ÅRSSKRIFT 2008: Framhaldsskolen i Øvrebø

Øvrebøguttene blir ettertraktede ektemenn: 

Fædrelandsvennen 30. april 1949: Framhaldsskolens gutter deltar med liv og lyst i husstellsundervisningen, baker julekaker, lager leverpostei, koker og braser. Benevnelsen «kvinnfolkarbeid» er gått av mote.

Når framhaldsskolen om ikke lenge gjøres obligatorisk, kan Vest-Agder`s herreder vende seg til Øvrebø og få råd og rettledning. Her drives nemlig framhaldsskole på 10. året. Den tok til i 1939 og ble allerede i 1940 obligatorisk. Første kurs var på 12 uker, men i 1940 ble skolen utvidet til 16 uker. Av disse nyttes 5 til praktisk undervisning så som sløyd og håndgjerning. De øvrige medgår til teoretisk undervisning. I tillegg 3 ukers husstellsundervisning for så vel gutter som jenter. Denne har med hell vært drevet i år, og faget er populært både hos guttene og i hjemmene.

Kommunen har en årlig utgift til skolen på 4000 kroner. Det resterende, 75% av de samlede utgifter, dekkes av staten. For å komme til og fra sklolen nytter elevene rutebil. Forholdene ligger greit til rette i så måte. Skysslutgiftene bæres av kommunen som får refundert fra staten kr. 0,90 pr. dag pr. elev.

Mannen bak skolen: Mannen Øvrebø i første rekke kan takke for at bygda har obligatorisk framhaldsskole svarende fullt ut til normal planen for sådan, er Olav Upsahl. Han ble formann i skolestyret i 1940 og forstod straks at her hadde bygda en sjanse til å gi ungdommen som ikke kom til å søke mer skole, anledning til å gi enda noen nyttige kunnskaper før de tok fatt på forskjellige felt i arbeidslivet. Det gjaldt derfor å gjøre skolen så god og allsidig som mulig. I dette arbeidet fikk han god hjelp av framhaldsskolen lærer, T. Mindrebø. Disse to har hovedæren for at framhaldsskolen er så populær i Øvrebø som den er i dag, og så godt utbygd.

Motviljen har veket plassen for interesse. Under et besøk ved framhaldsskolen o Øvrebø forleden, fikk vi også anledning til å hilse på Upsahl. Han er nærmeste nabo til skolen som holder til i Leiren på Homme, og følger den naturlig nok med stor interesse, selv om han ikke lenger er skolestyreformann. På vårt spørsmål om det ikke vakte motvilje i bygda da den ble obligatorisk, får vi vite at i de første årene reagerte nok en og annen. Søknader om fritakelse kom også. Disse ble behandlet indioviduelt. Fant man rimelig grunn for det ble de innvilget. Etter som skolen har arbeidet seg inn i folks bevissthet, har motviljen veket plassen for interesse. Foreldrene ser gjerne at barna går der før de slutter skolegangen, for manges vedkommende for alltid.

Dårlig med husrom, men nok av arbeidslyst. Nå vil kanskje mange være av den tro at Øvrebø er en ren velstandskommune og har godt med penger og skolehus. Men skolehus er det helst dårlig stell med. Framhaldsskolen har hva husrom anmgår fristet en heller kummerlig tilværelse. I de 9 årene den har vært i gang, har den flyttet 4 ganger for til slutt å havne i en militærbrakke på Homme. Ved selvsyn fikk vi overbevise oss om at forholdene er primitive. Brakken eies av Øvrebø Trevarefabrikk og skolen disponerer to rom. Det ene benyttes til sløyd, og det andre er kombinert undervisningssal for teoretiske fag, håndarbeid og husstellsundervisningen. Vann og vask finnes ikke. Dårlig bevendt er det også med maling, men nok av sol og lys får slippe inn. Ellers er der gjort forsøk på å pynte opp med bilder av forskjellige slag. Det som holder motet og arbeidslysten oppe hos personalet er håpet om at det skal bli bedre. Planene for nytt skolehus i Ilebekk krets ligger ferdige. I denne er det prosjektert rom for framhaldsskolen foruten spesialrom til gymnastikk, hjåndarbeid, sløyd og husstellundervisning. Skolen eksisterer riktignok bare på papiret ennå, men med den interessen Øvrebøfolk har vist for framhaldsskolen, er det grunn til å tro at den vil bli forsert fram så snart som materialsituasjonen tillater det eller byggetillatelse innvilges. Av midler er avsatt 25.000 kr. på fylkesbudsjettet. På kommende skolebudsjett foreslår skolestyret ført opp 15.000 kr. til skolehus på Ilebekk.

(Brakka i den gamle militærleiren på Homme brant ned og framhaldsskolen flyttet da til den nybygde Ilebekk skole. Foruten Torkel Mindrebø, var også Gunda Mæsel (håndarbeid) og Magnus Abelseth (sløyd) ansatt ved Øvrebø framhaldsskole.)

Erling ekspert på julekake. Det pågående kurs har 11 elever, 3 jenter og 8 gutter. I anledning besøket (fra Fædrelandsvennen), har husholdnings-lærerinnen, Gunda Mæsel fra Finsland, foranstaltet en skolekjøkken dag, (husstellundervisningen ble avviklet ved kursets begynnelse). For anledningen har guttene pyntet seg i de fineste forklær, (sikkert lånt av mor eller søster), og utstyrt seg med hvite kokkeluer, og bakt kaker til kaffien. De er litt sjenerte til å begynne med, og en «gallup» om hvordan hvit saus skal lages, faller ikke videre heldig ut, Erling kan huske at han rørte meget, forteller han, og brukte varm melk. Da samtalen kommer inn på kakebakst går det bedre. Erling viser seg å være spesialist på julekake. Til jul måtte han hjem for å være med i julebaksten. Arnfinn Fjellestad og Otto Nordli røper også at de har praktisert en del kakebaking hjemme.

(Andre elever bl.a..: Erling Haugland (fra Bjelland), Olav Kleveland, Oddbjørn Skeie, Anders Godhei og Dagfinn Fjellestad, Anny Moland (Bjelland), Lilly Røsstad og Anna Iveland).

Leverpostei på ønskelisten. Frk. Mæsel kan fortelle at guttene har lagt for dagen stor interesse for lever. En kom således og spurte om han kunne få løre å lage leverpostei. Ellers har de lært forskjellige andre tilberedninger av lever. På vårt spørsmål om de tar del i arbeidet på kjøkkenet hjemme, for eksempel koker middag mens mor er til kirke, får vi benektende svar fra alle unntatt en. Han er ikke i den heldige stilling å ha en søster og må assistere med ett og annet.

Benevnelsen «kvinnfolkarbeid» er gått av moten i Øvrebø. Hvordan går det å holde styr på guttene? vi retter spørsmålet til frk. Mæsel. Godt, de har vært greie å ha med å gjøre. Min erfaring er at de trives i kjøkkenet, er ivrige etter å lære og benevnelser som «jentearbeid» og «kvinnfolkarbeid» høres aldri. Slikt er gått av mote i Øvrebø. Guttene er også overmåte oppmerksomme og hjelpsomme til å gi en hånd. Vannbæringen står de tjenestevillig for, så om de finner på litt spillopper og lugger jentene i håret, må en unne dem den fornøyelsen. Her skylder vi å føye til at de tre jentene langt fra ser forknytt eller kuet ut. Det forsprang de har uti kokekunsten fordi de er kvinnekjønn,og allerede har praksis bak seg, setter dem i respekt hos guttene. De har gjennom husstellsundervisningen lært å verdsette en dyktig kokke. Jentene har på sin side fått erfare at gutten kan når de vil, og læres opp.

ÅRSSKRIFT 2007: Sangen nedenfor ble skrevet i forbindelse med…

(Mel.; Katinka, Katinka)

Ja, nu skal her festes, nu er det forbi med arbeid og strev hele dagen for Øvrebøruta er nu gått i hi og timen for den er slagen klokere hoder skal drive den nu listige karer som krona kan snu, ruta skal blomstre, og alle får bil til byen og hjem hele dagen.

For tjueseks år siden starta en mann fra byen, en rute med biler en Master med hjul, tenk den gikk som en brann og hurtig på veien den iler, og folk de betalte, de kjørte en tur om farer og døden lå ofte på lur, og ruta den kjørte, og penger kom inn og bønder i redselen smiler.

En sag forteller om Theodor`s bil, en Rolls Royce av nyeste klasse ved Haugland`s forretning han for som en pil på tre hjul han kjørte en masse, en trapp ble forskjøvet så steinspruten sto, en menneskemasse ble ståans å glo, da Theodor henta det hjul som falt av og brukte nok ordene krasse.

Han Olav fra Almen, en støvandes kar, som alle i Hægeland liker, en munter historie han titt gir som svar i sær til de søte små piker, og Karsten han smiler forlovet og glad og spanner han tømmer hver eneste dag, returmelk fra byen han nekter å ta for alt skal betales, hver spiker.

En festlig tur som nok aldri dør bort er når Torvald og Gunvor de kjørte til byen med kasser, og lasset var stort og begge med tolmot seg smørte. ved Mosby ho Gunvor da bøygde seg fram no heng me i tråan, å du for ei skam, men saken blev ordnet, det gikk av seg selv til kasser vi ingenting hørte.

Tenk Gunnar og Gunvor de bygger seg hus og ryktene vet å fortelle at tomta er gratis med lopper og lus, men ender som hver en novelle, når enden er god da er allting så godt, det huset de bygger blir Homstean`s slott, og ruta han kjører, passasjerer og gods, for disse det snart nok skal smelle.

Odd Bjerland fra Hægeland kjører sim bil og bruker de veiene smale, men likevel går det med latter og smil vi ser bare røyken som hale, Kristian høvler og vegen blir slett med firehjulstrekk blir det skikkelig sprett, han graver og grøfter, og støper opp mur, om sommeren han huset sitt male.

Til slutt kommer resten det er ikke stort, det hender at Arthur er hjemme, og Olav til Mosby han kjører så fort og titt tror vi at det må brenne, og Kjell stakkar kjører sin Volvo så god dagen blir lang, han går sjelden til ro, han drømmer om biler, og har mareritt, og de er nok helst av de slemme.

De eldste i flokken på festen i kveld er de to som i sammen har drevet sin rute med tolmod og en smule hell og på veksler og banklån har levet, men stort sett så tror vi at folk er fornøyd tiltrods om sjåfører tar seg en støyt, vi håper det varer, når hver får sin jobb og fortsatt vil slite og streve.

Til alle sjåfører og hjelpere med, en takk ta i mot for alt strevet, vi vet der var grunn til å kunne bli vred når dere i svette blir drevet, men greit har vi hatt det, vi er fornøyd og håper at maten må bli godt fordøyd, så takk til hver enkelt, det er alt hva du får

ÅRSSKRIFT 2007: Historien om Øvrebø- og Hægelandsruta

Alfred Iglebæk fra Kristiansand begynte allerede i 1923 å kjøre rute fra Øvrebø til Kristiansand. Kristian Iglebæk begynte som sjåfør på samme tid. Også Theodor Ilebekk kjørte ruta fra ca. 1924. Både Kristian Iglebæk og Theodor Ilebekk kjøpte seg inn i ruta etter en tid, begge noenlunde samtidig. Alfred Iglebæk, som hadde fått ruta i stand, overdro sin eierpart til de andre etter noen år.

I 1935 skilte Kristian Iglebæk og Theodor Ilebekk lag. Kristian Iglebæk beholdt Øvrebø ruta og Theodor Ilebekk overtok Hægelandsruta sammen med sin bror Alfred L. Ilebekk og svogeren Olav Upsahl. Disse tre dreiv Hægelandsruta til 1942 da de solgte den til Kristian Iglebæk og de to sønnene hans, Olav og Arthur Iglebæk.

Ruta fikk navnet Øvrebø og Hægelands Bilruter. I en oppstilling av regnskapet for Øvrebørutas første år, (1923), er notert en rutetakst på 15 øre pr. person km og 70 øre pr. tonn km.

I 1929: 6 øre pr. person km, og 40 øre pr. tonn km.

I 1939 var taksten helt nede i 5 øre pr. person km, og 35 øre pr. tonn km.

Det er også oppbevart en kopi av en søknad fra 1945 om en gavepakke fra Det Britiske Røde Kors til betjeningen ved Øvrebø og Hægelandsruta. Så takknemlige var en i den tida for tildeling av mat m.m. at en tok seg bryet med å sende søknad for å få tilsendt denne ekstragaven. For den generasjon som kommer, og som har vokst opp i velstands Norge, kan dette lille avsnittet være vel verd å ta vare på for å få et innblikk i en liten detalj av hverdagen, og av den velvilje og godhet som blei oss i Norge til del av våre naboland i 1945.

Øvrebø og Hægelandsruta står oppført med dette konsesjonsnummer fra 1948: Konsesjonsnummer 5560: a) Homstean . Greibesland – Åsen – Skarpengland – Kristiansand. b) Reiersdal – Langeland – Ropstad . Klomra . Kristiansand c) Skarpengland – Engeland – Loland – Tverrbakken – Kristiansand d) Vikstøl – Kristiansand Konsesjonshavere: Kristian, Olav og Arthur Iglebæk

Øvrebø-Hægelandsruta, Songdalen Billag og Åseralsruta med Evjeruta gikk den 15. august 1951 i sammen om selskapet Agder bilruter, med det formål å drive rutekjøring i de områder som hver tidligere hadde trafikkert.   

Formannen i selskapets første styre ble Reidar Mesel. Styremedlemmer: Olav Iglebæk, Jon Stie, Selmer Simonsen. Thomas Haugland, som hadde vært disponent i Songdalen billag, overtok som disponent i det nye selskapet. Agder Bilruter overtok Åseralsruta`s kontorer og ekspedisjon i Markensgt. 17. Gyro Homme ble ansatt som kontordame og sammen med disponenten utførte hun alt kontorarbeid her på dette kontoret fram til rutebilstasjonen ble tatt i bruk i 1963. Da ble også Inger Loland fra ø\Øvrebø ansatt som kontordame.

De første åra ble godset som ruta transporterte ekspedert fra Banehaven. Senere ble all godsekspedisjon utført fra Godsstasjonene ved bryggeriet. Agder Bilruter gikk inn i Sørlandsruta AS i 1984.

Kjente sjåfører i Øvrebø og Hægelandsruta: Theodor Ilebekk, Kristian Iglebæk, Odd Bjerland, Torleiv Bjerland, Olav Almen, Karsten Sandtveit, Olav Iglebæk, Arthur Iglebæk, Gunnar Upsahl.

(Kilde: Agder Bilruter gjennom 25 år: 1951 – 1976. v/Sofie Stie. (31.12.1976))

ÅRSSKRIFT 2007 – Minne om 9. april 1940

Tidleg om morgonen 9. april kunne me sjå røykdotter i lufta i retning byen. Det viste seg å vere granater som eksploderte på Odderøya. Me kunne også høyre bulder frå skytinga. Eg var 8 år. Eg hugsar det godt, men kan ikkje seie at eg var redd.

Då det lei mot kveld kom det ukjente folk til gards frå byen. Far, Georg Iveland, hadde lastebil. Han klyrde for å hente folk som ville bort frå byen. Han kom heim med lasteplanen full av folk.

Om kvelden stelte me i stand liggeplassar på golvet i stovene. Det var familiar med barn. Den eldste som kom til oss var ei bestemor på bortimot 90 år. Ho heitte Fjelltjønn. (Namnet kom frå ein gard innforbi Topstad, mellom Stallemo og Utsogn. Den tid det budde folk på Fjelltjønngardane måtte borna gå over heia kvar dag for å komme til skule på Stallemo. I dag er det rart å tenke på at dei gjekk den lange vegen.)

Ein mann hadde kome bort frå familien sin. I Vennesla fekk han vite at resten av familien hadde flykta til Stallemo. Det hadde kome eit større snøfall, 40 cm tung og våt snø. Han hadde gått med sykkelen sin over Drivenesheia. Det var ikkje brøyta og vegen var vel berre som ein hesteveg å rekne i den tida. Eg minnest han saa at om han ikkje hadde vore turnar hadde han ikkje klart å kome over heia.

I Furulunden mellom Stallemo og Åsen budde Kristian Stallemo. Han hadde ei sag med ein einsylindra motor som drivkraft. På Stallemo høyrde me smell fra motoren når dei skar på saga. Smella uka på etter som belastninga auka. Det kunne mest høyres ut som eit børseskot. Eit av barna som hadde evakuert var sikker på at det var tyskarane som skaut nede i byen. Han trudde byen måtte vere nær, ja rett bak den næraste heia. Det var vanskeleg å få han frå det.

Me hadde truleg høyrt av dei vaksne at det kunne bli matmangel. Bestefar, Gunder Iveland, hadde lagt settepoteter til lysgroing i fjøset. Der var me og lurte oss til å skrelle dei og togg rå potet. Det blei å prøve så mangt under krigen.

Tyskerane som falt i Noreg under krigen var gravlagt på æreskyrkjegarden ved Ekeberg i Oslo. i 1953 blei det bestemt å flytte heile kyrkjegården til Alfaset nord for Oslo. På «Deutcher Soldaten Fieldhof Alfaset» kviler i alt 3200 tyske falne frå tid 1940.45.

Gunnar Iveland, 2007.

ÅRSSKRIFT 2008: Et sagn fra gamle dager

Langt tilbake i tid hadde nok folk ganske andfre tanker om straff og rettferdighet enn vi har i dag. Det fortelles at en mulighet for å slippe straff for et drap en hadde begått, var å krype under ei kiste med et lik i. kanskje ikke så helt lett å få til:

En mann hadde kommet opp i den fortvilte situasjon at han hadde drept et menneske. Straffen var selvfølgelig streng, og mannen var fortvilt over sine fremtidsutsikter. Tanken om å slippe unna straff var sterk. Om han følte straffen var urettferdig vet en ikke, men han satte sin lit til muligheten som er nevnt ovenfor.

Et gravfølge var på vei fra Fjellestad til Øvrebø kirke, og da de kom til Røstad var det en fast plass der det var vanlig at de stoppet for å hvile. Dette kjente mannen til, han gjemte seg bak en stein og før følget hadde rukket å sette ned kisten med den dødes, stormet mannen fram, hev seg under kisten og ut på motsatt side. På denne måten slapp han å sone for ugjerningen han hadde begåt og ble en fri mann.

ÅRSSKRIFT 2008: Melkebu på Stallemo

Melkebuer fantes det mange av, men nå er de fleste borte. Det er ikke få samtaler og nyheter som er blitt delt der når folk møttes. Tusenvis liter av melk i store og tunge melkespann er blitt satt ned for å fraktes videre til meieriet med melkebilen. På sin måte er melkebua et like godt kulturminne som noe annet. på forsiden av årsskriftet i 2008 var det et bilde av melkebua slik den var i 2007. Den tilhørt Gunvor Aarvoll. Som en kan se var den brotfeldig fordi grunnen sviktet og den brøt da også sammen vinteren etter. Datter til Gunvor, Liv Martha, syntes det var leit å fjerne den og restaurerte den, og du kan se den når du kjører utover slettene på Stallemo. Liv Martha har mange minner fra den tid bua var i bruk, bl.a. var det der hun sto og ventet på skolebussen. Hun husker også godt at farfaren. Lars Aarvoll, på sine rusleturer satte seg der og hadde en pust i bakken.

ÅRSSKRIFT 2008: Øyvind G. Føreland: Minner fra en barndom…

Her får du andre del av det det Øyvind skrev i årsskriftet i 2008:

Jeg begynner min ro-karriere: Omkring 1995 bygde far min en flatbunnet båt som var rett bak og omkring 12 fot. I begynnelsen var båten utstyrt med motor, og husker jeg ikke feil var det en 100 ccm motorsykkel-motor. Den ble fjernet fra båten etter kort tid, fordi min 8 år eldre bror, Ingvar, greidde å starte den. Han far var redd det skulle skje en ulykke med båten. Det var jo ikke så vanlig med motor i båtene i innlandet på 50-tallet. Jeg var vel omkring 7 år da jeg begynte å ro denne baten, og i den første tiden var det lite morsomt for passasjerene å sitte foran. Armstyrken min var det ikke mye å skryte av, og det medførte at hver gang jeg førte årene mot baugen for å ta nytt tak, så plasket de ned i vannet. De som eventuelt satt framme i båten fikk en skvett vann over seg for hvert eneste åretak. Var det en lengre rotur kunne vedkommende bli temmelig blaut. Som kjent gjør øvelse mester, og etter hvert ble jeg både sterk og flink til å ro. Og da var det tørt og trygt å sitte foran! (Bilde av båten som var bygget vinteren1965, og som han utstyrte med seil.)

Seilturer på Sangeslandsvannet: Den aller førstebåten Stein og jeg seilte med var hjemmesnekret av kassebord fra A. & G. Føreland Karosseri & Maskinverksted, som verkstedet fremdeles hette. Båten var flatbunnet og spiss i begge ender, og jeg tror at det var i 1964 den ble snekret. For å få baten tettest mulig ble bunnen smurt med smeltet bek. Dette varmet vi på bål til det ble flytende. Beket var fast form i papirsekker, og vi brukte rester etter taktekking av verkstedet.

Vi søker nødhavn: Her kommer historien om en seiltur som fetter Stein og jeg hadde en vindfull sommerdag midt i 60-årene. Turen startet i østenden av vannet og denne dagen blåste det sterk vind fra vest, det vil si at vi hadde motvind. Vi hadde nemlig tenkt å seile mot vestenden av vannet. Da vi hadde krysset oss nesten til Sandodden, kom det en spesielt kraftig vindkule. Det førte til at masta knakk og seilkraften forsvant, og dermed måtte vi søke nødhavn på Sandodden. Der fikk vi spjelket masta på et slags vis, slik at vi kunne seile tilbake der vi hadda startet, båtplassen ved Lidalshytta i østenden av vannet. Masta var nok av litt tvilsom kvalitet, for etter det jeg husker var den snekret av to litt tykke bord. Vinteren 1965 bygde far min en seilbåt på 15 fot til meg, med en støpt betongkjøl på omkring 50 kilo. Jeg klarte aldri noen gang å kullseile med denne båten, så kjølen var skikkelig god. En gang jeg var ute og seilte i kraftig sidevind trodde jeg det skulle gå galt. Jeg hadde kroppen min over båtrekka mot vinden da den brått skiftet retning, Seilet slo over til den siden jeg var, og båten tippet kraftig over og jeg fikk baken i vannet. Men den rettet seg opp igjen med en gang istedenfor å gå rundt. Etter noen år endte dessvderre båten sine dager på land i vinteropplag med kjølen i været. Der kjørte noen over båten med traktor, og den var ikke til å reparere fordi bunnen ble stygt skadet. Båten knakk ikke sammen av denne påkjenningen, og det viste også hvor solid den var bygget. Jeg har ennå seilet og masta til båten, men nå har tidens tenner samt ugunstig lagring redusert seilduken slik at det ikke er brukendes lenger. Men som et minne er det helt okei.

Turer i skog og mark: Far min var svært glad i å bruke naturen, og han tok meg tidlig med på skogturer. Noe jeg husker spesielt godt fra disse turene, var at vi alltid hadde bål og stekte grovbrød med masse smør og sukker på. Når smøret og sukkeret hadde smeltet og trekt inn i skiva var den ferdig. Herlig! Dette var noe av det beste jeg visste som barn, og jeg liker det fortsatt. Han far var svært nøye med brannsikkerheten når han fyrte bål. Der han tente opp skulle det enten være sand, fjell eller fuktig mark. Det var også svært viktig at det ikke var noe annet brennbart i nærheten av bålet. Dette har jeg tatt med meg som verdifull lærdom fra barndommen. Da jeg var barn var det lov å brenne bål ute i skogen hele året. Nå har det i mange år vært forbudt å gjøre opp bål i utmark fra 15. april til 15. september. Det var skogen rundt Sangeslandsvannet som ble mest benyttet som turterreng, og herfra har jeg mange gode minner. Her følger ett til.

Elgfamilie i Sangeslandsskogen: Jeg kunne være i 5 – 6 års alderen da vi var på tur i skogen innerst ved Sangeslandsvannet som tilhørte Monen gård. Et par hundre meter fra vannet fikk vi se ei elgku med to kalver som sprang over ei myr. Det synet kommer jeg aldri til å glemme. I begynnelsen av 1950 var bestanden svært liten, og det var et sjeldent syn å se elg. Elgen var også svært sky på disse tider, og det var vanskelig å komme særlig nær.

Grøfting i skogen til Monen gård: En tid senere var vi igjen på sen samme myra, og da fikk jeg se hvordan man kunne grøfte myrer i gamle dager. Det ble brukt et spesielt sprengstoff som hette grøftedynamitt, og dette var Jemen virkningsfulle saker. Sprengstoffet var formet i passe store ladninger. Etter at disse var plassert godt ned i myra med ca en halv meters avstand, ble ladningen i den ene3 enden detonert med lunte og knall. Slaget fra eksplosjonen slo av de andre ladningene i rask rekkefølge, og drønnet samt myrspruten som sto til værs var enorm. Å få oppleve denne måten å grøfte på var litt av en opplevelse for en liten guttepjokk som godt og vel var tørr fra bleiene. Når jeg lukker øynene kan jeg fremdeles se for mitt indre øye jordspruten og høre smellene.

Det var en eksplosiv slutt for i år, men jeg regner med å grave fram flere minner til julen 2009. God Jul og Godt Nyttår ønskes dere alle!

ÅRSSKRIFT 2008: Gunnar Iveland: Vekkelse i Stallemodalen.

Vinteren 1957 gjekk der ein vekkelse over bygda. Først var det ein predikant frå Misjonssambandet som talte på møtane. Han kom frå Øyslebø og heitte Andreas Nordli.

Seinare på vinteren kom det ein talar frå Kristiansand som reiste for Den Indre Sjømannsmisjon, det var Hans Drøsdal.

Han skulle vere her i ei veke, men vart her i 7 veker.

Bedehuset var fullt kvar kveld.

All virksomhet elles i bygda blei avlyst, for alle skulle støtte opp om møtane på Stallemo bedehus. Der var og sang og musikk på møtane. Det var vanleg at talarane budde privat rundt om i heimane der det passa.

Den 28. februar same vinteren blei det på Stallemo starta ei forening for Den Indre Sjømannsmisjon som fekk namnet «Fiskerens venn». Foreninga er framleis i drift. Olga Mushom var formann i mange år. I den tida var det årvisst med juletrefest. I dag lager Den Indre Sjømannsmisjon til julemesse saman med Normisjon og Misjonssambandet.

ÅRSSKRIFT 2008: Øyvind G. Føreland: Minner fra en barndom…

I år kan dere bli med på: fisking etter aure og ål, seiling på Sangeslandsvannet, skogturer, elg i farta, og grøfting med smell og sprut..

Sangeslandsvannet og Monen gård har betydd enormt mye for meg helt fra barndommen. Gården lå ikke langt fra vannet, og her ble min far født en vårdagh i 1909. Han tok meg med hit utallige ganger opp gjennom barnårene. På grunn av alle disse turene hit fikk både gården og vannet stor betydning for meg. De gamle husene ble dessverre brent ned en gang på 1970-tallet, for det vbar betingelsen for å få lov til å bygge nytt hus.

Første fisketuren jeg husker: Jeg har vagt i minnet, da jeg som 3 – 4 åring var med far min i flatpram for første gang, og det ble mange turer etter hvert. Av og til hadde han også med andre i båten, og en av dem jeg hiusker eer Sverre Bjørnshei. Sammen med broren, John Bjørnshei, grunnla han Bjørnshei Biloppretting. Fiskeredskapet framfor noen var oter med masse fluer, opptil 10 – 12 stykker etter det jeg kan minnes. Vi kunne få minst en halv pøs med aure, dersom været og vindretningen klaffet. Fiskene var ikke spesielt store, men jeg husker ennå at de fleste var fine og røde i kjøttet. (Mest trolig var det denne prammen (bilde) som ble brukt den aller første gangen jeg var med min far på fisketur. Prammen hørte til på Monen gård. Bildet er tatt i det gamle utløpet til hovedbekken inn i vannet, og i bakgrunnen ligger Trolldalsvika.) I Trolldalsvika var de aller beste fiskeplassene i hele vannet. Selvsagt rodde vi også rundt i de andre kilene i vestenden av vannet for ikke å tømme Trolldalsvika for fisk. Jeg lærte tidlig at når en skulle ut og fiske, var det mer enn viktig at vindretningen var fra vest! Blåste vinden fra nord eller nordvest, var det ingen vits i å prøve seg. Skjønner ikke hvorfor, det var og er sånn ennå!

Far min står i båten og stuper i vannet. Dumt!! Jeg husker en gang far min og jeg var ute og fisket rett utenfor båtplassen som Monen gård hadde i Molvollkilen. Han sto i båten og fisket, og brått fikk han overbalanse og stupte på hodet i vannet. Ser ennå for meg der han kavet for å komme opp i båten igjen.. Vill i blikket og svært lite fornøyd. Han kom seg omsider i båten igjen, men fisketuren var definitivt over. Nå var det bare tørre klær som gjaldt.

Ål i Trolldalsvika. Da jeg var barn var vannstanden i Sangeslandsvannet ca en meter høyere enn den er nå. En gang jeg og far min var i Trolldalsvika med båt, viste han meg en ål som lå helt stille på bunnen. Det var spennende kan dere tro! Dette er den eneste gangen jeg har sett ål fra båt.

Ålefiske i tjernet bak den kommunale badeplassen i østenden av vannet. En av sønnene til naboen min i Møllebygda, Øystein Drange, fisket etter ål i det tjernet tidlig på 60-tallet. Han hadde laget ålesnøre av et tykt snøre med mange senstumper med kroker på. Øystein tredde beidemakker på krokene, og snøret ble festet mellom to trær på hver side av tjernet. Jeg fikk være med når vi skulle trekke snøret, og det skjedde svært tidlig om morgenen. En gang vi trakk snøret fikk han en ål på en kilo, og etter det jeg husker var den ca en meter lang.

«Monster-ålen», – observert under bading. Midt på 60-tallet så jeg ål i østenden av vannet. Historien om dette synet er ganske så spesiell. Fetter Stein Føreland og jeg badet, og vi hadde dykkermaske begge to. Brått kom Stein opp i overflatestilling, og vill i blikket svømte han med en fart som om det skulle gjelde livet, ,minst! På spørsmål om hva som sto på, svarte han hesblesende at der nede i vannet hadde han sett et stort beist av en ål. Nysgjerrig og tøff som jeg var, svømte jeg bort der han hadde kommet opp, og dykket ned. Utrolig nok var ålen der fortsatt, og det var ingen overdrivelse at det var et skremmende storet beist. Ålen var tykk som overarmen min, og jeg tror temmelig sikkert at vekten kunne være omkring 3 kilo. Så stor kan nemlig ålen i ferskvann bli. Jeg kjenner til at det ca 1975 er tatt en ål på 2,7 kilo på ålesnøre i Sangeslandsvannet av Rolf, sønn til Magnar Dale. Magnar skrev jeg om i historielagets Årsskrift i 1990. Dety hører med til denne historien at ålen Rolf fanget var litt for liten til å være Norges størsste tatt på snøre. (Rolf har i mange år drevet billigbutikk i Vennesla).

ÅRSSKRIFT 2008 – Torbjørg Upsahl – Krigsminner

Vi har flere ganger skrevet om den frigjøringskampen som ble ført under 2. verdenskrig, og som regel har det vært de som var aktive som vi har omtalt. Vi har hørt lite om hvordan de som var mer i skyggen opplevde krigen, og kanskje særlig hvordan kvinnene opplevde den vanskelige tiden. Vi har vært så heldige å få Torbjørg Upsahl, søster til Gunnar og Lars Upsahl som var så aktive i motstandsbevegelsen sammen med Oluf Reed Olsen, til å fortelle litt om hvordan hun opplevde krigsårene.

Noen minner fra krigsårene: 

Jeg husker at jeg tidlig på morgenen 9. april 1940 våknet og merket at det ristet i senga på grunn av skytingen fra kanonene i Kristiansand. Vi skjønte at noe var galt og fikk høre at tyskerne var gått i land og krigen hadde brutt ut. Utover dagen var det stor pågang av folk som søkte seg ut av byen og innover i landet, til familie og kjente i første rekke, men også fremmede søkte hjelp.

Også tyskerne kom etter hvert og okkuperte både hus og rom has private – mest til offiserer. Jeg husker også at det sto en større garasje ved innkjørselen til oss som ble benyttet til en buss. Denne tok tyskerne til stall for hester.

Det tok ikke så lang tid før motstandsbevegelsen også ble en del av vår familie. Det var Gunnar som var den offisielle kontakt, men for øvrig var alle i huset kjent med hva som foregikk. Gunnar gjorde sin første militærtjeneste i Garden, Lars var i Heimevernet. Høsten/vinteren 1941/1942 vikarierte jeg for Ingeborg Løvsland, datter av Olav Løvsland, lærer i bygda, på butikken hos Olav Lian. Ingeborg gikk den vinteren på Danvik ungdomsskole, men 1. april 1943 reiste jeg til Kristiansand og begynte på Agder Skogeierlag. Det var B.J.S. Ilebekk som var revisor dr sammen med Aasmund Stray, som skaffet meg den jobben- og som varte helt til 1993.

Det var mange som deltok i motstandsbevegelsen på forskjellig vis – også på kontoret. Det ble publisert en illegal avis som ble stensilert og bl.a. levert til en person på Landmarks Bokhandel. Det var jeg – som var ukjent i byen – som fikk jobben med å levere pakken der. 13. september 1943 ble styret og disponent Thor Haug arrestert. Grunnen var at disponenten hadde drevet med ulovlige aviser og delt disse ut, bl.a. til styret. Styret var klar over risikoen så konsekvensene kom ikke som noen overraskelse. Disponent Haug ble sendt til Grini, men styret fikk en bot og ble løslatt. Haug ble senere sendt med Westphalen til Tyskland. Båten gikk på en mine og alle omkom.

Hjemme i Øvrebø var det stort sett bare Oluf Reed Olsen og Lars Jahn (Lasse) Larsen av agentene som kom innom oss. I den første tiden holdt de til i en hytte inne ved Støssvannet. Da det etter hvert ble vanskelig å sende derfra p.g.a. at tyskerne drev med radiopeiling langs veien, ble sendingene flyttet til et lite «lekehus» i Kråkedalen, ret overfor vårt hus. Så vidt jeg har forstått, ville det være vanskelig å peile denne sendeplassen da den lå i samme retning som tyskerleieren like ved. Det var vel mest observasjoner av båttrafikken på havna i Kristiansand som ble fraktet med sykkel fra byen og opp til oss og videresendt til London.

Under krigen måtte radioene leveres inn. Høsten 1944 ble noen av mots (På et bilde fra gården lytter Torbjørg, Lars og Steinar Ilebekk (med gevær) likevel på nyheter fra England utenfor hovedhuset som lå bare 2-300 meter fra tyskerleiren.) 

Det var nok en del som hadde mer enn ett apparat og som  derfor våget å gjemme bort ett – det gjorde vi. Apparatet ble satt inn i et hulrom i veggen mellom et kott og soverommet på loftet. Når nyhetene fra London kom, samlet de fleste seg rundt radioene, mens en holdt vakt i vinduet på kvisten. Kom det noen nede i svingen, måtte radioen fjernes og settes tilbake på hjemmestedet. Det var jo bare noen få som kjente til at vi hadde radio.

Høsten 1944 ble noen av motstandsbevegelsen i Kristiansand arrestert. Dette førte til at flere utover i distriktet kom i søkelyset- Da Gunnar den 16. november 1944 fikk melding om at Torkel Reiersdal var arrestert, fant han det best å gå i dekning. Han dro til Kristiansand der han måtte ligge i dekning til han kunne få sikker transport til Oslo for å komme videre til Sverige. Avtalen var da at dersom Gunnar ble etterlyst, så skulle vi si at han var reist til onkel Ludvik på Bjørkehaugen i Hægebostad for å hjelpe til med noe der. Da de kom for å arrestere Gunnar, var han jo reist. Da tok de med far for at han skulle vise veien til Bjørkehaugen. For at Gunnar skulle få beskjed om at han var ettersøkt, sa far at de fikk gå innom butikken på Homstean og spørre O.S.Ilebekk om ikke han mente det var best å kjøre en bestemt vei til Hægebostad. Dette fikk så jeg vite og fikk gitt beskjed til Gunnar.

Da de kom for å arrestere Gunnar var Lars på låven. Han fikk se at folkene kom og at de gikk og hadde tatt far med seg. Han trodde da at alle var gått og gikk inn. Dessverre satt det vakt og han ble da arrestert. I følge «Stemmer fra Arkivet» ble Lars arrestert 20. november 1944. Da følget kom tilbake fra Bjørkehaugen med uforrettet sak, ville de tatt både Lars og far. Mor sa da at hun visste ikke hvordan hun skulle klare alt med dyrene alene. De lot da far bli igjen. Jeg tror at årsaken til at de var såpass menneskelige var at mor hadde gitt dem mat, (tor at det var både han som satt vakt og de som var med far til Bjørkehaugen).

Jeg fikk gitt beskjed om at Gunnar skulle reise med nattoget en kveld og jeg møtte han sent på kvelden. i Tordenskjoldsgate for å ta farvel. Etter at han var kommet vel over til Sverige – noe som hadde vært en strabasiøs tur) – fikk jeg brev fra han. Det var adressert til Torbjørg Olsen, adr. Ludvik Ilebekk, Vestre Strandgate 44, Kristiansaand S, Norge. Kortet var udertegnet med Gunnar Wirèn. Teksten var dessuten på svensk. (Glad Påsk Tillønskas av Gunnar Wirèn).Når det ble sendt til min onkel Ludvik`s adresse var det selvsagt for ikke å oppgi min adresse som var i Lømslandsvei.

Lars var innom både fengslet og arkivet før han ble sendt til Grini. Han ble løslatt 8. mai 1945. Jeg tror tiden på Grini var ganske tøff. Det var dårlig med mat. En ting som vi gjorde for å bedre forholdene med mat var at fikk nye vaskepulverkartonger fra Walhalla Såpefabrikk. Disse ble fylt med havregryn blandet med sukker. Vi fikk tilbakemelding om at de trengte mer vaskepulver.