ÅRSSKRIFT 1998 – Historien om Åsen Sykehjem

Øyvind G. Føreland:

Åsen var opprinnelig et vanlig gårdsbruk på Greibesland i Øvrebø. Eierne startet med noen få alkoholikere før krigen. Gradvis ble gården bygd opp til å ble det som vi kjenner som Åsen Sykehjem med 55 psykiatriske pasienter på det meste. Sykehjemsdriften ble lagt ned våren 1995, og da mistet ca 40 ansatte arbeidet sitt. De siste årene før nedleggelsen drev Gerd Aasen sykehjemmet sammen med søsteren Aslaug. Denne artikkelen er basert på en samtale som Oddbjørg Vatland og Øyvind G. Føreland hadde hjemme hos Gerd Aasen på Greibesland i oktober 1998. Gerd Aasen er født 26. november 1927, og er nå pensjonist.

Bilde av Martha og Ingvald Aasen

Melkeproduksjon: Martha og Ingvald Aasen eide Åsen, og melkeproduksjon var hovednæringen. De fikk etter hvert fem barn: Gerd, Aslaug, Jens Ivar, Bjørg Reidun og Ruth. Helt fra barna var små måtte de hjelpe til, noe som gjorde at barna ble vant til å arbeide. I 1930 reiste Ingvald til Amerika, men etter 5 år kom han tilbake en tur. Han reiste snart over igjen, og var da borte i ca 2 år til. Martha og bestefaren overtok gårdsdriften, men han ble dessverre syk etter kort tid, og Martha måtte overta ansvaret for gårdsdriften alene.

Alkoholikere – de første pasientene: Martha hadde ei tante i Kristiansand som arbeidet med alkoholikere, og ho fikk også lyst til å prøve for å få ekstrainntekter ved siden av gårdsdriften. Dessverreble det etter kort tid så mye problemer med disse mennene at ho måtte finne på noe annet.

Martha begynner med psykiatriske pasienter: På denne tiden var Martha formann i Øvrebø Sanitetsforening, og gjennom dette arbeidet hadde hun jevnlig kontakt med distriktsleder Litleré. Han foreslo at ho burde begynne med psykiatriske damer, og Martha tente øyeblikkelig på ideen. Dette viste seg å være en glimrende ide, og dermed kan en kanskje si at Åsen Sykehjem var grunnlagt. Gården hadde stort hovedhus med store rom, slik at de kunne bo inntil 4 på hvert rom. I den første tiden var det 12 pasienter.

Pasientene får et nytt hjem: Helt fra de aller første pasientene kom til Åsen, ble det lagt hovedvekt på at Åsen skulle være som et kristent hjem for dem, ikke bare et sykehjem. Det var også helt naturlig at også barna vanket mye sammen med pasientene, slik at alle skulle føle seg som en stor familie. Noen pasienter ble tatt med i husarbeidet, mens andre arbeidet ute på åkeren. Ingvald var svært flink med pasientene, og hadde en egen evne til å hjelpe dem til rette i arbeidet. Når arbeidsdagen var over følte pasientene at de hadde vært til nytte, og de var både trette og fornøyde. Dette hadde svært mye å si for pasientenes helsetilstand, og de holdt seg mye friskere.

Barnas forhold til pasientene: Det ble helt naturlig for barna å være mye sammen med pasientene, og de lærte at det også fantes syke mennesker. Når fjernsynet kom i begynnelsen av 60-årene, satt barna og koste seg og så på Barne-TV sammen med pasientene. Barna var også med når en pasient døde, og derfor fikk de også etter hvert et naturlig forhold til døden. Det er ingen overdrivelse å si at barna fikk mye livslærdom med seg på livsveien takket være daglig omgang med pasientene.

Medisinering av pasientene: Det første middelet kom i 50-årene og hette Brom, og det var brukbart dersom pasientene ikke var for syke. For alvorlig syke kunne det mest sammenlignes med «å skvette vann på gåsa». Senere kom det gode medisiner på markedet, og disse var til stor hjelp for oss. Flere av pasientene kunne fungere nesten normalt takket være disse nye medisinene. Vi hadde tilsynslege som hadde ansvar for medisineringen, og vi fikk også med jevne mellomrom besøk av psykiater fra Eg sykehus i Kristiansand.

Betaling for pasientene den første tiden:  I den første tiden ble det betalt for pasientene etter derees helsetilstand. Syke pasienter ble det betalt godt for, mens arbeidsføre pasienter ga lite penger. Det var meningen at de som var friske nok skulle arbeide for seg, så derfor var betalingen mye mindre for disse.

Ingvald Asen kommer tilbake fra Amerika: I 1937-38 kom Ingvald hjem til Norge for godt. Han overtok da gårdsdriften, mens Martha fikk ansvaret for pasientene.

Ferie og fritid for Martha og Ingvald: Mens barna var små kunne de aldri reise på ferie sammen, for den ene måtte være hjemme og ta seg av barna og gården. Sønnen, Jens Ivar, studerte i flere år i Oslo, og han pleide å tilbringe ferien hjemme på gården. Omsider var de andre søsknene blitt så store at de kunne ta seg av pasientene, mens Jens Ivar tok seg av gårdsdriften. Da kunne Martha og Ingvald endelig ta sin første etterlengtede ferie sammen.

Åsen sykehjem under krigen: Under krigen hadde vi flere såkalte «tyskerjenter» her. Dette var jenter som sluttet på skolen i Kristiansand, og siden barnehjemmet måtte ta ansvaret for dem, fikk vi 5- 6 stykker her på sykehjemmet. Da krigen var slutt reiste de igjen, og vi kunne øke antallet psykiatriske damer.

Den «fargerike» dama: I 1940 fikk vi ei jødisk dame som pasient. Ho kom opprinnelig fra Østerrike, men ble gift i Norge med en nordmann. Grunnen til at dama havnet hos oss, var fordi ho ble syk kort tid etter at de hadde giftet seg. Egentlig var ho svært intelligent, og snakket 7 språk flytende, deriblant tysk. Etter bare tre år i Norge hadde ho lært å snakke og skrive norsk flytende. Denne dama var også svært glad i å plukke markblomster, som ho satte i nesten alt som fantes, til Martha`s store fortvilelse. Ingvald glemte aldri en episode med noen tyskere som kom for å kjøpe poteter under krigen. Da denne dama oppdaget tyskerne, skjelte ho de ut etter noter på flytende tysk. Tyskerne forsvant svært raskt, og de viste seg aldri mer. På folkemunne fikk vi senere høre at tyskerne hadde sagt at vi på Åsen var «forrykte» (= tysk for gale). Ho døde 83 år gammel og hadde da vært her i 43 år.

Det brenner på Åsen sykehjem: En ettermiddag i begynnelsen av mars 1944 begynte låven å brenne. Gerd var alene hjemme da brannen brøt ut, og ho varslet øyeblikkelig pasientene. Disse hjalp til med å få ut dyrene, og bare to griser var igjen da naboene kom til. Ved stor innsats fra både pasienter og naboer ble hovedhuset berget. En navngitt pasient fikk skylden for brannen, og ble derfor overflyttet til Eg sykehus i Kristiansand. Vi er fortsatt overbevist om at pasienten var uskyldig, og Ingvald var sikker på at brannen oppsto på grunn av feil i det elektriske anlegget.

ÅRSSKRIFT 1998 – Agder Tidend 1. Desember 1926

Stor brand i Øvrebø i gaarkveld

Både sætehuset og uthuset på Gunnar Mushoms Gard brannned til grunnen. Det lukkast aa bergebuskapeen 6 naud og4 5 sauer.

I gaarkveld i 8-tida gaadde folk som gjekk paa Vestervegen (i Kristiansand) ein sterk ljoske paa himlen uppyver dalen som mot Mosby eller Øvrebø. Straks etter rekkemotor melding um at det var LED laus paa Gunnar Mushoms Gard i Øvrebø. Branddenbyrja i 7-tida paa loftet i sætehuset. Tenestgjenta i huset gaadde elden fyrst, men logane slo alt data gjennom taket og at um seg med rivande fart, so ein salg straks at det var umogeleg aa faa sløkt elden. Ein gjekk straks i gang med aa berga ut buskapen av uthuset, som er sambygd med sætehuset.

5 kyr, 1 stut og 2 kallar og 4 – 5 sauer fekk ein ut fyrr branden kom saa langt. Det lukkast også aa faa ut noko av innbuet og nokre gardsreidsskap, menheile avlinga og mykje av innbuet straum med. Baade sætehuset og uthuset brann heilt UPP paa 1 1/2 times tid. Sætehuset var av de gammaldagse med to høgder framme og langt skraatak. Uthuset var gamalt og heller ringere enn sætehuset. Husk var trygda i Noregs Brandkasse for 17.000 krunor, og buskap, avling og indbu for 4.000 krunor i Øvrebø, Hægeland og Finsland brandtrygdelag.

Ein trur at elden hev kome laus fraa pipa, for ein skulde set at det var eld i sotet fyrr det byrja aa brenna.

Data logane slo høgt mot himmelen i den klaare kvelden kommet ei mengd med aaskodarar tilstades i lastebiler, men det var ingenting aa gjera data, so dei vart berre staaande og sjaa paa det syrgjelege «skodespelar».

Dei 8 – 9 karane som var med i sløkkjingsarbeidet gjorde eit godt arbeid. Buskapen fekk ein inn i et sumarfjøs som stend eit par hundrede meter fraa garden. Dei tro som var i huset, gamle Mushom og tenestegjenta, fekk husvære hjaa grunnen, son til Mushom.

ÅRSSKRIFT 1998 – Reisla – del 2 av Tone…

Koren, stiftsamtmann i Kristiansand, skrev en bok omVest-Agder´s bunader. Han dømte reisla nord og ned, som aldeles smakløs, full av fjær og glassperler som den er. Den hadde ikke sin styrke i gull og sølv, som passet i de fleste embetsmenn verdioppfatning. Kunstverkene så han ikke. Og reisla kom aldeles i vanry. De nye motene fikk for alvor også innpass omtrent på samme tid, og reislene har nesten ikke blitt brukt siden. Etter at Koren´s bok kom ut, tror jeg mange helst ville at reisla skulle glemmes. Ikke minst de som oppkastet seg selv til autoriteter på bunadsspørsmålet. Og dem har det alltid vært flere av, inntil vi alle gikk rundt som Mao´s soldater i «bunadsuniform».

Et særtrekk ved folkekunstener liv og variasjon, innenfor rammen av mote og tradisjon. Jeg tror de selvoppnevnte autoriteter i mange, mange år har hindret folkekunsten i å få puste, og nå er dennesten død.

Jeg har laget en reisle med bringsmykke til. Den er brukbar, men langt fra god nok. Det var veldig vanskelig. Kanskje, en gang, skal jeg få noen til å hjelpe meg med å lage en fjørreisle, slik de fleste reislene var. Det finnes enda mange bevart, både i Agder privat og på museene. På Vest-Agder museet har de tre, og på folkemuseet på Bygdøy har de en. De er så redde for den at en ikke får lov til å ta den ut av monteren å ta bilde av den en gang.

Av fjør og glassperler, rødt ullstoff, enbite fløyel og ellers det vanlige folk hadde råd til å kjøpe, skapte egdene kunstverk. Det følger slik stemning med reislene at bryllupet huskes som om det skulle værtservert champagne hele kvelden!

Jeg tror ikke vi egdene trives med å være sånne ferdigproduktkonsumenter som vi er akkurat nå, hverken til hverdag, fest eller bryllup. – For å finne rett veg framover, tror jeg vi må finne vår egenart igjen, og reisle er en typisk del av Agder´s kjempe-spennende kulturarv.

ÅRSSKRIFT 1998 – Tone Wehus: Reisla – Vest-Agders brudestas:

Alle Norges fylker har fra gammelt av forskjellige brudestas, og brudestasen i Vest-Agder er veldig forskjellig fra andre deler av landet. Den likner mer på afrikansk eller indiansk festpynt, med glassperler,fjær i alle farger og påfuglfjær i krans øverst.

Det går på en måte to linjer i norsk gammel brudestas. En, den mest kjente, er krona. Europas kongelige brukte krone og folk tok etter dem. Flinke sølvsmeder laget vakre kroner når det var bryllup hos de rikeste i bygdene, og disse ble senere lånt ut til de andre og noe fattigere i bygdene omkring. Det var nå ikke så fryktelig spennende å låne krone av de rike. Lite av brudestasen ble skapt av den enkelte brud og i de enkelte bygdelag.

Men så er det en helt annen tradisjon, som Vest-Agder hører til – den folkelige. Redslene er skapt av bruden selv eller i samarbeid med dyktige nabokontoret. De er som et fyrverkeri av fargeglede, mystikk og livsnerven. Før, som nå, var det mange slags kulturpåvirkninger. Blant alle disse ble reisla utvalgt og utviklet som Vest-Agder´s brudestas: «Frøet spirer og gror i den jord som passer for det». Det er ikke så lett å si at vi i dag er et folkeferd der brurepynten fremstår som kunstverk i skaperevne og livsglede. – Enten likner Afrika på oss, eller så likner vi på Afrika! Det er bare det at det er akkurat slik jeg tror vest-egdene er. Det går igjen i vår rosemaling og Vevang, som er ganske forskjellig fra omkringliggende fylker og steder som Telemark og Setesdal. Og jeg tror det går igjen i de fleste av de gamle kulturuttrykksformer, når vi bare finner dem fram igjen, -et livsglad, stritt og kreativt folkeferd, vidt forskjellig fra dagens «sørlending», skapt av feriefolk og media.

ÅRSSKRIFT 1998 – NOTATER ETTER OSMUND ØVREBØ

Hvad det koster at holde hest

1892 i april gjorde jeg en prøve med den borkede hest jeg fik paa Løvsland. Af hø gik der pr. dag 2 kg 6 hg a kr. 11,00 prakt = 6,9 øre pr. kg = kr. 0,66 pr dag. Af havre gik 4 kg 1 1/3 hg = kr. 0,58, altsaa pr. dag kr. 1,25. 

Arbeidslønninger anno 1913

Høsten 1913 omlagdes veien i kleiven ved fatiggaarden (nåv. prestegård). Berendt N. Frustøl udførte arbeidet for kr. 1,25 pr. meter. Hele omlegget er 75 meter og kostede altsaa kr. 93,75. Herav betaalte kommunen kr. 25,00, resten kr. 68,75, betalte opsitterne paa Øvrebø, nemlig Olav J. Bjoraa kr. 32,00, Osmund Øvrebø kr. 16,75 og Gunnar Eivindson kr. 20,00 som svarer omtrent efter hvers skyld.     Skrevet den 28. Oktober 1913

 

ÅRSSKRIFT 1998 – OSMUND ØVREBØ’S NOTATER

Medisin: (1 spiseske regnes = 15 gr. 1 teske = 5 gr.)

1. Medisin for hoste: I en gryde haves lidt smør som smeltes, derpå haves i rumel og røres sammen, derpå haves van til det bliver som en velling og dr haves i stødt Kaandissukker til det bliver temmelig sødt, der af tages en porsjon fastende og om aftenen.
2. Et andet middel for hoste: 4 citroner koges i rent vand til de er bløde, tages da op og vrides på 2 1/2 hg pudersukker.
3. Medisin for løst liv (magesyge): til 1/4 nysilt melk haves i en spiseske stødt alun og koges i 5 minutter og av den møsen tages en spiseske ver 2den time.
4. Fodebad at tage lige før sengetid for at faa god søvn: først 3 minutter i varmt vand, og så 1/2 minutt i kalt vand, Gjentages 3 gange.
5. For at få fordøyelsen god tages 1/2 liter kogt vand 3 ganger daglig før maden.
6. Luftdrivende middel: Pebermynteolje og nafta – 5 dråber pebermynteolje og 20 dråber nafta dryppes i en teske sukker.
7. Mod forkjølelse og ondt i halsen: eucalyptusolje dryppes på kogende vand og indåndes. (Efter O. Fivelstad den 7/1 1903.)
8. Medisin mod hoste: 125 gr. raa skrelled løg skjæres over og koges i  1/2 liter vand, 125 gr. honning og 125 gr. sukker til en tykk masse der siles og afkjølesl og opbevares i en flaske. Børn tager 3 – 4  theskeer daglig, voksne dobbel.
9. Når man er plaget af for meget tørst: tages godt, kaldt vand i munden og gurgler sig med og spytter det du og gjentages saa ofte tørsten melder sig. (Efter doktor  H. Vrensted 20.4.1902.)
10. Middel mod gikt: om aftenen førman gaaer til sengs stiller men sig ved en hed kakkelovn saa at der man verker kan blive varm. Derefter smører man den dyktig ind med «bulmeurtolie, faaes paa apotek, og binder et varmt klæde om, gjentages morgen og aften.
11. Middel mod ligtorne: man river lidt almindelig sæbe, blander den med glycerin til en salve, stryger lidt af den paa en lap og legger paa ligtornen.

ÅRSSKRIFT 1998 – Arbeidsforhold og kommunikasjon

Episoder fortalt av Gunnar og Odd Harald Skogstad

Arbeidsforhold og kommunikasjon i gamle dager

Emma (Ingeborg) Skogstad, som var gift med Karl Skogstad og som var mor til Gunnar og bestemor til Odd Harald, arbeidet da hun var ung hos Søren K. Ilebekk (far til Arne) på gården Ilebekk (der Fuskeland bor nå). Han eide da jordene til Magne og Torbjørg Espetveit Sletten. Som tenestejente bar Emma gjødsla til jordene (ca. 2 km unna), først opp til Varden og så ned veien som fører til Morlia og til jordene på Homme. Høyet som ble slått på jordene bar hun på ryggen den motsatte veien!! Forsøk å gå denne veien uten noe på ryggen!

Når Gunnar og kameratene skulle noen steder brukte de som alle andre beina eller sykkel, og Gunnar og Normann Løvås trente seg opp til å bli virkelig raske. Om søndagene syklet de ofte til Greipstad for å se på travløpene som den gang ble arrangert på Hortemo. For å få litt lengde på turen og for å se seg om, tok de som regel  hjemturen om  byen og opp til Mosby og hjem igjen. «Vi var raske», forteller Gunnar. «Jeg husker at jeg syklet ned til Mosby og videre til byen på en halv time! – og dette var den gamle veien som gikk i sving etter sving nedover til Mosby. Det hendte ofte at jeg syklet forbi bilene, men de kjørte jo ikke så fort som i våre dager. Det gikk kolossalt fort nedover Mosby-kleive», slutter Gunnar.

Mushom var i gamle dager et samlingssted for mange. Gunnar sier at far hans hadde fortalt at tunet hjemme på Mushom kunne være tettpakket av hester når det var møter på bedehuset som lå på Mushom før. (Murene står enda vest for gården til Gunnar og Odd Harald. Det ble senere flyttet, først til bunnen av Trolldalen, senere til den tomten det nå har på Homstean).