ÅRSSKRIFT 2005 GÅRDKJERRING

Brit Håverstad forteller hvordan det opplevdes å komme som ung gårdkjerring til Nordhagen.

Hvordan opplevdes det å komme som ung gårdkjerring til Nordhagen?

Ja, jeg kom her i 1964 som gårdskjerring, men har nok aldri praktisert som det. Åsulv hadde en fast ansatt i fjøset, og ellers hjalp jo pasientene til. Det hendte at jeg kjørte traktor av og til, men jeg deltok veldig lite.

Åsulv var jo veldig smart som giftet seg med en som var utdannet som sykepleier. Jeg hadde alltid sagt at gårdskjerring skulle jeg aldri bli, men der tok jeg jo feil. Fordelen har jo vært at jeg aldri har behøvd å søke etter jobb, jeg hadde arbeid rett over veien. Egentlig hadde jeg tenkt å utdanne meg til operasjonssykepleier, men i stedet ble det altså psykiatri jeg utdannet meg i.

Jeg hadde tidligere jobbet på Aust-Agder sentralsykehus. Jeg begynte å arbeide på Lovisenlund nesten med en gang jeg flyttet opp her, og jobbet fast her i over 30 år. Nå jobber jeg bare som vikar.

Det varierte noe med hvor mange pasienter her var, men det lå mye mellom 35 og 40 stykker og på det meste hadde vi 50 pasienter. Det var ikke mange ansatte. På det meste var det 10 fulle stillinger, men vi var også nede i 7 stykker. Av disse var veldig mange deltidsansatte. Det var andre tider enn det er i dag, det kan ikke sammenlignes, heldigvis.

På en vanlig hverdag fortonte dagen seg for beboerne som på enhver gård. Det var de daglige gjøremålene. Det gikk nesten automatisk, for alle visste hva de skulle gjøre.  Noen redde senger, noen tørka støv, noen vaska golv. Noen var på kjøkkenet der de dekte bordet, kutta opp brød, dekte av bordet, vaska opp. En kokte kaffen, en annen poteter. De var engasjerte hele tiden og det tror jeg var bra for pasientene, for de følte at de var til nytte.

Høydepunktet i uka var når Kjell Skarpengland, den ene uka, og Steinar Ilebekk den andre uka, kom med butikken. Noen av pasientene gikk nok ned til butikken på Skarpengland, men det var høydepunktet når de kom opp med butikken her på Nordhagen. Andre gikk til byen med bussen for å handle større ting. Nå går det jo ikke noen buss her.

Om kveldene ble det litt TV-titting, eller de spilte. Jeg husker særlig noe fra det første jeg kom her: de spilte poker, og det syntes jeg var forferdelig. Men de spilte jo for 5-, 10- og 25-øringer. Jeg husker godt en gang de satt og spilte her inne. Plutselig fikk de det så travelt. Pengene forsvant ned i lommene og en puttet kortstokken opp i skyggelua og så sa de: ”Presten kommer!!”

Flere av pasientene var ganske musikalske. Noen spilte piano eller orgel og andre trakterte trekkspill. Når det var andakt her var det alltid en som spilte til sangene.

ÅRSSKRIFT 2005 NORDHAGEN

Lovisenlund psykiatriske sykehjem

Historielaget er opptatt av å ta vare på historien om ulike virksomheter i gamle Øvrebø kommune. Vi har tidligere skrevet om Åsen sykehjem og hadde avtale med Åsulv Håverstad om at han skulle fortelle historien om Nordhagen, men slik ble det aldri. Vi er derfor svært glade for at Britt Håverstad sa seg villig til å fortelle de hun vet om det som skulle bli Lovisenlund psykiatriske sykehus til Arnhild Bårdsen som intervjuet og Olav Upsahl som tok intervjuet opp på video og senere har spilt det inn på DVD-plater. Britt ble som kjent gift til gården og har opplevd utviklingen gjennom de siste førti årene. Her følger et omarbeidet sammendrag av intervjuet:

Bakgrunnen for at Torje Håverstad startet med psykiatrisk sykehjem var at han jobbet som psykiatrisk sykepleier på Eg Asyl. Den gang, for cirka 70 år siden, var det store sovesaler på Eg, der cirka 20 mann bodde. Der var gitter foran alle vinduene, dørene var låst og der var store luftegårder med høye gjerder. For noen var det nok trygt å bli skjermet på den måten. Vi må huske på at det er sytti år siden dette og at det den gang var lite medisinering. Når pasientene ble utagerende og til tider voldelige, så ble de lagt i tvangstrøyer eller tvangsseler for ikke å skade seg selv. Noen pasienter ba om å bli lagt i seler når de merket at de ble dårlige, for da visste de at de kunne skade seg selv og de kunne skade andre.

Torje Håverstad var en framsynt mann, forut for sin tid. Han hadde en helt spesiell evne til å omgåes pasientene. Da han la fram planene om å starte sitt eget private sykehjem, møtte han mye motgang. Han ønsket at pasientene kunne gå fritt omkring, ingen låste dører, ingen luftegårder. Men han møtte også velvilje og oppbakking på planene sine og det resulterte i at han startet med sykehjem. Pasientene skulle ferdes fritt, de skulle ha mindre sovesaler og han la vekt på at de skulle delta i de daglige gjøremål både ute og inne.

Den faglige bakgrunnen for dette arbeidet hadde både Torje og kona Lovise i sin utdannelse som sinnsykepleiere som det het den gang, og de hadde begge to arbeidet i mange år i psykiatriske institusjoner.

Allerede i 1928 startet Torje opp virksomheten i barndomshjemmet sitt på Sandrip. Han og Lovise giftet seg i 1933, og da leide de et hus på Lykkedrange i Høvåg, der de også begynte å ta mot pasienter. Så ble Øvrebø Prestegård stående tom og da leide de den fra 1934 til 1946. Gården Nordhagen kjøpte de i 1939 av Alf Albert som også hadde en stor gård på Grim ved Kristiansand. Hver vår gikk han med dyrene fra Grim og opp til Nordhagen og var der hele sommeren, og om høsten fraktet de dyrene ned til Grim igjen.

Den første tiden hette det Håverstad Psykiatriske Sykehjem Nordhagen. Rundt 1970 endret en navnet til Lovisenlund Psykiatriske Sykehjem. Vi følte det helt naturlig å kalle det opp etter Lovise, som la ned et enormt arbeide her

Nordhagen var Vest-Agder fylkes største gård og det var melkeproduksjonen som var hovedbeskjeftigelsen. Da Britt kom til gården i 1964 var det 24 melkekyr i fjøset. I 1973 sto det nye fjøset ferdig og det var bygget for løsdrift og på det meste hadde de mellom 80 og 90 melkekyr i en del år. Pasientene deltok i den daglige driften. En del av dem hadde en fast oppgave ute på gården eller inne på sykehjemmet. Ute var det å være med i fjøsstellet, særlig før fjøset ble ombygd. Da Britt kom til gården hadde de to hester på stallen, men før den tid hadde de opp til 8 stykker, og da var det pasientene som hadde ansvar for dem. Om vinteren arbeidet de med snøskuffing, tømmerkjøring, vedhogging og brøyting. Mye av det foregikk med hest. Om sommeren, som jo var en veldig travel tid, var de med i høstonna før en gikk over til å legge alt i silo. Før det var det på den gammeldagse måten med hesjing. Noen hentet staur, noen satte staurene i jorda, noen hengte på hesjetråd, noen dro høy til hesja, noen la høyet på hesja, noen rakte. Det kunne være opp til 20 mann på jordet da.

Ellers hadde noen ansvar i fjøset og var med og melka, og noen skulle få vinterveden i hus. Om høsten gikk det også mye på bærplukking, det var særlig to stykker som var enorme til å plukke blåbær og tyttebær. Svigermor hadde en del hagebær som ble safta og sylta. Husk på at det var opp til 40 mann som skulle holdes i kosten.

De første 20 årene jeg var her kom pasientene fra Eg.

Mange var fra vest i Vest-Agder og også noen fra Rogaland. En stor prosent var fra Lista, Farsund og Mandals-området. De fleste pasientene som kom her, ble boende her, med unntak av noen få som hadde et hjem å reise tilbake til. Nordhagen og Lovisenlund ble hjemmet for veldig mange. Her døde de og flere ble gravlagt ved Øvrebø kirke. Vi hadde en som var her i over 40 år og for et par år siden flyttet han til hjemstedskommunen og fikk en trygdeleilighet der. Rett før Åsulv døde var vi og besøkte han og det gikk bra, og det syntes vi var veldig godt. Men noen hadde jo veldig lite kontakt med familien sin og ble altså værende her. Kom de inn i systemet tidligere, var det håpløst å komme ut av det. I dag er det veldig vanskelig å komme inn, men alt for lett å komme ut. Men heldigvis har det jo skjedd store forandringer i psykiatrien, den er blitt mer tilgodesett, og det er ikke lenger så mystisk og skremmende som det var før. Pårørende er blitt dradd mer og mer med i behandlingsopplegget. Men vi har fremdeles ganske mange svingdørpasienter, så det er ganske langt fram.

Har det vært store endringer i typen pasientene i den tiden du har arbeidet og vært leder her?

Har for eksempel medisinering ført til stor forandringer?

Ja, til de grader!! Før var det jo stort sett eldre, schizofrene pasienter som var ”utbrente” som var innlagt her. De trengte liten eller ingen medisinering, selv om det var enkelte som gikk på ganske store doser. Men på de førti åra jeg har vært her har det vært enorme fremskritt når det gjelder det med medisiner. Som jeg sa tidligere ble de som kom her stort sett værende her og regnet Lovisenlund som hjemmet sitt. Kommunene hadde ikke tidligere noe tilbud til psykiatriske pasienter. Nå er hver kommune pålagt å skaffe bolig og følge opp de som blir utskrevet. Det er bygd dagsenter med psykiatriske sykepleiere. På Lovisenlund er det ikke lenger noen som bor fast. Som regel kommer de inn for et tre ukers opphold. Noen blir litt lenger og andre har faste avtaler at de kommer opp her hver sjette uke og noen kommer i helgene. Det er veldig høyt kvalifisert personale her nå, de fleste har spesialutdannelse. Her er psykolog og psykiater daglig, så det er jo en underavdeling til Eg. Lovisenlund blir nå drevet av staten og det er staten som leier Lovisenlund av familien Håverstad.

Du har født fire barn her på gården. Hva slags forhold hadde detil pasientene?

De hadde et fantastisk godt forhold til de fleste. For våre barn ble pasientene en del av deres hverdag. Noen av dem ble som et familiemedlem, som en bestefar. Jeg tror at barna lærte at sjøl om vi er forskjellige så har vi det samme menneskeverdet. De lærte å respektere hverandre på den måten. Etter hvert som jeg fikk mine fire barn trengte jeg jo barnepike, for jeg var jo i full jobb, og jeg hadde tre stykker som i tur og orden passet våre barn. Barna ble jo veldig glade i ”mennene” og det var jo gjensidig. Jeg husker spesielt når Solås døde, alle kjente jo Solås. Da han døde bodde Åsta Lovise i Oslo, men hun måtte hjem til begravelsen, for som hun sa: ”Det er jo som om jeg har mistet bestefar.”  Og Solås, han passa på: han hadde sitt soverom i andre etasje og senga sto slik at han kunne se rett bort på inngangspartiet til huset vårt. Så når barna begynte å bli tenåringer og var ute og kom seint hjem, så sov ikke Solås. Han satt i senga og refererte alt som hendte når de sent på natt kom hjem,

Høytidene, hvordan ble de feiret?

Ja, jula var jo ei spesiell travel tid med lite tid til privatliv. I en del år hadde vi julefeiring sammen med pasientene, for bemanningen var den gang så liten at det var bare Åsulv og jeg som var til stede. De første årene jeg bodde her var vi sammen med svigerfar og svigermor som bodde borte på sykehjemmet og da var det jo naturlig at vi var sammen med pasientene også. Men da svigerfar døde var barna blitt så store at da protesterte og ville ha jul hjemme, så da måtte vi voksne springe fram og tilbake mellom sykehjemmet og huset vårt.

Jula ble forberedt som i et vanlig hjem med vasking, pynting, baking. Lille julaften kom alltid prestefamilien som bodde nede i prestegården opp her, og da hadde vi andakt og gikk rundt juletreet og koste oss sammen. På julaften var det middag med hjemmebrygga øl og kaker og det som hørte til, og pakker, det var høydepunktet. Noen fikk jo pakker fra sine, men det var en ganske stor del som var glemt som ikke fikk noe og da var det veldig viktig at vi hadde pakker til de.  Det var jo noen som var så heldige at de reiste hjem til jul. Men jeg husker godt at det var noen pårørende som fortalte at de hadde sagt at de ville ikke hjem selv om de kunne, det var her de ville feire jul. En annen var hjemme på julaften, men da ba han tynt om han ikke kunne få lov å reise ”hjem” igjen, og det var jo godt å høre både for oss og de pårørende. Vi ville jo gjerne at de skulle trives.

Er det noen spesielle episoder du kunne tenke deg å trekke fram?

Det var jo mange av de gamle her som hadde spesielle ideer. En skulle aldri gå med noe av lær. Så han gikk bestandig på gummisko eller gummistøvler. Han var også en ivrig potetdyrker og hadde en potetåker inne i skogen. Men han skulle ikke gjødsle, ikke med kunstgjødsel og ikke med naturgjødsel, men han skulle ha sagespon!! Når han skulle høste potetene var de jo ikke så store, jeg tror noen ikke var større enn neglen på lillefingeren. De kom han med, for det var ”den lille ungen i huset” som skulle ha de potetene. Hver gang Steinar eller Kjell hadde vært her med butikk kjøpte han alltid de minste sjokoladene, og de var til ”den lille ungen”, og den gang var det Torje Olav.

Den gangen vi hadde fått Torje var det ikke snakk om noen barselpermisjon. Jeg tok barnevogna og ungene med over til sykehjemmet.  Torje var vel ikke mer enn tre uker, og så satt gamle Torkel der. Jeg tok Torje opp av vogna og la han i fanget til Torkel. Jeg kan ennå se han for meg, tårene begynte å trille og øynene skinte som stjerner, de som ellers var matte og sløve. Det var noe med å bli vist tillit!

Mange av pasientene var veldig slagferdige. En av pasientene var død, og en annen, som var veldig glad i mat, kom hen og spurte: ”Han rakk vel frokosten?”

Eller en annen: jeg satt og pratet med en, han var fra Kristiansand. Vi satt og snakket om gamle dager og han fortalte at i gata der han bodde, der hadde de munker! Hjemme i mitt barndomshjem var munker noe gamle Amanda bakte og jeg tenkte bare på slike munker da jeg svarte: ”Kan du tenke deg noe så godt som slike nystekte munker til kaffien?” Han ser på meg med øyner så store som …, reiser seg opp og sier: ”Å gud, de var katolikker!”

Til slutt, hvordan har det vært for deg å jobbe i psykiatrien i alle disse årene?Jeg har jo jobbet her sammenhengende i 30 år, og det har vært noen interessante år. Jeg har fått lov til å følge med utviklingen i psykiatrien. Selv om det har blitt mange og lange arbeidsdager og mange tøffe tak, men når jeg ser tilbake ville jeg ikke ha vært det foruten. Det har vært strevsomme, men givende år. Det er veldig spennende å få lov til å jobbe med mennesker. Selv om du vil og må gi av deg sjøl, så får du så mye tilbake. Det er så mange forskjellig tragiske hendelser og tragedier, og da synes jeg det er fantastisk å ha fått lov til å lette litt på det trykket som mange av de går og bærer på, og å ha tid til å lytte og at de får den følelsen at noen har tid til dem. Det er så mange ubrukte ressurser i hver enkelt av dem, og da tror jeg det er viktig å huske på at de får føle at: jeg er syk, men jeg er frisk også. Da er det viktig å kunne få lov til å bygge på det friske i det syke.

ÅRSSKRIFT 2005 – MINNER FRA ØVREBØ

Minner fra en barndom i Øvrebø.

Av Øyvind G. Føreland

Jeg heter Øyvind Gunnar Føreland, og kom til verden den aller første vårdagen i 1950. Bortsett fra et par tre år har jeg bodd all min tid i Møllebygda her på Skarpengland.

I denne artikkelen skal jeg fortelle fra min oppvekst, og jeg begynner så langt tilbake som jeg husker. Fetteren min, Stein Føreland, var min beste kamerat i de tidligste barneårene. I flere år var det en fast regel at jeg tok en rask visitt til han på selveste Julekvelden, etter at julepakkene var åpnet. Nysgjerrigheten var stor, og Stein bodde kun et drøyt steinkast unna.

Våre foreldre dreiv A & G Føreland Karosserifabrikk og Maskinverksted, og her hadde vi rik tilgang på prima kassebord i mange størrelser. Dermed falt det naturlig å slå seg på hyttebygging i fritida. Jeg vil tro vi var i 6-8 års alderen da vi fant en grei hyttetomt rett oppi skogen der Stein bodde. ”Sanden” kalte vi den utvalgte plassen fra den dagen. Like bak der vi satte opp hytta var det tatt ut en god del sand, og dermed var det blitt ei grei hole inn i skråbakken. Her bygget vi oss en svært primitiv utedo. Den besto av en enkel treramme med bord på toppen, og der ble det skåret ut et hull i passende fu-størrelse. Vi hadde også en slags brønn i denne samme hola, men selvsagt tilstrekkelig høyere plassert enn dassen. Noe som var litt dumt med brønnen, var at vannet forsvant om sommeren når det var tørt, og tørsten var på topp grunnet sommervarmen. Av en eller annen grunn ble en av de andre ungene i bygda så ilsken på Stein og meg, at han rappet utedassen vår og heiv den i Møllebekken, som da rant flomdiger gjennom bygda. Det nyttet lite å irritere seg over rappet og flomtatt dass, så det var bare å snekre en ny. Den første hytta vår var ikke av beste kvalitet, så etter en tid måtte vi bygge ny. Rivinga ble gjort på den enkle måten at hytta ble puffet utfor kanten, og der reiv den seg selv nedetter skråningen. Etter det jeg husker bygget Stein og jeg 3 hytter på ”Sanden”, før vi sluttet med hyttebygging der. I den siste hytta hadde vi en liten vedovn som far min hadde laget.

Jeg må også ha med noen minner fra Mølla skole der jeg gikk i 1. klasse fra 1957. I første og andre klasse hadde vi ei lærerinne som hette Gunhild Loland. På denne tiden var ho ingen ung dame lenger, og hørselen hadde også begynt å skrante. Dette var ikke lite plagsomt for målsvake, sjenerte småbarn, da det kunne by på store problemer å gjøre seg hørt og forstått. Løsningen ble at frøken Loland stod ved siden av eleven som skulle ytre seg. Dette var nok helst litt flaut, men da kunne alle fall frøken høre det som ble fremført. På ettersommeren var det interessant å være nede ved bekken i friminuttene. I det ene friminuttet gravde vi en liten grunn dam i bekkekanten der ørretyngel kunne svømme inn. Innen det hadde gått et friminutt eller to, hendte det at vannet hadde sunket så mye at yngel hadde blitt liggende igjen på tørt land. Litt lenger nede i bekken var det en diger steinstem som hørte til en vannsag, men denne saga ble revet og fjernet da jeg var 4 – 5 år gammel. Saga hadde et stort tyngdehjul som ikke ble tatt med. Jeg vil tro at dette hjulet var mellom 3 og 4 meter høyt, og bortimot 1,5 meter bredt. Etter som jeg mener å huske, var det faktisk noen som bygde hytte inne i hjulet. I første del av 1960 bygde elektriker Oddleiv Langeland hus rett ved der vannsaga hadde ligget. Etter at huset stod ferdig satte han opp en svær, svingbar, håndkraftdrevet kran med bom og flere barduner fra toppen og ut til sidene. Nå ble en stor del av steinstemmen fjernet, og steinene ble lagt der saga hadde stått. Det ble det satt opp en stor garasje, og det store vannhjulet ble også fjernet.

Skolefrøkna vår var kubikksjarmør også, ho hadde nemlig egen moped. Frøken Loland hadde vært i Lillesand på mopeden sin, og det hadde blitt en slitsom tur hjem til Øvrebø igjen. Ho hadde nemlig kjørt på første gir hele den lange veien tilbake. Dette var muligens den første turen ho hadde med mopeden, og det var helt sikker noen som viste henne at den hadde fler gir. Om vinteren var det greitt å gå på Mølla skole, for vi hadde en grei akebakke ned fra en haug som lå mellom skolen og Bjørnshei Biloppretting. Akebrett var det ingen som hadde på den tid, men det var ikke noe uløselig problem. Det var bare å ta seg en tur ned på Samvirkelaget eller Øvrebø Landhandel og tigge seg en papirsekk. Noen år senere ble akehaugen fjernet, fordi bilverkstedet ble utvidet og trengte mer plass.

Inntil begynnelsen av 1960 årene gikk Setesdalsveien gjennom sentrum, og områder her så ganske annerledes ut enn det gjør nå. Der vegen går nå var det en liten bakke da jeg var barn, og der kunne vi ake og renne på ski. En gang akte jeg i denne bakken på en stige, og husker jeg ikke feil, ble dette filmet av John Føreland. Vassåsdalen er nå en lang, jevn bakke med en slak sving i bunnen. Da jeg var barn var veien svingete, smal og med bratte bakker. Det forhindret ikke at vi rant på rattkjelke helt fra toppen, og ut på en stor tipp av snø nede ved siden av Tappen. En ting som ikke var det grann gøy, det var når strøbilen kom og strødde med sand. Da ble både moroa og farten kraftig redusert. Kan hende det høres helt vilt ut å renne på rattkjelke her, men trafikken på midten av 50årene var svært liten. Noe som også er viktig å få med, er at vi hadde lommelykter på rattkjelkene våre. Jeg kan aldri huske at det skjedde et eneste uhell under aking. Når jeg først forteller fra gamleveien ned Vassåsdalen, må jeg fortelle om den gamle hestetroa. Den stod innerst inne i den lange, slage svingen øverst i Vassåsdalen, for her var det et lite vannsig. Troa var hult ut av en trestokk og hadde trerenne. Mang en gang slukket jeg tørsten i denne. Det er nå gått mange år siden den gamle hestetroa ble borte, en eller annen må ha fått bruk for den.

Da jeg var barn i 50-årene i Møllebygda, var det ikke offentlig renovasjonsvesen som nå. Da måtte vi selv sørge for å få tinga på søppelhaugen. Nede bak Tappen husker jeg godt at det var søppelfylling. Her var ofte både jeg og andre barn bygda for å se om der var noe interessant å finne. Det var nok ikke sjeldent foreldre som måtte hive andres søppel. Det hadde sin egen sjarm å være barn i 50-årene. Kanskje jeg kommer på mer å fortelle om til neste årsskrift. Den som lever og følger med får se!

ÅRSSKRIFT 2005 – EN DIKTER OPPVOKST I ØVREBØ

Alf Kjølsrud forteller.

En dikter oppvokst i Øvrebø

Fra vårt medlem, Alf Kjølsrud, har vi fått et dikt som en dikter, Gerhard Faye, oppvokst i Øvrebø har skrevet.

Bakgrunnen er at hans far Andreas G. Faye var kapellan i Øvrebø fra 1760 – 1775. Senere dro Gerhard Faye til Danmark og ble amtmand i Thisted og en kjent og avholdt mann i de høyere kretser der. Han hadde likevel ikke helt lagt poesien på hylla og professor Fancis Bull uttaler om hans dikting.: ”Det er i det hele ikke mange av hans dikte, som bærer originalitetens stempel; men i de vers, hvor han er helt sig selv, hører vi en blødere melodi og en rikere rytmisk evne, fornemmer en større billeddannende fantasi, en inderligere indlevelse i naturstemningen end hos de aller fleste av hans norske samtidige.”

Om diktet ”Morgenen”, som vi gjengir et utdrag av,  ble det i et tidsskrift som het Minerva i 1785 skrevet i en fotnote: ”Egnen, som beskrives, er ved Øvreboe, Sangeslands Prestegaard i Norge, hvor forfatteren er opfød.”

Faye skriver selv om diktet’s innhold: ”Forfatteren vaagner af Søvnen, anstiller en kort Betragtning over den Forandring, som den havde frembragt paa hans Legem og Siel; han vandrer siden du i den omliggende Egn, hvor den frie Lufts Behageligheder modtage ham, Den tidlige Morgenstunds Høitidelighed forestilles; den Stillhed, den Ensomhed, som hersker allevegne, giør stærkere Indtryk paa Hiertet, den opløfter Sielen til Andagt, og giver Anledning af Naturen til hellige Betragtninger. Tusmørket og Ensomheden frembringe Frygt, som dog dæmpes ved Erindringen af Skaberens Næværelse, af hans Godhed og hans særdeles Omhu for Mennesket.

Dagen frembryder nu, og viiser Naturen i sin rigtige Skikkelse. Egnen beskrives, og af de Begravelses-høie, som i en lang Rad strekker sig fra Østen til Vesten, tages Anledning til en poetisk Fiction. Malerie over et lige over Prestegaarden uthengende Bierg. Solsorten begynner nu at gjøre Morgenen høitidelig med sin Sang. Solen stiger opp i sin Majestæt. Fuglene modtage den med Sang, og Blomsterne udbrede sig mod dens straaler. Endog de ringeste Ting i Naturen foreene sig til at forskjønne Morgenstunden. Mennesket vaagner, Vindskibelighed foreener sig med den muntre Landmands Sang, for at giore Morgenen lige nyttig som behagelig. Hiordene drives ud. Den Tummel, som disse foraarsage, oppvækker Skræk hos de tilforn saa muntre Fugle. Mistænkelighed og Taushed beynder at herske, ligesom Dagen skrider frem. Digteren undersøger Aarsagen hertil, og tager Afsked med sin Morgenstund.”

Vi kan ikke ta med alle 30 versene, men bare noen som beskriver i poetiske vendinger noe vi kjenner igjen fra Øvrebø: ———–

”Jeg ser mit Fødeland, og skuer i  dets Barm – Din runde Gavmildhed, din Pragt algode Skaber! – Men i Forbauselse Min Aand sig ofte taber, – Naar jeg i fæle Spoer seer Hævnens grumme Arm: – Her ligger Tegninger av Paradisets Egne – Blant ville Levinger af Flodens grumme Magt. – En blodig Valplads hist fremvise allevegne – En Rad af Høie¹⁾ der, hvor Kiempers Liig blev lagt.

End næres Skoven her af slagne Nordmænds Blod. – Og i hver vældig Gran den Værdighed fremsmiler, – Som Helten eiede, der, glemt af Verden, hviler – I denne stille Høi ¹⁾ , hvorpaa han fordum stod. – Og med en mægtig Arm  for Norges Ære stred. – Indtil en graadig Pil den unge Kiemper saarer, – Som i en slagen Kræts af Fiender sank ned. – O Landsmand! Du er haard, som ikke fælder Taarer.

¹⁾  (Forfatterens kommentar): En Rad af Høie udstrække sig i en lang Række fra Østen til Vesten. Min Fader lod omkaste nogle og tyve af disse, og fandt af de Levninger, som Tiden endnu ikke havde kunnet fortære, at de havde været Begravelses-Høie for afdøde Krigere.

Her hæver sig et Field paa tvende Klippers Grund. – En Krands af Birkeløv dets høie Tinding zirer; – Mørkt svæve Skyggerne bag ranke Grane. Spirer, – Og bringer Lyset du fra Maleriets Bund. – Et styrtefærdigt Bierg ²⁾ staaer du af Klippens Bryst; – Paa Almagts Hænder lagt, det trodser Tyngdens Love; – Her taber Fælhed sig blant Yndighed og Lyst, – Blant Buske, løvrigt Krat og smaae dædalske Skove.

²⁾ (Forfatterens kommentar.)  Et over Præstegaarden nedhengende Bierg, som ganske synes at hænge ud over sin Tyngde-Punkt og hvert Øieblik true med sit Fald. Jeg har ikke vidst hvor jeg skulde hefte dette Biergstykke, uden ved at lade det hvile paa Almagtens Hænder.

(Vi tar ikke med mer, men minner om at det var dette diktet som førte til at arkeolog Frans Arne Stylegard fikk kjennskap til at det har vært en lang rekke av gravhauger på Sangesland, og en av dem fant han rester av da de foretok utgraving før en eventuell utvidelse av kirkegården.)

ÅRSSKRIFT 2005 – LIV I LEIREN

Helga Bjerland Kristiansen, datter av lensmann Bjerland, forteller om sin oppvekst i Leiren.

Liv i  ”Leiren” på 1940 talet. 

 Den våren eg fylte 6 år, blei det fred i landet. Eg minnes den varme, fine vår dagen. Eg hadde fått lov å rulle ned strømpene og gjekk med låge sko. Det låg glede i lufta. Sverre P. Ilebekk henta flagget og heiste det midt i Homstean sentrum. Far kom over frå sitt kontor hos Birgit og Syvert Sandtveit. Saman stod vi vaksne og barn og så at flagget folda seg ut i vinden. Eg kan ikkje minnes at vi song eller ropte hurra, men gleda var der i alle fall og dagen står lysande i minnet.

Vi hadde flytta frå Reiersdal og inn på ”hytta” innanfor leiren på Homme hausten 1944. Denne hytta var bygt i 1941/42 av ein byggmeister frå Kristiansand til eige bruk. Men dei fekk lite glede av den fordi det passa godt som overnattings stad for tyske offiserar. I 1944 trekte dei seg tilbake og far kjøpte hytta av byggmeisteren. Det var litt skummelt med tyskarane som framleis helt til i leiren, så eg gjekk aldri der aleine. Olav, bror min, gjekk på skulen og måtte passere gjennom porten ut mot Setesdals vegen annankvar dag. Heile leir området var innegjerda med ein dobbel brei, stor port. Det var vakt ved porten og eiga vaktbrakke for soldatane som hadde vaktteneste.

Denne brakka blei kjøpt av Tordis og Leif Grindland etter krigens slutt og brukt til privat bustad. Det er blitt ein staseleg einebustad og er i bruk den dag i dag. Tordis og Leif Grindland hadde døtrene Else, Karin og Kirsten. Då eg var i 10 års alderen, hadde eg vore hos frisør i byen (Kristiansand). Då eg kom heim skulle eg klyppe ”ponnilugg” på søstrene Grindland. Under tvil, fekk eg lov til det. Seinare møtte eg Karin som kollega i Søgne og Greipstad Sparebank. Ho har aldri gløymt sitt første møte med den nye sveisen: ”ponnilugg”. Det hadde dei aldri høyrt om før og ho kunne minnes at mora var svært skeptisk til eksperimentet.

Der det nå står 2 tomannsbustader, låg kjøkkenbrakka. I austre delen, inn mot leirområdet blei det seinare kontor for Rokoengen då han dreiv sagbruk i leiren. Mot sør/aust var det ei leilighet som Tordis og Beint Abelseth budde i nokre år. Dei hadde barna Bjørg, Gerd Inger og Birger. Det blei opna badstue i denne brakka rett etter krigen. Vi hadde ikkje bad heime. Det var opent ein dag i veka for kvinner og ein dag for menn. Då samla vi oss, kvinner i alle aldrar. Det blei nesten som ein ”treffsstad”. Vi dusja før vi gjekk inn i den glo varme badstua. Eg minnes som omnen freste når vi skvetta vann på for å få meir damp. For meg ble det i varmaste laget, så eg har i grunnen aldri oppsøkt badstue  .

seinare. Men den sosiale sida, sette eg pris på.I sør/vest enden av brakka blei eit stort rom gjort om til bruk for framhaldsskolen. Det blei og plass til skolekjøkken og sløyd sal.  Det er nok mange som har sterke minner frå året der med lærer Torkjell Mindrebø og husstell- og handarbeidslærer Gunda Mæsel. Magnus Abelseth var sløydlærar. Dessverre brann denne brakka ned til grunnen  på 50-tallet. Det var ved denne brakka det blei reist tribune, pynta med bjørkelauv og flagg og dansa til langt på natt i mai 1945.Nedanfor kjøkkenbrakka låg ”badehuset” som soldatane brukte til bad. Denne blei kjøpt av Magnus Abelseth og kona og brukt til privatbustad etter krigens slutt  Dei hadde barna Bjørn, Jan og Turid. Då familien Abelseth flytta, budde Klara og Niels-Otto Hægeland der med barna  Solveig, Berit, Ragnhild og Svein Otto. Eg var ofte innom der. Niels-Otto var tilsett i Tollvesenet og hadde lange vakter. Då overnatta han i byen. Av og til overnatta eg hos Klara. Eg likte godt å passe borna og leike med dei. I dag er dette ”badehuset” ein flott einebustad  med kvist og karnapp.

”Duehuset” utgjorde slutten på utstrekninga av leirområdet. Her heldt tyskarane brevduer som var ein del av kommunikasjonssystemet deira. Dette huset blei kjøpt av Torny og Salve Espetveit. Barn Asbjørn og Torbjørg. Nå er det Torbjørg og mannen hennar som bur der. Asbjørn omkom i ei tragisk drukningsulukke i 1955. Torny og Salve dreiv gard med nokre mjølkekyr ved sida av at Salve tok anna arbeid. Fjøset stod der det nå ligg ei bu på motsatt side av saga.

Det største underet var likevel den store mannskapsbrakka som låg nærast og parallelt med Setesdals vegen. Der budde soldatane.

Bildet: Leiren på 1960-tallet. Nederst til høyre skimter en den store stallen, og ovenfor den „Duehuset“ hvor Espetveit bygde om til bolig. Helt til venstre vaktstua,  hvor Grindland bodde, nå Ole Trygve og Ragnhild Almedal. Dette bildet er tatt etter at kjøkkenbrakka brant ned og en ser det store lageret til  Øvrebø Sagbruk og Høvleri i stedet. Alle bygningene midt på bildet tilhører sagbruket som startet opp rundt 1950 og en kan tydelig se at bord- og plankestabler dominerer området. Kommunebrakka skimtes så vidt ved siden av den gamle Setesdalsveien. I bakgrunnen gården Skora/Bergemoen hvor Oluf Reed Olsen hadde sin radiostasjon og sendte meldinger til England.

Denne blei overtatt av Øvrebø kommune og brukt som kommune-hus. Det vil seie at inn mot leirområdet blei det plass til ei familie leilighet med stove, kjøkken og eitt soverom. Der flytta Magda og Tomas L. Greibesland inn med sine barn, Gerd Lilly og etter kvart Magnhild og Signy. I tillegg blei det ei mindre leilighet til småskulelærarinne Hilda Loland. I roma mot Setesdals vegen blei det plass til liknings- og kommunekasserarkontor der Tomas L. Greibesland var sjef. Eldbjørg Øvrebø, seinare gift Kirkehei, var kontordame. Romet ved sida av var  kontor for folkeregister og trygdekasse, eller sykekasse som vi sa. Der regjerte Inger Ilebekk. Deretter eit rom som min far, Trygve Bjerland brukte til lensmannskontor og til slutt eit rom for småskulen. I kjellaren var det fleire vann-klosett, arkiv rom og rom for oppbevaring av mat og reiskap.  Dette kommunehuset er seinare overtatt av ein familie, slik at det nå fungerer som einebustad.

Utanfor var det ein stor plass/veg der vi kunne hoppe paradis, slå ball, gjete sugga, jeppe pinne osv. Her lekte vi i friminuttane i småskolen og elles blei det ein samlingsplass for både born og vaksne om ettermiddagar og helger. Av og til, serleg om søndagar, hente det at vaksne var med oss og slo ball. Det var ubeskriveleg stas. Eg minnes spesielt at Tomas var flink til dette. Eg minnes og at Gerd Lilly stelte til hage under trappa til kommunehuset og sådde blomkarse, slik at det blei eit flott fargeflor heile sommaren. Då var ho i åtte års alderen. Sjølve plassen har merkeleg nok krympa ca. to tredeler i åranes løp, eller er det berre auga som ser..

I ein overgang blei leiren brukt til innlosjering av russarar før dei reiste tilbake til Russland i løpet av 1945. Då var gjerdet tatt ned og dei kunne ferdast fritt i området. Olav blei ven med ein av dei og fekk ein utskåren fugl i gåve. Det hendte ei tragisk ulukke ved at ein russar drukna i Støssvannet og blei gravlagt ved Øvrebø kyrkje. Det var veldig trist og gjorde eit sterkt inntrykk på oss alle.

 I den nordligaste delen av området var det 2 hestestallar. Den eine står framleis. Det er ein heilt uvanleg bygning og eg oppfordrar Øvrebø historielag til å arbeide for å ta vare på den for ettertida. I starten av krigen tok den tyske hæren seg fram ved hjelp av hestar. Dei kom i lange karavanar med vogner, mest som prærie vogner. Dei trengte ein overnattings stad mellom Kristiansand og leiren på Evje. Derfor blei denne leiren på Homme bygget, opprinneleg som transitt leir etter det Olav fortel. Det måtte då også vere kvilestad for hestane.

Gerd Lilly fortel at det var ei stor utstilling av husflid- og handverks -arbeid i hestestallen etter krigen.  Olav og fleire stod også  der og spikra kasser  i etterkrigsåra. Ved sida av hestestallen blei det opparbeida skytebane for Øvrebø skyttarlag. Den var i bruk i mange år.

I ettertid er eg imponert over alt og alle det blei plass til i det nedlagte leirområdet. Mine foreldre, Olav og eg var av dei som hadde mest plass. Endå det var ei hytte, var det peisestove, stort kjøkken, spisskammers, gang og 3 soverom. Vi brukte forresten det eine til dagleg rom, slik at stova kunne stå på stas. Det var elles vanleg hos alle, sjølv om dei då bare hadde kjøkkenet til dagleg rom. Det var mange born i leiren og eg har inntrykk av at vi lekte saman og gjekk inn og ut hjå kvarandre som om vi var heime. Samhaldet var sterkt og det gav gode oppvekstvilkår, slik eg hugsar det.

Hytta vår blei selt i 1956 til KFUK speiderane i Kristiansand og kaldt Solknatten. Den er forresten nå kjøpt tilbake i familien av datter til Olav, Gunn Alice Bjerland Vinvand.

Homstean sentrum.

Tilbake til Birgit og Syvert Sandtveit og eigedommen deira på Homstean. Som sagt hadde far kontor der inntil han flytta inn i kommunebrakka. Syvert var kreatturhandler og slaktar. Uthuset blei brukt som slakteri og  kjøttvarene blei selt vidare frå eit utsal i fløyen.  Fru Sandtveit laget leverpostei, sylte og rull og ekspederte i utsalet. Dottera Olga hjelpte til.

Både hos O. S. Ilebekk og Olav Lian var det assortert landhandel med alt vi trengte av sko og sysaker, mat, reiskap og såvarer. I tillegg leverte kona til O. S., Inga Ilebekk vakre kransar til gravferder.

Olav Lian dreiv landhandelen frå 1. etasje hos Sverre P. Ilebekk. Innanfor butikken var det bibliotek. Butikkdame Tordis Fjermeros fungerte også som bibliotekar.

(Bildet (se Bildearkivet): Olav Lians butikk i huset til Sverre P. Ilebekk – tatt en vinter det virkelig var mye snø.)

I andre etasje hos O. S. var det kontor for forsyningsnemnda. Alt var jo rasjonert og vi fekk månadlege rasjoneringskort etter kor stor husstanden var. Det var Lillemor (Anlaug?) Andersen frå byen som styrte dette kontoret. Ho måtte vere glad i barn. I alle fall blei Torveig og Anne Berit Ilebekk og eg så godt kjent med henne at vi var ein heil dag i Kristiansand på besøk hos henne og faren.  Eg hadde lenge ønsket meg ei søster. ”Alle” hadde jo søstrer! Eg fantaserte mykje om alt eg skulle lære henne og hjelpe henne med, i det heile kor gildt vi skulle få det. Derfor oppsøkte eg Lillemor på kontoret og fekk ordna med ei anvising på ei lita jente. Anvisinga var gyldig eit år frå juli 1946. Eg veit ikkje kva mine foreldre meinte om initiativet, men dei tok vare på anvisinga, så eg har ho framleis. Eg blei ikkje med i tildelinga.

På bedehuset var det søndagsskole og barneforeining, juletrefestar og kveldsmøte. Kvar vår var det avslutningsfest for elevane i framhaldskolen med T. Mindrebø som primus motor. Det var mest som ein lokal revy og veldig lærerikt for elevane å få prøve seg i å opptre. Det året Olav gjekk, skulle nokre elev lese Terje Vigen, som skolejente, lærarinne osb. Olav messa som prest og hausta stor applaus. Ein dag i månaden kom Karl Skogstad og Alf Ropstad med bankskrinet og sette opp ein lettvegg med luke i lille – salen. Då kunne vi få utført banktenester der.

Skihoppere i Donebakken: Bak: Bjarne Røysland, Alf Eikaas, Olav Bjerland. Foran: John Skuland, ukjent, Oddleiv Almedal, Bjørn Abelseth – se Bildarkivet

I lia ved sida av huset til Torgunn og Lars Asbjørn Ilebekk, låg det ein stor hoppbakke, Donebakken. Her blei det arrangert renn mest kvar helg om vinteren. Det var både eit stort og eit lite hopp, slik at både barn og vaksne kunne vere med. Det var deltakarar frå heile Sørlandet på renna og stor stemning. Olav hadde hoppski og deltok i konkurranse, men eg rann berre underrennet etter at konkurransen var over. Lars Asbjørn fortel at han kan minnes at Torleif Scheldrup ein gong var til stades.  Han uttalte at det var den finaste hoppbakken han hadde sett for rekruttar å trene i. Det inspirerte småguttane til større innsats!

ÅRSSKRIFT 2006 – MINNE FRA «GAMLE DAGER»

John Føreland hørte til den siste generasjon som hadde sitt arbeid på Førland Karosserifabrikk. I dette intervjuet, som er gjort av Olav Upsahl (video) og undertegnede, forteller han om noe av det han husker fra barndom og fram til i dag. En del av det som er skrevet er kanskje ord lagt i munnen på ham, og er ikke selvskryt fra han selv. John bruker mange gamle Øvrebø-uttrykk i sin dagligtale og disse er skrevet i kursiv. Ellers håper jeg at den til tider lattermilde og humørfylte atmosfæren i samtalen kommer fram også i det skrevne ord. LAI

Minner fra ”gamle dager”

 Et av mine første minner er fra den tiden vi bodde borte på Sangesland. Jeg kunne vel være fire år og min far arbeidet på verkstedet borte på Mølla.  Jeg fant ut at jeg ville bort å besøke han og som fireåring sier en jo ikke noe til mamma når en vil reise – det gjør en jo ikke seinere heller forresten. Jeg la i vei uten at noen visste noen ting og da jeg kom til Lidalshytta hadde det blitt temmelig mørkt. Og da jeg kom bort til verkstedet var det blitt kolmørkt. Pappa ble temmelig forstøkte da han fikk se meg. I mellomtida hadde mamma gått og leita i bekken, ved vannet og rundt på gården ellers. Men det var ekkå som hadde sett at jeg dro av gårde og de hadde ikke sagt noe og det var ho nokså sur for. Det var ikke interessen for mekanisk arbeid som hadde blitt vekket så tidlig, selv om det ble veldig viktig senere i livet. Grunnen var rett og slett at jeg skulle møte pappa. Etterpå flytta vi opp i Skulevollen et bel og så flytta vi bort til Mølla.

Egentlig kan jeg ikke minnes noe fra den tiden da verkstedet holdt til på Sangesland. Det eneste som jeg minnes ganske svakt er at de dreiv og sydde skinntrekk til stoler og slikt. Jeg husker også at jeg var inne og så på symaskinen og fikk tommelen under nåla og slapp ned trykkfoten. Mamma kunne jo ikke maskinen og jeg sto der og vrælte. Så kom heldigvis Gunvald og hjelpte meg så jeg slapp fri, og jeg kan ikke minnes at det hendte noe videre.

Det nye verkstedet på Mølla ble bygd i 1936 og det siste påbygget i 1964. Kort etter at nybygget var ferdig kom krigen. Tyskerne tok mye av produksjonen som de skulle ha. Det ble ikke bygd biler for dem, men reparert og laget vedgeneratorer.

Kjelen til generatoren fikk de kjøpt og så monterte de den ferdig på bilen. Øvrebøruta hadde en slik montert på en av bussene. Den ble montert inn i siden på bussen, men den ga lite motorkraft. Jeg tror Olav Almen brukte en time på turen fra byen. Han stoppet på Landhandelen og fylte på knott. Det gikk med to sekker fra byen og opp. Å starte disse svinepelsene var også et mirakels. Først måtte en fylle på ved og tenne opp. Så startet en ei vifte som sugde inn gassen. Så sto en med en brennende papirdott eller noe liknende for å få fyr på gassen. Det måtte brenne ei stund før det kom ordentlig gass, først kom det ut vanndamp og røyk som ikke ville brenne. Generatoren var ofte plassert bak på bilen og en måtte fram til motoren for å se om det brant. Når det brant der kunne en starte. Øvrebøruta fikk tak i en diger Packard-motor eller noe mirakelsfor å få noe kraft på bussen.

 

Hvordan startet produksjonen av biler på Føreland, var Anders og Gunvald kjent med biler?

Bestefar kjøpte en Chevrolet i 1924 og den hadde de hatt og øvd seg på oppigjennom. Det første de gjorde var å lage et hus bakpå den. Det ble ikke noen buss, men en lastebil en kunne sitte i bak på lasteplanet. Dette var kanskje det første de lagde, og dette mirakelse kjørte de helt til Trondheim med en gang. Søster til pappa kom hjem fra Amerika og ble gift med en fra Trondheim og de kjørte hele flyttelasset opp dit. Hvor lang tid det tok fikk jeg aldri greie på, men når de virkelig råkjørte fikk de den opp i 40 km/t. Veiene oppover var vel omtrent som Hommesletta i vårløsninga.

Grunnen til at de begynte med karosseribygging er jeg ikke sikker på, men de bygde jo karosseri over hele landet. Det var liksom en bølge som startet. Det var karosseriverksted i Søgne, Gumpen bygde karosseri i Gumpedalen og Knutsen bygde i byen. Nå var det ikke bare busser som ble bygd, en gjorde mye rart opp gjennom tidene. Det ble laget en del ”traktorer”, biler som ble kortet inn og geart ned, selv om mange bønder nok gjorde det selv.

Jeg begynte i verkstedet i 1949 da jeg var ferdig med framhalsskolen, men jeg hadde jo vært inne og ”rotet” der fra jeg godt og vel kunne gå. Jeg lagde forskjellige ting. Skytevåpen har alltid interessert meg, så det laget jeg – kanoner og munnladningsgevær og en revolver som jeg har ennå. Ellers lagde jeg en motor da jeg var 18 år, et ”heljeli beist”. Jeg kunne så vidt løfte den, fikk dreid sylinder og støpt nede på Egsveien. Jeg brukte T-Ford stempel og Chevrolet ventiler. Det var alt av kjøpedeler. Det andre var rett og slett jernplater som jeg skar til og bøyde og sveiste sammen. Pappa ville at jeg skulle gå på en skole i Brønderslev i Danmark for å lære, men jeg ville ikke til Danmark, jeg hadde jo framhaldsskolen! Nei, jeg dreiv og ”tosta” sjæl. Det er mye morsommere det. Motoren som jeg lagde hadde jeg ikke i noen bil, men jeg lagde en kjelke som jeg kjørte på isen med. Men det gikk ”tosteli”.  Jeg hadde laget en propell av tre, og den la jeg ned mye arbeid i. Den var så fin at det var ikke måte på. Så skulle jeg ned på Skarpenglandsvannet og prøve ”svineriet”. Det hadde kommet en del vann oppå den tykke isen og dette frøs til en tynn ishinne. Da jeg fikk skikkelig fart brøt meiene igjennom det tynne islaget og ned på isen under. Og da bråstoppet det noe ”heljeli”. Så fløy jo jeg på hodet over motoren, propellen slo et stort hull gjennom den tykke isen og vannet fosset opp gjennom hullet. Farlig? Det er klart det kunne vært farlig. Hadde jeg blitt truffet av propellen kunne jeg jo blitt kuttet ordentlig opp. Og det er speli. En gang hadde jeg vært til Sangesland med den og møtte Ørebøruta, det var enda Gunnar Upsahl som kjørte. Jeg måtte jo vike for han for veien var så smal i den tida. Da kom propellen bort i et gjerde som sto der og lagde gjerdetråden til en klump. Men det gikk nå godt likevel.

Jeg ville ikke på skole og var på verkstedet til jeg skulle i militæret. Da var jeg så heldig at jeg kom inn på Flyvåpnets tekniske skole, og fikk flymekaniker grunnkurs. Det var veldig gøy for i den tida var det jo de gamle militærflyene Dakota, Spitfire og lignende ”ordentlige” fly en lærte om. Så noe skole har jeg, men om det hjalp så mye for arbeidet i verkstedet vet jeg ikke. Jeg er forresten litt stolt av at jeg kom inn på den skolen, for kravet var jo at en hadde realskolen og det hadde ikke jeg, men jeg hadde jo framhaldsskolen! Til og med undervisningsmateriell på engelsk klarte jeg greit. Jeg fikk også gratis teori på flysertifikat, men hadde ikke råd til å ta det praktiske som måtte til. Mange tror nok det var meg som fløy rundt i de små mikroflyene her i Øvrebø tidligere, men det var ikke meg, men min bror Stein. Han var aktiv i en mikroflyklubb og både jeg, pappa og min søster har vært opp i mikrofly og sett Øvrebø fra lufta. Det er ikke så komfortabelt og jeg var sikker på at jeg ville føle meg usikker, men det var bare morsomt. En så rett ned på bygda uten at noe skjermet og merkelig nok sonlajeg ikke, det var bare fint.

Fra krigens tid har jeg et litt morsomt minne. På Lista hadde tyskerne flyplass og for å få et greit dekke på rullebanen brukte de treplanker som de hadde festet sammen på en finurlig måte med noen hakk som var hogd ut i plankene. Men det var jo likevel lealaust og når flyene landet hoppet plankene av og til opp og traff propellen. Men pappa prøvde å lage en maskin som skulle skjære ut disse hakkene. Det var noe merakkels, en maskin skar inn noen hakk og en svær kniv hogde vekk det i mellom. Hadde arbeidstilsynet sett maskinen i dag hadde en jo blitt skauelta.Nå ble det ikke noe av at vi fikk solgt denne maskinen, men vi lagde mange ”rare” ting på verkstedet. For å lage profilene som en har over og under vinduene på bussene konstruerte vi en maskin av noen valser, den var vel omtrent halvannen meter lag. En puttet inn flattjern som en fikk i ruller, startet maskinen og profilen ble presset ferdig og så sveiste en det sammen. Vi lagde også vindusstolpene på samme måten. Vi opplevde noe morsomt da vi var nede på Mercedes-fabrikken for noen år siden. De hadde nøyaktig samme maskinen som vi hadde, og profilene ble nøyaktig like våre. En kunne nesten tro de hadde kikka på det vi lagde, for vi var like tidlig ute med dette som dem.

Bussene fra Førelands karosserifabrikk var spesielle. Vi var veldig interessert i å finne på nye, gøye ting. Det var vi som først lagde bussene som var brekt ned på taket framme. De sa den så ut som en stut som kom buranes. Men den falt i god jord til slutt og det var ikke så lenge etterpå så var det mange som hadde akkurat det samme på sine modeller. De skrå vinduene var det mest bare vi som hadde. Overlys vinduene i rundingen på taket lagde vi også, men det var jo i grunnen bare noe ”toskeskap” å lage, men det skulle liksom være sånn et bel. Vi lagde selv maskiner som stanset ut delene til det vi produserte. Pappa hadde heller ikke så mye skole, så det meste vi lagde av maskiner var nesten selvlært. Gunvald hadde en teknisk høgskole i Gøteborg. Her i Norge ble han ikke godkjent som ingeniør, men i Sverige fikk en den tittelen.

Tilbake til krigen. Det var selvfølgelig mange tyskere her. Jeg husker en morsom episode: det kom en gang opp en bil og i de bilene var det veldig gode radioer. Da kom en tysker bort og sa at det var veldig god radio i den bilen, en klar oppfordring til å lytte på den! En gang lurte jeg meg inn på fabrikken en søndag og da fikk jeg se Gunvald og en annen sitte helt stille inne i en bil, og det var helt tydelig hva de holdt på med! – lytte på ulovlig radio. Og stort sett var tyskerne greie, akkurat som andre folk. Det hendte jo selvfølgelig at de brølte opp fordi de ikke fikk det som de ville. En bil som hadde vært oppe til verkstedet mistet det ene hjulet på Dalane, og da var det mistanke om at det hadde vært sabotasje, men en fant aldri ut av det og stort sett gikk det greit. En måtte jo søke om alle ting. Jeg har fremdeles skjema liggende for  ansøkning om forskjellige ting, for eksempel messing som en skulle bruke for å dreie ut til lager eller lignende. En måtte jo få tildelt kort for mat også, men jeg tror vi hadde stort sett det vi trengte. Jeg kan ikke huske at vi sultet. En måtte jo være mye mer selvhjulpen med å dyrke det en kunne. Hadde en poteter greidde en seg lenge. Vi hørte jo også at det av og til var noen som var på elgjakt, men jeg kan ikke huske at vi fikk noe av det.

Kan hende var det krigstiden som gjorde at jeg ble så interessert i våpen. Tyskerne hadde jo det med seg over alt. Ellers vet en jo hva som skal til for at det skal virke og da kan en få mye til. Folk var jo mye mer selvhjulpne, tenk bare på alle biltraktorene som var rundt om i bygda. Jeg har forresten forsøkt å finne ut litt om det og det er helt sikkert at mange lagde seg sin egen traktor. Min far lagde en traktor av en firehjulsdrevet Steyer med V8 motor som vi kjørte rundt med. Den var veldig god og de monterte ei svær heisekran bak på den. Da de bygde Samvirkelaget brukte de den for å kjøre stein til tomta. Det var Ommund Ropstad som kjørte, selv om han var bare 16 år. Det gjorde liksom ingenting. Bilen brukte 20 liter bensin om dagen og det syntes de var billig for en 8 timers dag. Jeg kjørte også rundt i den, men jeg var ikke 16 år! Det var ikke så nøye den gang. Første gang jeg satt og styrte et ratt var på Sangesland og da var jeg tre år. Det var en bil som hadde firehjulstrekk og firehjuls sving. Det var jo så heljeli tungt å styre så de hadde setta inn et golva ratt for at de kunne klare å vri dette herre. Det gjorde inntrykk på meg, for det kan jeg minnes. Normalt kan en jo ikke minnes noe når en er tre år. Da jeg var eldre kan jeg minnes at jeg tok Steyer’en og kjørte bort til Sangesland på stålis. Jeg husker at vi møtte Tellef Lie på veien og jeg pumpebremsa for livet og Tellef satt bare og rista på hodet og lo. Så jeg har lang erfaring som sjåfør, men jeg har aldri kjørt i grøfta unntatt ei gang. Arnfinn Fjellestad og jeg kjørte på motorsykkel til Hægeland. Da vi skulle kjøre heim igjen fant jeg på noe veldig dumt. Han kjørte på gal side, det var jo ikke noe trafikk i den tida, og jeg fant ut at jeg skulle kjøre forbi han på høyre side. Han hørte vel at jeg kom og jeinte rett over. Dermed kjørte jeg ut i grøfta som var full av vann og gikk på hodet ut i den. Fra navlen og opp sto jeg i vann med beina opp, så de var tørre. Så hendte det ikke noe mer, så det gikk greitt. Vi var jo vant med vann, men den gangen kom jeg i kontakt med det på en brutal måte.

Den første bilen jeg fikk var en Opel Olympia. Den hadde til og med soltak. Men den var sleden og olje drakk den som en kalv. Det var vanskelig å få tak i bensin og en gang jeg var i byen fylte jeg på litt diesel for å komme meg hjem. Da jeg endelig fikk startet den røyk den så mye at hele gata ble røyklagt. Vi fartet ikke så mye rundt selv om vi hadde bil. En hadde ikke råd til noen store utskeielser og dro bare til byen eller i beste fall til Mandal. Som regel spleisa en på 20 liter bensin og kjørte så lenge det varte. Senere byttet jeg Olympia’en i en svart Mercedes 1939 modell. Jeg fikk den i 1954 og følte at det var en ny bil. Pappa og jeg lagde forresten en bil selv. Han var til byen og kjøpte en Adler av tyskerne. Egentlig var det også en nokså stor jeep, men hjullengda var vanlig. Vi rev bort alt av den så bare ramma og motoren sto igjen. Før vi begynte å bygge på den kjørte vi litt med den for å se hvordan den fungerte. Motoren måtte bores, ny forgasser var nødvendig og så satte vi på mindre hjul på den. Vi lagde resten selv. ”Tømra” den opp med plater til karosseriet, og ja, vi lagte resten selv. Til å begynne med hadde den en rødfarge, senere vil nok noen huske at den var grønn. Bilen gikk utrolig greitt. Jeg støyta med den en gang. Jeg skulle øvelseskjøre med en av arbeiderne på verkstedet som ville ta sertifikat. Da vi kom i den skarpe svingen ved Tverrbakken møtte vi en Jeep som kom i full fart og der var bare plass til en bil i bredden, og dermed smalt det. Han som øvelseskjørte syntes naturlig nok at det var ille, og sertifikat hadde han jo heller ikke. Jeg måtte jo bare si at jeg hadde kjørt og det gikk greitt. Vi måtte fikse ”snuden” på den, men den ble ikke mye ødelagt. Folk syntes den hadde så stygg en farge, så da benyttet vi anledningen til å lakke den grønn. Den ble jo ikke noe bedre da.

Den gang var jo toppfarten rundt 50 km/t, så det var ikke så farlig å støyte. Adler’en ble stående bak verkstedet og ruste i sund og så gikk den til fillemannen. Noen synes kanskje det er dumt, men en kan ikke samle på alt en har drevet med. Har en ikke nok rot?

Det var som jeg har sagt ikke så nøye med sertifikat før i tida, men jeg tok sertifikat, først for motorsykkel, senere for bil. Å ta sertifikat var ikke ”møe merakkels”. Pappa og jeg kjørte ned med Adler’en. Jeg tror det var Wergeland eller en som het Revsnes som vi traff hos bilsakkyndige, som det het den gangen. Vi satte oss inn i Adler’en og kjørte Vestre Strandgate og Dronningensgate og opp til ”julegata” som vi kalte det på Lund. Han spurte meg om et eller annet skilt, jeg tror det var forkjørsrett. Det var jo det viktigste der var i den tida. Så kjørte vi tilbake, og han sa at ”dette gikk jo greit”. Så skrev han ut sertifikatet og jeg betalte noen kroner og det var det. Det var ingen skriftlig eller teoretisk prøve. En kunne riktignok ta kjøretimer hos en kjøreskole, men det var ikke lovbestemt at en måtte det, en kunne bare kjøre opp. Jeg husker at Arnfinn Fjellestad tok kjøretimer og det kostet 15 kroner timen. Det syntes jeg var alt for dyrt. 

ÅRSSKRIFT 2006 – DEN SOSIALE RANGORDEN I BYGDESAMFUNNET

Den sosiale rangordninga i bygdesamfunnet, statussystemet, kan ein kanskje aller best studere i kyrkja.

I Øvrebø i Vest-Agder bygde dei like etter 1800 ei ny kyrkje, og så måtte de fordele stolestadene. Det skjedde i 1805. Dei gjekk då ut fra skylda på bruka, slik at dei som hadde størst bruk fekk plassane lengst framme. Grunngivinga var helst at kvar hadde betalt til kyrkjebygginga etter skyld og bruk, derfor måtte dei som hadde betalt mest få dei fremste plassane For dei var dei gjævaste, det gav høgast status.

Eg skal ikkje her gå inn på korleis ein avgrensar eit bygdesamfunn, bare slå fast at når det gjeld Øvrebø står ein truleg andsynes ei eining som dei fleste ville kunne kalle eit bygdesamfunn anten ein avgrener det administrativ, geografisk eller sosial-psykologisk. Øvrebø var ei bygd på vel 500 menneske i 1801 og omtrent 1000 i 1865, så gjekk folketalet ned. Det var ei nokså typisk Sørlands-bygd i beltet innafor kysten, og med etter måten eit egalitært (bygger på prinsipp om alles likeverd, red. anm.) preg. Det var få store gardbrukarar, og ikkje mange husmenn.

Det blei hard strid om nyordninga i kyrkja. Vi kan slutte oss fram til at i den gamle kyrkja måtte brukarane ha site rangerte etter storleiken på matrikkelgardane, men nå kom brått dei som hadde små bruk i store gardar langt bak. Striden kulminerte i forlikskommisjonen og i retten fra mars til oktober 1814, ei tid då det gjekk andre viktige ting føre seg – om ikkje nett i Øvrebø. Det var plasseringa i kyrkja (og dermed bygdesamfunnet) dei der var mest opptatt av (og i parantes sagt: det spørs om ikkje dette kan vere symptomatisk for holdningen til Eidsvolls-verket i mange norske bygder).

Denne tidlege striden om stolane i Øvrebø kyrkje kan vi bruke til å avlese fleire ting om bygda og folket der.

For det første ser vi at den førestillinga endå hadde stor makt at allmugen – og bygdefolket – i sokna var ei eining der kvar huslyd og kvar person hadde sin faste plass. Det var ei førestilling om ei fast og slutta gruppe, der den innbyrdes ordninga kanskje aller klarast kom fram i mønsteret for plasseringa i kyrkja – og derfor måtte ein kjempe mot ”nedrykking” der. Lensmannen ville, mens saka var for retten hausten 1814, få kjent eit vitne ugildt ”fordie han er en af de Mænd, som strider for de forreste Stolesæder i Kirken”.

For det andre kan ein ta striden som eit vitnemål om at mange menneske i bygda kjende seg nært knytte saman i gardssamfunna: garden med sitt klyngetun, si teigblanding og sin fellesskap var ei sosial eining som hørte saman i kyrkja. Derfor skulle alle brukarane sitte saman, og vi ser i denne kyrkjestriden døme på at dei store brukarane på ein gard solidariserte seg med dei små som stod i fare for ”nedrykking”.

For det tredje demonstrerer striden eit drag av konservatisme: slik det hadde vore, skulle det vere. Men – og det er det fjerde: Ein kan nok av freistnaden på nyordning også lese ein del om den folkeauken og bruksoppsplittinga som hadde gått føre seg la oss seie på 1600-talet. – Kanskje nyordninga omtrent avspegla endringane når det gjeld den økonomiske  skilnaden mellom medlemmene i bygdesamfunnet i dei tilfella der den gamle skylda ikkje var for galen. Dess meir skjønneleg er det at dei som stod i fare for å bli degraderte fordi dei ikkje var rike nok, tviheldt på sine gamle plassar.

For det femte kan ein kanskje ta det som eit vitnemål om at ein ny mentalitet var i emning når dei som laga den nye stolfordelinga verkeleg drista seg til å føre inn eit nytt prinsipp: Fordeling etter prestasjonar ved bygging av kyrkja – altså oppnådd status etter yting i staden for tilskriven status etter kva gardssamfunn dei hørte til.

Ennå sist i 1850-åra var ordninga med faste plassar eit så innarbeidd og levande prinsipp i Øvrebø at dei igjen måtte lage ny stoledeling i samsvar med den ny dalarskylda. Men nå ser det ut til at prinsippet om å plassere etter bruk, ikkje etter gardar, var blitt allment akseptert. Det kan ein kanskje ta som eit teikn på at dei gamle faste gardssamfunna ikkje var så faste lenger, dei enkelte bruka hadde stige fram som sterkare sjøvstendige einingar. Når det denne gongen ikkje kom vidare protestar, kan det også vere ein grunn at folk flest ikkje lenger la så stor vekt på rangordninga i kyrkja som dei tidlegare hadde gjort.

Men lensmannen protesterte fordi han miste sin gamle plass og risikerte å måtte gå på trevet; det var ”ubehagelig for Sundheden”, foruden at det gjerne sat folk frå andre sokner der oppe, og å ta sin plass blant dei ”er saa ofte prøvet med Ubehageligheder for dem der vil sidde med tilbørlig Andagt”. Lensmannen kravde fast plass nede på grunnlag av ein noe tvilsam heimel til eit bruk han i røynda hadde overdradd til son sin.

Husmenn, handverkarar, follogsfolk og andre som ikkje sat med matrikulert jord fekk ikkje eigne plassar verken i 1814 eller i 1858. Dei måtte finne plass som best dei kunne: på trevet og andre stader. I 1855 var det etter folketeljinga til dømes 19 husmannsfamiliar med jord og 24 utan, ni handverkarar og 27 ”andre”, mens det var 126 gardbrukarar.

25 år seinare, i 1883, mens statsråds- og riksrettsstriden elles var på det varmaste i rikspolitikken, skjedde det ei radikal endring når det gjaldt stolestadane i Øvrebø: Dei blei nemleg frigitt, etter initiativ frå bygdefolk sjølve, ved eit heradstyrevedtak desember 1882 som ble approbert av stiftsdireksjonen. Før dette hadde det vore menighetsmøte der det også blei fleirtal for frigiving.

Det kom etter vedtaket i heradstyret noen fleire protestar frå folk som hadde sine plassar langt framme. Dei hevda mellom anna at saka var sett under avrøysting på menighetsmøta trass i at der var få til stades, og at dei små brukarane, som var i fleirtal, sjølvsagt røsta for frigiving etter som kyrkjeskatten blei likna etter skylda. Liksom lensmannen i 1858 brukte desse protestantane vikarierande argument  for å forsvare sine faste plassar langt framme i kyrkja – og truleg etter deira meining også i bygdesamfunnet. Folk med lang veg og mødrer med born kunne risikere ikkje å få skikkeleg plass, og jamvel kunne det hende at utanbygds folk ville ha lettare for å komme tidleg og kanskje fortrenge bygdefolk frå dei gode plassane. Ny stoledeling kunne dei gjerne gå med på, men ”for øvrig protesterer vi paa det bestemteste mod enhver Forandring af det Bestaaende”.

Men det blei snart klart at desse protestantane stod for eit avleggs syn, som folk ikkje brydde seg om lenger, men snarast fann litt låtteleg. Dei som heldt på faste plassar var klårt på defensiven. Det hadde komme andre og sterkare sosiale normar.

Lærar Lars O. Røyneland på Rollestad – ein innflyttar – var opphavsmann til framlegget om oppheving av dei faste plassane. Han argumenterte for nyordninga i eit brev til formannskapet: På menighetsmøta hadde bare tre bønder røsta mot, og omkring 50 både små og store bønder hadde røsta for. Jamvel blant dei største bøndene var det altså nå bare noen få som var interesserte i å markere si stilling i bygdesamfunnet ved å sitte på faste plassar langt framme i kyrkja. Det var ikkje lenger god tone, og dei fleste var vel einige med Lars Røyneland når han hevda at ”Frihed og Lighed just i Kirken er paa sin rette Plads, enhver Rangeren bør her være borte”. Vi hører omen av demokratiske slagord, eit fjernt ekko av dei store revolusjonane var nådd til Øvrebø.

Men Lars Røyneland kunne meir enn å servere slagord. Han rådde til at protestantane fekk ha to stolar lengst framme i kyrkja mens dei andre stolane blei gitt fri, ”thi nu at nedlægge Sagen vil vække Misnøje i Menigheden”. Dette var ein politisk genistrek. Den øvste stolen blei reservert for protestantflokken som i mellomtida hadde skrumpa inn til fem. I staden for å ta plass i ein æres-stol måtte det vel for desse kjennas som å gå i skammekroken – for slike som ikkje følgde med tida, som var i utakt med det synet bygdefolk nå jamt over hadde på seg sjølve og rangeringa seg imellom – i alle fall i kyrkja.

Nå må ein nok spørje seg kor djupt skiftet i sosial holdning eigentleg gjekk, om folk kanskje hadde oppdaga andre måtar å syne sosial status på enn å få best mogeleg plass i kyrkja. Dei kunne eksponere seg i formannskapet, i foreningslivet osb. Men det som hende i Øvrebø 1882-1883 står i alle fall for meg som eit tydeleg teikn på at nå var det slutt på den gamle tanken om eit bygdesamfunn der alle hadde sin faste og absolutte plass i eit slutta system. Det var også slutt på den tida då ”alle” i bygda møttes på ein sams ”sosial arena”; den gamle tingskipnaden gjekk også i oppløysing på denne tida. Dei nyare heradstyremøta stetta ikkje same behov, dei batt ikkje saman på same måten.

Skipnaden med faste stolestader blei for resten oppheva i heile landet ved lov i 1897. Vi har og andre døme på at den gamle ordninga blei oppheva på lokalt initiativ i bygder på Agder før loven, mens restar av skipnaden med faste stolestader og særskilt kvinne- og mannssid heldt seg mange stader lenge etter 1900. Men fenomenet er visst ikkje studert systematisk og i samanheng. Eit slikt studium kunne mellom anna kanskje ha avdekt interessante regionale skilnader.

Vi legg merke til at opptaket til frigivinga av stolestadene i Øvrebø kyrkje kom på menighetsmøte som jo var frivillige og ikkje offentleg instituerte på denne tida, men likevel mye brukte frå ca. 1870. Då som nå var det nok helst dei med særleg interesse for religiøse spørsmål som var til stades på menighetsmøta. Vi står altså andsynes typiske sekundærgrupper: Ein fraksjon av bygdesamfunnet kom saman for å drøfte særinteresser, jamvel om ca. 50 deltakarar utgjorde omkring 1/3 av brukarane i bygda.

Dei som arbeidde for frigiving hevda at dei første stolane i kyrkja ofte var mest tomme, mens andre var fylt til trengsel. Det å gå til kyrkje var ikkje lenger så sjølvsagt, – ein gjekk der ikkje så mykje for å ”representere”, syne sin plass i bygdesamfunnet, og fordi ein på denne måten møtte andre folk i bygda, men ein gjekk der fordi ein var religiøst interessert – eller let vere å gå fordi ein ikkje var det.

Det var for resten nett i desse åra det kom ei avdeling av frikyrkja i bygda, rørsla begynte å verke der i 1870-åra mens det formelt ble skipa ein eigen frikyrkjelyd i 1887. Dette òg kan ha gjort sitt til å rive grunnen bort under prinsippet med faste stolestader i den gamle, etablert kyrkjelyden, – ein fraksjon av bygdefolket braut heilt med den.

Frå omkring 1870 og særleg i 1880-åra blei det elles skipa ei rad ulike foreningar i Øvrebø: lærarlag i 1868, bondevennforening omtrent samstundes, samtalelag 1882, venstreforening og skyttarlag 1885, fråhaldslag same år, forutan ein heil del religiøse kvinne- og mannsforeningar i 1880-åra. Altså ei sann oppbløming av lagsverksemd for ulike særinteresser nett på same tid som folk fekk sitte kvar dei ville i kyrkja. Mange av foreningane hadde eit partipolitisk og rikspolitisk siktemål: Venstreforening, samtalelag, bondevennforening og Venstre-skyttarlag. Øvrebø-folk var blitt borgarar av storsamfunnet for alvor. Det var nok større samsvar mellom det som skjedde på riksplanet og i Øvrebø i 1883 enn i 1814.

Og til sist: eit anna fenomen er også verdt å legge merke til i Øvrebø i 1880-åra. Då kom den første bølgja av utskiftingar etter loven av 1857. Fire større gardar blei utskifta. Og så kom det ikkje noen utskifting før ei i 1906 og ei i 1927. Også gardssamfunna blei altså nå i det ytre løyst opp, og i staden for samfunn og fellesskap kom det skilde og sjølvstendige enkeltbruk  ………

 

PS: som et ekstra poeng er det verdt å nevne at Høgskolen i Agder bruker Øvrebø kirke som et eksempel for å vise at folk her i bygda var, så vidt en har kunnet finne ut, de første i Norge som fikk gjennom et konkret resultat som tydelig viser at en mente at alle var like mye verdt som menneske enten en var fattig eller rik. Hvert år tar de studenter, som studerer norsk språk og norsk kultur, med på et besøk i kirken og forteller om resultatet av stoldelingsstriden.

ÅRSSKRIFT 2006 – INTERVJU MED EIVIND FJELLESTAD

Intervju med Eivind Fjellestad:

Høsten 2005 hadde John Føreland, Olav Upsahl og Lars A. Ilebekk et intervju med Eivind Fjellestad. Han har i mange år vært en kjent person i Øvrebø. Ikke minst som gårdbruker og politiker gjorde han en stor innsats. Han er kanskje særlig kjent for sine slagferdige uttalelser om mangt og mye. Da vi intervjuet han,  ble det tatt opp film med to apparater og lyd med båndopptaker, ”så her er vi sikker på at det blir lyd av det du sier”, sa John. ”Da blir det vel bare ulyd av det”, svarte Eivind. Kona til Eivind trakterte oss med kaffe og god mat og var bekymret for at han ikke skulle holde seg våken. ”Han sovner så lett”, sa hun, ”han er ikke så god lenger”. ”Nei”, svarte Eivind, ”men nå har jeg jo fått sparket fra meg!” Ikke mange månedene senere døde han. Vi har fått lov av familien å gjengi intervjuet her i årsskriftet, selv om det er kort tid siden han døde.

Eivind ble født på Sandrip i 1924.

Faren leidde gården Kringlebakken. Bror til faren hadde kjøpt gården på Fjellestad i 1919. Det var en annen bror av faren som var den eldste i søskenflokken og som overtok gården. Men han ble syk av blindtarmbetennelse og døde. Enka kunne ikke sitte med gården, og i 1927 overtok far til Eivind gården og de flyttet til Fjellestad fra Sandrip. Eivind kan så vidt minnes det, han husker at det brant på Hestvollen og at en kunne se røyken derfra og det var i 1927. Gårdene på Fjellestad den gang var Myran (gården til Syvert Fjellestad), Hestvollen, Haugen, Nygård, der nord og Ågedal’s gård og gården til Eivind. Ute på Grostøl hadde det vært gård før, den hadde bruksnummer 1, men gården til Eivind var hovedbruket fra gammelt av. På Grostøl var husene samlet som til en forsvarsmur, og Eivind husket at de hadde samlet en stor haug med kastestein der. Det var forsvaret de hadde når de ble angrepet av fiender. Det var også bygd opp en borg. (Grostøl ligger ca. 300 meter sør for gården til Eivind, der Alf Kjølsrud bor nå.) Det var bror til Eivind, Otto, som kjøpte Grostøl, som ble skilt ut fra Myran til Syvert i 1952, og bygde opp huset som står der nå. Jon Åsen som skrev bygdeboka mener at han som bodde på Eivind’s gård tok med seg gårdsnummer 1 og flyttet til Grostøl. I dag ser dette merkelig ut, men den gang de gjorde det måtte det være andre ting som var viktigere enn slik vi tenker i dag.

Eivind overtok gården i 1960 og drev den opp til å bli et mønsterbruk. Han fikk Vest-Agder fylkes Kulturlandskapspris for å ha drevet fram gården på en så mønsterverdig måte, og sa selv at han syntes det var litt rart å få pris for noe som han likte så godt å holde på med, men det var jo morsomt at det han hadde gjort ble lagt merke til. Han er glad for at sønnen Øystein fortsetter å drive gården etter samme mønster som han selv. Han syntes det var vondt å se hvordan mange gårder forfalt og ikke ble holdt ved like lenger. Kulturlandskapet gror igjen mange, mange plasser.

 Eivind var svært engasjert i kommunalt styre og stell

og var med i det første kommunestyret i Øvrebø etter krigen og var med i to perioder der. Han husker at viktige saker var utbygging av skolehusene på Mølla og Skarpengland. Da Husbanken ble innført, skulle kommunen garantere for lånene slik at folk kunne få bygd. Han kunne aldri glemme at en representant fra et annet parti syntes det var en merkelig politikk: at kommunen skulle garantere for de som ikke hadde råd til å bygge! Dette var så helt i mot Eivind’s politiske syn, men slik tenkte mange den gang.

Det første møtet i Øvrebø kommunestyre etter krigen som han var med på, ble holdt i andre etasje i butikken til O. S. Ilebekk på Homstean. Samme sted holdt Forsyningsnemnda til. Tyskerbrakkene i Leiren på Homme overtok kommunen for en rimelig pengesum like etter krigen. Senere ble herredskasse og forsyningsnemnd (Thomas Greibesland), lensmannskontor (Trygve Bjerland) og Trygdekasse (Inger Ilebekk), flyttet dit. Kommunestyremøtene ble også holdt der senere. Leif Grindland søkte om å få kjøpe vaktstua til bolig, noe enkelte representanter syntes han fikk for billig. Etter den tids standard var det ikke så mye som skulle forandres på.

Andre store oppgaver for kommunen var veibygging. Veien fra Setesdalsveien til Horrisland var Eivind med og bygde etter krigen. Veien hadde blitt stukket ut i 30-årene og pinnene som markerte hvor veien skulle ligge gikk forbi husene til Eivind. Da naboen skulle slå graset med slåmaskinen stoppet den opp hver gang han traff en pinne. Eivind ville sette de opp etterpå, men det var da naboen ropte: ”Tak dei og hiv dei så langt du kan!”

Men etter krigen ble veien likevel bygd fram til Dynestøl. Øvrebø kommune satset stort på å utbedre veiene og lage gode kommunikasjonsmuligheter mellom de ulike bosetningene. Det ble sett på som viktig å få gjennomgangsveier og slippe blindveiene som en ofte hadde hatt tidligere. Derfor ble også veien fra Dynestøl og ned til hovedveien bygd på denne tiden.

Selv om Eivind ikke var med og bestemte noe om den nye Setesdalsveien, husker mange hans uttalelse i kommunestyret om en av de mange svingene som skulle rettes ut og som han syntes tok for lang tid å bli ferdig med: ”Det er så en kunne gråde over det tempoet som veibyggingen foregår i!” Senere ble en bestemt sving på veien kalt ”Grådesvingen”. Men i det lange og det heile kom de jo fram, selv om det var mange som følte seg trygge på at de hadde et arbeid og en spade og støtte seg til.

Valgene til styre og stell foregikk i den enkelte krets: Øvrebø i drengestua på ”Gamleheimen”, eller prestegården som vi nå sier, Stallemo på skolehuset, Gumpedalen (som tidligere hørte til Øvrebø) på skolehuset slik det også var på Mølla og Ilebekk kretser.

Så vidt han husket trodde han de var ni representanter i kommunestyret. Parti politikken hadde ikke så stor betydning som nå. Selv var han sammen med Anders Føreland representant for Arbeiderpartiet en periode, senere sammen med Anders Birkås. Han husker ikke de store motsetningene, selv om representanter fra andre partier, kanskje særlig Bondepartiet, av og til hadde litt annet syn på forskjellige saker. Men hele bygda var med og tok løftene når de ble enige om ting som skulle gjøres.

Øvrebø ble med i storkommunen Vennesla i 1964. Han hadde et positivt forhold til sammenslåingen og ble oppmuntret av sin far til å være aktiv på partimøtene. Han så de store fordelene med en storkommune som hadde anledning til å anskaffe maskiner og andre hjelpemidler som gjorde at en lettere kunne makte en del store oppgaver. Fortsatt mente han at det var til det beste det som hendte. Når det derimot ble snakk om enda større enheter slik det er tale om nå, hadde han betenkeligheter. Den lille mann i utkanten ville få vansker med å bli hørt.

Han innrømmer at ikke alle var like fornøyde med sammenslåingen med Vennesla, som jo tradisjonelt var en sterk Arbeiderpartikommune. Mange syntes for eksempel at skatten ble høyere. Grunnen var kanskje at den var satt kunstig lav rett før sammenslåingen.

Også de store utenrikspolitiske saker som WTO (Verdens handelsorganisasjon) var Eivind opptatt av, men til forskjell fra mange andre håpet han inderlig at det kunne komme en løsning som gjorde at det norske landbruket, og dermed hans egen sønn, kunne fortsette å drive på en forsvarlig måte. Hvert land må ha en viss styring på produksjon av mat i sitt eget land, ellers sulter vi i hjel. Folketallet fordobles jo hvert femtiende år!

Under oppveksten på Fjellestad arbeidet de ikke bestandig!

Noen ganger var de heldige å fikk fri en halv time til middag så de kunne bort på Hestvollen å leke. Helt fra de var små var de med og arbeidet og det kan synes underlig at en nå er så opptatt av at barna ikke skal arbeide. De er jo med og holder familien i sving likeens som vi var. Vi måtte arbeide. Far var mye på anlegg og mor hadde ansvar for fjøset, og om sommeren var vi alltid med ute og arbeidet på et eller annet vis.

Ellers i fritiden og om søndagene var det stor stas å komme litt rundt. Siden mor var fra Sandrip var det stor stas å reise dit på søndagene. Vi dro ikke med hest, det fikk vi først like før krigen, men vi gikk når vi skulle på besøk. Siden vi ikke hadde hest måtte alt arbeidet på gården utføres med mannemakt. Det hendte at vi fikk låne arbeidskraft og hest fra nabogårdene når jorda skulle pløyes om høsten.

Ellers var det skolegangen som fikk barna ”ut i verden”. Skolen holdt til på Skolandsmyra ovenfor prestegården, og det kunne være strabasiøst å komme fram mange ganger. De startet tidlig om morgenen når det var mørkt og var ofte ikke hjemme igjen før det mørknet om kvelden. Det var november som var den mørkeste tiden, men så kom desember og da var det som regel snø. Da måtte skiene tas i bruk, og så lysnet det opp når snøen kom. ”Jeg husker Otto og jeg, vi var vel så halgjengen i skuletida og vel så det. Det var kommet mye nysnø. Vanligvis var vi seks sju stykker i følge, men denne gangen var det bare Otto og jeg som tok ut. Vi gikk til vi var midt på Listemmen. Da satte vi oss under et tre og åt opp nista og gikk hjem igjen. Men da var det middag og vi var slitne etter å ha brøytet vei i snøen som rakk midt på låret. På det meste var vi sju stykker som gikk sammen til skolen. Vi hadde navn på de fleste stedene på veien, men nå er stien for det meste borte. En må vite hvor den gikk for å finne den igjen. Noen steder var det grøftet slik at vi kunne komme fram der det ellers var veldig vått, for eksempel på ”Den lange myra”. Nede ved Listemmen var det stemt opp heljeli høgt. Jeg kan huske at de hadde stemt opp så mye at vi måtte klatre i trærne for å komme over en gang det var flom.

Listemmen var der de stemte opp vannet til Lie-saga nede ved Nordhagen. Der var mye vann når de stemte opp på høsten, men den var likevel sjever når de begynte å bruke av den. Den var mye større den stemmen Salve Raustad hadde til saga oppe ved Dalehefte. Han kalte den for Middelhavet, men det var ikke mange dagene de skar før den også var tom. Det var til den saga Anders Føreland laget en skovleturbin på verkstedet sitt. Delene til turbinen ble støpt nede på Egsveien støperi. Fordelen med en slik turbin var at den brukte mye mindre vann. Raustad sag sto like nord for husene på Dalehefte. Det kunne se ut som om de som bygde Setesdalsveien laget en ekstra sving for å treffe saga slik at den måtte rives. Noe av de morsomste vi ungene visste var når vi om søndagene var nede og åpnet for vannet til turbinen slik at sagbladet begynte å svive rundt. Det var stort sett stav de skar på disse sagene, men det hendte jo at de skar husmaterialer også. Den ferdigskårne staven kjørte de med hest ned til Røyknes der den ble fraktet videre med Setesdalsbanen.

Vi begynte først på skolen når vi var åtte år fordi veien var så dårlig. Lærer Fivelstad var lærer for mange, både min mor, for meg og for min yngste bror. Fordi vi var et år eldre enn de andre ble vi også konfirmert et år senere enn de andre i bygda.  Vi gikk på skolen annenhver dag, tre år i småskolen og fire år i storskolen. Skolen begynte i september og var ferdig til 17. mai. Jeg husker vi var så misunnelige på elevene på Mølla, for læreren der, Lauvsland, hadde ekstra jobb på Kolsdalen om sommeren og måtte begynne der i april, og dermed fikk barna fri tidligere. Det måtte være greit å være lærer på den tida, kort skoleår og lang ferie. Og vi hadde stor respekt for læreren. Jeg husker en episode fra skolen: nede på Nordhagen sto det forskrekkelig langt ”fjoru” som vi kalte det. Det er fjorgammelt gras som har tørket. Vi hadde så lyst til å tenne på det og spurte Fivelstad om vi fikk lov, men det fikk vi ikke. Vi fikk nå likevel lurt oss bort og tente på noen strå, men brant oss og kastet de brennende stråene fra oss. På et øyeblikk sto graset i full fyr. I lang tid etterpå ble jeg livredd når jeg kjente lukten av brann. Nå er det nok mest motsatt, jeg synes vi brenner alt for lite. Flottplagen har jo blitt så veldig stor og den forsvant jo når vi brant om våren.

Skolen begynte klokka ni og sluttet klokka to, men vi var jo ikke så store og trengte lang tid på veien. Vi gikk hjemmefra klokka åtte og var som regel hjemme til halv fire, så det ble lange dager for en liten kropp. Skoleveien kunne være strabasiøs. Jeg husker en gang om høsten at far måtte være med oss og bære oss over der vi en gang hadde klatret over i trærne fordi det var så stor flom.”

Barnevandringene som vi hører om fra vestfylket opplevde han aldri og kan ikke huske at noen har fortalt noe om, men han husker at det kom barn og ungdommer fra Vennesla som fikk mat hos dem og som nok skulle forsøke å få et sommerarbeid en eller annen plass. Det var nedgangstider i industrien og de måtte ut for å stille sulten og overleve. Det var forresten vanlig at folk arbeidet hos dem for maten, uten å få betaling. De var glade for å få mat og seng, som en sa, og når en tenker over det er det jo noe av de viktigste vi kan ha for å holde liv i seg.

Senere hadde Peder Håverstad, som bodde der Ågedal bor nå, og Svein Bøe  pasienter hos seg.  Mange av dem var gode hjelpere i gårdsarbeidet. Det er rart å tenke på at de gikk fritt omkring uten at en tenkte på at det kunne føre til problemer. Bare på Fjellestad var det over 20 pasienter som en hadde naturlig kontakt med. En kan undres over at det var plass til alle.

 Når vi var eldre ville vi jo ut å treffe andre. Da var det sykkelen som gjaldt, og vi så fram til lørdagen når vi kunne komme sammen og ha det moro. Vi møttes på ungdomshuset på Homme og om sommeren ved Lidalshytta ved Sangeslandsvannet. Ellers laget vi tribuner rundt omkring til å danse på. Vi bygde først en tribune mellom Fjellestad og Setesdalsveien, men så ble det anmeldt. Det var ikke lovlig med slike sammenkomster under krigen. Deretter bygde vi en tribune opp mot Hageland og der holdt vi oss til den også ble anmeldt. Den ble så flyttet til en holme i Hagelandsvannet. Der måtte vi ha båt for å komme ut og når vi var der hadde vi alltid båten med og derfor kunne ikke de som skulle kontrollere få tak i oss og se om vi gjorde noe ulovlig.

Jeg glemmer aldri en søndagsmorgen om våren på tribunen opp på Hageland. Været var fint og vi avsluttet festen og skulle følge noen jenter til Røyknes. I Røykneskleivene møtte vi en far som spurte om vi hadde sett noe til sønnen hans. Jo, han var der oppe. Han syntes vel det hadde gått noe lang tid før sønnen kom heim og spurte om han var sjuk. Nei da, han var ikkje sjuk. ”Ja men, var han ikkje trøyte?” spurte faren. En gløymte vekk at en skulle heim når en hadde det greit.

Eivind hadde den første bilen på Fjellestad. I 1945 kjøpte han en bil av Jens Wikstøl på Hægeland for 900 kroner. Bensintanken var tatt ut og erstattet med vedgassgenerator. Det var is på Histølvannet og Eivind som aldri hadde tatt i et ratt før måtte lære å kjøre. Han fikk hjelp av Jens Greibesland til å kjøre bilen heim og ned på Histølvannet. Der tok han en runde i sporsnøen og så skulle Eivind følge sporene når han skulle kjøre. Etter endt kjøretime satte de den på plass ved husene til neste gang. Senere kjørte han den på bensin, men tanken tok bare et par liter og siden den var dryg i bensinen kunne han bare kjøre ei mils vei før han måtte fylle igjen. Han møtte lensmannen på veien og han spurte: ”Tru du ikkje snart du vil registrere bilen?!” Han gikk på de gamle skiltene og sertifikat hadde Eivind ikke. En følte ikke det var nødvendig. Men i 1946 dro han til Evje og fikk sertifikat for den nette sum av 15 kroner sammen med Ingrid Håverstad(!!), Oddmund Ropstad og Jan Lie. Vi kjørte i bilen til Peder Håverstad og dro til Evje fordi vi ikke trodde oss til å kjøre i byen, men det var en bilsakkyndig fra Arendal som kom til Evje. Prøven besto i en tur i sentrum og en bakkestart og så var det gjort. Vi ble ikke prøvd i teori.

Bilen sto mye oppe på Histøl, men han husker godt en tur til Hægeland på fest. Det var vinter og snø og glatt og de var sju stykker i femseteren, de var romslige den gang. Han fortalte: ”I en bakke fikk jeg vel litt for stor fart og greidde ikke å holde bilen på veien og gjennom brøytekanten og ut i grøfta bar det. Men heldigvis var vi mange og greidde å løfte bilen på veien igjen”. ”Du kan ikkje kjøre, nå vil æ ta rattet”, sa min bror Otto. Ja, jeg kunne jo ikke si så mye til det. Jeg hadde jo kjørt utfor. Men jeg hadde også fått vridd hjulene mot den andre siden av veien. Vi fikk sveiva motoren i gang, den hadde ikke selvstarter, men måtte sveives i gang med håndsveiv. Otto ga gass og slapp clutchen og bilen for tvert over veien og i grøfta på den andre sida!! Det ble ikke så mye mer snakk om hvem som kunne kjøre bil.” Den gang kostet bensinen 50 øre literen, men Eivind fortalte at han fikk 2 kroner i daglønn, så da var den kanskje ikke så billig likevel. Bensinen kjøpte han på Esso hos landhandelen på Skarpengland eller på Shell hos Olav Lian på Homstean.

Han solgte bilen i 1946 og fikk det samme for den som han selv hadde gitt, 900 kroner.

En artig episode hendte da Eivind lå på sykehuset i 2004. Da han ble lagt inn kom sykepleiersken og spurte om navnet og det fortalte han. Borte i en annen seng lå det en kar som sa: ”Jeg kjøpte en bil av en mann i 1946 og han hette Eivind Fjellestad.” ”Å bære åkke, de va mæ!” svarte Eivind. Men bilen, en Nash 1927 modell, hadde han brukt i flere år, så noe dårlig handel var det ikke. Det var vel også typisk for Eivind’s hovedtanke: likhet og rettferdighet for alle.

ÅRSSKRIFT 2006 – SKIHISTORIE I TUSEN ÅR

Skihistorie i tusen år

Studerer en et kart som viser hvor de eldste skifunnene i Norge er gjort, ser en at både Finsland og Øvrebø er med på kartet. Det er derfor ikke så rart at Idrettslaget, og nå også Historielaget, har Mushom-skien som del av sin logo.

Mushom-skien oppbevares på Skimuseet i Holmenkollen i Oslo, og er en av mange attraksjoner der. Vi sakser litt fra et årsskrift som Skiforeningen ga ut i 1995.

Øvrebø – en eikeski fra Sørlandet

Blant de norske myrfunne skiene er Øvrebø-funnet det beste eksemplet på at radiologisk datering har omkalfatret eldre forestillinger om alder og typeutvikling. Funnet besto av en 55 cm lang tuppdel fra en eikeski, som fantes på gården Mushom’s grunn i Øvrebø, nå Vennesla kommune. I følge Nils Lid’s artikkel fra 1930 om ”Skifunnet fra Øvrebø” ble skifragmentet påtruffet i juni 1929 under arbeide ”med utveitingi av ei stor myr på garden, beint nedanfor der no husi står. Det skulde gjenom myri leggjast ei veit med umlag 1,20 m djupn. Under gravingi sette Lian spaden mot eit trestykke i botnen av veiti, og han vart nokso undren over dette med det same; for det fans ikkje anna trevyrke der i myrjordi -.”

På grunnlav av en pollenanalytisk datering som Erik Granlund foretok samme år, gikk dette lenge for å være det eldste skifunnet i Norge. Med en rekke forbehold uttalte Granlund at Øvrebøskia turde være ”av sen-subboreal ålder eller tilhöra senare delen av bronsålderen.” Dessverre gikk forbeholdene hus forbi enkelte av dem som senere refererte  til funnet og følte en journalistisk glede over å henvise til ”Norges eldste ski”.

Den radiologiske dateringen av Øvrebøfunnet viste 1455 – 1650 e.Kr., som vil si senmiddelalder eller tidlig etterreformatorisk tid. Funnet forandrer dermed status fra å være Skimuseets eldste til dets yngste daterte ski. En like dramatisk omdatering knytter seg til enkelte andre sentrale funn. Her kan spesielt nevnes den mest omtalte arkeologiske representanten for den ”sørlige” skitypen fra Riihimäki i Sør-Finland, som først ble pollendatert til ca 1500 år f.Kr. og senere radiologisk tidfestet til 25 – 110 e.Kr.

Til tross for den radikale omdateringen er Øvrebøfunnet fortsatt vår eldste aldersbestemte ski fra Agderfylkene, som det har stor interesse å sammenligne med skiformene som bruktes her under siste halvdel av 1800-tallet. Funnet er også med og bekrefter at Sørlandets anvendelse av eik som skimateriale har perspektiver flere århundrer bakover i tiden. Ellers er de myr- og markfunne skiene nesten utelukkende fremstilt av furu.

Øvrebøskias over- og underside er tilnærmet plane, med en jevnt krummet bøy som følger emnets naturlige trestruktur og ender opp i en smekkert tildannet tupp med sideprofil. Skikantene synes å ha vært parallelle, men er såpass skadet bakenfor bøyen at dette ikke kan avgjøres med sikkerhet. Som vanlig for eikeski er emnet tatt ut som flask. Men til tross for at løvved gir den sterkeste sliteflaten nærmest yten, vender skisålen her mot margsiden av emnet. Det er rimeligvis ønsket om en skitupp med selvvokst bøy som ligger til grunn for dette valget. Ønsker en å bruke en større rot eller gren som bryter ut av treet til tuppdel, må skisiden nødvendigvis bli margvendt.

Både når en trekker sammenligninger med arkeologiske og etnologiske ski, skiller Øvrebøskien seg ut som spesielt smådimensjonert. Selve tuppen er liten og nett og skibredden bare 7 cm. Det kan også ha interesse og merke seg at avstanden fra skituppen og til naglehullet foran bare er 31 cm mot 49 cm hos Finslandsskia, som vi skal ta for oss i neste avsnitt. Selv om den ikke er ferdiglaget, må sistnevnte regnes som en ski med normale dimensjoner. Dette tyder på at Øvrebøskia også har vært uvanlig kort, og en rimelig antagelse  blir da at vi har å gjøre  med en kvinne- eller barneski.

I sin presentasjon av Øvrebøskia viser Nils Lid stor interesse for det ovenfor nevnte hullet med en diameter 1 cm som er boret gjennom sentrum av framskia. På Finsland-eksemplaret gjenfinnes denne gjennomboringen i samme del av skikroppen, og det er åpenbart at den er anbragt der med hensikt. Lid finner forklaringen i den nyere skimakertradisjonen: ”Det viser seg at i bygdene frå Holt og Austre Moland ytst i Aust-Agder og til Fyresdal i Telemark har dei brukt å setja slike hol gjennom både framenden og atterenden av skia under laginga. Dette gjorde dei for å nagla skiparet i hop og på det viset få skiene heilt like. Denne detaljen viser til eit sikkert historisk samband mellom Øvrebø-skia og skiene på Sørlandet fram til våre dagar.”

Lid må ha hatt en sterk tro på tradisjonenes makt, når han kunne finne det sannsynlig at dette trekket ved skiproduksjonen hadde holdt seg levende i en begrenset del av landet  gjennom to og et halvt årtusen – fra bronsealderen (Granlunds datering) og til hans egen tid. I dag kan vi med sikkerhet følge eikeskienes historie fra 1600-tallet og tradisjonen om naglefestene i skienes fremre del.

ÅRSSKRIFT 2006 – MINNER FRA BARNDOM OG OPPVEKST PÅ…

Anna Iglebæk, født Greibesland var 92 år da hun ble intervjuet hos Kell Anders og Daghild Greibesland på Stallemo. En hel dag satt hun og fortalte om sin oppvekst!
Anna Iglebæk, født Greibesland, så dagens lys 26. januar 1914, og forteller om

Minner fra barndom og oppvekst på Greibesland

Den gang var det åtte bruk på Greibesland og det var oldefar som hadde to bruk der, og far, Lars Tørresen, fikk Haugen og det ble vårt bruk. Han var gift med Guri Hægeland. Bestefar hadde det største bruket, ”Der Aust”. Gårdene på Greibesland var Vollan, Årvoll, Furuneset, Bakken, Haugen, ”Der nede”, ”Der aust” og ”Der ute”.

Vi hadde det alltid greit sammen på Greibesland.

Jeg kan aldri huske at det var uvennskap eller at vi ikke kunne snakke sammen.  Folk gikk til hverandre, var inne hos hverandre og drakk kaffe, og alltid var en velkommen. Jeg husker at da jeg ble konfirmert skulle jeg sette opp håret og være ”voksen”. Naboen gikk forbi, så på meg og sa litt undrende: ”Nesten voksen?”  Jeg ble sint som en hane, men det var lenge han minnet meg om ”nesten voksen”. Det var jo for spøk, og slik var tonen mellom alle der.

Vi var fem søsken, tre gutter og to jenter:  De to eldste guttene, Sigurd f. 1909, og Trygve f. 1910, reiste i ung alder til Amerika. Trygve kom hjem igjen i 1939, egentlig bare på ferie. Men så kom krigen og han fant sin kone, Mally i Mandal og ble værende her, og drev gården på Hægeland fram til en storgård og et mønsterbruk. Sigurd ble imidlertid boende i USA til han døde. De siste årene han levde var han hjemme hvert år. Han lengtet veldig til Norge og kunne aldri slippe den lengselen. Hans kone var svensk, og følte at det var for tungt å skulle instille seg på å få et tredje fedreland, og derfor ble det i Amerika han levde og døde.

Den tredje broren, Tomas f. 1912, hadde viktige oppdrag i Øvrebø kommune. Under andre verdenskrig satt han i tysk fangenskap i Sachsenhausen og i Polen i to og et halvt år. Vi fikk alltid fine brev fra han til Sigurd, og han skrev alltid at ”det jeg skriver her er helt sant, like sant som at du er min yngste bror”. Det var jo sin eldste bror han skrev til og brevene ble alltid sensurert. Fangene ble fraktet på kretturvogner, sto som sild i en tønne og fikk verken vått eller tørt, bare den væska som kom ut av et rør på lokomotivet. Grunnen til at han ble tatt var at han var utdannet militær. Da tyskerne kom oppover Setesdalen rykket han ut for å være med på å stoppe dem. Men det var nasister i styre og stell og de sa at det var ingen vits i å gjøre motstand, tyskerne var for sterke. Tomas kom hjem, flyende sint fordi de hadde blitt sendt hjem, og etter dette kom han i papirene til de tyske makthaverne. En del seinere kom Ole Vehus og hans medløpere til Greibesland. Tomas hadde imidlertid flyttet fra Greibesland til Rollestad. Han hadde giftet seg og de hadde fått et barn. Men Vehus og tyskerne kom midt på natta og tok han med seg. Han fikk ta med seg noen få eindeler og ble fraktet til Grini der han satt en god stund. Der hadde han det for så vidt godt. Han var ikke menig, men befal og de ble behandlet litt bedre. Vi hadde også kjente i Oslo, bl.a. var kona til en utenlandsk attasje aktiv som lotte, og hun gjorde en stor innsats med å bringe mat til fangene. Hun kjente altså min bror og gjorde veldig mye for han. Senere ble han sendt videre til Tyskland. Jeg husker at han kom hjem fra Tyskland og Polen sent på året med De Hvite Bussene. Da han kom hjem hadde han ingenting å fortelle, han var helt tyst. Selv ikke til sin kone fortalte han noe. Den lille dattera kjente ikke sin far da han kom hjem og syntes han hadde så stygge klær. Hun ville at han skulle ha så fine klær som onkel Trygve hadde. Da han kom hjem hadde han vondt i det eine beinet og gikk med stokk. ”Kjære deg Tomas, går du med stokk?” sa hans mor. ”Alle fine folk går med stokk”, svarte han. Han klarte seg godt etter hvert, men det var nok tøft det første. Han hadde herredskassen og ligningen i Øvrebø kommune, og ble de seneste årene ligningssjef i Songdalen.

Ragnhild f. 1918, var den yngste og bodde i Oslo i mange år der hun arbeidet i Kirkens bymisjon og hadde mye med barn å gjøre. Da hun ble pensjonist flyttet hun til Kristiansand og fikk seg leilighet der. Hun var veldig god til å synge og brødrene i Amerika ville at hun skulle komme over og utdanne seg i sang, men hun kunne aldri reise fra mor. Det var trygt og godt for mor, for om jeg var hjemme, så hadde hun sagt til min søster: ”Jeg tror Anna må være litt nervøs, for om jeg legger meg ned litt kommer hun og skal kjenne på meg om jeg lever”.

Fra oppveksten husker jeg at vi som var minst fikk lurt oss med de som var større. I jula og ellers når det var snøføre, husker jeg at de store hadde en lang kjelke som de dro med seg langt oppe i skogen og rant nedover, gjennom hele garden og helt ned til ”Kjørkebruna”. Men da fikk ikke vi lov til å være med, det var for farlig for oss små.

Ellers slapp vi jentene nokså godt fra arbeidet på gården så lenge guttene var hjemme. Mor var ikke så sterk etter alle barnefødslene, men jeg kan huske at da den minste av oss søstrene ble syk og  måtte på sykehus og mor måtte være med, måtte far få hjelp til å stelle i huset og fjøset, for det var hennes jobb.

Vi hadde ikke strøm og jeg var så mørkredd. Jeg husker godt at brødrene måtte følge meg på utedoen, og det var mørkt på loftet og godt å ha følge for å få meg i seng. Fantasien spilte en viktig rolle for oss, enten det nå var historier vi diktet eller som min søster som hadde navn på vedskiene i skjulet. En gang var hun helt fortvilet fordi de hadde brent opp ”Osmund”.

Jeg gikk på skole i skolehuset på Stallemo.

I de første klassene hadde jeg frøken Gunnhild Loland som lærer. Hun var bydame fra Lillesand, og jeg husker hun skulle vise oss skogen. Vi gikk der og trasket i lyngen og jeg husker jeg tenkte at dette kunne vi da fra før, det var ikke noe nytt å lære. Den læreren vi hadde senere, Thorvald Haugenes, kunne ikke synge og da hadde vi andre lærere: frøken Kravlen, Nils Lian, som senere ble misjonær. Han likte vi veldig godt og senere startet han sangkor og vi var med hele ”bølingen”.

Det var lang vei å gå fra Greibesland og til skolehuset på Stallemo. Jeg husker at det bodde et ”læreremne” i andre etasje på skolehuset, men vi hadde ikke han som lærer. Om vi ikke lærte noe annet så lærte vi i alle fall å sitte ordentlig i pulten: vi skulle sitte rett. Ingen ”kattrygg” her, sa Haugenes, og så fikk vi et klaps på ryggen.  Jeg husker han la ei bok på hodet mitt, og jeg torde nesten ikke puste. Hver morgen måtte vi hilse pent, neie og bukke. Læreren var god venn med far og mor, men det likte vi ungene ikke noe særlig.

Jeg tror at han var flink til å få fram det beste i oss, og vi hørte ofte at elevene fra Stallemo var spesielt kunnskapsrike. Skogplanting var også en del av undervisningen. Jeg tror det var bondelaget som arrangerte det. Vi var rundt på forskjellige plasser og plantet og læreren var med oss  og det var veldig gøy. Det var nesten som en fridag. Og tenk om vi ble godt mottatt! Vi var alltid inne hos de vi plantet hos og fikk mat og drikke, og det var jo veldig stas for de gjorde nok litt ekstra ut av det. En gang tror jeg vi fikk vin! – nei, det var vel saft hun skjenket fra flaska til oss.

Vi likte ikke bilene som kjørte når vi gikk på skoleveien, og jeg husker spesielt en episode. Jeg og nabojenta hadde alltid god tid på skoleveien, og så kom det kjørende en bil, sakte og forsiktig. ”Hva i all verden har den bilen her å gjøre? Det er jo vår vei!” tenkte jeg da den kjørte forbi oss. ”Nå skal jeg stenge veien så den ikke kan komme forbi her mer.”  Vi hadde god tid og på fjellet ved siden av var der mye mose. ”Vi tar masse mose og stenger veien med”, ble vi enige om. Vi stablet en hel mur og følte oss sikre på at bilen kunne ikke komme fram der mer! Det var mange ting som gjorde at skoleveien tok lang tid. En gang var det så mye tyttebær langs veien. Vi hadde fine stråhatter på hodet og tok av oss hattene og fylte dem med bær som vi kom hjem med. Men jeg kan aldri huske at vi fikk skjenn fordi vi kom sent hjem. De ble vel så vant med det etter hvert. Noen ganger fikk vi sitte på kjerra til en som hette Anders Årvoll, men vi kalte ham heller Rudolf Persen for det syntes vi var så flott et navn. Han hadde vært til Homstean med melk til meieriet der, og vi syntes det var flott å sitte på melkespannene på tur hjem

Noen elever hørte til Frikirken og fortellingene i bibelhistorien deres hadde en noen annen ordlyd. Dette tok ikke lærer Haugenes hensyn til, så elevene måtte låne våre bøker og lære alt ordrett. En gutt ble hørt, men kunne ikke komme på hvordan teksten begynte. ”Sitt ned!” sa læreren. En jente som var svært flink måtte reise seg og fortelle leksa, men kunne heller ikke komme på hvordan den begynte. ”Sitt ned!” Så ble min søster Ragnhild bedt om å reise seg, men kunne heller ikke komme på hvordan det begynte. ”Sitt ned! Dette hadde jeg ikke ventet av deg Ragnhild!” sa læreren. Senere hadde vi moro av å si til henne. ”Dette hadde jeg ikke ventet av deg Ragnhild!”

Skoleveien beregnet vi at vi måtte bruke en time på og jeg hadde ofte følge med de store guttene. En gang passet det ikke og jeg måtte overnatte hos onkel ute på Hægeland som hadde to jenter til å stelle for seg. Det likte jeg dårlig, for jentene var gamle og ville legge seg tidlig og til alt overmål måtte jeg ligge på samme rom som dem. Dagen etter fikk jeg lurt meg til  å bli med en annen jente hjem, men det gikk bare den ene gangen for det ble selvfølgelig oppdaget. Jo, jeg var nok litt rampete. Jeg husker de store guttene kalte meg for ”fliba”, for jeg begynte å tute når noe gikk meg i mot. Da jeg ble større tok jeg igjen for dersom det var noe sa jeg at jeg skulle sladre på dem.

Frikirkebevegelsen sto sterkt i Øvrebø, men jeg kan aldri huske at det kom til noen strid eller motsetninger mellom de som hørte til forskjellige kirkesamfunn. Frikirkeforstanderen, Johannes Hægeland, bodde her på Hægeland og han holdt møtene på skolehuset. Der var ikke noe bedehus i bygda den gang, men faste møter ble holdt og vi møtte opp på alt som ble arrangert. Jeg husker at jeg syntes det var så rart da en kone på et bønnemøte sa: ”Å Gud, hjelp min avmakt!”. Senere har jeg jo forstått at det var ikke så rart. Det var stor kristen aktivitet, og jeg kan ikke huske at det var noen av min familie som var med i det frilyndte ungdomslaget på Homme.

Det var Edwin som var prest da jeg skulle konfirmeres. Jeg syntes han var veldig grei og han var på besøk hjemme hos oss. Det var mange som ikke ville la sine barn bli konfirmert hos ham fordi de mente han var for liberal, men jeg har mange fine minner om ting som han lærte oss. Det var strengt, med pugging av salme- og bibelvers, men han var svært folkelig og så på oss som likeverdige. Jeg vet at mange ble konfirmert i Frikirken og ble medlemmer der.

Til pinse fikk vi alltid nye blåtøyskjoler og hvite tøysko. Jeg kan aldri huske at jeg var misfornøyd med det tøyet jeg hadde. Jeg husker jeg hadde en kjole som jeg syntes var så flott. Det var morsomt når naboene kom og skulle ha oss med  på søndagsskolen og jeg kunne være så fin. Jeg kan forresten ikke huske at guttene var med der. Jeg feilte en gang noe og far måtte være med meg til doktoren i byen. Der fikk jeg noe medisin som var så søtt og klissete, vondt syntes jeg det var! Men det var ikke noe problem, for min bror, Tomas, syntes det var så godt så han kunne bare ta den.

Vi hadde ofte besøk av fanter og det var veldig spennende. Etter at far var død i 1930, hadde vi ei taterjente i pensjon. Hun var søt og grei, og det må nok ha vært rart for hennen når fantene, og noen ganger foreldrene, kom til oss. De ville ha henne med, og hun hadde nok lyst til det, men samtidig sa hun at hun hadde det så godt og trygt hos oss at hun heller ville bli. Hun ble konfirmert mens hun bodde hos oss. Det var en onkel av oss som hadde skaffet plass til henne og det var en kjærkommen inntekt for mor som var enke. Jenta flyttet senere til Tveit og ble gift der og vi mistet kontakten med henne. Vi hadde også en mannlig psykiatrisk pasient hos oss. Husene på Greibesland brant ned og det var da han sto og så på og sa: ”Å tenk på all den gode ”tøra” (tyri) som brant opp!” Han var så flink til å spikke tøre til opptenningsved for oss.

Jeg husker navnene på noen av fantene: Lars og Lava og de var så greie. De hadde alltid telt nede ved Kirkebrua. Om kveldene var vi nede for å se hvordan de hadde det. Men jeg husker at vi hadde ei lekestue og der var de inne og pelte med seg det de syntes var fint, men vi turde ikke si noe til dem for det.  En annen sa alltid ”kalt i dag, kalt i dag, varmt i dag, varmt i dag”. Noen kalte han Ola Ulltråd, eller Stoppe Lars og mange andre navn. Navnet Ulltråd fikk han på grunn av striesekken som han hadde på ryggen, og den var stoppet med alle mulige farger av ulltråd. Jeg tror han kom vestfra. Han bodde alltid hos naboen vår og spiste godt av maten som ble satt fram. Så gikk han de fem minutters vei det var til oss og fikk et måltid mat der, og derfra til neste hus for å få et måltid der. Det var sikkert ikke nødvendig for han å spise mer den dagen. Han handlet synåler og knappenåler og slikt noe som han hadde i sekken sin.

En annen var fin mann og gikk rundt med varene sine i et fint skrin. Hvor han kom fra vet jeg ikke. Han hadde trådsneller og annet fint i skrinet sitt og derfor handlet vi bare med ham. I tillegg til pengene varene kostet skulle han gjerne ha litt mat. Fantene var aldri farlige, men en som jeg ikke husker navnet på var så morsk og skummel i blikket at vi var redde for ham. En kveld kom han til oss og satte seg til lenge og mor torde ikke si at han måtte gå for da visste hun at han kom til å opponere. Jeg måtte gå ned til naboen og spørre om han kunne ligge hos oss om natta og det gjorde han. De skulle ligge på samme rommet og det første fanten gjorde da de gikk til sengs, var å ta opp en svær tollekniv som han la på nattbordet. Jeg vet ikke om naboen vår sov noe den natta, og vi var glade da vi fikk fanten av gårde om morgenen, så da var det over. Han hadde vært hos oss før og visste sikkert at vi var alene kvinnemennesker og at han kunne skremme oss. Siden kom han aldri på besøk og så ble det slutt på både fantefølger og omreisende.

Brann på Greibesland, 6. mars 1942.

Tidlig en morgen våknet vi av at det hadde begynt å brenne i uthuset. Uthus og hovedhus var bundet sammen med en fløybygning og flammene for raskt over til soverommet vårt i andre etasje. Om noen kom seg ned trappa og ut den veien er jeg ikke sikker på, men mange måtte hoppe ut gjennom vinduene fra annen etasje. Brannen spredde seg fort i det gamle og tørre huset og alt brant ned og vi mistet alt vi eide. Trygve var hjemme. Han fikk kastet ut sengetøy fra ei rosemalt kiste, hoppet ut og sprang barbeint til fjøset for å berge dyrene, men kom for seint. Trygve hadde hatt med seg bil fra Amerika og den sto i vognskjulet som ikke hang sammen med uthuset. Han fikk berget bilen fra brannen og det var den første privatbilen på Greibesland. Trygve var ung og sterk og hogde tømmer i skogen og fikk reist nye hus.

Tidligere hadde vi opplevd at hovedhuset her på Hægeland hadde brunnet ned i 1941, men der ble uthuset berget.

Det hovedhuset står for meg i et eget lys. Vi hadde en tradisjon i pinsen hvert år. Da dro vi fra Greibesland og ut til onkel Anders på Hægeland. Her spiste vi middag. Som jeg har nevnt tidligere hadde onkel to hushjelper som var veldig flinke til å lage mat og vi fikk alltid mye godt. Jeg husker vi måtte undersøke om det var kjøpekringle i kjelleren for det var ikke noe vi fikk ellers. Jeg husker godt desserten: sviskengrøt med kremfløtetopper på. Åh, det var så fint og godt! Og huset var så fint med inngang fra sida. Først var det et lite bislag og så kom en inn i en gang og den var så usigelig fin. Jeg glemmer aldri de malte trærne oppe på veggen, og sånn var det inn gjennom  hele veien. På ene siden var det kjøkken. Der ble maten laget og der spiste vi og satt rundt et langbord. Onkel hadde gjerne mange folk i arbeid og de fikk mat rundt samme bordet. Når det var pinse måtte vi inn i finstua, men der spiste vi ikke, nei, det var for fint til det med tepper på golvet. Tante og barna som kom på besøk fra Øvrebø fikk ligge der for de hadde så lang vei. Inne i enden av ganga var det en utgang til ei stor fin steintrapp. I ganga sto også telefon en separator og der var inngang til ei spisetue. Du så fint det var når bordet var dekket til fest der og jeg husker det ble servert sviskengrøt i vaser på stett, nei det var så morsomt og fint. Etter at vi hadde spist var vi ute og lekte og hoppet på tømmerstokker som onkel hadde hogd i skogen og lagret der.

Når kvelden kom måtte vi motstrebende opp i trilla og bli trukket hjem av hestene. For sykler hadde vi ikke, men jeg husker at guttene hadde sykler med stang på, og av og til fikk jeg sitte på, helst med Anders Kleveland for han var så snill. Min egen sykkel fikk jeg først da jeg var voksen og jeg husker vi syklet til byen. Ikke var vi kjent og tumlet rundt der, men vi kom nå hjem igjen.

Det var ingen på Greibesland som hadde privatbil, men naboen, Jens Greibesland, fikk lastebil og det var jo flyende flott. Han fikk seter som han satte inn på lasteplanet og vi var med han til Bjelland, Finsland og andre steder på oppbyggelsesmøter. Som jeg har fortalt tidligere hadde Trygve med seg en bil fra Amerika. Det var den første privatbilen på Greibesland.

Greibeslandsvannet var et yndet utfartssted for alle på Greibesland. Det er en holme i vannet og der feiret vi alltid St.Hans med bål og moro. Og samholdet blant folk, det glemmer jeg aldri. Vi hadde båt i Greibeslandsvannet og fisket fin rød ørret der. Men så kom det mye skjebbe og og noe av ørreten forsvant. Fisken var et godt tilskudd til maten. Det var ikke noe særlig jakt blant folk slik jeg husker det. Senere kom jo elgjakta og elgen som var slaktet ble alltid hengt i uthusene våre.

Griseslaktinga var også en begivenhet.Det ble gjort om høsten når det var kaldt i været. Etterpå skulle slaktet gjøres ferdig for oppbevaring. Noe ble saltet og noe hermetiserte vi. Det ble kokt og sammen med kraften ble kjøttet lagt i bokser av metall som vi kalte loddebolter. Lokket ble skrudd på og det ble helt tett, og deretter ble de satt i vaskegryta i skorsteinen for å kokes og hermetiseres. Det var aldri noe av det kjøttet som ble ødelagt etterpå, så det var en god oppbevaringsmetode. Jeg kunne tenke meg boksene inneholdt halvannen liter og de var så greie for de tålte så mye når en skulle oppbevare de. Jeg har tenkt mye på hvor de ble av, men de forsvant vel da husene brant ned. Senere brukte en jo glass til å hermetisere på. Det var en nabo som kom og slaktet for oss. Jeg husker vi måtte ha mye vann for å skolde grisen. Alt av innmat og blod ble tatt vare på for å lage blodklubb, morrpølse og liknende. Mor var flink til å bake brød. Hun hadde ikke bakerovn og måtte bare steke brød i komfyren og der var det bare plass til to små brød. Og det var ikke nok til så mange. Men hun visste råd: hun la en rad med mursteiener i skorsteinen og la en helle oppå slik at hun kunne fyre under. Så la hun mursteiner oppå denne hella igjen og la en ny helle oppå der igjen. Da kunne hun steike brød i skorsteinen og der var det plass til mange brød. Senere fikk hun en murt bakerovn.

Både far og mor hadde utdannelse, far fra landbruksskolen og mor fra husmorskolen i Søgne hvor de traff hverandre. Far drev også mye med sølvrever, han var røkter. Det var et lag som drev selve revegården. Etter at far døde var jeg reverøkter en liten stund. Jeg husker også at far var på et kurs i Bergen for å lære om revestell. Da han kom hjem fikk vi hodelus. Han hadde blitt smittet i Bergen. Det var ikke noe stas å få lus. Mor måtte vaske og kjemme oss grundig, men det varte ikke så lenge før vi ble kvitt dem.

Til jul var det juletreet som var det store i høytiden. Jeg kan ikke huske at vi gikk til kirke i jula. Det var jo gjerne mye snø og vanskelig å komme fram. Om kvelden spiste vi risgrøt, men det var sent på kvelden for grøten skulle kokes av den melka som var melket samme kveld. Derfor måtte jo fjøsstellet være unnagjort først. Jeg husker godt at Thomas satt og rørte i grøten og det var stor stas. Vanligvis fikk vi bare havregrøt og det likte ikke jeg, men risgrøt det var flott. Byggmelsgrøt laget vi av korn som vi hadde dyrket selv, og som ble sendt til mølla i Vennesla og spissa spiste vi også. Den var mørk og grå og brun og ikke så pen å se på, men når vi fikk den med sirup på var det var nydelig! Men risgrøten var altså finere og hørte jula til. På juletreet hadde vi klyper med vokslys i og papirpynt og himmelstige og englehår. Vi fikk nyttegaver som sokker og votter og det var vi veldig glade for, men de fikk vi aldri før etter grøten. Vi fikk aldri lov til å være med å pynte treet, det var det bare de voksne som kunne gjøre. Tenk om vi hadde kommet til å knuse de få glasskulene vi hadde, det ville vært en ulykke!

Hver høst kom bakstekona til gården. Hun var fra Åsen her på Stallemo og hette Guri Åsen. Hun kom tidlig om morgenen med skaut på hodet og forkle og var i svev med ei gang. Vi hadde gjort alt klart i bryggerhuset og skorsteinen med hella. Hun var flyende flink til å bake flatbrød og lefser, men det var jo flatbrød det gjaldt. Det skulle vi ha til vinteren. På loftet hadde vi to binger med lokk på. Den ene var til flatbrød og den andre til melvarer. Det måtte stå kaldt og vi hadde ikke plass nede. Guri bakte og stekte selv, strødde mel på hella og snudde og la den ferdige leiven i stabler for at de skulle bli kalde. Vi hadde veldig lyst til å være med og lære, men det var det ikke snakk om. Vi fikk ikke røre kjevla for da ble det bare deigklatter på den og da ville det bli hull i lefsene. Vi måtte pent holde oss unna der. Men når hun var inne til kaffi og spiste, lurte vi oss til å prøve. Men det var det samme om vi syntes vi hadde ryddet så fint etter oss, så merket hun det. Da ble hun ikke noe blid, men det gikk nå det også. Jeg tror nesten hun bodde der om natta  for å fortsette neste dag, det var jo lang vei hjem for henne. Jeg husker at min bestemor hadde stabelen med flatbrød stående hel åpent og luftig, men vi hadde det altså i en binge. Vi hadde godt flatbrød hele året. Om sommeren var det godt med flatbrød, surmelk og rømme! Særlig når vi var på heia og slo fint finnhøy til sauene, smakte det herlig med flatbrødsoll.

Vi hadde ikke sommerbeite til sauene så de ble kjørt opp til Åseral for å gå på beite der. Om høsten ble de hentet ned og klippet og mor måtte vaske ulla. Så ble det spunnet til garn. Det fikk aldri jeg til, men min søster var så flink til å spinne og strikke og veve. Det var så merkelig for vi var så forskjellige når det gjaldt slike ting. Hun kunne hjelpe å bake flatbrød, ja, til og med kunne hun hjelpe når barn ble født og jordmora ikke hadde kommet. Jeg syntes hun var så flink i forhold til meg, og jeg har alltid holdt henne så høyt for hun var så flink. Hun hadde nok også et nærmere forhold til mor enn det jeg hadde. Vi var forskjellige typer.

Når ”besta” i Skauen kom på besøk var det stor stas. Hun kom gjerne med melkebilen om morgenen. Hun gikk alltid i langt, sidt, sort skjørt med lomme i og der hadde hun godtepose. Når naboungene hørte at hun var kommet sa de alltid: ”Mamma, nå må vi til Hauen for nå er besta kommet.” Besta delte alltid med de også. Ungene på Vollan hadde ei tante som vi likte godt og det var likedan der, når tante Guri hadde kommet måtte vi til Vollan. Igjen: sånn var forholdet mellom naboene på Greibesland. Det er fint å tenke tilbake på en god tid med godt samhold og mange gode minner.

Noe annet som var veldig stas var når vi skulle på besøk til familien: Åsen i Hægeland, i Finsland og andre steder. Vi kjørte med hest og trille. Jeg husker også at vi måtte gå i oppforbakkene, for ellers ble det for tungt for hesten. Vi var vel ikke så veldig tunge, men det var kanskje for at vi skulle få litt forandring på turen.

Onkel Anders på gården på Hægeland var veldig nøye. Fjøset var veldig tungvint, og en av oppgavene vi av og til fikk var å børste kyrene. De var blanke og fine og feite og tjukke. Når han om kvelden gikk ut og ropte på dem, kom de og gikk i langt følge etter han og inn i båsene sine. Så skulle de børstes, selv om de var blanke og fine. Onkel var fornøyd med det, men spurte om vi hadde børstet grisen. Nei, det ville vi ikke, men onkel viste oss hvor godt grisen likte det. Men nei, grisen ville vi ikke børste, og det var nok ikke så mange som børstet grisene sine. Ja, onkel stelte godt med dyrene sine.

Ellers husker jeg fra ungdomstida at jeg hadde en venn som bodde på Stupstad  og hette Birger og vi gikk sammen og las for presten. De hadde ikke hest hos han. Han arbeidet litt for mor og fikk til gjengjeld låne hesten når de trengte det. Borte i Dalane bodde det ei stille og rolig jente som vi hadde følge med når vi skulle lese for presten. Faren drev skomakerverksted og mora arbeidet på gårdene på Greibesland i onnene. Hun hadda alltid med seg et spann som hun skulle ha melk i. Jeg husker at søsteren min sa: ”Nå kommer Anne Dale med det litle spannet som ho ska ha mjålk i.”

Seilloftguttene var en forening i Kristiansand som hadde leir på onkels grunn her på Hægeland hver sommer. Leiren varte i en fjorten dagers tid. De lå i telt der borte og hadde det veldig gøy. Det var seilmaker Larsen i Kristiansand som arrangerte leiren for den gutteforeningen han hadde. De fisket i bekken, fikk melk fra gården og fant på mye morsomt rundt på gårdene her og i skog mark ellers. Blant annet laget de en modell av en seilbåt. Om kveldene hadde de møter der folk herfra kunne være til stede, og det var en fin forandring i hverdagen for oss også. Folk hadde ikke så mye å samles om den gang.

Til slutt en historie fra da mor en gang var syk og lå til sengs. Det var en sykepleierske som stelte henne og ei dame som stelte i fjøset. Vi hadde separert masse melk og fått fløte og skulle kjerne smør. Men så hadde grisen kommet ut av bingen og fått tak i fløten og det som var igjen av den var ødelagt. Så måtte de kjøpe margarin til oss barna, og vi merket ikke at det var margarin når det var godt syltetøy på skiva. Men de torde ikke si noe til far og mor, men hun som skulle stelle i fjøset sa at de måtte sende bud på henne når de skulle slakte grisen, for hun trodde det kjøttet ble veldig godt. Mor og far visste ikke noe om hele uhellet før de slaktet grisen og sendte bud på henne. Da fikk de høre hele historien.

PS: Dette er deler av det den 92-årige Anna fortalte om barndom og oppvekst på Greibesland og Stallemo. En hel lørdag, fra tidlig morgen til langt på ettermiddag, delte hun opplevelser med meg hjemme på gården til Kjell Anders og Daghild Greibesland på Hægeland, og nå også med dere.  (For at ingen skal forveksle  navnet Hægeland med kommunen Hægeland: det er gården Hægeland på Stallemo det er snakk om her.) LAI