ÅRSSKRIFT 2011 – Fra tråd til ferdig tekstil (-…

Torgunn S. Ilebekk: Det har nok også i Øvrebø vært vanlig å finne en vev på de fleste gårdene. Men veven ble etter hvert satt til side når det ble god tilgang på å få kjøpt ferdig stoff i metervis. Etter hvert ble det også mer og mer vanlig at en kunne få kjøpt ferdig sydde klær, sengetøy, duker, gardiner og tepper i ulike mønstre og farger. Behovet for selv å veve forsvant derfor etter hvert. Veven og annet utstyr ble derfor ofte satt bort – og støvet ned. Tidligere kunne en utdanne seg til håndvever, men den utdanningen forsvant også, med den begrunnelse at den ikke førte fram til et yrke en kunne livnære seg med. Men ikke alle har glemt den gamle kunsten som det er å veve, og dermed kan et gammelt kunsthåndverk igjen komme til sin rett. Mange eldre var utrolig dyktige med veven. De laget de flotteste duker, sengetepper og gardiner i svært avanserte bindingsteknikker. I dag må vi bare beundre dem for stor dyktighet og skaperglede. Bygdekvinnelaget i Øvrebø arrangerte for år tilbake flere vevekurs, og noen av deltakerne ble så ivrige at de har dannet en egen vevegruppe på Homstean grendehus. Disse damene arbeider med ferdig spunnet tråd i mange varianter. Det er for det meste ull-, bomull- og lintråd de benytter, men også nye varianter som papirtråd er prøvd ut. Tidligere var ull ensbetydende med saueull. Slik er det ikke i dag. På kurs vi hadde i spinning ble det forsøkt å spinne med ull fra geit, kanin, hund og ulike typer saueull (spelsau, villsau og vanlig saur). Selv har jeg spunnet garn av ull som jeg har gredd av langhåret schæferhund, og det ble varme votter og skjerf. Ragnhild Jacobsen, (som har flyttet fra Vaåsen til Evje), har u ll både fra angorakaninene og mohairgeitene sine. Angoraulla regnes for å være 8 ganger så varm som saueull, så den gir deilige plagg i vinterkulda. Men vevedamene på grendehuset spinner ikke noe av vevegarnet sitt selv. Det ville bli en alt for krevende prosess. Renningen som blir satt opp er ofte på 30 – 50 meter, og det kan være opptil 2000 tråder på en renning, det vil si ca 100.000 meter eller 10 mil tråd!!! Vevedamene har også hatt kurs i å plantefarge garn. Garnet de har faarget er vanlig fint ullgarn fra spelsau, og de har stort sett brukt garnet som innslagsgarn i ulike åklær. Men stort sett blir garnet kjøpt inn, og først da kan prosessen fra tråd til tekstil begynne.

Garnet blir rent: som betyr å lage de langsgående trådene i veven. Vi kan tenke oss at vi vil veve en fin bordløper som er ca. 45 cm bred. Vi vil at renningen skal skal være i bomull, mens innslaget skal være i lin. Med middels tykt renningsgarn må vi ha ca. 500 tråder som skal være 32 meter lange, (slik at hver av damene kan veve 3 meter hver), Vi bruker da en rennebom for å lage disse 500 trådene som skal ligge parallelt. Fra rennebommen overfører vi trådene til skillepinne og sveipeskje. Neste skritt er å sveipe hele denne renningen over på garnbommen i veven. Så skal alle trådene tres, en i hver hovel på ulike skaft. Dette gjør at vi kan lage et mønster ved at vi løfter bestemte tråder av renningen opp eller ned når vi senere trør veven. Neste oppgave er å tre de samme trådene gjennom tinnene i vevskjea. Det gjør vi for at det skal være lik avstand mellom trådene, og slik at vi får den ønskede bredde på løperen vår. Det står så igjen to viktige trinn: Renningstrådene må knyttes fram rundt en kjepp for å kunne bli dradd rundt tøybommen, og den siste oppgaven er å knytte skaftene ned til trøene, slik at vi ved å bruke trøene kan heve og senke trådene i renningen og få fram det mønsteret vi ønsker.

Med andre ord: det er en lang prosess å gjøre veven klar til å veve. Mange synes denne prosessen er vanskelig og det gjør at de ikke tør å ta veven fram og prøve på egen hånd. For meg er det utrolig å tenke på hvordan kvinner i generasjoner før meg har klart å tenke ut denne prosessen, og kanskje ved hjelp av en snill ektemann får laget en brukbar vevstol. Vi vet at det har vært folk her i distriktet som har produsert vevstoler også for salg. Vevdamene på Homstean grendehus har hatt stor produksjon av ulike vevde tekstiler. Det har blitt vevd gardiner,pledd, kaffeduker, middagsduker, åklær, løpere, håndklær, tepper, stoff til stripestakk, juleduker, møbelstoff, sjal og puter. Vi har utrolig mange gode vever og to av dem har så mye som 12 trøer og 12 skaft. Dette gjør at vi kan velge kompliserte, flotte mønstre, og det har vært en drivkraft til å stadig utvikle oss og tørre å ta nye u tfordringer. Vi har for eksempel klart å lage en nydelig middagsduk i hullbragd, tegnet opp etter et slitt, gammelet sengeteppe. Vi gleder oss over å ta i bruk gamle mønstre, flere fra begynnelsen av 1800-tallet, og overføre disse til materialer og bruksmåter som er aktuelle i dag. På denne måten føler vi at vi også er kulturbærere som tar vare på tradisjoner og fører de videre.

Jeg nevnte også at vi har farget noe av garnet vi har brukt med planter. Det er også en gammel tradisjon som ikke burde bli glemt. Det er Bygdekvinnelaget som har gitt tilbud om kursene 3 – 4 ganger. Det siste var nå i høst (2011), og ble holdt i bryggerhuset på prestegården. De seks deltakerne fikk med seg hjem 27 forskjellige (!!!) fargede 1/2 bunter (50 gr.) med garn. Det er en opplevelse å se alle de nydelige fargene plantene gir oss. Fra gammelt av har en hatt på følelsen at mange av oppskriftene på plantefarging ble hemmeligholdt. Hver gård hadde sine oppskrifter og disse ønsket de ikke å dele med andre. Bøker om dette emnet har det også vært vanskelig å få tak i, men det er kommet noe ny litteratur om emnet. Jeg har vært så heldig å få tak i noen av de gamle bøkene i antikvariater, bokhandlere og i Sverige. Når vi har hatt kurs i dette emnet, har deltakerne først møttes et par timer om våren. Der har vi avtalt hvilke planter den enkelte skal plukke. Noen planter bruker vi ferske, mens andre tørkes. Alle plantene vi bruker er planter som har vært brukt fra gammelt av, og som er testet ut til å ha god lysekthet. Dette har vært viktig siden vi bruker garnet til tekstiler som skal ha lang «levetid». Til strikkeplagg og liknende kan en heller eksperimentere litt. Eksempler på planter vi bruker: bjørkeblader, eikeblader, røsslyng, blåbærris (uten bær), engsoleie, ryllik, rabarbrablader, kjuker, takrør, lav, reinfann, syre, snelle, marikåpe, gran. Innhøsting av plantene er en del av prosessen. Jeg tror at mine barn har lært mange planter å kjenne fordi de har vært vant med at jeg gjerne plukker med meg planter når vi er på tur. I august møtes vi så til kurs to kvelder ? en hel dag. Da kommer alle med planter, gamle gryter (som ikke brukes til mat lenger), bøtter og fremfor alt ufarget garn. Så blir garnet forberedt til første prosess som vi kaller beising. Det vil si at de blir lagt i vann i ei gryte tilsatt alun. Hensikten er at fibrene i garnet åpner seg og lettere tar i mot fargestoffet. Vannet blir varmet opp til 90 grader og holdt der i en time. Plantene blir også lagt i vann i ei gryte og blir kokt i minst en time. Så blir de silt, og planterester kastet. Den «suppa» vi har tilbake farger vi garnet i. Den blir varmet opp til 90 grader og holdt der i en time mens vi holder garnet mest mulig i bevegelse. Det er utrolig spennende å se når garnet tar farge. Vi forundrer oss stadig over hvor godt de forskjellige fargene harmonerer harmonerer med hverandre – nesten som et gjenskinn fra naturen selv.

ÅRSSKRIFT 2011 – Den gamle bondegården

«Vi har en gammel bondegård med stabbur og med stove, med kvernhus og med badstu og med fjøs og stall og låve. Og far har hest og plog og harv og sterke arbeidsnever. han bruker øks og greip og ljå og hakke når han strever. Og mor har rokk og vevestol og åk og bakstehelle, og ku og kalv og sau og lam og fjøs som hun må stelle. Vi ungene må traske rundt i skog og hei og gjete. Og mister vi en liten sau, da må vi ut og lete. Bestemor må spinne garn og strikke klær til alle. Og gråter vesle barnet, må hun vogge litt og tralle. Bestefar må stelle litt på økseskaft og river. Han bryner og han sliper både sigd og ljå og river-«

Slik er livet på en bondegård beskrevet i et hefte av Sigrun Hjelde som Pedagogisk Senter i Kristiansand har utgitt i samarbeid med Vest-Agder Fylkesmuseum. Og slik har nok også livet på gårdene i Øvrebø vært noen desennier tilbake. Vi velger å bruke dette heftet som kilde når vi refererer fra det i Årsskriftet vårt:

Vinterforing: Et av de store problemene i det gamle bondesamfunnet var å få nok mat til dyra i vintermånedene.

Hesten var mannens dyr som han skulle stelle og fore selv. Hesten måtte få den beste maten, for den skulle være sterk for å dra plogen og harven. Den skulle dra tømmer i skogen, slåttehøy fra fra heieslåttene og mye mer. I eldre tider mente folk at det var om å gjøre å berge så mange kyr som mulig gjennom vinteren, slik at de kunne ha mange kyr på beite på sommeren. Hadde de et sommerbeite eller ei seter var det ekstra godt beite og nok mat til kyrne. Da gav de mye melk slik at det kunne kjernes my smør for salg. Det var et veldig slit å samle vinterfor. Det ble ofte for lite høy, og både hester, kyr og sauer ,måtte spise lauv i tillegg.

Sørpe: Dette var en matrett som ble tilberedt for kyrne. Det kunne variere i innhold, og kunne for eksempel bestå av varmt vann, hestelort(!), hakket halm og litt mel. (I store deler av landet vårt ble faktisk fersk hestelort brukt til kufor! Det kunne ha en viss næringsverdi hvis hesten var godt foret med for eksempel havre. Da kunne en god del havrekorn være igjen i hestelorten. Det finnes mange uttalelser om at kyrne likte denne kosten og at de kom seg og ble friske og spreke selv om de på forhånd hadde vært pjuskete og skrøpelige.)

Lauv: Til å sanke lauv ble det brukt en spesiell lauvkniv. Kvister ble skåret av trærne og buntet sammen. En slik bunt kaltes en kjerv. Mange gårder samlet hundrevis av slike kjerver. Helt til slutten av 1800-tallet, og kanskje enda senere, ble lauv brukt som vanlig hjelpefor i magre år. Selv i gode år ble det på mange gårder samlet lauv.

Beit: Når det var gått et par måneder over nyttår, og folk så at det var lite høy igjen i løa, drog de til skogs og felte noen bjørke- og furutrær som de kjørte hjem og la ute på tunet. Så slapp de buskapen ut så de kunne forsyne seg av kvistene. Sauene og geitene beit av knoppene og gnagde barken, men kyrne likte ikke denne maten.

Skav: Folk hentet rogn og ask og skavde av barken til dyrefor. Det ble regnet som godt for. Mennene satt inne om vinterkveldene og skavde barken.

Baking i gamle dager: På gårdene ble det ofte bakt to ganger om året. Det ble mest bakt flatbrød som var det vanlige brødet, men det ble også bakt lefse. I Norge ble det dyrket mest bygg og havre. Bygg ble dyrket fordi denne kornsorten trenger kortere modningstid og det var særlig viktig der sommeren var kort. Havre trenger mindre gjødsel enn andre kornsorter, og det var også viktig å ta hensyn til, fordi det mange steder var et stort problem å skaffe nok gjødsel til åkeren. Ulempen med disse to kornsortene er at de vanskelig lar seg heve, så det er vanskelig å bake vanlig brød av dem. Dette er grunnen til at flatbrødet gjennom flere hundre år var det vanlige kornet i Norge. I gode jordbruksbygder ble det dyrket rug, og det ble også innført mye korn. Det som hadde råd til å kjøpe det, bakte vanlig brød. I de store bakeperiodene var det mange steder vanlig å leie bakstekone. Deigen ble satt i store trau, ny deig for hver dag. Barna måtte hjelpe til, for eksempel med å male poteter på potetkvern der hvor det ble brukt poteter i flatbrød eller lefser. Det var ofte nøye arbeidsdeling mellom menn og kvinner. Men selv om matlaginga var kvinnenes arbeid, kunne det hende at mennene hjalp til med å kna en stor deig. Bakstekonene var kvinner som hadde spesialisert seg på å bake for folk. Hun kunne ha ei jente til å hjelpe seg med å klemme ut begynnelsen til flatbrødleiven, men selve utkjevlingen måtte gjøres av ei dyktig bakstekone. Det var også en vanskelig jobb å passe ilden under bakstehella. Den måtte ikke være for sterk og ikke for svak. Ei flink bakstekone kunne godt bake hundre leiver om dagen. Alt flatbrødet ble båret ut i stabburet, hvor det ble lagret i store skap eller kister. Det kunne også være særskilte kister for lefsene. De ble stekt så de var tørre og holdbare, og de måtte dynkes før bruk.

Senga: I gamle dager brukte folk halm til madrass i sengene. Oppå halmen ble det lagt et teppe av ull som ble kalt umderkvitel, (i Øvrebø oftest kalt bossbrei red.anm.). De eldste kvitelene ble laget helt av ull, dvs. at både renning og innslag var av ren ull. Senere ble det brukt linrenning. Folk dyrket ofte lin på gårdene, men tilberedning og spinning av lin var vanskelig og tok lang tid. Lin ble derfor helst brukt til finere klesplagg. Når folk fikk mere penger mellom hendene kunne de kjøpe bomullsgarn til renning. Når folk lå i sengene kunne de ha en overkvitel over seg, og tilslutt et teppe eller hjemmevevet dynetrekk av ull, fylt med fjær. Om vinteren når det var kaldt, hadde de øverst en saueskinnsfell. Hodeputene var også vevd av ullgarn. De kunne fylles med halm. Når halmen i sengene var ny, var den gjerne hard, og da kunne det være bra med en tykk underkvitel. Etter hvert ble halmen mykere å ligge på, men når halmen ble gammel i sengene, kunne loppene komme. Ble det for ille med loppeplagen, måtte halmen skiftes ut, og loppene som var godt gjemt i skinnfellen måtte vekk. Om sommeren kunne fellen legges i ei maurtue så maurene tok loppene. Om vinteren ble det fyrt kraftig i badstuovnen. Skinnfellene ble lagt på hyller inne i badstua, og den kraftige varmen gjorde at loppene etter en stund kunne ristes ut av skinnfellen. Så måtte sengene vaskes før ny halm ble lagt i. Lut var et vanlig vaskemiddel i gamle dager. Det ble laget ved at en samlet på bjørkeasken når en hadde fyrt i ovnen og peisen. Asken ble lagt i en tøyklut og kokt i ei gryte med vann. Det ble til lutvann som kunne fjerne skitt og flekker.

Å bære vann i gamle dager: På de fleste gårdene var det kvinnenes jobb å bære inn det vannet som trengtes. Med buskap på hest, 9 – 10 kyr og noen sauer og kanskje geiter kunne det bli 3-400 liter om dagen om vinteren når dyra skulle fores inne. Foruten vann til dyra trengtes det også vann til matlaging, drikke og til vaskevann. Ofte lå bekken som vannet skulle hentes fra nedenfor husene. Det ser ut til at de som anla gårdene ikke tenkte så mye på at det skulle være lett å hente vann. De har først og fremst tenkt på at gården skulle ligge fritt og vakkert til. Før blikkbøttene kom ble det brukt tunge trebøtter. Hver bøtte kunne ta 15 liter eller mer. Treet i bøttene kunne trekke til seg vann så de ble enda tyngre. Ei kvinne som bar to slike vasstrukne bøtter kunne ha ei bør på minst 40 kilo. For å lette arbeidet med å bære ble det brukt et åk som hvilte på skuldrene. Det var av tre, og på hver side hang det ei lenke med en krok til å henge bøttene i. Hvis en gård hadde tjenestejente bar hun det meste av vannet, men også husmødrene var ofte nødt til å bære vann. Mot slutten av 1800-tallet ble det mer og mer vanlig at mennene også var med på å bære vann, selv om det ble sett på som en skam for en mann å gjøre kvinnearbeid.

(Kilde: Sigrun Hjelde/Vest-Agder fylkesmuseum/Pedagogisk senter, Kristiansand kommune: På den gamle bondegården.)

ÅRSSKRIFT 2011- Lærer O.P. Fivelstad

Fra Helge Hageland har vi fått artikkelen nedenfor:

Lærer O. P. Fivelstad var født i 1875 på Fivelstad i Marangsdalen på Sunnmøre, ikke langt fra Hellesylt. Han var lærer fra 1899 – 1944, mesteparten av tiden i Øvrebø. Alle hadde en veldig respekt for Fivelstad. Han var dessuten kirkesanger og sløydlærer etter 1913 da de startet med sløyd i Øvrebø- Han døde i 1959 og er gravlagt ved Øvrebø kirke.

Da han sluttet som lærer i 1944 ble det holdt fest for han og en elev skrev sangen nedenfor:

Til Lærer O.P.Fivelstad – 20. august 1944. Melodi: Op på fjellet.

No er det lenge sidan fyrste dag, «her på skulene». Me sprang og leika i ville jag, » her på skulen». Og av og til var me sur og vrang, men då kom Fivelstad og brukte tvang, «her på skulen».

Me fekk ei ABC bok så fin, «her på skulen». Også ei kladdebok å skrive i, «her på skulen». Me byrja stave frå til Ø, men då stod bokstavane reint i kø, «her på skulen».

Og åri gjekk og me lærte meir, «her på skulen». Me lærebøker fekk meir og meir, «her på skulen». Og vil me vita korleis me var, i karakterboka som har, «kan me sjå det».

I stil og rekning det moro var, «og fysikken». Men stundom fekk me nok om igjen «grammatikken». Me las og lærde om folk og land, til sist me kjende kvar einaste mann, «i vår soge».

Det vart nok ofte litt støy og stok, «her i stova». Då sette Fivelstad oss i ein krok «her i stova». Han måtte blande med ris og ros, for han såg alt i det rette ljos, «til vårt beste».

Dei barneåri gjekk alt for fort, «her på skulen». Og mangt me ynskjer vart umattgjort, «her på skulen». Ein takk til Fivelstad er hjertets trang og derfor syng me ein liten sang, «om vår skule».

ÅRSSKRIFT 2011 – Gamle redskaper i Øvrebø

Historielaget har i lengre tid kjent til at brødrene Aksel og Johan Ågedal på Fjellestad var eiere av en helt spesiell vedkløyve som de hadde konstruert. På et stort hjul av tre hadde de montert ei stor øks. Når det store hjulet dreide rundt og øksa kom ned mot punktet der trekubben var plassert, delte den med stor kraft kubben til vedskier.

Odd Reidar Loland, Per Slettedal, Odd Erling Aurebekk, Olav Upsahl og Helge Skuland besøkte Johan på Fjellestad og ble tilbudt vedkløyva til historielagets samlinger. Johan var opptatt av at kløyva ble tatt vare på og mente derfor at historielaget var den rette til å gjøre det. Opprinnelig konstruert Johan hele kløyva etter at han fikk tak i en kraftig sagspindel. Rundt denne laget han det store hjulet og skrudde det hele sammen med kraftige skruer. Han fikk en som hadde bandsag til å skjære hjulet rundt og fikk en smed til å lage øksa som ble montert på hjulet. Rundt det store hjule brukte han så en solid remskive som ble montert sammen med en elektrisk motor som drev det hele rundt. Det viste seg at klæyva var effektiv og de kløyvde mange mål ved med den. Det var imidlertid et problem dersom de ikke hadde tilgang på elektrisitet, men også dette løste de på en finurlig måte. Ei kraftig motorsag ble bygd om slik at den kunne drive det store og tunge hjulet rundt, og dermed var de helt uavhengige av hvor de benyttet kløyva.

ÅRSSKRIFT 2011 – Ulovleg boikott av gardbrukarane i Øvrebø

I årsskrift for 2002 skrev Alf Eikaas om streik og arbeidsopprør i Øvrebø i 1936. Her kan du lese hva avisen Agder Tidend skrev om opprøret sett med øynene til bøndene.

Arbeidarane ved Agder Meieri vil ikkje taka i mot mjølk fraa dei som ikkje «ordnar seg» med «Skog og Land». Og «Næringsmiddelgruppen» slær fælgje.                                                                                                                   I Øvrebø har det vore tinga om hogstpris m.v. mellom bøndene og «Skog og Land», men dei hev ikkje vorte samde. Og so vert det open strid fordi det hev vorte reist einsympatiaksjon i byen.Soleis hev arbeidarane ved Agder Meieri vedteke, fortel Sørlandet i gaar, at dei ikkje vil ha noko med mjølki fraa gardbrukarane i Øvrebø aa gjere. Me høyrer på meieriet at dei der i gaar kveld vart levert ei liste med kring 20 mann som skal boikottast. Og i gaar hadde «Næringsmiddelgruppen» møte for aa drøfte saki. Etter det me fær upplyst stillar arbeidarane som kjem inn under denne gruppa seg solidarisk, men karakteristisk nok fær me paa vårt spursmaal det svar at det ikkje er organisasjonen som hev gjort dette vedtaket. For dei veit vel at denne aksjonen er ulovleg. Arbeidarane ved Agder Kjøpelag skal elles i sin kontrakt ha med at dei ikkje vil ha noko aa gjere med varor til eller fraa slike som er i konflikt, so dei hev altso rett til aa fylgje sine avtalor aa vera med paa boikott i dette tilfellet.

Noen dager senere skriver avisen:

Arbeidarane ved Agder Meieri tek ikkje i mot Øvrebø-mjølki i dag. Ei meierske laut vega mjølki inn. Arbeidarane ved Agder Meieri som var mobilisert med tilføre av konflikten i Øvrebø, sette fram som ultimatum at ordna ikkje bøndene i Øvrebø seg med «Skog og Land» innan maandag kveld, vilde dei ikkje taka i mot mjølki fraa bøndene i Øvrebø. I dag hev meieriet teke imot mjølki. Det var etter det me høyrer ei meierske som vog mjølki inn. Som nemnt annan stad i bladet vert det kravt mekling i konflikten i Øvrebø. Ein skulle daa tru at denne saki vilde late seg ordna, slik at det vert «vaapenstilstand» i allefal til ein saag resultatet av meklingi.

Dagen etter melder avisen:

Konflikten i Øvrebø. Mekling i ettermiddag.       Bøndene og «Skog og Land» i Øvrebø hev som meldt vedteke aa krevje mekling i konflikten og riksmeglingsmannen hev no gjenge med paa at det vert offentleg mekling ved krinsmeklingsmannen. Paartane er innkalla til møte i ettermiddag kl. 4. For bøndene møter det to mann som forhandlarar. 

En ukes tid senere kan en lese:      

Konflikten i Øvrebø løyst. Arbeidarane fekk den betaling dei kravde, men kravi elles maatte dei fire paa. Svar fraa partane i konflikten i Øvrebø vart gjeve i gaarkveld. Baae partane hev vedteke framlegget fraa meklingsmannen. Dagløni vert etter dette kr. 5,50, det same som vart kravd. Det same gjeld hogstprisen for ved, kr. 6,00 for maalet. For vrang sti vart det kravd eit tillegg paa 15 prosent. Dette tillegget vart noko mindre. For last blir hogstprisen 5 kronor tylfti for 7 tumars og 6 kronor for 8 tumars last. «Skog og Land» hev kravt at tenestegutar ikkje skulde kunne nyttast t.d. til skogkulturarbeid og anna som vert utført med offentlege tilskot. Dette fell burt. Vidare har dei kravt at tenestegutar ikkje skulle faa lov aa hogga utan det vart betalt den vanlege hogstbetaling. Det vert slik at tenestegut ikkje kan hogge meir enn halvparten av det vedkomande driv til sal. Endeleg kravde dei at tariffen skulde gaa ut 1. april, altsaa like før vaarvinna og floting. Dette er fraafalle slik at det vert eitt aars tariff.                                       

ÅRSSKRIFT 2010 -Boka om Lovisenlund

Av Ådne Fardal Klev: Lovisenlund var en sentral institusjon i Øvrebø- Som følgje av omorganisering og nye krav i behandlinga, blei denne institusjonen lagt ned tidlegare dette året. I dette høvet meinte sykehusleiinga det hadde vore på sin plass med ei skriftleg framstilling av historia til institusjonen, og samstundes noko om tilhøva for dei psykisk sjuke i Øvrebø også før institusjonen Lovisenlund blei etablert. Det er målsettinga at boka skal kome ut før jul i 2011.

I tidlegare tider var det lite skilje mellom ulike diagnosar. Dei aller fleste som fall utanom den vanlege «friske» folkemengda, blei som oftastkalla fattige. «Fattige» kunne såleis bety både gamle, fysisk juke, psykisk sjuke, psykisk utviklingshemma, foreldrelause born, ugifte mødre osb. Fattige blei såleis eit meir okonomisk omgrep – altså dei i bygda som på ein eller annan måte ikkje klarte å brødfø seg sjølve. Ofte er det derfor noko umogleg å definera dei somhadde psykiske lidingar, eller sinnsjuke, som var omgrepet før midten av 1900-talet.

Bygdeboka for Øvrebø (bind III) nemner ein sinnsjuk gut, Tomas, i Indregarden på Stallemo. Det var mor hans, Inger Jorane, som i 1839 klaga til fattigkassa over at ho bare hadde fått 1 tønne korn og 1 tønne poteter til seg, Tomas og ei anna dotter, Tone. Tomas var då 20 år, men kunne ikkje arbeida då han var sjuk. Svaret på klagemålet fra denne enka var kort og godt at fattigkommisjonen tok stønaden frå henne!

Dei kloke kom like fullt med gode råd om kva som burde gjerast. Kommisjonen meinte at Inger Jorane kunne gjera meir ut av plassen ho budde på. Tone burde ut i teneste og Tomas burde gå på legd over heile sokna. Men Inger Jorane var nok ikkje den som gav seg med det første. Ho klaga til amtet (fylket) og bad om at sonen måtte bli sett bort til bare 3 eller 4 då det gav betre høve for han til å lære noko. Langt på veg fekk ho medhald frå overfattigkommisjonen. Dei meinte det var mykje betre at Tomas blei sett ut i pleie og ikkje gjekk rundt på legd. Men den kommunale fattigkommisjonen måtte tenka på budsjettet. Og forfattaren av bygdebok, Jon Åsen, legg til: «Det kan stå kaldgufs stundom der pengar råder for avgjerda.»

Pleia til sinnsjuke var lenge kommunane sitt eigeansvar, men seinare kom det tilei økonomisk deling der kommunane betalte 1/5 og amtet (eller staten) 4/5. Det blei då ofte noko tautrekking om kor sjuke paientane eigentleg var. Kommunen ville ha dei mest mogleg sjuke, då slapp dei billegare, men for amtet var det motsette tilfellet. Om så ein pasient måtte pleiast i heimkommunen, blei vedkomande ofte utsett på såkalla lisitasjon – eit anbod, ein slags motsett auksjon. Dette blei i røynda slik at dei som baud minst mogleg for å ha pasienten i pleie, fekk tilslaget.

Det kan sjølvsagt verka som situasjonen var dyster for dei fleste, og det var han sikkert også for mange på 1800-talet og starten på 1900-talet. Men det er og døme frå nokre kommunar at dei folkevalde tykte pleia enkelte stader var så dårleg at dei meinte pasientar måtte flyttast til andre og meir humane pleiefolk. Slik utsetting av psykisk sjuke gjekk føre seg til langt ut på 1900-talet,ja, some stader til langt etter andre verdskrigen. Etter at Eg asyl blei tatt i bruk i 1881, blei fleire og fleire overførte dit. Tek ein føre seg eit tilfeldig valt år, 1883, for Øvrebø sokn, var her ein pasient som fekk pleie på Eg asyl. Det vanlege var at familien også måtte vera med å yta økonomisk om dei kunne. Men om denne 26-årige, ugifte jenta heiter det at «hverken hun selv eller hendes forsørgelsespligtige Slæktninger have Evne til at bidrage noget til hendes Forsørgelse.»

Det er viktig å ikkje sjå på fortida gjennom notida sine brilleglas Tidene har endra seg på dei fleste felt, og ein får tru at dei som stelte med sjuke folk gjennom tidene gjorde det beste dei visste ut frå sine føresetnader. I siste halvdel av 1800-talet blei nok tilhøva betra mykje, sett i høve til tidlegare. I boka «Syges Behandling og Pleie» frå 1881 står det mellom anna: «Ligetil Enden af det forrige Aarhundrede var de Sindsyges Lod overordentlig sørgelig. Man lod enten de ulykkelige streife omkring som Tiggere og Landstrygere, udsatte for raa Spot og Haan, eller man sperrede dem ind i Rum, som var slettere end Fængsler, lagde dem i Lenker og gav dem til Pris for Sult og alskens Elendighed. Nu har man i alle civiliserede Lande store, vel indrettede Sindsygeasyler, hvor der sørges for deres legemlige og aandelige Fornødenheder, hvor der sørges for deres legemlige og aandelige Fornødenheder, hvor de har regelmæssige Gudstjenester, passende Beskjeftigelse og Underholdning.»

Eg asyl i Kristiansand blei som nemnt tatt i bruk i 1881.Tidlegare hadde pasientane i hovudsak blitt sende til Gaustad asyl (i Kristiania), det eldste i Noreg, eller Møllendalens asyl (i Bergen). Men langt dei fleste blei likevel verande i heimbygda eller i grannekommunane i privat pleie. Lister og Mandals amt hadde i 1891 heile 78.714 innbyggarar, og året etter var det 303 sinnsjuke som fekk statsbidrag til si pleie. I heile landet hadde 1,90 promille diagnosen sinnsjukdom, og her i amtet var talet 3,62 (4,39 for byane og 3,38 for landdistrikta.)

Det vil her føra for langt å koma for mykje inn på Eg asyl si historie, men det høyrer med at det var på Eg at han som seinare dreiv Lovisenlund, Torje Håverstad, starta som pleiar. Kona Lovise arbeidde der også i mange år, og dei gifta seg i 1933. Same året starta dei med å ta imot ein del pasientar på gården Lykkedrange i Høvåg.

Grunnen til at Torje Håverstad starta for sewg sjølv, var at han ikkje likte det lukka systemet som den gong rådde på Eg. Pasientane blei utlåst og attlåst mest heile døgnet, fridomen deira var liten og ein del av behandlinga verka umenneskeleg. Håverstad hadde fleire forslag til forbetringar, og resultatet blei altså at han og kona starta ein institusjon for seg sjølve. Filosofien var mellom anna at pasientane skulle gå rundt fritt og dei skulle ha mindre sovesalar enn på Eg. Torje Håverstad la også vekt på at pasientane skulle ta del i alle daglege gjeremål såvel ute som inne.

Etter at dei hadde drive gardsbruket på Lykkedrange, dreiv dei ei tid med pasientar i pleie på Øvrebø prestegard i tida 1934 til 1946. Dei flytta så til garden Nordhagen, like nordforbi prestegarden, og seinare blei namnet endra til Livisenlund. Denne institusjonen vidareutvikla dei og dreiv fram. Sonen Åsulv Håverstad og kona, Brit Håverstad, dreiv seinare staden vidare. Heile tida har institusjonen vore privateigd,men blei dei siste åra leigd av Vest-Agder fylkeskommune – og no til sist Sørlandert sykehus HF.

Nordhagen var ei tid den største garden i Vest-Agder. I 1970-åra var det mellom 80 og 90 kyr på båsen, og på det meste var her 8 hestar. Mykje av arbeidet gjekk føre seg med hest, både sommar og vinter. Pasientane deltok i arbeidet så langt dei kunne. På det meste var her 50 pasientar. Mange har også hatt sitt arbeid ved Lovisenlund gjennom åra i ulike funksjonar.

Det er først og fremst soga til Lovisenlund psykiatriske sjukeheim som skal bli festa på papiret. Både tilhøva til pasientar og tilsette er naudsynt å få med, men også innblikk i gardslivet er interessant. Viktig er det også å få med glimt frå dagleglivet. Likeeins skal ein prøve å få med dei endringane som har vore innan psykiatrisk helsearbeid gjennom alle desse åra.

(Skulle det vera nokon som les denne artikkelen som sit inne med bilde eller opplysningar om Lovisenlund eller anna av interesse for psykiatrien i Øvrebø gjennom tidene, hadde det vore gildt om de tok kontakt. Det er sett ned ein komite som arbeider med boka, og der er mellom anna to medlemmer frå styret i Øvrebø historielag med: Odd R. Loland og Lars Asbj. Ilebekk. Også desse kan bli kontakta dersom nokon av dykk har bilde, informasjon, dokumentasjon eller andre innspel.)

ÅRSSKRIFT 2010 – Minner fra barndom i Øvrebø –…

Øyvind G. Føreland: I år blir det mye krutt og smellprat. Jeg begynner med Nyttårsaften 1962, bombesprengning ved J. & S. Bjørnshei Bilverksted. – Fetter Stein og jeg lager svartkrutt, og vi tar i bruk Natriumklorat. – Vi klekker ut «ildhjulet», hjemmelaget fyrverkeri. – Vi lager raketter og bomber. – Julesmell, jeg blir skadet og havner på Sykehuset 24. desember, på selveste julaften.

Bror min, Ingvar Johnny, var 20 år gammel, og i militæret i Nord-Norge. Han kom hjem på juleperm, og i bagasjen hadde han med seg en del tomhylser fra en luftvernkanon. Disse hylsene tenkte han var ideelle å lage små bomber av, og det ble også gjort. Tomhylsene ble fylt med natriumklorat, det ble stukket inn en snabb med svartkruttlunte, og åpningen ble klemt igjen. Så bar ferden opp til J. & S. Bjørnshei Bilverksted, (nå Øvrebø Karossseri), som var temmelig nybygget da. Det var en stor utfylling i enden av bygningen, og en stor haug mot Mølla skole. Som alle skjønner var dette et ypperlig velegnet sted til å kaste ut bombene Ingvar hadde laget. Tomhylsebombene smalt noe aldeles voldsomt husker jeg. Ingvar brukte også natriumklorat blandet med sukker kun til å brenne for det eventyrlig fine lysets skyld, og det røyk nesten like bra. Ingvar hadde 8 års alder i forsprang på meg, og kunne derfor begynne å bruke natriumklorat før fetter Stein og meg. Men vi tok det igjen siden, med renter og rentesrenter, siden vi var to til å finne på ting.

Fetter Stein Føreland og jeg fant på mye gøy sammen, og her vil jeg fortelle om da vi prøvde å lage krutt. I en eller annen publikasjon fant vi ut at svartkrutt bestod av 3 ingredienser, nemlig svovel, salpeter og kull. Det skulle lages av ca 3 deler salpeter, 2 deler trekull og 1 del svovel. Hos en fargehandel fikk vi tak i stangsvovel, kull var det i ovnen, og salpeter, (beregnet for hagen), hadde vi hjemme. Alle ingredienser ble knust etter alle kunstens regler, og deretter blandet sammen enda bedre. Da vi med svart fingre (kullets skyld) og godt mot regnet knusing og blanding for perfekt utført, var det store øyeblikket kommet. Gjett om spenningen var stor! Men testen ble rett og slett en gedigen nedtur, for det var bare så vidt kruttet ville brenne. Etter alt arbeidet vi hadde nedlagt, var det rett og slett ytterst nedslående. Dette var første og siste gang vi prøvde å lage svartkrutt. Heldigvis var det i disse tider andre muligheter for å skaffe seg smellstoff, og dermed går vi over til; natriumklorat.

Det er nok ikke mange i Norges land som har eksperimentert så mye med natriumklorat som Stein og jeg. Vi har lykkeligvis begge to fremdeles alle fingre og øyne intakte, vi har heller ikke brent ned noe, men det er kanskje ikke bare vår egen skyld? Natriumklorat er et meget effektivt ugressmiddel, og det dreper det meste tror jeg. Det var et spennende stoff å eksperimentere med, og vibrukte det på forskjellig vis. Midt på 60-tallet kunne natriumklorat fremdeles kjøpes fritt på Samvirkelaget i 5 kilos spann, men i dag trenger en tillatelse fra politiet. Grunnen er alle ulykkene med personer som lekte med stoffet. Det jeg skal fortelle nå er tøffe ting, så følg med godtfolk, men ikke prøv på det samme selv!!! Heldigvis er nok sjansene minimale nå, for jeg tror det er vanskeligere å få tak i natriumklorat enn dynamitt. Det er bra for stoffet er farlig å eksperimentere med. Dynamitt er et stabilt og sikkert sprengstoff, i motsetning til natriumklorat oppblandet med sukker, som er nærmest umulig å beregne. Dette kommer jeg nærmere inn på i avsnittet om raketter.

(Sikker bruk av natriumklorat: det er kun to sikre måter å bruke natriumklorat på. Stoffet kunne brennes på bakken i god avstand til brennbare ting, eller brukes som ugressmiddel. Natriumklorat blandet med like deler sukker, brant med et skarpt, intenst hvitt lys, og det var utrolig fint å se på. For at blandingen skulle brenne best mulig, var det svært viktig at det ble tømt på et tett underlag, og ikke rett på bakken. Brenning av natriumklorat genererer en svær røyksky, og den kan kanskje minne ørlite grann på røyksoppen etter sprengning av en atombombe).

Ildhjul og Stjernerab: Midt på 60-tallet feiret vi ikke Nyttårsaften med raketter i alle størrelser og utførelser som nå. Da gjaldt det å finne på ting selv. Vi klekket ut noe som fikk navnet «ildhjul». Det ble laget av en fyrstikkeske fylt med natriumklorat og sukker i blandingsforholdet en til en.Eska ble krysstapet godt med maskeringstape, og så ble det stukket et litt nedovervendt hull i hjørnet på langsida med en kvass blyant. Eska ble lagt på bakken med en lunta v blandingen av sukker og natriumklorat, og så var det bare å tenne på.Eska begynte å snurre raskere og raskere rundt med en kraftig stikkflamme, og så tok den fresende til værs. Det var utrolig fasinerende å se og høre på. Rotasjonen av eska fikk det til å se ut som en stor ring av ild, derav det svært dekkende navnet ildhjul. Vanligvis fløy eskene lang over telefonstolpene, men det forekom at de eksploderte. Stjernerab er fremdeles i handelen, og lite tyder på at det vil bli slutt å selge de. Far min hadde laget en bue til meg, og den var ypperlig til å skyte opp stjernerab med. Foran på pila ble stjernerabet tapet på, det ble påtent og skutt opp i lufta med all min kraft. Var en lur og fant seg en haug å skyte fra, kunne pila komme temmelig høyt over havet. Det var jeg, og et sted jeg brukte som oppskytingsplass, var i heia over RV9 i retning J. & S. Bjørnshei Bilverksted. Her hadde jeg en utrolig fin oversikt, og det var svært greit å følge med hvor pilene landet.

Raketter: Selve raketten var egentlig ganske enkel å produsere. Det trengtes et passe stort papirrør, masse maskeringstape og litt kartong. Alt dette fant vi på Føreland Karosseri. Først ble det laget spiss i toppen av papprøret, og deretter ble røret forsterket med noen runder maskeringstape. Til slutt ble det klippet til og og tapet fast tre skråstilte styrefinner. Finnene stakk litt nedenfor rakettkroppen, slik at raketten kunne stå på dem når den ble skutt opp. Nå lignet det på en ekte rakett, og det gjensto å fylle den med rakett-brennstoff. Natriumklorat blandet med sukker var ubrukelig rakettdrivstoff fordi det brant for sakte. Derfor måtte vi lage noe som var atskillig raskere. Løsningen fant vi i avispapir, vann og natriumklorat. Natriumkloraten ble løst opp i lunkent vann i et fat, og det ble lagt nedi avispapir. Fædrelandsvennen var spesielt velegnet til formålet, fordi den var en tykk og tørr (papiret) avis. Når avispapiret var skikkelig gjennomtrukket av natriumklorat, ble det tørket på kjøkkenet på en helt vanlig stor og flat panelovn. De tørkede kruttpapirarkene ble rullet sammen og stukket inn i rakettkroppen, og den var klar for oppskyting. Det nifse med dette krutt-papiret, var at gnissing kunne medføre at det ble selvantenning. Bror min, Ingvar, fortalte at det hadde tatt fyr i lomma på en han kjente. Rakettene hadde kort og variert levetid, fordi sjansen til at den eksploderte var like var like stor som at raketten kunne gå minst dobbel så høyt som telefonstolpene. Det var nemli umulig å lage brennstoffet helt likt fra gang til gang, og toleransen mellom vellykket luftfart og sprengning var små. Den største raketten vår var 80 cm der den sto på finnene. Den ble skutt opp to eller tre ganger før den eksploderte, og på det beste kom den omkring 20 meter opp i været.

Bomber: Vi laget mange bomber i forskjellig størrelse og utførelse, og som oftest brukte vi stålrør for det var det enkleste. Røret ble klemt flatt i den ene enden og fylt med sukkerblandet natriumklorat.. Så ble det stukket inn en lunte og klemt flatt i den andre enden, og sprenglegemet var ferdig til detonering. Denne blandingen var et svært kraftig sprengstoff. og dess kraftigere hylster som ble brukt, jo kraftigere ble eksplosjonen. En gang laget jeg en bombe av en svær mutter, der jeg sveiste tykke stålplater på begge sider. Mutteren ble gravd ned i sanden og antent, og begge platene ble sprengt av. Kruttpapiret som vi brukte til raketter, prøvde jeg i et stålrør som ble tettet i ene enden. Jeg tente med lunte og trakk meg raskt unna, fordi jeg ikke var helt sikker på hvordan det ville gå. Røret eksploderte til tross for at det bare var tett i enden der jeg tente. Dette ga virkelig enpekepinn på hvor kraftig kruttpapiret var. Det jeg nå skal fotelle ble fortalt meg for mange år siden og hendelsen foregikk på broa som ligger midt i sentrum av Skarpengland. Det som skjedde skal ha vært følgende: De hadde kastet en rørbombe i bekken på oversiden av broen. Den eksploderte med et dumpt drønn og sendte en vannsprut over broen, samtidig med at en eldre dame gikk der. Da damen først hørte smellet og så fikk en vannstråle over seg, stoppet hun brått og ble stående helt paralysert et øyeblikk. Da hun kom til sans og samling igjen, satte hun av gårde og pilte bort så raskt bena kunne bære henne. Letter vann- og sjokkskadet kan jeg tenke meg.

Julesmell 1965: Jeg er født på våren 1950, og denne julen var jeg 15 og trekvart år gammel. 24. desember 1965 kunne det gått atskillig mye verre enn det gjord. Det er hevet over tvil at jeg denne ettermiddagen hadde englevakt. Av en rørstump påmontert et trehåndtak, hadde jeg laget noe som lignet en revolver. Røret fylte jeg med natriumklorat blandet med sukker og tente på. Det brant kraftig og lyste skikkelig bra. I et forsøk på å øke effekten, sveiste jeg en mutter foran på røret slik at åpningen ble noe redusert. Det var takket være denne mutteren at jeg havnet på Vest-Agder Sentralsykehus ca. kl. 1700 på selveste julaften- Innsnevringen av åpningen på røret resulterte i at det eksploderte. Rekylen gjorde at håndtaket nesten rev av tommelen på høyrehanda mi, og både tommelen og pekefingeren ble svartsvidde. I skadestedet kunne jeg sehovedsenen til tommelen, og det var et utrivelig syn. Begge øynene mine var heldigvis uskadde, og etter det jeg husker blødde det svært lite. Det var ikke mye gøy å komme hjem med tommelen nærmest «hengende og slenge».Far min kjørte meg øyeblikkelig til sykehuset i Kristiansand. For legen på sykehuset var nok dette en grei liten skade. For meg derimot, var det blodig alvor. Etter en rask og effektiv rens av skadestedet, sying av tommelen og omhuggelig bandasjering, kunne jeg reise hjem og feire en forsinket julaften. Nå skriver vi 2010, og jeg sitter 45 år senere og skriver om denne hjendelsen. Blikket mitt glir ned på handa der det ennå synes et svakt arr, mens tanken mine går opp til Han som ble født i en stall for 2010 år siden. En velsignet jul og et godt nyttår ønskes dere alle!

ÅRSSKRIFT 2010 – Jon Åsen: Øvrebø

Jon Åsen fra Røyknes i Hægeland har etterlatt etter seg en enorm skatt av ufattelige mengder historiske publikasjoner. I tillegg til å ha samlet en ufattelig mengde notater som ble til Øvrebøboka, bind I. Gard og ætt, og bind III Kultursoga, har han også skrevet en rekke artikler, bl.a. om Øvrebø i forskjellige publikasjoner. I 1957 kom Norges bebyggelse ut, et monumentalt verk med bilder og beskrivelse av de fleste hus i bl.a. Vest-Agder, og også Øvrebø. Også der har Jon Åsen skrevet om Øvrebø, og her kan du lese om Øvrebø for 50 år siden.

Flatevidda i Øvreebø herad er 108,98 kvadratkilometer. Mot vest grensar det til

, mot nord til Hægeland, mot aust til Vennesla og Oddernes og mot sør til Oddernes, Greipstad og Øyslebø herad. Fra 1838 til 1861 var Øvrebø saman med Vennesla og Hægeland som «formandskabsdistrikt», men frå 1. januar 1861 blei Vennesla skild ut som eige herad. Øvrebø og Hægeland var då sams herad fram til 1. juli 1896. Sidan har Øvrebø vore eige herad. Det meste av busetnaden ligg i dalstrok som sume stader er breie og romslege, såleis Stallemodalen, Øvrebø-Sangeslandsgrenda, og Homme-Homsteangrenda. Største høgda har Knutane (358 m), og mange andre høgder kring 300 m, såleis Høgåsen (308 m) aust for Sangeslands-vatnet, Blåhei, Slottsheia, Tunballen nær Loland på grensa mot Vennesla, Skulebergåsen og Vardehei. Leinheia aust for Fjellestad er 349 m. Riksvegen Kristiansand – Setesdal går gjennom heradet i ei lengd på 18 km.

Matrikkelskylda i Øvrebø er 262,33 mark. Det er 37 gardsnummer. Størst er Loland med 16 bruk, medrekna dei bruk som har gått ut derfrå. Songdalselva går gjennom heradet fra Finslandsgrensa framom Greibesland, Rollestad, Stallemo, Åsen og Kravlen. Nedanfor siste gården ligg Kravlefossen, 1 km lang og med 90 m samla fallhøgd. Frå gamalt kallar dei eine fallet for Femtenalenfossen og eit anna for Meinurda. Det var leitt å fløyta last her. Alt i1730-åra dreiv kristiansandsborgaren Samuel Mule med store mineringsarbid i fossen. Han hadde fleire mann i arbeid to-tre sumrar og kosta ut nokre hundre dalar på dette. Frå Sangeslandsvatnet renn ei elv om Skarpengland og Engeland, vidare inn i Hægeland og fell i Otra ved Røyknes. Det har blitt flota mykje tømmer i desse elvane. Største vatna er Sangeslandsvatnet, Lolandsvatnet og Hægelandsvatnet. Det finst jettegryter i Kravlefossen, Greipslansfossen og andre stader. Ved Homme er det ei hole i fjellet. Segna seier at det ein gong sprang ein hund inn der. Han kom att på Kile og var då snausvidd. Litt lenger vest i same heia er det ei anna hole som ber namnet Ulvs smie. Holet fortel greit at ho har vore brukt som smie. Ulv Bertorson budde på Homme fyrst i 1700-talet. Namnet hans står hogge i dørhella i huset til Berte Engeland. «V.B.H. 1727» står det.

Det er mange gravhaugar i Øvrebø. Dei fleste ligg på furumonen nord for Stallemogardane. Elles har det vore mange gravhaugar på Greibesland, Loland, Sangesland, Øvrebø, Hægeland og Reiersdal. Sumaren 1922 var konservator, dr. Helge Gjessing til stades og granska 16 av haugane. Det var Øvrebø Sogelag som fekk han hit og heldt gratis arbeidsmannskap dei to vekene granskinga heldt fram. Gjessing var nøgd med denne ferda. Mykje forvitneleg kom fram under utgravinga – leirkrukker, bronsespenner, sylvhekter, toleknivar, spinnehjul o.a. Dr. Gjessing tidfeste haugane til folkevandringstida . kring 400 e. Kr. Dei fleste funna blei gjorde på Stallemo. Der var det under jordarbeiod funne ein sers fin flintdolk frå yngre steinalder, kring 2000 f. Kr. Denne kjøpte Gjessing til Universitetets oldsaksamling. Grav haugane på Reiersdal var lite kjende då, så Gjessing kom diverre ikkje dit. Ånund Reiersdal har sidan funne mange haugar på garden, både kring jordet og i skogen. Han trur og å ha funne leivningar etter gamle hustufter. Det har vore folk frå Oldsaksamlinga og sett på desse, men enno (1956) har dei diverre ikkje blitt granska. Bygdeborga på Prestheia bak Øvrebø Kyrkje er heller ikkje fagleg granska, men det er utan tvil ei bygdeborg som skriv seg frå folkevandringstida.

Alt i 1756 blei det bygd kapellansgard her. Det blei teke ei halv hud krongods frå Øvrebøgarden og ei halv hud krongods frå Sangeslandsgarden og lagt til denne. Fyrste kapellanen var Henrik Ulfson Fordahl, fødd på austre Føreland i Hægeland. Foreldra hans var Ulv Touson Fordahl, fødd Beienestveit, og kona Ragnhild Guttormsdotter, fødd Føreland. Fordahl døydde i 1760 og er gravlagd på kyrkjegarden her. Fyrste soknepresten var Bernt Smith (1814 – 1836). Etter han kom presten Axel Kristian Pharo (1837 . 1846), ein sers myndig herremann. Han var fyrste ordføraren i Øvrebø/Hægeland, og han bygde ny prestegard i 1839, dei husa som står enno. Det er ein sers stilrein og vakker bygning. Pharo flytte seinare til Grimstad og Fjære der han dreiv som skipsreiar.

Av dei meir kjende prestar her er G. Chr. Thorkildsen (1877-1890), seinare biskop på Agder. I 1905 blei Vennesla hovudsokn, og presten då – Mons Olaus Herberg – flytte dit. Då ble prestegarden selt til Øvrebø herad og blei bruka til gamleheim ei tid, men er nå bustad for hjelpepresten i prestegjeldet.

Øvrebø kyrkje ligg sers vakkert til på ein haug tett ved prestegarden mellom Sangeslands- og Øvrebøgardane. Kyrkja blei kjøpt av ålmugen i 1723. Det er ei vakker korskyrkje. I seinare år (1952), er det drive mykje restaureringsarbeide på henne. Gamle farga og bilete har kome fram, og ho er sers pen og uneleg. Alterstaupet er frå 1751. Det blei kjøpt i staden for det eldre staupet som blei stole eit par år før. Kyrkjetjuven var Anders Olsen Høfding,fødd i Sigdal prestegjeld i 1715. Han var illgjeten denne Anders og hadde mange tjuveri på samvetet. Ein gong stal han 220 riksdalar frå ein lensmann i Nedenes len. To gonger braut han seg ut av fengsla og kom på frifot. Hausten 1749 braut han seg inn i Øvrebø kyrkje, og dagane før hadde han brote seg inn i Vennesla og Iveland kyrkjer. Då presten saman med fir soknemenn kom til kyrkja om søndagen, fann dei «bortstjålet kalk og disk som var sølv, og for nogle år siden forgyldt overalt». Tjuven hadde også brote opåp kyrkjekassa og stole pengane. «Ligeledes fant de et menneskes skarn ved alteret at være lagt, samt to skilling på alteret». Fire Ovrebø-karar tok på leiting etter tjuven snarast råd. Det var Kristen Rollestad, Vrål Stallemo, Anders O. Hægeland og Anders E. Håresland. Dei fekk straks spurlag på «en ukjendt mandsperson med et kvindfolk at have reist». På Midtbø i Bjelland hadde han fått ein messingsmed, Knut Sundet, til å smelte kyrkjesylvet. Laurdag morgon, etter ei vekes jakt, kom karane over tjuven på Mjåland ved Lysefjord i Ryfylke. Han blei førd til Kristiansand, og saka kom føre i byting og ekstrarett. Høfding blei dømd «efter Lovens 6. Bogs 17, cap 39. artikkel og forordning af 4. mars 1690 ei alene miste sit liv, men endog efter lovens 16. cap., 4. artikel legges paa hjul og steile». I minesterialboka for Øvrebø har presten skrive søndagen etter kyrkjeranet: «Ve den som berøver, han skal igjen berøves». Presten fekk rett.

Den kristelege verksemda i haradet er gledeleg stor. Sokneprest H. Nordgaard seier m.a. om dette: «Den kristelege onteressa er stor, og det kristelege arbeidet intenst. Personleg kristen tru og medvete kristenliv er det mykje av her. I tidlegare tider har det vore en del større åndelege vekkjingsrørsler, men mindre i det seinare. Den nye generasjonen har glide meir stille inn i det kristne miljø, liv og arbeid».

Vennesla prestegjeld, som Øvrebø høyrer til som anneks, hadde inntil 1939 berre ein prest, soknepresten, med bustad i Vennesla hovedsokn. Men i 1939 blei det tilsett hjelpeprest, som bur i den gamle prestegarden på Øvrebø. For det kristelege og kyrkjelege arbeidet, ikkje minst i anneksa, rorer ein nok seia at denn auka geistlege innsatsen har hatt ein del å seia. Her blir halde fleire gudstenester, folket få oftare sjå presten i heim og skule, ved sjukeseng og rundt om på bedehusa. Over alt er presten velsett og velkomen. Rett nok er det etter måten ein rett sterk kyrkjelyd som høyrer til Den evangelisk-luthersek frikyrkje. Alt frå 1880-åra har dette kyrkjesamfunnet hatt rot her. Men tilhøvet mellom dette og Den norske kyrkja har serleg i dei seinare åra vore stort sett godt.

Det er liten overgang frå det eine kyrkjesamfunnet tilhitt. Nattverdsøkjinga steigsterkt i slutten av 1930-åra og under krigen. Sidan har det halde seg jamt høgt. Søkjinga til sundagsgudstenestene må seiast å vera god, om enn noko ujamn. Dette siste kan skriva seg frå at kyrkjevegen er lang for mange. Når ver og føre ikkje er bra, verkar dette inn på oppslutninga. Ei god hjelp har det vore åra etter krigen med kyrkjeruter som køyrer noså jamt preikesundagane.

Interessa mellom folket for kyrkjehuset har gjeve seg mange tydelege utslag. Nokså omfattande oppussing- og restaureringsarbeide som nemnt utført med kyrkja,som gjenom dette er blitt mykje vakrare og betre. Det kristelege lekmannsarbeidet blir drive rundt i krinsane. Menn og kvinner i ikkje lite tal står trufast i tenesta på ymse vis.Sundagsskular og ei heil rekkje foreningar for indre og ytre misjon er i gang. Organisasjonane desse er tilslutta er Det Norske Misjonsselskap, Misjonssambandet, Santalmisjonen, Finnemisjonen, Landsindremisjonen, Det Vestlandske indremisjonsforbund, Det Blå Kors o.fl. År om anna blir det ofra mykje pengar til misjonsarbeidet. I vinteråret serleg er møteverksemda intens, ofte med møte kveld etter kveld, veke etter veke, ved tilreisande emissærar.

Øvrebø fekk ordna skuletilhøve med den «skuleordinansen» som blei vedteke på Odde i Oddernes 1764. På det møtet var det målsmenn frå kyrkja, amtet og ålmugen. Etter dette vedtaket skulle sokna delast i to «skoledistrikt», eit vestre og eit austre med ein lærar i kvart. Læraren i vestre distrikt var samstundes dekn ved Øvrebø kyrkje. Lårarane ble lønte av ålmugen med ei viss avgift på kvar hud skyld. Deknen hadde dertil noko offer. Denne omgangsskulen rådde grunnen kring 100 år framover. Læraren traska rundt frå gard til gard med læremidla i eit skrin på ryggen. En flokk born fylgde han i næraste krinsen. Skuletida var så ymis, fra ein dag opp til 10 – 12 dagar på kvar gard, etter storleiken på garden. Husfolket på garden skulle gje husvære og mat til læraren så lenge han var på garden. Det same fekk born med for lang veg til å gå heim. I 1820-åra fekk born jamt over kring 12 skuledagar årleg. I 1841 drøfta dei eit framlegg om fast skule i Øvrebø. Heradstyret meinte at «locale omstændigheder hindrer samme i at være hensigtsmæssig». Likeeins fall eit framlegg frå bispen om å tilsetje ein tredje lærar.

I 1850 blei det likevel vedteke at det skulle vere fast skule i Øvrebø. Ved kongeleg resolusjon blei soknepresten plikta til å gje grunn frå prestegarden til tuft og lærarjord. Men også i 1862 nekta heradet løyving til ein tredje lærar. Det var fire skulekrinsar då. I 1865 blei det skipa ein femte krins. Då var godgjersla til læraren for kost og hus 20 skilling, og for fatigborn 8 skilling døgeret. I 1879 var det 140 skuleborn i sokna, og av desse var 136 i fast skular. Det vart då kjøpt hus til skulen i Ilebekk krins. Der det ikkje var skulehus, hadde dei leigd «rotestover» til skulen. Med skulelova i 1889 blei heradet meir suverent i skulestyringa. Då kom det eit heradvalt skulestyre i staden for «skolekommissionen». I 1892 var det todels skules i alle krinsane så nær som Eikeland krins, og det same året kom det framlegg omframhaldsskule saman med Hægeland. Ein fekk avgangsprøver for uteksaminerte elevar fra 1905. Nynorsk blei samrøstes teke til hovudmål i skulen i 1909. Frå 1920 er det skulehus i alle 5 krinsane.

I tida 1918 – 1924 hadde heradet framhaldsskule saman med Hægeland og Finsland. Nå har Øvrebø hatt obligatorisk framhaldsskule i mange år, med 18 veker teori, 6 veker handarbeid og sløyd, dertil 4 veker husstellopplæring for både gutat og gjenter. Bygda er svært glad i denne skulen.

Etter kommunevalet hausten 1955har heradstyret 13 medlemer. Av desse har Arbeiderpartiet 2 representantar, Kristeleg Folkeparti 2 og borgarleg samlister 9 representantar. Det er ikkje tilsett heradsekretær. Heradet er skuldfritt. Det eig den gamle prestegården, ein verdfull eigedom, og vidare er det eigar av ei stor tyskerbrakke, der det har ymse kontor for heradskassa, lensmann, forsyningsnemnd o.a. Det disponerar vidare 9 husvære i dette og andre hus det eig. Det har også lagt opp ymse fond. Etter krigen har det vore store utlegg til skulehus og vegbygg, så det har vore vondt å få balanse i budsjettet. Skattøret er 18, tabell A. Truleg er heradet nå over verste kneiken.

(Neste del av Jon Åsen´s beskrivelse av Øvrebø i 1950-årene kommer i Årsskriftet for 2011.)

ÅRSSKRIFT 2010 – Skattelikning for Øvrebø 1935 -35

Det er stadig i 2010 diskusjon om skattelikninger skal offentliggjøres – i 1936 ser det ut til å ha vært helt vanlig:

Dette er dei som betaler mest kommune og statsskatt (Eigedom, inntekt, kommune- og statsskatt): Henrik Reiersdal: 125000 – 7900 – 1311 – 384 Anders Skarpengland: 57000 – 6700 – 1303 – 228 Øvrebø & Hægeland sparebank: 169600 – 6484 – 923 Thv. Haugenes: 15400 – 4393 – 777 – 104 O. S. Ilebekk: 15000 – 4600 – 692 – 68 T. Håverstad: 1000 – 4660 – 690 – 57 O. P. Fivelstad: 35000 – 4700 – 664 – 82 Aase Engeland: 68000 – 2604 – 663 – 85 T. Mindrebø: 21000 – 4000 – 646 – 76 Søren O. Loland: 9000 – 4035 – 535 – 39 Albert Skarpengland: 78000 – 3000 – 499 – 93 Olav Løvsland: 10000 – 3700 – 480 – 42 Gunhild Loland: 2000 – 3087 – 480 – 55 Torvald Vehus: 14300 – 2886 – 463 – 41 Torjus Horrisland: 35000 – 2300 – 422 – 39 Osulf Haaverstad: 10000 – 2730 – 410 – 37 Sigurd Bjorli: 0 – 2620 – 396 – 44 Olav Skarpengland: 38000 – 2700 – 375 – 17 Henrik Sangesland: 26700 – 1759 – 348 – 11 Gunnar E. Due: 34900 – 1151 – 347 – 0 A. S. Hægeland: 28000 – 1513 – 300 – 12 Sverre Skarpengland: 7300 – 1900 – 296 – 0 Trygve Foss: 20000 – 1781 – 287 – 8 Gunder Iveland: 39000 – 1500 – 285 – 18 Sverre P. Ilebekk: 1700 – 1908 – 275 – 0

I år er det 70 år siden  2. verdenskrig begynte

Som et lite minne gjengir vi her deler av et brev fra en familie på Homstean som forteller litt om hvilke forandringer det hadde blitt i det daglige liv.

…………. den 17/7 – 1940 Kjære dere alle tre i Granli. Tusen tak for brevet som vi fik fra dere. Det var godt der var kommen vel hjem i jen. Det er underlige tider vi lever nu i. Vide vorden det blir til slut om det kan bli Tyskland som kommer til at vinde. Her er mange Tyskere i Øvrebø nu. Bedehuset er uptat, i skolehuset bor di ogsaa. Heime i ……… bor de ogsaa. Der er 3 i den ene stua. 1 underoffiser, og 2 soldatter. Det første laa der 2 ute i skaalen i uthusan. Dei stelte hestan som di har her, men nu ligger de vist på Bedehuset, saa gaar de her uppe om dagene og styller hestene. Vi har 4 hester som staar under løane. 4 staar der borte med Lyngmoen i bua. 6 gaar øst i skogen. ………….

ÅRSSKRIFT 2010 – Portrett intervju med Gunnar Wehus Kviengen

Når en kjører mot sør på Setesdalsvegen kan en skimte en gård til venstre når en kommer over Vehustoppen. Nå har Terje Wehus overtatt gården og ryddet sli at en har fri sikt til den, men tidligere lå den skjult bak trærne. Bjørn Ilebekk skrev i 1975 en stil som skulle være et portrettintervju. Han valgte å skrive om Gunnar Wehus som den gang bodde på denne gården, Kviengen. Vi har fått lov å gjengi intervjuet.

Det ligger en liten stue oppe i lia. Omkranset av noen frukttrær og med en heller falleferdig låvebygning i bakgrunnen, gjør den på ingen som helst måte krav på noen større oppmerksomhet. Heller ikke husbonden er av typen som skyver seg lengst fram når det byr seg et høve.

Gunnar Wehus har passert de fem og sytti. Han er ikke fullt så lett på foten lenger, må puste litt mer i de bratteste kneikene. Den fyldige hårmanken har gråskjær i seg, men slett ikke så mye. Bak buskete øyebryn lyner det nå og da i øyekroken, kanskje et glimt av eneboerens mistenksomhet.

Du har det fredelig her oppe, Gunnar, sier jeg. Jo da, han er da enig i det, så mange forstyrrelser er det ikke. Jeg spør så om han er spesielt glad i stillhet og ensomhet. Ja, svarer han, stillheten er blitt en del av hans liv, men han liker å omgås mennesker, har ofte besøk, og han liker å dukke ned i gamle minner og gammel tid. Han kan ikke tenke seg å flytte inn i blokk, han blir for ufri der. Han har skogen like innpå seg og ferdes mye i Guds frie natur, tar enda til seg av naturens tale. Han har kjøpt til en del mål verdifull skog, er konge i eget rike. Så forteller han om den tidenda det virkelig var vilt å få tak i. Nå er det mindre liv i skogen, han mener forurensingen får ta skylden for det.

Gunnar bor enda i sin barndoms stue. Den bærer preg av unkarens vaner og uvaner, men en slik stue er i all sin enkelhet dyrebar for en som har slitt sine barnesko der.

Men Gunnar har drevet noe av hvert gjennom årene. Tidlig måtte han begynne arbeidsdagen sin. Det var strev for å få endene til å møtes. Mor og far dro på årene, unggutten fikk byrder og ansvar. Det var vanskelig å få seg arbeid for en som måtte ut og tje til sitt brød. Kunne en få seg arbeid med vedhogst noen måneder, var det nok av dem som var misunnelige. Så har han da drevet med ved- og tømmerhogst, stavskjæring og murerarbeid, og det er alminnelig kjent at han gjorde sitt arbeid nøyaktig og samvittighetsfullt. Men Gunnar har også vært borte i finmekanikk, for år tilbake drev han mye som urmaker og det er ikke få klokker han har «fikset» til.

Det henger 3 – 4 nydelige fioliner på den ene veggen. Den ene av dem er ikke riktig ferdig ser det ut til. Det er husbonden sjøl som er mester for dem. Han er tydeligvis en tanke stolt av arbeidene sine, har ingenting i mot å vise dem fram. Bunnen og lokket er laget av furu og gran, men sidene er av tysk bøk. Han sier det er Stradivariusmodellen han bruker, fint skal det være. Jeg spør hvor mange fioliner det har blitt gjennom årene, men det greier han ikke å finne ut av. En del er det nå blitt, den første var ferdig da hanvar femten år! Og felene er spredt rundt omkring. To av dem han har gjort ferdig nå, skal sendes til Amerika, så Gunnar er blitt internasjonal felemaker.

Far til Gunnar var lærer. Han fikk biskopens attest for å være «amtets dyktigste lærer at katekisere», og jeg lurer på om sønnen tenkte å gå i fars fotspor, velge skoleveien. Nei, i grunnen ikke, forteller han, det var ikke som i våre dager i den tiden. Samfunnet hadde ikke så mye bruk for skoleutdannede mennesker, men han har lest mye og er vel orientert om aktuelle saker. Han ser ikke så veldig lyst på framtida når det gjelder den politiske situasjonen i verden i dag. Så lenge stormaktene fortsetter opprustningen, vil det bli uro og spenning, mener han. Det er nedrustning som må til, hvis ikke er en storkonflikt uunngåelig, slår han fast. I dagens situasjon ville han ha nektet militærtjeneste, sier han. Det er ungguttene som har makten. Hvis de bare hadde mot og vilje kunne de utrette veldig mye for fredens sak. Når det gjelder de store sammenslutningene, som også Norge prøver å bli med i, kan han ikke avgjort si for eller i mot. Det er noe som følger med tiden, verden blir mindre, vi blir mer avhengig av internasjonalt samarbeid. Vi får veie fordeler og ulemper mot hverandre. Vi får finne oss i å gi avkall på mye, til og med vår nasjonalitet, drsom vi kan tjene noe på andre måter.

Gunnar synes han har det godt. Han tror ikke det er riktig å tale om de gode, gamle dager. Menneskene hadde det mye hardere økonomisk da, og når det gjelder sosiale trygder og sosial hjelp kan en ikke trekke sammenligninger i det hele tatt. Han forteller om en stakkars legdekall som måtte gå en fire – fem kilometer vinterstid for å komme ilegd hos en bonde, men han nådde aldri fram, ble funnet igjen i en snøskavl, stiv helt igjennom. – Men han synes folk er rastløse i våre dager, de er for opptatt med all verdens ting, selv om arbeidsdagene blir kortere og kortere. Menneskene må lære seg å åpne seg mere for hverandre, hjelpe hverandre med problemer og vansker.

Selv virker Gunnar så uendelig rolig og trygg. Når han driver med felene sine, når han ferdes i skogen, når nettene blir lange, har han tid til å tenke, filosofere. Men det er likevel ikke noe spesielt problem han prøver å finne en løsning på. I tredve år prøvde han å finne en løsning på tilværelsens gåte, sier han. Da måtte han gi seg, forstanden strakk ikke til. Han innså hvor begrenset mennesket er, hvor relative de fleste ting er. Men han fant noe som ikke var relativt, noe som viser vei selv ut over dette livet, nemlig den gamle husbibelen som gikk i arv fra far til sønn. I den har Gunnar funnet trøst og hjelp, slik at han ser framover med håp og forventning Han anbefaler den gamle Boken på det varmest, ikke minst til unge mennesker.

Den gamle mannen har funnet fram kniv og høvel og pusser og steller med den ene felen som ikke er ferdiggjort. Han er så ivrig at det er rent moro å s. Selv sier han at tida ikke strekker til, den ene dagen etter den andre flyr av sted. Det er nok så at Gunnars stue er lite å se på, moderne mennesker ville vel knapt bo der. Men det viser i alle fall at det ikke bare er ytre ting som skaper lykke og trivsel. En forlater Gunnar rikere til sinns enn da en kom, glad over at det finnes mennesker som har funnet en mening med livet og er glade og tilfredse.