ÅRSSKRIFT 2013 – A & G Føreland Karosserifabrikk Maskinverkstad…

Når vi tenker på denne bedriften i Øvrebø forbinder vel de fleste den med bygging av karosserier til biler. Men som du kan se nedenfor har den vært til stor nytte og mye brukt av bygdefolk til helt andre oppgaver. Det er historisk interessant å se at få år etter at krigen var slutt, var det ikke mye bruk og kas mentalitet blant folk:

Frk. Bertha Greibesland: An. bygge nytt sykkelhjul med nav 1 time kr. 4,35 1 sykkelnav » 3,80 Sum kr. 8,15

Herr Trygve L. Greibesland: An. sette nagler i hanka på kaffekjele kr. 2,00     

Herr T. L. Greibesland: An. lodde sykkelpumpe kr. 1,00 Reparere kokeplate » 1,50 Sum kr. 2,50

Herr Olav Greibesland, Loland: An. sveise ei fjøsreke kr. 1,50

Frk. Bertha Greibesland: An. rep sykkellykta Arbeide kr. 1,70 Ledning » 0,90 Sum kr.2,60

Herr Nils Greibesland, Greibesland: An. sykkelen til Ingeborg: Ta ut, reinske opp og sette i nye kuler i bakhjulsnavet. Sette på 2 nye kjedestrammere. Skru fast kjedekassen. Arbeide beslag til håndbremsa 1 time kr. 3,40 2 stk. bakhjulsmuttere » 0,50 2 stk. kjedestrammere » 0,40 Sum kr. 4,30

Herr Torjus Horrisland, Øvrebø An. lodde smultringring og visp kr. 2,50

Herr Torje Håverstad, Øvrebø An. spele 1 bakhjul: 1 time kr. 4,35 36 speler » 2,52 Sum kr. 6,87

Herr Peder Håverstad, Fjellestad An. reparere sulky kr. 5,00

Herr Alf Fjermeros, Ilebekk An. sveise bakakselen til sykkel. Rette forgaffel. Sette i ny kuler i gaffelen og pedalane Kr. 13,00

Herr A. Henrichsen, Møllebakken An. Klinke fast handtaket på ein emaljert pøs Kr. 1,50

Øvrebø kommune, Skulekassa An. Arbeide 4 veggtavler: 47 1/2 time à kr. 4,35 Kr. 206,63 Tremateriell » 37,11 Huntonit » 60,35 Klisterband » 6,00 Skruer og spiker » 8,18 Lakk » 11,90 Sum kr. 330,17

Herr Kristian Fjellestad, Øvrebø An. Nytt tre i veivstonga på slåmaskin kr. 5,00 Lade batteri » 3,00 Sum kr. 8,00

Øvrebø kommune An. Arbeide med sleping og ordning av lastebommer og oppkjøring og lessing av last ved Sangeslandsvannet: 87 1/4 time à kr. 2,50 Kr. 218,13 Motorbåt til sleping 6 time à kr. 2,50 » 15,00 Lastebil, kjøring 11 1/2 time à kr. 5,00 » 57,50 Lastebil, lessing 16 time à kr. 1,00 » 16,00 Sum Kr. 306,63

ÅRSSKRIFT 2013 – Ragnhild i Tøa – del 2

Av Ådne Fardal Klev.

I 1859 gifta Ragnhild seg med oldefar min, Nils Nilsen (1821 – 1875).Han var fødd på Lian, men hadde kjøpt eit lite bruk under garden Heggland som dei kalla Tøa. Her hadde og den fyrste kona hans Ingerid, budd, og saman fekk dei fem born. Ingerid døydde i 1857, 34 år gamal. Då var yngstesonen ganske liten. Borna var elles Odd fødd 1845, kom til Søgne, Nils fødd 1847, til sjøs i 1875 som matros i Nord-Amerika, seinare til Kristiansand, Tobias fødd 1851, blei gift til skår i Øyslebø, Torborg fødd 1853, kom til Støa under Høye i Øyslebø, og Nils Andreas fødd 1857, reiste til Amerika og døydde der. Alle desse borna tok Ragnhild seg av. Sjølv fekk ho og Nils sju born på rekke og rad. Eldste sonen, min bestefar, fødd 1860, skulle etter oppkallingsraeglane i denne tida vore kalla Anders etter morfar sin, men han ble oppkalla etter sin morbror Aanen som då var død. Han kom etter kvart til Fardal i Sør-Audnedal og tok dette gardsnamnet til etternamn.

Den neste i rekka fekk namnet til faren Nil`s fyrste kone slik skikken den gong var. Ingerid – kalla Inger – fødd 1862 kom til Øyslebø sogn, ho var gift, men dei hadde ikkje born. Den neste var Anna, født 1864. Ho kom tidleg til USA, gift og busett i Chicago med ein som heitte Grover til etternamn, dei hadde sju born. Kristen fødd 1866 kom også til USA, han budde i California og var gift med ei svensk dame med namn Berta. I USA nytta han namnet Christ Ugland. Dei hadde ein son, Nils. Deretter var de to born som døydde små: Olaf (1870-1871) og Gurine (1872-1872). Den yngste i flokken var Olaf Hegland, fødd 1874. Han var gift med Margit frå Setesdal og dei budde fyrst i Kristiansand, seinare i Skien. Dei hadde seks born.

Nils veit me heller ikkje mykje om, og det finst ingen bilete av han. Familien fortel at han blei mykje brukt som kjøgemeister i bryllaup, han var edrueleg og god til å halda orden i bryllaupshuset. Truleg har han hatt ein del dagarbeid attåt gardsdrifta. I 1865 var det 3 kyr, 4 suer og 5 geiter i Tøa, og utsådewn var 1 tønne havre og 2 tønner poteter. Familien bestod då av åtte personar; ektefolka og deira tre små born og dessutan dei tre minste borna frå mannen sitt fyrste ekteskap. I 1866 blir det opplyst at beitet er lagleg, men ringt. Då minstesonen var omlag eit halvt år gamal, døydde Nils, 16. mai 1875. Han hadde vore med på tømmerfløyting tidlegare, blitt forkjølt og dette gjekk over til lungebetennelse. Den gongen var det ikkje bot for slikt. Ragnhild tyder visstnok «stridskvinne», og ei stri tørn fekk ho sikkert som ung enke med fleire born å ta seg av. Året før ho blei enke, selde også foreldra hennar gardsbruket på Heggland og flytta til henne i Tøa. Av bilete kan ein sjå at ho har vore ei myndig kvinne, og det måtte ho sikkert vera for at kvardagen skulle henga i hop. Ved folketeljinga i 1875 ser det ikkje ut til å ha vore krettur i Tøa, men det blei sådd 1/2 tønne bygg og 1/2 tønne poteter. Berre borna Kristen og Olaf budde heime, mannen sin son Nils frå fyrste ekteskap var matros og fråverande, men båe foreldra til Ragnhild budde der då. Ein tradisjon i familien er at Ragnhild var mykje brukt som «hjelpekone», altså fødselshjelpar utan utdanning. Det var berre eit fåtall eksaminerte jordmødre rundt om i bygdene på 1800-talet, og kvar bygd eller grend hadde då oftast slike koner som hadde opparbeidd seg ein kompetanse på området. Dei fleste hadde jo sjølv fødd born, og det var vel kanskje den einaste – og beste – kompetansen dei hadde i så måte. Som enke blei det nok vanskeleg å klara seg i Tøa for Ragnhild. Ho selde bruket til eldstesonen Aanen. Han var ungkar då, og budde her visst nokre år medan mora stelte for han. I 1884 bytta han gard med Endre Hortemo i Greipstad og flytta dit. Aanen og mora var dei siste som budde i Tøa, og han flytta visstnok husa med seg til Greipstad. Etter få år blei mestedelen av Tøa kjøpt av eigaren på grannebruket, og blei såleis hangande i hop med det bruket som Ragnhild i si tid var fødd på. Med dette var Tøa slutt som sjølvstendig bruk. No står berre murrestar at, og vitnar om ei tid som var. Det einaste synlege minne eg har derifrå er ein slipestein. Ragnhild flytta truleg med sonen til Greipstad, og ho har blitt verande der etter at Aanen gifta seg og flytta til Villeheia i Øyslebø i 1890. Ho dødde 29. august 1897 på «Ugland» i Greipstad, og det må vere den garden som i dag blir kalla Augland. Ho døydde av magekreft, 64 år gamal.

Livet til Ragnhild bar preg av mykje slit og arbeid, og eg meiner ho kan stå som eit godt døme fra levd liv på 1800-talet i Øvrebø. Menn sleit, men kvinnene ikkje mindre. Røysterett fekk ho aldri, men røysta hennar og arbeidet hennar tydde likevel uendeleg mykje i familien og bygdelaget i samtida.

Kjelder: Intervju med eldre slektningar gjennom åra – Mørck, Marit Ljøstad: Greipstad. Gård og slekt. Bind 2. Songdalen kommune, 2007 – Statistiske Tabeller vedkommende Underviisningsvæsenets Tilstand i Norge ved Udgangen af Aaret 1840, Christiania 1843 – Sveinall Paal: Øyslebø. Gard og ætt I, 1976 – Åsen, Jon: Øvrebø-boka I Gard og ætt. Kristiansand 1951 – Åsen, Jon: Øvrebø-boka III. Kultursoga. Kristiansand 1967.

ÅRSSKRIFT 2013 – Ragnhild i Tøa – del 1

-et kvinneliv på 1800-talet Av Ådne Fardal Klev

I år er det 100 år sidan kvinnene fekk almen røysterett i vårt land, og jubileet har vore feire året gjennom med ulike arrangement. I denne artrikkelen vil eg ta for meg ei kvinne som aldri opplevde å få røysta ved eit stortingsval – heller ikkje ved eit kommuneval. Eg tenker på mi eiga oldemor frå Øvrebø, Ragnhild Andersdotter Heggland (1833 . 1897), eller Ragnhild i Tøa som ho nok oftast blei kalla av bygdefolket. Det er ikkje så mange kjeldene ho har etterlate seg, inga skriv om sitt eige liv og sine eigne kjensler – eg veit knapt om ho kunne skriva oglesa. Ein annan av mine oldeforeldre – ei oldefar frå lyngdal – var fødd same året som Ragnhild, han kunne rett nok lesa, men skriva kunne han ikkje. Tildet hadde han hatt for dårleg skulegang. Skal ein skrive noko om oldemor Ragnhild, må ein difor finna opplysningane andre stder enn frå ho sjølv, til dømes forteljingar fra slektningar, offentlege papir, folketeljingar, kyrkjebøker, bygdebøker osb.

Ragnhild blei fødd 6. august 1833 på Heggland i Øvrebø, og namnet fekk ho etter farmora. Faren, Anders Aanensen (1801 – 1876), var fødd på den garden som han etter kvart tok over. I 1832 gifta han seg med Kristi Omundsdotter (1799 . 1877) frå Høye i Øyslebø. Far hennar mista alt han åtte under ein brann på Høye i 1815. Ho må ha vore ei sterk og uredd kvinne. I bygdeboka for Øvrebø skriv Jon Åsen: «Kristi var rik og myndig. Dei fortel at ho var i kyrkja ein gong, då fann ho på å fylgje presten rundt alterringen, og sia opp trappa til preikestolen. Dei spurde henne etterpå kvifor ho gjorde det. «Eg ville vise presten at eg ikkje var redd han,» svara ho.» Anders og Kristi sat lenge på garden. Det var og ein husmannsplass under garden, «Furubakken» kalla, og der budde i fleire år Anders si syster med mann og familie. Her på plassen kunne dei fø eit par kyr, og i 1865 hadde dei sådd ei halv tønne havre og sett 1 3/4 tønne poteter. Desse må ha flytta frå før 1875, for då er her ikkje plassfolk. Denne husmannsplassen låg vest på heia, nokre hundre meter frå garden. Rikdomen var nok større hos husbonden sjølv. I 1865 hadde Anders og Kristi 6 kyr, 6 sauer og 2 geiter, utsåden var 1 tønne blandkorn (blanding av bygg og havre), 1 tønne havre og 2 tønner poteter. I 1864 selde dei garden ut av slekta. Dei blei gamle folk, og dei siste åra budde dei hos eldstedottera i Tøa. Det var i denne familien Ragnhild voks opp. Ho var tvilling, bror hennar heitte Aanen, og «levede omtrent en time«, står det å lesa i kyrkjeboka. Han var heimedøypt av jordmora. Familien flytte så til Støa under garden Høye der mor i huset hadde røter frå. Her budde dei i 1835 då sonen Aanen ble fødd. Han var ugift, og drukna i Bjørnestølvatnet som ung. Etter ei tid flytte familien til Heggland att, og her ble yngstgejenta fødd i 1838, Anna, som i 1863 blei gift med Tobias Torjesen Skår. I 1865 var dei husmannsfolk utan jord under Grødal, sonen deira, Anders, var då to år gamal. Seinare budde visstnok også denne familien på Heggland. Korleis barne- og ungdomsåra var for Ragnhild veit me lite om. Skulegangen var nok heller dårleg, skal me tru u like kjelder. I Øvrebø var det ved utgangen av 1840 ei folkemengd på 2246. Av desse utgjorde «Skolepliktige børn» 164 guta og 194 jentr, og mellom desse har nok Ragnhild vore. Ingen born i Øvrebø fekk privatundervisning, og heller ingen hadde dette året forsømt skulen – verken «af Fattigdom» eller «af Modvillighed» som det heiter i ein tabell frå denne tida. Øvrebø hadde då 6 omgangsskuledistrikt med 13 roder. Av dei 358 skulepliktige borna fekk 74 skriveundervisning, 30 fekk rekneundervisning, det var ingen viderekomne elevar og det var berre halde ein eksamen. Her var 6 lærarar – eller «Omgansskoleholdere» for å halde seg til språkbruken i tida. Øvrebø hadde ingen fast skule då, heller ingen klokkargard, men det var ein kyrkjesongar ved hovudkyrkja som var tilsett før 1827, blir det opplyst. Her var heller ikkje noko bibliotek for almugen. I Råbygdelagets prosti, som Øvrebø var ein del av, var det berre Evje som hadde slikt bibliotek – med 50 medlemmar og 90 bøker til utlån. Dette var tørre fakta, men frå andre kjelder veit me at skuletilhøva i Øvrebø var så som så einskilte stader. I 1837 uttalte sokneprest Pharo at det ikkje fanst nokon lærar i Øvrebø prestegjeld som kvalifiserte seg til «nogen Præmies Erholdelse». I 1841 blir nemnte lærarane Gunder A. Røstad, John N. Haugland og Anders J. Røstad som dugande til arbeidet, men same år blei også ein 27-årig lærar gitt avskil etter fem år på grunn av «Drikfældighed«. Om skulen skriv prosten i 1842 at fleire av lærarane var «meget slette«. Jon Åsen siterer i kultursoga prosten sine tankar: «Jeg støtte endog på flere temmelig gamle (børn) som ei kunde læse i bog. Hvorvidt de alle var underviste og øvede i at bruge deres forstand kunde jeg ei få anledning til at dømme om, thu uagtet flere alværlige opfordringer var det mig umulig at få et par av skoleholderne at gi børnene sådanne spørsmål at de kunde avlegge prøver i så måde.» Ragnhild ble konfirmert 3. oktober 1847 i Øvrebø kyrkje og fekk der karakteren «Godt». Konfirmasjonen var byrjinga på det vaksne livet, og Ragnhild har truleg tent ulike plassar i nærleiken slik skikken var. Dette veit me derimot ikkje, kjeldene fortel ikkje noko om det. Sikkert var ho óg med og hjelpte til heime på garden hos foreldra.

ÅRSSKRIFT 2013 – Jul på Monen Gård i gamle…

Av Øyvind G. Føreland Året 2013 er snart gått over ihistoriens glemsels slør, men førdet har jeg også i år historisk stoff å dele med dere. Nelly Tordis Bjørnshei (F.1910) og Gunvald Føreland (f. 1910), vil nå fortelle om sin barndoms jul på Monen gård, Sangesland. Denne artikkelen har utgangspunkt i et opptak jeg hadde med dem høsten 1990. Opptaket var en samtale med Nelly T. og Gunvald, og jeg har skrevet det av nesten ordrett. (For ordens skyld: Gunvald=G – Nelly=N)

Juletreet bringes til gårds                                     G. Husker du da vi var på skogen og skulle finne juletre? N. Ja, det glemmer jeg aldri. Det var en god stund før jul. Det var du som hadde øks og skulle hogge ned treet. Vi fant et fint tre som du hogde ned, og så snudde vi hjemover med treet. Etter å ha gått et lite stykke, oppdaget vi et tre som var enda finere. Dette hogde du raskt ned, og lot det første bli liggende igjen. To ganger gjentok dette seg. Da vi omsider kom hjem, lå det tre juletrær igjen etter oss i skogen. G. ja, men da fikk vi også et virkelig fint juletre!

Kakebaking                            G. Det var ikke så store juleforberedelsene vi gjorde. N. Det var mye kakebaking, og det var det mor som stod for. Vi hadde innlagt strøm, men ikke elektrisk stekeovn, så vi måtte bruke den gamle vedovnen til baking.

Julevask N. Renhold var viktig, så det var storrengjøring både i hus og på folk. G. Ja, det måtte til, for en måtte være virkelig i tipp, topp stand til jula begynte.

Kirkegang                                       N. Julaften begynte med at de eldste brødrene våre var i Øvrebø kirke og ringte jula inn. G. De begynte å ringe kl. 17, og holdt på i allefall en halv time. Vi mindre søsken var også med, og vi fikk lov til å være med opp i tårnet. Til sammen var vi 11 søsken, så det var litt av en flokk. N. Det var ikke så lite nifst når vi skulle ned igjen de bratte trappene.

Julegrøten G. Når vi kom hjem fra kirken, hadde mor risgrøten ferdig. Det var fast julemat hjemme på Monen. Senere på kvelden ble det også servert småkaker, saft og kaffe.

Julepresanger N. Etter julegrøten var det utdeling av julepresanger. Det gikk på nødvendige ting, slik som genser, kjoler, sokker og kanskje et par nye sko. G. Jeg minnes godt en jul jeg fikk et par ski. De var svært små, tror ikke lengden var mer enn ca. en meter. Det var en eldre bror som hadde laget disse. Han sa det var noen andre som skulle ha dem, og du kan tro det var stas da det var jeg som fikk de til jul.

Gang rundt juletreet N. Da vi gikk rundt juletreet sang vi de samme sangene som synges i dag. G. Vi var i den heldige situasjon at vi var så mange søsken at vi fikk en full ring rundt treet. Dette er ikke så vanlig i dag. Far var forsanger i Øvrebø kirke, og han var vant med både å synge og lede sangen. N. I mange ar var han i kirka og sang sammen med lærer O. P. Fivelstad. G. Ja, han var det, for Fivelstad hadde så svak stemme, og far hadde så kraftig. N. I tillegg til å gå rundt juiletreet og synge sulesanger, lekte vi også. Jeg minnes spesielt «Så går vi rundt om en enerbærbusk». Den kan jo barna i dag også. G. I jula pleide vi ikke å legge oss så sent som det er vanlig nå. Radio og TV kjente vi ikke til. Vi hadde ikke mer underholdning enn den vi lagde selv, men vi hadde god trening. Det hadde jo alle på den tiden. Vi hadde det greit med mye moro, kanskje både mer moro og greiere enn de unge har det i jula i dag. N. Nå bruker mange mye tid på å sitte å se på TV. Jeg tror vi hadde mye mer utbytte av jula i den tida vi vokste opp. G. Ja, uten tvil.

Fyring i kirka G. Fyringa i Øvrebø kirke var det vi som hadde. N. Ja, det var helst du og Anders som stod for fyringa. G. Hver eneste prekensøndag gjennom hele året fyrte vi, og naturligvis også i jula. Julaften var det ikke preken i kirka, men ellers i hele jula. Når vi var i kirka og fyrte, kom det også barn fra de andre gårdene rundt om, og da lekte vi i kirka.

Lek og moro i kirka N. Dette har vi ikke røpt for noen før nå. vi lekte bl.a. «tikken». Det foregikk på den måten at en av oss var inne i alterringen, mens vi andre sprang rund. Den inne i ringen skulle prøve å ta oss. Den som ble tatt skulle så være inne i alterringen. Dette minnes jeg så godt. G. En gang jeg sprang rundt ringen tok jeg tak i et hjørne på altertavla. Uheldigvis løsnet en bit av hjørnet og falt av, og da kan du tro det blei sjau og ståhei. N. Ja, men den ble jo limt på igjen. G. I 1926 ble Øvrebø kirke restaurert, og da ble den nedre delen av altertavla fjernet. Årsaken var fordi den var så mye for høy. Det var her den omtalte biten løsnet og falt av. En annen lek vi hadde i kirken, var å springe på stolryggene. N. Ja, vi sprang over hele kirka på stolryggene. Det var litt av et kunststykke. G. Kasta vi ikke også baller til hverandre? N. Nei, det var ikke baller. Vi tok vottene våre og bunta de sammen til en hard ball. Så var det en på hvert galleri som skulle kaste, og jeg tror det også var en på prekestolen. Så skulle vi kaste ballene til hverandre. Dersom den datt med, var det en nede i kirka til å plukke den opp. Da skulle han opp og kaste. Det var litt system i det. Dette torde vi selvsagt heller ikke fortelle til noen. G. Vi var i kirka kl.10, for da kom kirketjener Olav Skuland. Da skulle han ringe første gangen. Det var også han som overtok fyringa, og vi reiste hjem. Vi skulle skifte klær og ordne oss for å gå til preken kl.12.

Gunvald spikker tenneved N. Kan du minnes den gangen du stod i kirka og spikka tenneved? Da sier Anders: «Du må ikke larme slik, du forstyrrer jo de døde!» Jeg ble livredd og tenkte at nå skjer det noe. Dette glemmer jeg aldri, for jeg var så redd. Dette er det nå 70 år siden (90 år, red.anm.) minst. Juaften var litt mer høytidelig i den tida, tror jeg, enn det den er nå. Vi så mer fram til jul, foer det var veldig moro og veldig stas.

Julen er over G. Jula ble avslutta med at vi gikk julebukk. Dette syntes vi var veldig moro, og vi fikk kaker og godteri der vi kom. Jeg tror folk i bygda satte stor pris på at vi kom. N. Ja, det var veldig stas når det kom julebukker.

Opptaket avsluttes med at Nelly og Gunvald ønsker alle en GOD JUL og ET VELSIGNET NYTT ÅR.

Begge er stedt til hvile på Øvrebø kirkegård, noen få hundre meter fra der de ble født. Gunvald døde fredelig 8. desember 1991, og Nelly Tordis Bjørnshei 29. juni 1993. Jeg lyser en fortsatt fred over deres minne. Øyvind G. Føreland

ÅRSSKRIFT 2013 -Om fela til Nils Stupstad

Sverre Strai, bosatt på Nærbø, men opprinnelig fra Torridal, har vært svært delaktig til at «The Black Fiddle» ble oppsporet og kom til Norge for å ble reparert. Nedenfor refererer vi det skrivet Sverre Strai sendte til historielaget.

Om fela til Nils Stubstad «I bokverket «Norske bygder i Vest-Agder, Jon Griegs forlag, Bergen, 1925», er ei avhandling av folkemusikaren dr. O. M. Sandvik. Her omtales Nils Andersen Stupstad frå Øvrebø mellom «de spillemenn som har hatt mest å si for Vest-Agder musikken». Sandvik har også skrive ned etter Gudtorm Eftestøl, slåtten «Det gamle reiselage» i Nils Stupstad si form. Denne slåtten når folket var på heimveg etter bryllaupsfeiring. Nils Andersen Stupstad var født i 1802.»

Strai Siterer så fra Jon Åsen: Øvrebøboka, Gard og ætt, 1951:

«Anders Anderson S., f. 1762, og sonen Nils Anderson S., f. 1802, var dei beste spelemenner Øvrebø har fostra. Dei spela i ei mengd bryllaup vida ikring. Dei hadde uvanleg gode feler. Søren Sørenson Fleskåsen hadde laga ei til kvar av dei for 11 spd. kvar fele. Søren var beste felemakaren her ikring då, seier dei gamle. I bryllaupet til Hans Olsen Greipesland og Kari Olsdotter Lauvsland, måndag 7. juli 1851, var Nils Stupstad spelemann. Bryllaupet sto på Haugen. Her blei Nils så skamslegen av to finslendingar i kikkarflokken, at han døydde alt torsdagsmorgonen i bryllaupstunet på Haugen. Den mæte fela hans blei og øydelagd då»

Så skriver Sverre videre:

«Som enkemann, 54 år gamal, gifte Nils sin far, Anders Stupstad seg upatt med Aase Jakobsdtr. Heivollen, Finsland. To born frå dette ekteskapet voks opp, Olav f. 1918 og Jakob f. 1822. Mora var tidleg enke, og gifte seg att og vart busett på Røyseland i Finsland der desse halvbrørne til Nils voks upp. Olav vart gift til gard i Finsland. Jakob, 1802 – 1902, vart gift med Ingeborg Reiersdtr. Krossen, Øyslebø. Han var handelsmann i Karten, Finsland. Fire av sønene deira reiste til Amerika og slo seg ned i Wisconsin. Ein av desse, Aanen Jacobsen Roiseland, 1860 – 1934, slo seg opp som fotograf i Black River Falls, Wisconsin. Kona hans, Karen Amble, kom fra Brumunddal, der bror hennar i si tid starta Globus Maskinfabrikk som seinare vart ein del av Kvernelandskonsernet. Son deira, Adolph Jorgen Roiseland, 1905 – 1972, var rektor (principal) ved So. St. Paul (Minnesota) Jr. & Sr. High school. I eit notat fra kring 1950 skriv han:

«My grandfather, Jacob Anderson Stupstad Roiseland, had a halfbrother, Nils Stupstad, who was a spellman (violiplayer). It was told he was a very exellent player and was asked to play at many weddings and dances. At one of these parties an argument developed and someone jumped on the chest of my grandfather´´´´´s halfbrother and chrushed it in. He diesd shortly thereafter. In the fracas the fiddle was broken. This fiddle was known as Svartefela (the black fiddle). My father. Aanen Jacobsen Roiseland, came into possision of the fiddle and had it repaird. I have the fiddle now in my posession st South Saint Paul, Minnesota. It has said thet the fiddle never played as well afterwards as it did before it was broken.»

Fela er no hjå Adolph sin eldste son, professor Donald Roiseland ved Wartburg College i Wawerly, Iowa. Dette er soleis ei fele laga av Søren Sørensen Fleskaasen. Syvert Mæsel, Finsland, som har god kjennskap til lokalsoga, fortalde at det skal finnast ei onnor Fleskaasenfele hjå ein person i Greipstad eller Søgne, men kunne ikkje hugsa kven. Det ville vore interessant å få Nærare kjennskap til dette.»

4350 Nærbø, den 15. april 1991. Sverre Strai

ÅRSSKRIFT 1998 – om landbruks-samvirke og forretninger i Øvrebø

LITT OM ENN NOKSÅ MANGELFULLT, FRA DEN NÆRE FORTID, OM LANDBRUKS- SAMVIRKE OG FORRETNINGER I ØVREBØ

ØVREBØ MEIERI:  Det første meieriet i Øvrebø ble sannsynligvis startet 6. juni 1896, og da som et smør-meieri. Det fikk navnet Øvrebø Meieri, og holdt til på Mylla i Øvrebø, (på Skarpengland), I nyere tid ble benevnte som «Den gamle landhandelen». Huset (meieriet) ble oppført i 1895 og var ca 100 m2. Det ble organisert som et aksjeselskap, med kr. 10,- pr. Aksje. Kr. 2,- skulle innbetales ved konstituering av selskapet, resten med 50 øre pr mnd. For aksjekapitalen skulle oppføres hus og kjøpes maskiner, utstyr og inventar. Når meieriet ble gjeldfritt skulle det utbetales 4% aksjeutbytte. På bestyrelses-møtet den 9. Januar 1897 ble valgt. Albert Skarpengland, formann, Anders S. Engesland, nestformann, og videre Anders H. Lie, Søren Øvrebø og A.G.Sandrib som styremedlemmer. Lovene ble utarbeidet av meieriassistent S. Østre. Den første tidenfungerte Anders Hansen Birkaas som bestyrer mot en rimelig godtgjørelse, deretter ble Torjus Horrisland ansatt som bestyrer. En kort tid, fra 10. August 1897 til 1. Mai 1898, var Johanne Bø, fra Øyer st i Gudbrandsdalen, ansatt som meierisektoren, med kr 30,- i lønn pr mnd, samt fritt husrom, brenne, lys og meieriprodukter. Sommeren 1897 ble det påkostet kr. 5000,- og vedtatt innlagt telefon. I 1898 ble det vedtatt å opprette handelssamlag i forbindelse med meieridriften og navnet ble endret til

Øvrebø Meieri og Handelssamlag. Samme året fikk Ole Kristensen Grindland melketransporten fra Grindland. 27. August 1900 ble det laget «en trådledning» for å frakte melk fra Lie til Skolandsmyra og fra Sandrib til hovedvegen. Den 10. September 1900 ble John Olsen Skuland ansatt som handelsbetjent og kasserer, senere, i 1903, overtok John Jensen Robstad og deretter Ole Knudsen Heggland. I samme året,1900, den 1. Mars, var det kommet et meieri på Homstean under navnet «Samhold Meieri», og allerede den 11. Februar 1903 var det fra «Samhold Meieri» kommet forespørsel om sammenslutning. Protokollen fra Øvrebø Meieri og Handelssamlag av 21. Mars 1908 leser vi: «Da meieriets maskiner er slitte og delvis i stykker, ble det enstemmig besluttet å opphøre med meieridriften. Bygningene beholdes i 15 år med kr. 10,- i leie Pr år. Det innredes butikk og kontor. I «skummeværelset». Merkeleverandører gikk fra det tidspunkt over til «Samhold Meieri». Formuen pr 31. Desember 1909 var kr. 7378,61. Fra 1. Januar 1912 var Anstein T. Lie handelsbetyrer med en lønn på kr. 900,- pr år. Det samme året ble eiendommen kjøpt av Albert Skarpengland. Den 14. Mars 1914 overtok Albert Skarpengland alle aksjene for kr. 50,-pr aksje og «Øvrebø Meieri og Handelssamlag A/S» var dermed oppløst. Ved oppløsningen var den årlige omsetning ca kr. 34000,-. Fra dette tidspunkt er det vel en kan regne med at den nåværende «Øvrebø Landhandel» begynte.

N…s-Otto

ÅRSSKRIFT 1998 – Tone Wehus: Reisla – Vest-Agders brudestas

Alle Norges fylker har fra gammelt av forskjellige brudestas, og brudestasen her fra Vest-Agder er veldig forskjellig fra andre deler av landet. Den ligner mer på afrikansk elle indiansk festpynt, med glassperler, fjær i alle farger og påfuglfjær i krans øverst

Det går på en måte to linjer i norsk gammel brudestas. En, den mest kjente, er krona. Europas kongelige brukte krone og folk tok etter dem. Flinke sølvsmeder laget vakre kroner når det var bryllup hos de rikeste i bygdene, og disse ble senere lånt ut til andre og noe fattigere bruder i bygdene omkring. Det var nå ikke så spennende å låne krone av de rike. Lite av brudestasen ble skapt av den enkelte brud og i de enkelte bygdelag.

Men så er det også en helt annen tradisjon, som Vest-Agder tilhører – den folkelige. Reislene er skapt av bruden selv eller i samarbeid med dyktige nabokoner. De er som et fyrverkeri av fargeglede, mystikk og livsevne. Før, som  nå, var det mange slags kulturpåvirkninger. Blant alle disse ble reisla  utvalgt og utviklet som Vest-Agder’s brudestas. «Frøet spirer og gror i den jord som passer for det.» Det er ikke så lett å si i dag at vi er et folkeferd der brudepynten fremstår som kunstverk i skaperevne og livsglede. -Enten likner Afrika på oss, eller så likner vi på Afrika! Det er bare det, at det er akkurat slik jeg tror vest-egdene er. Det går igjen i vår rosemaling og vevnad, som er ganske forskjellig fra omkringliggende fylker og steder som Telemark og Setesdal. Og jeg tror det går igjen i de fleste gamle uttrykksformer, når vi bare finner dem fram igjen, – et livsglad, stritt og kreativt folkeferd, vidt forskjellig fra dagens «sørlending», skapt av feriefolk og media.

Koren, stiftamtsmann i Kristiansand, skrev en bok om Vest-Agder’s bunader. Han dømte reisla nord og ned, som aldeles smakløs, full av fjær og glassperler som den er. Den hadde ikke sin styrke i gull og sølv, som passet i de fleste embetsmenns verdioppfatning. Kunstverkene så han ikke, og reisla kom aldeles i vanry. De nye motene fikk for alvor også innpass omtrent på samme tid og reislene har nesten ikke blitt brukt siden. Etter at Koren’s bok kom ut, tror jeg mange helst ville at reisla skulle glemmes. Ikke minst de som oppkastet seg selv til autoriteter på bunadsspørsmålet. Og dem har det alltid vært flere av, inntil vi alle gikk rundt som Mao’s soldater i «bunadsuniform».

Et særtrekk ved folkekunsten er liv og variasjon, innenfor rammen av mote og tradisjon. Jeg tror de selvoppnevnte autoriteter i mange, mange år har hindret folkekunsten i å få puste, og nå er den nesten død.

Jeg har fått laget en reisle med bringesmykke til. Den er brukbar, men langt fra god nok. Det var veldig vanskelig. Kanskje, en gang, skal jeg få noen til å hjelpe med å lage en fjørreisle, slik de fleste reislene var. Det finnes enda mange bevart, både privat i Agder og på museene. På Vest-Agder museet har de tre, og på Folkemuseet på Bygdøy har de en. De er så redde for den at en ikke får lov til å ta den ut av monteren og fotografere den.

Av fjør og perler, rødt ullstoff, en bite fløyel og ellers det vanlige folk hadde råd til å kjøpe, skapte egdene kunstverk! Det følger slik stemning med reislene at bryllupet huskes som om det skulle vært servert champagne hele kvelden!

Jeg tror ikke vi egdene trives med å være sånne ferdigproduktkonsumenter som vi er akkurat nå, verken til hverdag, fest eller bryllup. – For å finne rett veg framover, tror jeg vi må finne vår egenart igjen, og reisle er en typisk del av Agder’s kjempe spennende kulturarv.

ÅRSSKRIFT 1998 – Del 3: NOH: Landbruksamvirke og Forretninger…

Gjeldsinnkrevning, kontantrabatt, tilleggsrente for kreditt

Forbrugsforeningen styre besluttet i samme møte, den 22. Mars 1898, å be brukerne betale inn mest mulig av gjelden. Den 7. Februar 1900 besluttet generalforsamlingen å gi 2% rabatt på kjøp over 50 øre, samt kreve 5% tillegg for kredittoverføringer 3 måneder. Den 9. Desember 1901 ber styret handelsbestyrerenom å være mer forsiktig med å gi kreditt og strengere med å kreve inn utestående. Jo, det var nok trange tider noen og enhver.

Året 1898 var omsetningen kr. 19.278,33 med 77 forbrukere og fortjenesten var kr. 580,16. Året 1899 var omsetningen kr. 26.000,-, med 108 forbrukere og fortjenesten var kr. 1.105,69. Året 1900 var omsetningen kr. 35.700,-, med 134 forbrukere og fortjenesten var 1.915,26.

I 1900 var Søren K. Iglebæk formann og Anders O. Stallemo nestformann i styret. I 1901 var Anders A. Iglebekk formann og Anders O. Stallemo nestformann i styret.

Den 25. Februar 1901 var det 10 søkere til stillingen som handelsbetjent, og fram til 6. September var Osmund D. Sundbø, Bjelland, ansatt for kt. 800,- pr år, samt fritt hus, lys og brensel. Senere ble også B.J.S. Ilebekk ansatt sammen med Sundbø, begge fikkkr, 1.000,- pr år fra 1. April 1901. B.J.S. Ilebekk sluttet 15. August samme år.

Året 1901 var omsetningen kr. 41.000,- pluss de ansattes varer som ikke var anført på konto, det var det året 137 forbrukere, og fortjenesten var kr. 2.743,86. Året 1902 var omsetningen kr. 37.000,-. Den 12. September 1902 godtok styret å ta en levende hest som betaling for gjeld, størrelse kr. 215,-.

Den 6. Oktober 1902 ble O.S. Ilebekk ansatt som handelsbetjent for kr. 1.100,- pr år, samt fritt hus, lys og brensel. Det var 8 søkere til stillingen.

I 1903 var Søren Kristensen Iglebekk formann og Søren A. Iglebekk nestformann. Den 11. Februar 1903 vedtok styret at all kontantrabatt skulle opphøre! Det var stadig «trange tider» og mye utestående, og ved årsskiftet 1904/04 var det sterke krefter i gang for salg og/eller oppløsning av forbrugsforeningen på grunn av vanskelig økonomi.

ÅRSSKRIFT 2013 – Svartefela-del 2

Til Norge: Fela, og historien, har gått i arv i familien. Sveinall har fått tillatelse til å låne fela, og Strai sørget for å få den til Norge.

-Da jeg først så ned i skrinet, på restene av den legendariske fela, var det som å se ned i en likkiste. En livløs museumsgjenstad, Det var fullstendig uvirkelig, sier Sveinall. Han bestemte seg for å gjenopplive den. -Jeg måtte høre lyden av det som kunne forhekse folk. Men senere, da han så vraket, var han ved å miste motet. -Alt bar jo preg av tragedien i 1851. Alle jeg viste den til, anbefalte å la den forbli som den var. Men jeg overtalte meg selv til å fullføre prosjektet og fikk tillatelse av Dorothy til å restaurere den. I Grimstad gikk Øystein Rød, en kjent felebygger og musiker, omsider med på å forsøke. Sveinall klarerte planen med Dorothy Roiseland, og Sverre Strai bidro med å skaffe midler til det hele.

Da Rød så fela første gang, ble han sjokkert. – Jeg hadde aldri sett noe så ille. Det var et fryktelig syn. Det var tydelig at den var blitt fikset flere ganger av ukyndige. Å for meg var det ikke et instrument som lå i det skrinet, det var nærmest bare en haug med ved, sier han.

Først ville han ikke påta seg oppdraget, men Sveinall klarte å overtale ham ved å vise til den spesielle historien.

-Hvis den bare kunne føres mest mulig tilbake til utgangspunktet, og beholde sitt opprinnelige ansikt, kunne det kanskje likevel være en mulighet, sier Rød.

I mars 2012 lå fela demontert i over 60 biter på felemakerens arbeidsbord. Sveinall sier det var et stort øyeblikk da Øystein Rød var ferdig og stemte opp fela. Lyden strømmet ut i verkstedet. For første gang siden 1851 klang Svartefela.

-Du kan se at det er ei gammel fele som har levd et hardt liv, men den er helt i orden, og den ser ganske fin ut, i gåseøyne. Man kan si at den er blitt stygg på en ganske spesiell måte, sier Rød.

Felelyden er testet av profesjonelle musikere i Kristiansand. Arbbeidet med å spille inn lokal musikk med Svartefela er i gang, og forventes å ebde opp i en CD.

-Når skal Svartefele til Iowa igjen? -En dag i 2014 kommer jeg til å ta avskjed med fela og skrinet, enten det nå blir på en flyplass i Norge, eller etter en eventuell turnè. Sveinall sier at noen mennesker forfølger drømmer som for andre kan virke absurde. Slik var det med letingen etter svartefela. -Det er en kombinasjon av stahet og hell som har gitt disse resultatene….

a-magasinet@aftenposten.no

Paul Sveinall viser i teksten ovenfor til at hanhadde lest om bryllupet på Greibesland i Jon Åsen: Øvrebøboka, bind III Kultursoga, og vi refererer her ordrett hva Jon Åsen skrev:

Det var ei kjend sak at det kunne gå noko vil føre seg i bryllaup, særleg når kjellarsveinen (han som passa på øldunken) hadde vore alt for raus. Det blei rettssak etter eit bryllaup på Greibesland i 1851.Me tek med noko av vitneforklaringa avdi ho gjev eit levande glimt frå eit bryllaup på den tida.

Bryllaupet tok til måndag 7. juli. Om natta blei spelemannen, Nils A. Stubstad, «veldig behandlet» av to kikkarar frå Finsland. Systersonen til spelemannen vitna at Nils «efter bygdens skikk» reiste til «brudehuset dagen forud om ettermiddagen». Onsdag kveld fikk dette vitnet melding om at han måtte kome til bryllaupsgarden avdi morbroren hans (spelemannen), av dei to «der havde indfundet sig vid budehuset for at se eller kike på stadsen, var blevet så ilde medfaren at han lå til sengs og man frygtede for hans liv»

Nils levde då systersonen kom fram til garden i 8 tida om kvelden. Han hadde då fortalt kven det var som hadde overfalt han og korleis det gjekk til: Nils sat på forsetet ved bordet i stova og spela. Ei stund då ingen dansa, la han fela vekk og gjekk ut på tunet. Der kom han i krangel med dei to kikkarane, blei kasta på marka, «og dertil trådt på brystet således at hanantog nogen ben eller andet måtte være gått i tu i hans venstre bryst». Nils hadde også nemnt «at hans gode spil (fela) var blitt øydelagt» av de samme voldsmænd, hvorav han var meget bedrøvet».

Systersonen hadde teke ut tidleg torsdag morgon for å hente lækjar i byen, men fekk straks etter bod om at Nils var død.

Eit anna vitne fortalde at «voldsmændene» ikkje var krakilske då Nils kom ut, men blei det etter at Nils hadde spandert brennevin på dei.

Det var ikkje alle stader likt sjølvsagt, men ei påkjenning måtte det vere for mange å ture bryllaup 3 – 4 dager til endes. Det er mest så ein får respekt for brurfolket på Hægeland i Øvrebø dengongen brura sto brur for 4. gongen og brudgomen for 3. gong. .

ÅRSSKRIFT 2013 – Fela som tok liv

Dette sto å lese i Aftenpostens lørdagsmagasin 23. sept. 2013:

Familiehistorie: Svartefela var borte i mer enn 160 år. Nå kan den spilles på igjen. Tekst Per Hardeberg:

Fela som tok liv

Svartefela var et forhekset instrument, mente folk. Nå er det liv i den igjen.

I folketradisjonen i Agder har Svartefela en spesiell plass. Den var bygd av forhekset materiale, og den førte vondt med seg alle steder der den ble brukt. Til slutt ble den knust i et stormende bryllup i 1851. Spillemannen ble drept og restene av fela forsvant. En spennende historie – og kunne den være sann? Paul Sveinall er historiker og spillemann, og for noen år siden leste han lokalhistorikeren Jon Åsens skildring av bryllupet på gården Greibesland ved Kristiansand.

«Det strømmet på med minner fra min egen barndom. Jeg hadde jo hørt om felebyggeren «Reve Søren» og den uhyggelige Svartefela», sier Sveinall.«Var det ikke skremmende at vonde krefter kunne sette seg i ei fele, og at det kunne ende med drap på spillemannen? Og var det ikke merkelig at restene av den knuste fela bare forsvant? Jeg fikk ikke fred. Jeg måtte prøve å finne svartefela og hele historien om den.»

Jeger. Felemaker Søren Fleskåsen fra Finsland i Vest-Agder skal ha hatt vanskeligheter med å skaffe skikkelige materialer til felene sine i første halvdel av 1800-tallet. Inntektene forsvant, og familien levde for det meste av revene han fanget. Folk mente at han fikk rev selv om det ikke var spor å se. Det sies at «Reve Søren» i løpet av sitt liv skjøt over 400 rever, 7 bjørner og mange ulver. En kveld fikk Søren uventet besøk i verkstedet. En enøyd mann, sies det, skal ha kommet inn og levert en pakke med felematerialer, så forsvant han uten å ta betaling. Søren la ikke så mye arbeid i fela, materialene var ikke de beste. For å skjule skavankene beiset han den mørk. Senere lånte han ut fela til spillemenn som skulle spille utendørs, gjerne om kvelden i bryllup. Men det samme skjedde hver gang: Folk ble opphisset, og det brøt ut slagsmål. De var overbevist om at det satt en ond ånd i fela. Dermed fikk den navnet Svartefela på folkemunne.

Og Søren, han turde ikke lenger låne den ut.

Men så kom spillemannen Nils Stubstad og bød 11 daler for den. Søren trengte penger, og det ble handel. Fela ble hangende på veggen hos Stubstad fram til 1851. På Greibesland skulle det feires bryllup, i flere dager til ende. Det ble ikke spart på verken mat eller drikke. Stubstad ble spurt om å ta med seg Svartefela. Først nektet han, men lot seg likevel friste av god betaling.

Vettskremt. Da feiringen tok til, dukket mange opp på gården for å gratulere og feste. Straks Nil begynte å spille på trappen, begynte folk å hoie og skrike. Folk danset villere og villere. Bruden ble redd, hun ville ha spillemannen inn i huset. Det ville ikke ungdommene. De stormet opp på trappa, tok tak i fela og forlangte mer spill. I slagsmålet som fulgte, ble fela knust, og spillemannen falt ned fra trappen. Et par karer hoppet opp på brystet hans slik at ribbena brast. De bar ham inn – tre dager senere døde han.

Da folk etterpå begynte å lete etter fela, var den sporløst forsvunnet. Vonde krefter hadde hentet sitt, sa folk.

Da historikeren Paul Sveinall begynte å jakte på fela igjen, altså mer enn 150 år senere, fikk han etter hvert tips om å snakke med Sverre Strai. (Det var Alf Georg Kjetså som tipset Sverre Strai om at han burde kontakte Sveinall.) -Han kunne fortelle at restene av fela eksisterte fremdeles, og han ga me adressen til eieren. En dag fikk jeg mail fra Dorothy Roiseland i Iowa i USA. Hun skrev de forløsende ord: Jeg har den svarte fela i kjelleren!             

Familien Roiseland visste godt hva som hadde skjedd i 1851. De hadde nedtegnelser om bryllupet, i tillegg var det skrevet om hva som skjedde med fela etterpå. Kopi av dette notatet fant Sverre Strai etter sin far. Det viste seg at halvbroren til spillemannen Nils Stubstad hadde tatt med seg restene av fela. Sønnen hans utvandret til South Dakota med fela, senere flyttet han til Wisconsin. Han fikk limt sammen fela og beholdt den som et minne. Hans sønn igjen, Adolp Jorgen Roiseland, overtok fela, og skrev ned hele historien og ga fela videre til en av sine sønner, Donald. Dorothy, som han var gift med, er nå enke og betrakter den som et familiearvestytkke.