om det store eventyret, om stor rikdom og om et nytt li i «det lovede land», Amerika, det som fikk dem til å satse alt for å komme dit. For mange ble det nok også en drøm som gikk i oppfyllelse selv om det krevde hardt arbeid – og kanskje ble noe annerledes enn de hadde tenkt på forhånd. Men for noen ble det begynnelsen på undergangen. Dette har forfatterne Thor Gotaas og Roger Kvarsvik skrevet om i ei interessant bok som kom ut i høst og som har tittelen «Ørkenen Sur». Vi har fått lov til å trykke forhåndsomtale av boka, og håper det kan bli en spore til å få vite mer om de som ikke fant «det lovede land».

Det økonomiske krakket på børsen i Wall Street i 1929 påvirket også nordmenn oi Amerika. På det tidspunktet bodde 60.000 norskamerikanere eller nordmenn i New York. Flesteparten bodde i Brooklyn. «Mysostkolonien» ble den kalt på folkemunne. Det norskeste strøket, 8. Avenue , ble kalt «Lapskaus Boulevard».

Også på ei søppeldynge i Red Hook klorte nordmenn seg fast. Fra 1921 slo de første norske sjømenn seg ned der og sov i tønnehus og hull i bakken. De drakk tresprit og levde som uteliggere i forbudstidas USA, da det var forbudt å drikke alkohol med styrke over 0,5 %. I 1926 kom bymisjonær Karl Holm fra Gjesdal og Lista til søppeldynga for å hjelpe landsmenn. Han døpte stedet «Ørkenen Sur», etter et bibelsk navn, fordi det virket så elendig. Holm besøkte dette stedet hver uke i årevis og organiserte hjelpearbeid blant norskamerikanere. Religiøse norske foreninger og menigheter i Brooklyn, særlig med medlemmer fra Sørlandet og Vestlandet, hjalp til.

Det var mye verre å bli blakk og husløs i storbyen enn i gamlelandet. Den som manglet dollar i USA manglet alt. Matauk var vanskeligere i storbyen enn i Norge.

I 1928 bygde sjømann Erling Olsen den første hytta i Ørkenen Sur. Seienere reiste flere hytter seg av materialer karene fant. De ryddet egne gater i søppelberget, som Depression Street og Hoover Alley. På Gospel Hill sørget uteliggerkoloniens selvutnevnte borgermester, Erling Olsen, for at det ble avholdt ukentlig gudstjeneste.

Omkring 1930 eksploderte antall beboere i Ørkenen Sur. Her fantes også svensker, dansker og finner, men flest var nordmenn eller norskamerikanere. Karene bodde ofte i husklynger er hvor de kom fra i Norge: Larvik, Haugesund, Bergen og Stavanger. Menn fra hele Norge befolket Ørkenen Sur, så vidt vites bodde bare en norsk kvinne der. Det oppstod et lite samfunn i havkanten hvor beboerne overlevde etter beste evne i den økonomiske depresjonen. Karene sanket matrester i byen og rodde ut til norske skip som lå ved kaia. De heiste opp tomme bøtter og fikk potetskrell og andre måltidsrester igjen, og kokte middag over bålvarme utendørs.

Da hyttene i Ørkenen Sur ble revet av president Roosevelts saneringstiltak i 1934, bodde minst 700 mennesker der. Over halvparten var nordmenn eller norskamerikanere.

Dette er historien om en av de merkeligste norske bosetninger i USA, skyggesiden av utvandringen og et landfast bevis på krisetidene til sjøs. Mange norske sjømenn ble hyreløse da aktiviteten i internasjonal sjøfart sank kraftig etter 1930. De fikk heller ikke jobb i land. Hjem ville de ofte ikke, hvis de hadde råd, og trygd eller andre offentlige støtteordninger fantes ikke. Som nybyggere i storbyen sanket de papp, trebiter og blikkplater og bygde krypinn i Ørkenen Sur, vegg i vegg med norske utvandrere som heller ikke lyktes i Amerika.

Vedlegg: Vi tror mange sv medlemmene deres er interessert i bokas emner, utvandringshistorie oghistorien om norske sjøfolk. Forfatterne hjar samlet muntlig og skriftlig kildemateriale både i Norge og i USA. Det lever fortsatt mennesker på begge sider av Atlanteren som besøkte Ørkenen Sur i 1930-åra. Fakta om boka: Tittel: «Ørkenen Sur. Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn». 255 sider, rikt illustrert med unike fotografier fra Ørkenen Sur. Forfattre: Thor Gotaas og Roger Kvarsvik. Forlag: Spartacus, Oslo. Utgivelse: 20. august 2010.

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 2010 – Yvonne Olsen – Gravfeltet på Stallemo

19/07/202124/11/2022
by Lars Ilebekk

«Paa en flat furumo umiddelbart øst for gaardens indmark hovedsagelig mellem denne og hovedveie, der går i retning nord – syd gjennem Stallemodalen, ligger der et meget vakkert gravfelt.» Dr. H. Gjessing.

Året er 1922 og det er sommer. Etter ønske og anmodning fra lokale entusiaster befinner dr. Helge Gjessing seg på et gravfelt ved Stallemo i Vennesla. Bakgrunnen var at man i Øvrebø ønsket å få i stand en bok om bygdehistorie og i den forbindelse gjerne ville ha bistand fra Oldssakssamlingen til å gjennomføre arkeologiske registreringer. I løpet av en måned ble totalt sytten gravhauger utgeravd, fordelt på gårdene Stallemo, Hægeland, Sangesland og Greibesland. Blant disse var det gravene fra det store feltet ved Stallemo som gav de viktigste og mest interessante resultatene.

Gravene på Stallemo: Gravfeltet på Stallemo ligger plassert ved elva Songa, mellom gårdene og hovedveien som går nord-syd gjennom Stallemodalen. Her ligger til samme3n trettito gravhauger fra jernalderen. Gravskikken i jernalderen er svært kompleks, med både flatmarks- , jordfeste- og/eller kremasjonsgraver i haug eller røys. Haugenes form er oftest ovale eller runde og en haug kan inneholde flere begravelser. I særskilte tilfeller kan haugene ha en spesiell utforming. Et eksempel på dette er en korsforma haug fra Stallemo, av Gjessing beskrevet som å ha et eiendommelig utseende. Som ytre markering kan haugene ha fotkjede av stein eller en fotgrøft (nedgraving) omkring. Flere av gravhaugene ved Stallemo har fotgrøfter, ved enkelte av dem er det en eller flere «broer» over fotgrøfta. Inntil utgravingen i 1922 var Stallemo gravfelt nesten urørt, med få spor etter tidligere utgravinger. I forbindelse med et grustak var en haug ødelagt og det skal her ha blitt funnet en del bein som straks ble gravd ned igjen. I en annen haug ble det på slutten av 1800-tallet funnet en mannslang kiste av heller, med et tynt kullag i bunnen. For øvrig kjennes det ikke til andre funn.

Da Gjessing gjestet Stallemo på begynnelsen av 1900-tallet, hadde han med seg flere lokale innbyggere til å hjelpe seg med utgravingen. Haugene beskrives i Gjessings rapport som vakre og urørte, bevokst med bærlyng og furutrær, oppbygd av fin morenegrus og sand sammenblanda med torvrester. Gjessing og hans medhjelpere gravde ut elleve av haugene, de fleste av dem var tomme, men i to av dem ble det funnet trekull og halvsmeltede bronsegjenstander fra branngraver. Det ble også funnet skjelettrester, never og gjenstander fra en utbfrent grav i en tredje haug. Gjenstandene sammen med skjelettmaterialet daterer gravene til eldre jernalder, nærmere bestemt folkevandringstid (400-600 år e. Kr.)

Stallemo er et typisk gravfelt fra eldre jernalder hvor man ofte finner gravhaugene samlet i klynger – såkalte gårdsgravfelt. Gårdsgravfeltene lå sentralt i forhold til ferdselsveier, nært gårdstunet og med godt utsyn, de skulle sees på lengre avstand. Et stort og imponerende gravfelt var symbol på høy status, tradisjon og velstand og kan sees på som en form for eiendomsmarkering. Mange gravhauger signaliserte at gården var rik med en mektig ætt. Samtidig var man med nær beliggenhet til gården sikret at de døde var synlige for de gjenlevende også etter at de var sendt til dødsriket. Ved Stallemo ligger gravfeltet inntil et gammels vadested over elva Songa. Det er påfallende at gravene ikke er plassert lenger ute på brinken langs elva, hvor de ville vært langt mer dominerende. Gårdsgravfeltet må derfor antas å være plassert i forhold til den gamle ferdselsveien, som med all sannsynlighet er sammenfallende med eksisterende vei, og ikke elva. Hvor den opprinelige storgården lå ved Stallemo vites ikke sikkert. Med unntak av en flintdolk er det ikke gjort andre løsfunn av artefakter eller bosetningsspor i nærheten av gravfeltet. Det er allikevel rimelig å anta at gården har lagt like i nærheten, eksempelvis på slettene videre inn i dalen.

En mannsgrav og to rikt utstyrte kvinnegraver: I jernalderens gravskikk var det vanlig at den døde fikk med seg forskjellige gaver i grava. Gavene var gjerne redskaper, våpen, husgeråd, smykker og personlig utstyr som representerte individets kjønn og sosiale status i samtiden. Status, makt, religion og kjønn hedde betydning for hva slags gravminne men fikk etter seg og bare mennesker med høy sosial status, ble hauglagt i rikt utstyrte graver.

I sentrum av rundhaug 12 støtte man under gravingen på slere steiner plassert i en krets omkring midten. Steinkretsen var oval, dannet av syv større og to mindre steiner. Mot nord var det en åpning mellom steinene og mellom dem ble det funnet rester etter en branngrav med mye trekull, forbrente leirskår fra minst to leirkar og brente beinbiter. I midten av steinringen lå en større samling urensede, brente bein og på toppen av disse to godt bevarte kniver av jern, en større og en mindre, liggende i kryss. Den ene kniven er eiendommelig ved at den er sakseklipt slik at den flate siden vender ned når kniven føres med høyre hånd med eggen inn mot brystet. Den andre kniven er og sakseslipt, men spesiell ved at oversiden er konkav langs ryggen ned til skråslipingen av bladet. Tangen er usedvanlig bred ved roten og har et hakk i bakre kant til feste for en stift gjennom skaftet. I graven ble det også funnet et bryne av kvartsitt og noen mindre jernfragmenter. Blant disse var en halvdel av en hektespenne. Mest sannsynlig er det en mann som er gravlagt i graven.

Den ene langhaugen (haug 14) som ble utgravd viste seg å inneholde et større brannflak med mørk kullh\jord iblanda mindre trekullbiter. I laget ble det funnet flere oldsaker, deriblant skår fra tre forskjellige leirkar, hvorav et spannformet, et begerformet og et hankekar. Begerkaret så ut til å ha vært noenlunde helt, men ble truffet av en spade under gravingen. Inne i karet fantes sort jord og beinrester. Videre ble det funnet gjorder til et trespann, en beltespenne av bronse, fragmenter av to korsforma spenner og et kuleformet spinnehjul av polert stein, med rundtløpende fint innrissede linjer. Alle disse oldsakene ble funnet innenfor en diameter på en meter. Rett sør for denne samlingen ble det funnet ytterligere tre leirkar, to av dem spannforma. Jorden omkring karene var sort av trekull og inneholdt brente beinrester. Her ble også funnet to kniver, to korsforma spenner, hanken til en trebøtte, et spinnehjul, flatere men nærmest identisk med foregående, en uformelig bronsegjenstand og fragmenter av jern og bronse. En av de korsforma spennene lå tildekket av never. Gravgavene tyder på at det har vært gravlagt en kvinne i haugen, muligens er det snakk om to begravelser. Opprinnelig har haugen hatt en ytre markering med et fotkjede av knyttnevstore steiner omkring.

Kammergrav: Rundhaug nummer 18 skjulte en kammergrav, hele 2,62 m lang, 1,35 m bred og 0,80 m dyp, avrundet i hjørnene slik at den fikk en langstrakt oval form. Selve nedskjæringen til graven var markert med en liten steinsetting bestående av fire steiner stilt på høykant, hvorav den ene en flat heller grovt tilhugget til en rund form. Ved foten av denne lå der seks kvartsstykker, fire like i bunnflaten og to over. Kvartsstykkene målte opp mot 20 – 25 cm lange. Under utgravingen ble det i haug nummer 12 funnet en hel del kvartsstykker opp til en neves størrelse. Samtlige ble funnet i skillet mellom gresstorven og den opprinnelige haugfyllingen. Da haugen ble laget må de ha lagt spredt omkring på haugens ytre overflate. Kvarts er vanlig å finne i rituelle sammenhenger, som graver. Kvartsen i seg selv er blank med skinnende overflate og i mørket vil steinene glinse i lyset fra ild eller månen. Når man gnir eller slår to biter kvarts sammen oppstår små lysglimt og man kan tenke seg at steinenes egenskap i å lage lys kan ha hatt en magisk effekt. Kammergraver er et sjeldent og eksklusivt innslag blant gravene fra folkevandringstiden i Agder. Et fåtall innlandsbygder utpeker seg gjennom rikt utstyrte jordfestegraver i denne perioden, blant annet gravfeltene ved Lunde på Lista, Snartemo i Hægebostad og Stoveland ved Mandal. En kammergrav er et gravrom som bygges på stedet hvor den døde skal gravlegges. Gravrommet kan være en nedskjæring i bakken, gjerne foret med planker, stokker eller heller og markert over bakken med en steinsetting dekket av en større haug. Kammergravene knyttes til fortidens aristokrati og storhetsmiljøer. Slike grav kponstruksjoner er godt dokumentert i det danske materialet. Blant annet er det funnet flere slike graver på Nord-Jylland, et område med nær kontakt til Sør-Norge i jernalder.

Personen i kammergraven er gravlagt midt i haugen, på enseng av never og til dels dekket av dette, orientert med hodet mot nord. Deler av kraniet med tenner var bevart. Den døde har vært begravd iført stasdrakt, utsmykket med mange og praktfulle smykker som indikerer individets sosiale status. Øverst ved halsen har det sittet to nåler av bronse på drakten, lenger ute på skuldrene to små korsforma bronsespenner og på brystet nedenfor har to større korsforma spenner vært festet. Ytterst på ermene har det sittet hektespenner av sølv. Ved livet ble det funnet en beltering av bronse. Og like nedenfor et sølvbeslag med jernfragmenter, som etter all sannsynlighet har tilhørt en kniv med slire med doppsko av sølv. I nordenden av grava ble det funnet flere bruksgjenstander, deriblant trekarkitt og harpiksringer til seks trebøtter, to leirkar og to spinnehjul av polert stein, med rester av pinnene bevart. Det ene spinnehjulet er lavt av sylinderformet, fint polert og dekorert med dype konsentriske sirkler på over- og undersiden og tettstilte rundtgående linjer om smalsiden og det andre er et dobbeltkonisk snellehjul av lys polert stein med innrissede konsentriske sirkler på over- og undersiden. Smykkene, de øvrige gravgavene og studie av kranierester og tennene forteller at det er en kvinne som er gravlagt i graven. Tennenes tilstand indikerer at kvinnen som er gravlagt her har vært omkring 40 år, kanskje er det selve husfrua på gården som ble gravlagt her?

Smykkene i graven: To av de tre gravene var særlig rikt utstyrt med gjenstander av bronse og sølv. Blant gravgavene fantes flere korsforma spenner i bronse – som er typisk for graver fra folkevandringstid i Sør-Norge. Kaorsforma spenner ble brukt av både kvinner og menn, men som gravgaver forekommer de oftest i kvinnegraver. Slike spenner kan være støpt i sølv, men er som oftest av bronse og var blant de vanligste draktsmykkene i Noarge på denne tiden. Spennene er lederartefakt for perioden og finnes i mange varianter. På begge sider og på toppen av en liten plate sitter tre knopper og danner øvre del av at kors. Spennenes fot går ut fra platens nedre del og er oftest formet som et dyrehode. Et fåtall eksemplarer har en fot i form av en sirkulær eller triangulær plate.

I hver av de to kvinnegravene ble det funnet fire korsforma spenner. Spennene fra den ene branngraven (haug 18) er kraftig deformert, men synes alle å være utformet med runde knopper og dyrehode. Materialet fra den ubrente kvinnegraven (haug 14) var imidlertid godt bevart og gjemmer også de mest interessante funnene. Den største av spennene herfra er en kraftig spenne av bronse med store runde løse knopper. Fotstykkets dyrehode er kraftig utformet med et bånd tvers over mulen. Også den nest største spennen er laget av bronse. Her er dyrehodet utformet med tverribber og spisse fliker over øynene. Bøylen er glatt og hvelvet, hovedplaten og knoppen er runde. De to minste spennene er av bronse med triangulær fotbplate og fassetterte flate knopper. Samtlige spenner er godt bevart med rester av tøy liggende ved. De små spennene er blant dem som regnes for fremmedelementer i folkevandringsmaterialet i fra Vest-Agder og paralleller til den sjeldne foten må søkes utenfor landegrensene. Fotens form har en utpreget vestgermansk utbredelse, opprinnelig avledet av provinsialromerske spennetyper. Liknende spenner er funnet i anglosaksiske graver i England og i graver nord på kontinentet. Funnet viser de nære forbindelser mellom landene på hver side av nNordsjøen allerede for over 1500 år siden. Folkevandringstiden var en periode preget av allianser mektige ætter imellom og det var vanlig at kvinner ble giftet bort for å etablere forbindelser med andre familier. Historien bak spenna er unektelig spennende og kanskje er den tilkommet nettopp ved et slikt giftermål.

De store og de små spennene har en tidsmessig forskjellig opprinnelse. Stilistisk hører de to store korsforma spennen med dyreornamentikk til den tidligste perioden av folkevandringstid ca 400 e.Kr., mens de to mindre spennene med triangulær fot er yngre, omkring 500 e.Kr. og graven må derfor dateres til denne tid.

Videre i graven ble det funnet noen få gjenstander av sølv, en doppsko og to dobbelte hektespenner. Slike spenner var, sammen med de korsforma spennene, en vanlig del av kvinnedrakten. Hektespennene finnes i flere utforminger med forskjellig dekor og ble derfor brukt til å feste sammen ulike draktdeler. De to sølvspennene med spiralornamentikk fra Stallemo har vært plassert ved armvristen eller mansjetten på drakten, hvor man gjerne hadde festet fine vevde bånd til pynt. Likedannedespenner er funnet i England og tolkes der som identitetsmarkører for skandinavisk utbredelse blant fremmede kulturer, med opprinnelse på Sør- og Vestlandet her hjemme. I haug 12 ble det funnet en halvdel av en annen variant av hektespenner, denne var i bronse og svært ødelagt, men synes å ha vært lik spennen til høyre nedenfor. Doppskoen av sølv ble funnet sammen med rester av trevirke og en liten kniv av jern og antas å ha tilhørt en knivskjede. For øvrig ble det funnet en enkel beltering av bronse og to små bronsenåler med ring i enden. nålene må ha sittet på drakten oppe ved halsen.

Rikt stormannsmiljø: Gårdsgravfeltet på Stallemo slutter seg til et mindr antall stormannsmiljøer i innlandsbygdene på Agder fra folkevandringstid, som kjennetegnes av rikt utstyrte jordfestebegravelser i hellekister og kammergraver. Gravgavene herfra er typiske for sin tid og representerer personer med høy rang eller status i samfunnet. Kvinnegravene er særlig rikt utstyrt og materialet fra dem gjenspeiler kontakt med fremmede samfunn langt borte. Den rike kvinnegraven fra Stallemo, med de korsforma spennene med triangulær fot, er et godt eksempel på kommunikasjon og forbindelse med ulike kulturer og ætter

Etter Gjessings utgraving for snart 100 år siden ble gravhaugene restaurert og ligger i dag som monumenter fra storhetstiden som en gang var på Stallemo. Haugene er godt synlige i terrenget, med hver sin forskjellige form, fotgrøfter og plyndringsgroper etter tidligere gravrøvere. Til våren vil gårdsgravfeltet bli skiltet og tilrettelagt for besøkende.

Litteratur: Helge Gjessing: Innberetning angaaende arkeologiske undersøkelser på gaarden Stallemo (gn. 15 bnr. 2) Øvrebø s. og pgd Vest-Agder sommeren 1922. Kulturhistorisk Museum, Oslo. Helge Gjessing: Vest-Agder i forhistorisk tid i Vest-Agder 1, 1925 Bergen. Oddmund J. Møllerup: Arkeologi i Torridal Sorenskriveri, 1925 Kristiansand Oluf Rygh: Norske Oldsager, 1880 Kristiania Haakon Shetelig: The cruciform brooches of Norway, 1906 Bergen Wencke Slomann: Hjemlig tradisjon og fremmede innslag i norsk jernalder, 1986 Oslo Frans-Arne Stylegard: «Norges terskel, Europas port». Kristiansand fra istid til nåtid. 2006 Frans-Arne Stylegard: «Snartemofunnene i nytt lys». Universitetes kulturhistoriske museer, Skrifter nr. 2, Oslo 2003.

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 2009 – Gunnar Iveland: Pasientar

12/07/202123/11/2022
by Lars Ilebekk

I 30-åra fram til nokre år etter krigen var slutt var det mange psykisk utviklingshemme sett bort i bygda. Dei budde i huset og høyrde heime i lag med familien og bygda. Me kalla dei for pasientar. Nokre var kanskje berre originale.

Var det av medkjensle eller var det inntekter frå helsevesenet som gjorde at det kom så mange pasientar? Eg trur helst det var inntekter som var årsaka. Det var tronge tider med lite pengar så nokre kroner kom vel med. Men det var mykje ekstraarbeid, særleg for kvinnene medklesvask og matlaging. Særleg når me veit at dei ikkje hadde dei hjelpemiddel me har i dag.

Nokre av pasientane var med i arbeidet på gardsbruka, og dei såg ut til å trivast med det. Me som vaks opp i denne tida var aldri utrygge for dei sjølv om det ein gonmg kom bod om å hjelpe til å binde Olsen da han var blitt farleg.

Olsen og Aksel var titt med og bada i elva. Aksel sitt standarduttrykk når me sat på land etter badet var: «Det er deilig å bade. Jei så en gang en som batte fint».

Det var Aksel som kom seg ned i kjellaren og åt opp kjøttkakene til søndagsmiddagen, 30 – 40 i talet. Kommentaren til Aksel etterpå: «Jei har aldri vært så god og mett».

Når me bada, hadde me ein telefonstolpe som me leika med. Ein gong Olsen heldt i den eine enden, pressa me den under vann. Olsen klamra seg til stokken. Då han kom opp, stod spruten av vatn ut av munnen hans. Då vart me redde.

Olsen var lei til å rømme. Ein gong fann dei han på Mæsel i Finsland. Då sonen huset der han budde kom for å hente han, sat han ved bordet og fekk seg mat. Korleis klarte dei å finne han? Jau, han hjadde hæljern under skoa så det var berre å fylgje spora fra Stallemo til Finsland.

Ei9n del av dei var nokså harmlause og originale, så som «Gullsmeden», Miriam og «Tellei Kjøttdeig». Miriam var bybud i Kristiansand og gjekk med kofferter. Når det var etterselskap etter ein konfirmasjon, heldt han alltid tale.

Ole Georg vart flytta til Eg asyl. Då han kom tilbake på besøk, skrytte han av det store gardsbruket på Eg. Eit uttrykk som eg minnest etter hen er: «Noen gresser og noen luker».

Etter krigen var det farlegare pasientar som me ikkje var trygge på. Ein hoppa ut fra andra høgda og sprang deretter bort til ein pasient som hogde ved. Han la handa på hoggestabben, hogde av ein finger og sette på sprang fleire hundre meter før han kom tilbake. I ettertid må me vel være glade for at det ikkje hende ulykker.

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 2009 -Kontroll med reingjering av skulehusa.

28/06/202123/11/2022
by Lars Ilebekk

Til Øvrebø skulestyre

Kontroll med reingjeringa av skulehusa vart gjord i november mnd. Det er fleire ting som vanskeleggjer reinhaldet, so som dårleg skureklut, såpe og børste. Målinga er og dårleg om der i det heile er nokon og då dei i Ilebekk skulehus hadde fenge måla golva, måtte det vel gå ann og få måling til dei andre skulehusa og?

I Mølla skule er VC til gutane i uorden, dei skulde ha ein vask, slik som det er i dei andre krinsane, og nokre bord i golvet. I gangen stend eit fille skap som det skulde vera ei dør i, best var det å riva det ned og få eit meir høveleg i staden. Døra mellom dei to skuleroma ar vanskeleg å få opp.Kan hende De tenkjer å gjere noko meire alvorlegt med heile skulehuset, men ei lite grann kunde der vel rettastsd på allikevel.

I Øvrebø skulehus er golvet i gonga på «gyngande grunn», strøa er vel gåen.

Tilsynet i Stallemo krins hadde nett vore på skulehuset for å sjå etter om det var noko som skulde rettast på den dagen eg var der.

I Ilebekk skulehus er det ikkje noko serleg å nemne.

Øvrebø 5/12-45 Vyrdsamt s. Agnes B. Ilebekk

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 2009 – Minner fra en barndom i Øvrebø…

19/06/202124/11/2022
by Lars Ilebekk

I år kan dere bli med på: Beverstem-safari. Historien om fiskedammen på Homme. Foring i Skarpenglandsvannet. Fisking etter rømt bekkerøye, og til slutt: Ishokeykamp mot Homstean.

Beverstemmen i Flottmyrkilen, Sangeslandsvannet: Første gang jeg var i land i denne kilen, var sammen med min far som skulle vise meg en stor beverstem. Jeg hiusker ennå den store fine dammen som stemmen skapte. Jeg har vært i land her siden for å se om det ennå var rester etter stemmen som beverne bygget i 1955. På turen nå fikk jeg se en helt nylaget stem på omtrent samme sted. Det var utrolig artig å sammenligne beverstemmer med over 50 års spenn i tid.

Beverhytta i Klomrebekkilen, Sangeslandsvannet: Denne beverhytta er svært spesiell, og den har vært der så lenge jeg husker, det vil si fra midten av 1950.For ca. 30 år siden hadde hytta vært forlatt i noen år, og det var blitt hull i taket. Da skjedde det noe forunderlig. Det kom bevere og satte i stand hytta og tok den i bruk igjen i noen år. Noe slikt har jeg aldri sett eller hørt om, verken før eller siden. På grunn av dette restaureringsarbeidet er det fremdeles tydelige rester etter beverhytta.

Beverstemmen i Klomrebekken: klomrebekken heter bekken som kommer fra Gullringstjernet, og renner ut innerst i klomrebekkilen. Tenker jeg var omkring fem år da far min tok meg med på tur til Gullringstjernet. En ting jeg husker spesielt fra denne turen var alle beverstemmen ei bekken på vei opp til tjernet. Stemmene gjorde at det var dannet flere store dammer som lå i nivåer oppetter bekken, og i disse kunstige innsjøene stod det mange døde trær. I utløpet av Gullringstjernet var det også en beverstem. Merkene etter bevernes byggverk er nå borte for mange år siden. Etter det jeg husker, var det en grei sti fra Sangeslandsvannet og opp til tjernet, og landskapet var også åpent og greitt å bevege seg i. Omkring 100 m opp fra vannet krysser stien til Gullringstjernet Fjellmannsveien, og litt høyere denne er det satt opp et stort og fint skilt: Klomrebekkura til opplysning om hva plassen her heter. Noe som også kan være interessant å nevne er at i 1950 og -60 årene ble det tatt ørret på over kiloen i Gullringstjern. Som så mange andre plasser døde fisken etter hvert ut på grunn av svovelholdig, sur nedbør.

Fiskedam anlegges på Homme: I begynnelsen av 1960 ble det bygget ny Setesdalsvei gjennom Øvrebø. I nordre enden av Hommesletta var det en grusbakke, og her ble det tatt ut grus til veien. Som en følge av dette uttaket, ble der et omtrent 2 meter dypt hull i bakken, og med en vidde på minst 60 x 40 meter. Etter få år begynte det å skje saker og ting med dette krateret. Jeg tror det var på høstparten i 1964 at slakter Salvesen fra Kristiansand laget fiskedam og startet med fiskeoppdrett her. En bekk som gikk i nærheten ble ledet inn i dammen,og han satte opp en stem i utløpet. Da alt var klappet og klart kom det tankbil med regnbueørret i oppdrettsstørrelse.

Slakter Salvesen mater fisken i Skarpenglandsvannet: Samtidig med dammen på Homme, startet han med foring i Skarpenglandsvannet. Fisken ble både her og i dammen på Homme foret medrekeskall og fiskeavfall. Dette ble kvernet i en stor elektrisk kvern som sto fastmontert på andre siden av bekken der ICA butikken i sentrum står i dag. Når jeg lukker øynene kan jeg se for meg slakter Salvesen som står i båten og pælmer fiskelsoet i en stor vifte utover vannet. Det var artig å se på når fisken ble foret, for det kokte liksom i vannet. Sommeren 1965 var jeg med Ole Per Strædet og satte ut garn i Skarpenglandsvannet. Han var sønn til en av eierne av vannet, så vi fisket helt lovlig. Bare så det er nevnt! Da garnet ble trukket grytidlig morgenen etter, var det ørret på opptil halvkiloen. Samme formiddag reiste jeg på ferie med foreldrene mine, og vi hadde rød og fin ørret som ble pannestekt i smør på primusen senere på dagen.

Høsten 1965 bryter fiskedammen på Homme sammen: Det ville være blank løgn å benekte at fiskelysta ble satt på en nesten uutholdelig prøve, der en sto på damkanten og glante med lange blikk på den feite, fine regnbueørreten. Men så var det dette med oppdragelse og ærlighet da. En gjorde seg ikke til kjeltring for noen skarve fisk, selv om det var edel og fin regnbueørret! Det jeg ikke visste da jeg sto og vansmektet på kanten av dammen, var at jeg fullt lovlig skulle få sjanse til å fiske rømt regnbueørret denne høsten. Høstflommen ble stor og hard, og vannmassene ble alt for store for dammen. Dermed brøt demningen sammen, og største delen av ørreten rømte på bekkene rundt dammen. Jeg fikk greie på at fiskedammen på Homme hadde røket og at det var stor og fin regnbueørret i bekken. Det tok ikke lang tid å finne fram fiskestang og makk, og dermed kasta jeg på sykkelen og sykla som en vind til Homme. Jeg fant en grei fiskeplass et lite stykke fra dammen i bekken nedenfor stemmen i svingen ved siden av den nybygde Setesdalsveien. Her var det mer enn lett å få fisk! Jeg fikk en på hvert eneste kast, så fremt det var antydning til agn på kroken. Etter å ha dradd opp mellom en halv og en hel pøs med stor og fin regnbueørret syklet jeg hjem. En slik fiskelykke har jeg aldri hatt, verken før eller siden i livet mitt. Jeg har blitt fortalt at det også ble fisket regnbueørret på Homstean. Uhellet med stemmen som røk, sørget for at det ble slutt med fiskeoppdrett her. Den ble aldri bygget opp igjen, men fordi nederste delen fortsatt var intakt, ble det værende en grei badeplass her. Jeg husker at det fremdeles var fisk i dammen, men det var antakelig vanlig bekkeørret. Noen år senere ble det bygget nytt idrettsanlegg på plassen her, men før det skjedde det mye i dammen, både sommer og vinter. Sommerstid ble den benyttet til bading barn og voksne i området, og om vinteren var det skøytene som gjaldt. Jeg har også blitt fortalt at etter trening på Homme, badet de svette og trøtte kamphanene i dammen. Nå skal jeg fortelle om da tøffe gutter fra Homstean og Øvrebø kjempet tidenes «ishokeyslag» her.

Fiskedammen på Homme som ishokey-arena: Vinteren 1965 hadde vi Øvrebø-gutta ishokeykamp mot Homstean-tøffingene i fiskedammen. Dammen var som før nevnt ganske grunn fordi mesteparten av stemmen var borte. Derfor var det ujevnt og steinete rundt kantene, så rett som det var gnistret det i skøyter når grus og småsteiner ble for nærgående. Kampen ble hard, gnistrende og jevn, og mange av skøyutene var ikke like kvasse og gode da kampen var over. Homstean fikk 2 mål etter en intens og målrettet kamp, mens Øvrebø fikk 3 mål. Det betyur at vi vant kampen knepent med ett mål.

Nye Homme idrettsanlegg bygges, og fiskedammen blir fylt igjen: I 1985 ble idrettsanlegget på Homme påbegynt, og våren 1987 ble grusbanen tatt i bruk. Garderobeanlegget ble satt opp tatt ibruk 1989. Øvrebøhallen ved Skarpengland skole bygges ca. 1990, og stein herfra ble fylt i fiskedammen. Ved siden av fiskedammen var det en liten steinnabbe, og den sprenges bort og fylles i. Hvilket årstall dette skjer vet jeg ikke. Dammen fylles etter hvert helt opp, og det lages grusbane som blir tatt i bruk juni 199<7<. Bekken som opprinnelig forsynte fiskedammen med vann, er lagt i rør som kommer ut i nedre enden av idrettsanlegget.

Ishokeykamp på Skarpenglandsvannet: Etter det jeg husker spilte vi Øvrebø-gutta den første kampen mot Homstean-tøffingene i 1964. Da foregikk kampen nærmest på land fordi dette området var svært blautt i utgangspunktet, og dermed ble det en grei isflate. Her kunne vi også spille trygt, selv om vannet ellers ikke var sikkert. Vi skoret 3 mål og vant kampen, men Homstean kun fikk 1. Homsteans lag hadde Jan Halsteinsen som sin ankerspiller, Øvrebø hadde Ole Per Stredet. En ting jeg husker spesielt med OlePer var at han spilte kampene på lengdeløpskeiswr. Det var ikke uvanlig å spillle med slike skøyter, men de var ikke særlig gode å svinge brått med.

3dje og siste kamp mot Homstean-tøffingene: Denne kampen tror jeg også var i 1965, og den ble utkjempet på Skarpenglandsvannet. Oppgjøret falt særdeles bra ut for Øvrebø-gutta. Homstean-tøffingene hadde ikke med seg stjernespiller Jan Halsteinsen denne gangen, og det endte i en målmessig tragedie for dem. De greidde simpelthen ikke å skyute en eneste pasning i Øvrebø`s målbur. Noe som heller ikke virket særlig positivt inn på spillemoralen deres, var at Øvrebø-gutta pepret målburet deres i ett sett. Da kampen ble avsluttet og status gjort opp, hadde vi fått 10 mål og Homstean-tøffingene 0 mål.

Dettæ va alt får i år. Mi fære se om det øuså bli no skriverie te næste år.

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 2009: Jon Åsen: Øvrebø og Hægeland – del…

14/06/202124/11/2022
by Lars Ilebekk

Skulen: Ei dagbok frå vestre Hægeland syner skuletida vinteren 1826 – 27 på dei ymse gardane slik:

14 dagar: Robstad i 2 turar 12 dagar: Haugland, Gunstveit 11 dagar: Tjomsås 9 dagar: Åmdal i 2 turar 4 dagar: Røyneland, Sandland, Hageland, Histøl, Bringsverd, dei to siste i 2 turar 3 dagar: Føreland, Einstabland, Vigstøl 2 dagar: Frustøl 1 dag: Buåsen, Skogupsa

Skulen tok til 1. oktober og slutta 23. juni. Skuledagane i året ymsar frå 75 dagar til 2 dagar for kvart barn. Jamt over 14 skuledagar pr. elev det året. Yngste elev var 4 år (Eli Simonsdtr. Sandtveit). Fire gutar var 5 år. Eldste elev var 14 år, 3 gutar.

I 1838 vert «Skoletolden og Skoleholdet» lagt etter den nye matrikkelen. Ikkje noko bruk skulle då ha skulen stuttare tid enn 1 døger. Gjer lokale tilhøve det naudsynt, vert skulen på eit bruk 2 døger, mot å vere fri året etter.

1841: Spursmål um fast skule i Øvrebø. Heradstyret meiner at «locale omstændigheder hindrer samme i at være hensigtsmæssig». Likeeins fall uppmodinga frå bispen um å tilsetje ein 3. lærar.

1850: Vedtak um fast skule i Øvrebø. – Kongelig resolusjon at soknepresten er pliktig til å gjeve grunn frå prestegarden til tuft og lærarjord. Avgift for det burtfeste stykket «Stenvolden» sett til 1 spd. årleg. Retten til eit kubeite saman med prestekyrne 60 sk. årleg.

1862: Begge soknene avslær søknad um løyving til ei tridje lærar.

Skulebudsjettet: Øvrebø: 53 spd.+ 10 spd til krinsstover. 18 veker tvungen skule ved den faste skulen. Hægeland: 45 spd. Krinsstovene skal prøvast.

1865: Begge soknene 5 krinsar (før 4). Ingen sumarskule. Godtgjersle for kost og hus til læraren 20 sk., for fatigborn 8 sk. døgeret. Sist i 1870-åra blei det kjøpt hus til skulen i Ilebekk krins.

1879 Øvrebø: 5 krinsar, 140 skulepl. born. 136 i faste skular, 9822 lovfesta skuledagar, 2012 forsømde skuledagar, 3 lærarar, 60 lovfeste veker. 1879 Hægeland: 4 krinsar, 140 skulepliktige born, 134 i faste skular, 9648: lovfesta skuledagar, 3518 forsømde skuledagar, 2 lærarar, 48 lovfesta veker.

1889 Øvrebø: 5 krinsar, 126 skulepliktige born, 126 i faste skular, 7564 lovfesta skuledagar, 1280 forsømde dagar, 3 lærarar, 72 lovfesta veker. 1889 Hægeland: 6 krinsar, 124 skulepliktige born, 124 i faste skular, 8928 lovfesta skuledagar, 1826 forsømde dagar, 3 lærarar, 72 lovfesta veker.

1893 Øvrebø: 5 krinsar, 126 skulepliktige born, 126 i faste skular, 7564 lovfesta skuledagar, 1286 forsømde dagar, 3 lærarar, 72 lovfesta veker, 82,- lærarløn in natura, 105,- klokkarløn, 1320,- lærarløm 1893 Hægeland: 6 krinsar, 124 skulepliktige born, 124 i faste skular, 8928 lovfesta skuledagar, 1826 forsømde dagar, 3 lærarar, 72 lovfesta veker, 60,- lærarløn in natura, 60,- klokkarløn, 1024,- lærarløn.

Siste sams skattelikning: på faste eigedomar kr. 3844,-, på formue 2 promille kr. 2389,-, på inntekt (Øvrebø 11,2 %, Hægeland 12,4 %) kr. 10930,-. I alt kr. 17163,-.

Frå 1. juli 1896 blei kvar sokn sjølvstendig herad.

Ordførarar medan Øvrebø og Hægeland var saman: Alf A. Robstad, Hægeland, 1861. O. A. Egeland, Hægeland, 1862 – 1873. A. Stubstad, Øvrebø, 1874 – 1875. Osm. J. Neset, Hægeland, 1876 – 1877. Nils O. Homme, Øvrebø, 1878 – 1885. Anders A. Robstad, Hægeland, 1886 – 1889 Kristen Vehus, Øvrebø, 1890 – 1891. Anders A. Robstad, Hægeland, 1892 – 1895. Torje Horrisland, Øvrebø, til 1. juli 1896.

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 2009 – Jon Åsen: Øvrebø og Hægeland –…

14/06/202124/11/2022
by Lars Ilebekk

Setesdalsbana: 1886 blei Jon Gaaseflaa vald på vegne av heradet å vere med i dryftingane av «den paatenkte jernbane Kr.sand – Byglandsfjord«. 29.des 1890 gjer Hægeland soknestyre samrøystes vedtak um løyving. Approbert 29. juli 1891.

(Osmund Hægeland forteller en artig historie om denne turen til Oslo da de folkevalgte skulle inn og påvirke de styrende om viktigheten av en jernbane i Setesdal: Den gangen var det ikke noen annen rask måte å komme til hovedstaden på enn å bruke båt fra Kristiansand. De folkevalgte fikk dårlig vær på turen og mannen fra Hægeland måtte ut på dekket for å trekke frisk luft. Da ser han to setesdøler som henger over rekka på båten og spyr om kapp. og er helt elendige av sjøsyke. «Aj, aj, gjev eg hadde vore heime hos ho Gyro no», sier den ene. Etter en stund kommer det fra den andre, som tydelig ser mørkt på situasjonen de er kommet i: «Å nei, dit kjem du nok alli meir!»)

Umframt amtsting halde 18. – 19. mars 1891 til ordning av distriktstilskota til bana. Distriktet skulde reide ut kostnaden til grunn, gjerde o.a., dertil eit like stort kontant-tilskot. Av kontantsummen fall på Hægeland ca. kr. 9000, og av andre utgifter truleg kring 5-6000 kr. Etter utlikning fall det um lagtridjeparten på Øvrebø. Men dei nekta alle tilskot. Av deira lut fall det meste på Kr.sand, 8,4%, Hægeland 4,4%, Vennesla og amtet resten.

Tala som gjeld løyvinga fra Haægeland hev eg ikkje klart for meg. (Heradsprotokollen er burte). Men det ser ut som Hægeland hev løyvt noko over 18.000 kr – altså noko meir enn pålagt. Allvisst var det stor interesse for bana her. Det er uklårt dette med «gjerdehaldsutgifter». Frå fyrst heiter det at «Stortinget samtykker paa betingelse af at vedkommende distrikter udreder alle udgifter ved grundafstaaelser og gjærdehold«. Men stort.vedt. av 27. juni 1884 segjer: «De bidragsytende distrikters forpligtelse til gjærdehold er overtat af jernbanen selv, mod en godtgjørelse en gang for alle afkr. 1000 pr. km. for den ovrige del af banen» Jernbanelina gjenom Hægeland er 25,6 km. Etter siste vedtaaket måtte Hægeland ut med 25.600 kr. i gjerdeplikt. Så mykje hev dei vel ikkje betalt. Truleg ble det private avtaler med sume av uppsitjarane. Men sist i året heiter det: «Hægeland sognestyre faar approbert beslutningen om at laane kr. 10.000 til dækning af udgifter til grunderhvervelse og gjærdeplikt.»

Dei kontante tilskota kunde betalast på tre vilkår: 1: kontant, mot rentegodtgjersle. 2: På 10 år, utan renteutlegg. 3: På 20 år, med renteutlegg. Hægeland valde åbetale på 20 år med halårlege terminar på kr. 230,79.

Nokre jernbanebruer i Hægeland kosta: Langåna – Røyknes: kr. 14.097, Beinestveitkilen: kr. 8.982, Øvre Gåseflå bru: kr. 1.032, Kilebruene, 2 stk.: kr. 26.678, Kiledalsbekken bru: kr. 3.250.

Beste grustaket til bana var Kilegropa.

Bana vart høgtideleg opna 25. nov. 1896 av statsminister Hagerup. Heradstyret var invitert og var med. Middag og talar på Byglandsfjord av m.a. statsråd Liestøl. «Det vart ei våt opning«, segjer ein som var med. «Kr.sand samlag hadde god væte.»

Vegen Røyknes – Reiersdal laut kome nå, og vart bygd samstundes med bana, ferdig 1896. Til denne vegen ytte jernbana 3/4 med 9.000 kr., amtet 1.500 kr., Kr.sand samlag 500 kr., Øvrebø og Hægeland 1.000 kr., i alt 12.000 kr.

Vegen Reiersdal – Tjomsås: søknad, kalkulert til7.300 kr.

Fattigstellet: Soga um dei fatige er sår og tung. Verre før enn nå. Dei sosiale tilhøve var slik at dei fann det naturleg å dele bygdesamfunnet i ei velstands- og ei fatigmannsklasse. Midt inne i det vesle bondesamfunnet var rang-stigen ein realitet. (Tenk berre på stoldelinga i kyrkja.) Fatigkona strevde halve mila og meir sokgvegs og i ulende etter mjøl- og kornposen. Legdekallesn sleit seg fram ein tung veg frå hus til hus. Heimlaus! Borna til slike fylgde skulen som «fatigborn», hjå framande som hjuring eller i onnor teneste.

Men dei menn som bygda hadde sett til vern kring dei fattige tok visseleg oppgåva med ålvor. Dei ytte hjelp in natura (mjøl, korn osb.) og i pengar. Det var fast legd, omgangslegd og burtsetjing. «Korleis hadde dei fattige det?» spurde eg ein 92-åring, som hadde havt mykje med dette å gjere. «Æ veid kje ko æ ska seie. Dei som stræva og ville greie seg sjæl, hadde de vondt! Men det va nok some som holt sæ framme.» Me les mykje i det svaret. Det minner um ei tid då viljen til sjølberging prega samfundet.

Nokre data frå Øvrebø fatigprotokoll vil truleg gjeve eit tolleg rett bilete kring dette, også for Hægeland:

1865: – Ei 40 år gamal sjuk og tomset kvinne burtsett i 14 månader for 9 1/2 tønne mjøl og 3 1/2 spesiedalar. – Fatiglem Torborg Godåsen døyr det året. Ho hadde budd på «pladset» Godåsen sidan 1814. Fatigstyret hadde heile tida betalt leigaa med i alt 200 spd. – Dottera Ingeborg hadde ofra seg heilt for å passe mor si, og heradet gjer vedtak førbils å reida ut leiga ogso for henne, som ei påskyning «for dette sjeldne træk af barnlig kjærlighed og ufortrøden opofrelse». – Ingeborg skal også få ha eignelutene etter mor si, endå fatigstyret hadde rett til dei. Slike «effekter» etter avlidne fatiglemer blei elles selde på auksjonar.

Fatigstyret kjøpte inn «uld, hør o.l.» og let fatige som trong hjelp for ei høveleg løn for å spinne, veve og sy klæde som skulde delast ut.

Mjølet vart rekna etter 10 bismerpund (60 kg) pr. tønne. Dei kunne yte poteter i staden for mjøl når #yder og modtager» var samde um det. Då skulde 2 t. poteter svare til 1 t. mjøl.

Budsjettet det året var: 94 t. mjøl a 2 1/2 spd. = 235 spd. I reide pengar 314 spd. Til skulegong for fatigborn 60 spd. Til saman 609 spd. Fatigborna skulde få frå 2 til 8 veker skule kvar. 57 personar trong fatighjelp.

Idè frå Eilert Sundt blei dryfta saman med Hægeland. Det galdt skiping av ein «arbeidsanstalt for fatiglemmer«. «Uagtet fatigondet her som andre steder synes at tiltage» våger dei seg ikkje på dette.

1875: 70 t. mjøl à 14 mark pr. t.=196 spd. I reide pengar 417 spd. 30 personar trong hjelp

1885:n1885 kg. mjøl à kr. 0,19 = kr. 358. I reide pengar kr. 2620. 3 år seinare var det slutt med ytingar i korn og mjøl.

1900: Utlikna kr. 2500 til 19 personar.

1910: Utlikna kr. 3400 til 17 personar.

Skulen:

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 2009 – Jon Åsen: Øvrebø og Hægeland –…

23/05/202125/11/2022
by Lars Ilebekk

Vi har tidligere referert Jon Åsen`s skriv om den tida da Vennesla. Hægeland og Øvrebø var en kommune. Vennesla trivdes ikke med denne unionen, og ønsket å bli egen kommune, og fra 1861 og i 35 år framover var Hægeland og Øvrebø sammen som en kommune. Her gjengir vi det Jon Åsen skrev om denne perioden:

Kilde: Vest-Agder fylke – Til 100-ærss jubileet for formannskapslovene 1837 – 1937.

Jon Åsen: Øvrebø og Hægeland

Juni 1861 – juli 1896: Møtestaden førebels lagt til Neset, seinare Reiersdal. Etter utskiljinga frå Vennesla blei det vedteke å dele Vegkassa og Heradskassa, gjevne løyvingar og tilskot frå Amtskasse – etter matrikkelskylda.
Skyss: Det var tri skyss-skifte då: Homsmoen, Reiersdal og Hægeland. Skyssar siste året: Frå Homsmoen 49, frå Reiersdal 54, frå Hægeland 52. Av desse gjaldt 10 personar i offentlege ærend. Heradstyret rår til at skyss-skifta her vert lagt heilt ned. I minsto berre skyssplikt til slike som reiser offentleg.
Såfræ: – var det smått med etter dei to uåra (1859 og 1860). Berre fire gardbrukarar hade nok og brukande korn. Fatig- og heradskassa hadde ei samla skuld på 1200 spd. Heradstyret meiner likevel at alt må gjerast for å skaffa såfræ. Kvar av soknene stiller seg som kausjonist for 100 tønner såkorn kvar.
Utgiftene til herads- og vegkassa var 288 spd.
Ølskatt. Bår Vigstøl gjer framleggh um at dei som sel øl til misbruk skal betale ein skatt på 40 spd. Vedteke 20 spd. Fire gjestgjevarar langs hovudvegen var under observasjon og blei hekta.
Hovudveg og trafikk (1864): Det er prosjektert umlegg av hvoudvegen. Lensmann A.O.Lie tek upp framlegg at vegen vert umlagt fra Geitevadstea um Vehus til Løebakken ovanfor Homme. Fire men på vegne av heradet hadde røkt etter og funne ei onnor line betre, gjenom Helvedesdalen til Skarpenglandsmyra. Denne lina finn dei langt betre enn dei andre prosjekt og bed um å få ho undersøkt. (Red. anm.: Usikkert hvor denne traseen var – er det noen som har opplysninger om dette?) Heradstyret ber fram for amtet aei sterk grunngjeving kor naudsynt umlegget er. Det var serleg Skottedalskleiva som måtte burt. Men amtet vert også mint um både Vassåsdalen og Kiledalskleiva. Trafikken er veldig. Sume tider kliv 100 – 150 hestar med lass dagleg Skottedalskleiva. Etter «paalidelig kilde» vert det ført upptil 300 tønner kornvarer dagleg til Kile i «sesongane». Privat var teikna 852 spd. til vegbygget – frå 107 personar.
Otra. Fløyting og eimbåt. I 1866 var eit storarbeid i emning med elvereinsking og bygging av skjermar mellom Kile og Vigelandsfossen. Det trongst mange pengar. .Ved kongeleg resolusjon blei påbode ei avgift: 4 sk. pr. spd. av uppgjorte merkesetlar. Dertil skulle reisast eit lån på 10.000 spd. Departementet melde at «laanet antagelig kan erholdes af Kongsberg Sølvverks droftfonds midler». Bygdene frå Vennesla til Bykle skulde garantere lånet, utlikna etter matrikkelskylda. På Øvrebø prestegjeld blei vel garantien 700 – 888 spd. Saka var føre i fem form. og repr.møte, nokre saman med Vennesla. A.A.Benestvedt representerte Øvrebø prestegjeld i finansnemda.
«Bjoren». Våren 1867 blei eimbåten Bjoren setr i fart i Kilefjorden. Båten skulle ha tid til å slepe last, utanum vanleg rutetrafikk.Etter styrevedtak i 1879 skulde «Bjoren» ha 1 spd. 36 sk. pr. time for «Buxeringsarbeide med trelast i Kilefjorden». («Dølen» i Byglandsfjorden skulde ha 2 spd. pr. time). Øvrebø og Hægeland teikna 2 luter à 20 spd. i båtlaget.
Jordbruksskulen. Same året kravde amtet uttale frå herada om jordbruksskulen. Heradstyret rår samrøystes til å leggje ned skulen. «Man har liden nytte sporet her i herredet af de udgaaendes elevers virksomhed. Vel kommer disse hjem med forhøiede teoretiske kundskaber, men uden videre praktisk erfaring». Ørdføraren røysta og i mot kjøp av gard til jordbruksskule på umframt amtsting i 1888.
Hovedvegen. Fyrst i 1870-åra kom det fleire søknader til amtet og departementet um å få Setesdalsvegen umlagt frå Homme Ø – til Kile. Amtet nektar i 1873 mot 1/2 røyst – O.A.Egeland. (Fyre 1879 hadde ordføraren frå eit formannskapsdistrikt som ikkje var heilt prestegjeld, berre 1/2 røyst i amttinget. Likeeins frå herad med under 50 røysteføre). Snøbrøyting på Hovedvegen kompå 93 spd. vinteren 1866-67.
Eikeland – Kile. (1882). To liner: 1: Hægelandslina, 2: Surtedalslina (frå Eikelandsvatnet gjenom Surtedalen til KIle). Den siste var 917 m kortare, men 10.000 kr. dyrare. Rittmeister Lund kravde denne, og amtstinget tilrådde.

ÅRSSKRIFT

ÅRSSKRIFT 2009 – Fædrelandsvennen 30. april 1949

20/05/202124/11/2022
by Lars Ilebekk

«Øvrebø guttene blir ettertraktede ektemenn»

Dette var overskriften på en artikkel i Fædrelandsvennen og fortalte at elevene i framhaldsskolen fikk undervisning i husstell. De kunne referere til hvordan dette kom i gang, og som i så mange saker var det Bondekvinnelaget som fikk snøballen til å rulle:

Til Øvrebø skulestyre, Hr. for.m. Olav Upsahl Øvrebø Øvrebø Bondekvinnelag gjorde vedtak i møte 15/12-46 om å søkja skulestyret om å løyva pengar til matstellkurs som vert å halda i samband med framhaldskulen. Tanken er: Dersom det let seg gjera å få timane innlagt i skuletida, eller at det veert eit samla kurs etterpå. Ein treng pengar til delvis innkjøp av materialer for undervisninga og til løn for lærarinna. Me skal gjere merksam på at frk. Gunda Mæsel har lovt å halde kurset. Ein vil be formannen i skulestyret gjere sitt beste for løysing av dette, og ein må tru at når det gjeld løn til lærarinna, så må det verta hjelp å få frå fylket, endå om det ikkje er uppført noko på budgettet til fylket for skuleåret 1946/47 for Øvrebø. Vidare vil me be skulestyret under førehaving av budgett for skuleåret 1946/47 ha føre spursmålet om å føra upp pengar til framhaldskule med minst 6 vikers undervisning i matstell og handarbeid for gjenter og tilsvarande praktisk oplæring for gutar. Me kjenner til at det ikkje er greit med rom, men me trur det let seg gjere å løyse det spursmålet, og me meiner det har mykje å segja for Øvrebø om at ein alt no fikk gjort tanken permanent, om ein ikkje kan få den fulle nytte før ein får tidhøvelege hus og hjelpemateriell for undervisninga. Nordhagen 4/1-47 for styret i Øvrebø bondekvinnelag Lovise Håverstad

Bondekvinnelaget m ha fått positiv respons på dette, for en måned senere har de skrevet en ny søknad:

Til Øvrebø skulestyre Hr. OlavUpsahl

Bondekvinnelaget søkjer um å få framhaldskulen 3 viker lenger, slik at elevane kan få undervisning i matstell. Laget har tidlegare søkt skulestyret um dette og nevnt bl.a. at me hev fenge Gunda Mæsel som lærarinne til å undervise i matstell. Eit overslag over det mest turvande arbeidsredskaper kjem på manda.

Nordhagen 7/2-1947 for styret i bondekvinnelaget Lovise Håverstad

Skolestyret er tent på ideen, for 4 dager senere blir det sendt søknad til skoledirektøren:

Til skuledirektøren i Agder

Øvrebø skulestyre vil med dette søkje om å få godkjent vedtak i skulestyremøte 8/2 – sak 3. Søknaden frå Bondekvinnelaget om å lengja framhaldskulen med eit 3 vekers matstellkurs. Framhaldskulen har 16 veker teoretisk opplæring, 5 veker sløyd for gutar og 5 veker handarbeid for gjenter. Ved å lengje tida med eit 3 vekes matstellkurs, vil den heile opplæring verte 34 veke. Då det er uråd å få lærerinne med den fagmessige utdaning har skulestyret tilsett frk. Gunda Mæsel som lærarinne for matstell og handarbeid. Gunda Mæsel har Husmorskule og ymse kurs i handarbeid, ho er sers flink og sikkert betre enn mang ein med fagleg utdanning. Ho er sjølvsagt berre tilsett for i år. Som nemd søkjer me med dette om godkjensle og vanleg tilskot til lærarløn og utgifter til innkjøp av inventar og reidskap for kjøkken.

Øvrebø skulestyre 11/2-1947 Olav Upsahl

Det har trolig blitt sett med velvilje på søknaden, og slik gikk det til at også guttene i Øvrebø ble ettertraktede kandidater til ekteskapet i følge lokalavisen.ø