ÅRSSKRIFT 2005 – NORSK NÆRINGSLIV

Per Slettedal har funnet bedrifter fra Øvrebø som er registrert i

DET NORSKE NÆRINGSLIV –

Vest-Agder Fylkesleksikon – 1953

Bjorå, Torleiv

Forhandler av ovner og komfyrer, Øvrebø. Tlf. 8003

Torleiv Bjorå begynte sin agenturforretning i landbruksmaskiner i 1922, men gikk i løpet av et års tid over til å kjøpe alle sorter landbruksmaskiner, redskaper, komfyrer, ovner, separatorer, symaskiner og sykler m.m. for egen regning.

Etter noen år gikk forretningen mer over til å omfatte salg av komfyrer og ovner til nybygg og har i en årrekke vært eneforhandler for Sørlandet, samt en del av Øst- og Vestlandet, for Laksevåg Verk, Bergen. Komfyrer og ovner omsettes både en gros og en detalj. Forretningen har også forbindelse med svenske fabrikker i landbruksredskaper.

Føreland, A. & G.

Karosserifabrikk, maskinverksted, Øvrebø

Innehavere er A. & G. Føreland. Virksomheten omfatter karosserifabrikk og maskinverksted.

Greibesland elektriske sagbruk

Øvrebø

Sagen ble bygget i 1923 av Olav Ubostad, Lars T. Greibesland, Nils Greibesland, Jens Greibesland, Olav Kleveland og Søren Rollestad. Nåværende eiere er Guri Greibesland, Nils A. Greibesland og Ola Ubostad.

Sagen har to sirkelblad, og drives av en 20 HK elektrisk motor       . På sagen, som for det meste er i drift 3 – 4 måneder om året, blir det skåret tønne- og kassestav, samt forskjellige andre materialer. Tønnestaven blir solgt til Vestlandet, og kassestaven blir spikret til fiskekasser og solgt til fiskeoperatørene i Kristiansand. Det meste som blir skåret er fra sageiernes skog, og noe fra leieskur for andre bønder.

Ilebekk, O.S.

Kolonialforretning, Homstean. Tlf. 6511.

Firmaet ble startet for 70 år siden, og ble for 10 år siden overtatt av den nåværende eier. Forretningens kapital er kr. 37.000. Virksomheten omfatter salg av kolonial-, mel- og fetevarer. Samt skotøy og tøyvarer. Den beskjeftiger tre personer. Den nåværende eier var ekspeditør og bestyrer i forretningen før han overtok den.

Iglebekk, Kristian,

Lastebiltrafikk, Øvrebø

Bilruten Øvrebø – Kristiansand S.

Lian, Olav

Ass. Landhandel, Homstean, Øvrebø. Tlf. 8009

Forretningen ble startet 1/12 1937 av nåværende innehaver. Virksomheten omfatter omsetning av kolonialvarer, foruten manufaktur- og jernvarer samt skotøy. Handelsstedet ligger ca. 20 km fra Kristiansand, og de fleste varene kjøpes fra grossistene der. Bilruten Kristiansand – Øvrebø kjører hver dag. Mange av kundene bor mellom 5 og 10 km fra handelsstedet, og bestiller sine varer pr. telefon. Forretningen har også privattelefon og bestiller sine varer gjennom telefon til Kristiansand. Forretningens kapital er ca. 20.000 kr., og den årlige omsetning 170. – 180.000 kr.

Øvrebø er en bondebygd, der de fleste lever av jord- og skogbruk, og befolkningen hører til den jevne middelklasse. Om sommeren er det meget turisttrafikk. Folk reiser gjennom Setesdalen fra Telemark eller Vestlandet, og en kan da handle med dem. Bygda ligger ca. 100 m over havet, og det er mye stigning på veien fra Mosby St., som er den nærmeste jernbanestasjon på Sørlandsbanen. Den ligger 9 km fra Øvrebø. Det er således lett framkomst om en vil ta en tur vestover til Stavanger, eller østover til Oslo.

Forretningen som beskjeftiger to personer, driver ved siden av en bensintank for A/S Norske Shell.

Loland, Reinert

Skifabrikk, Øvrebø. Tlf. 654

Firmaet ble startet ca. 1895 av nåværende innehaver. Virksomheten omfatter skifabrikasjon. Varene omsettes vesentlig innen bygda.

Setesdal Kjøpmannslag

Øvrebø

Formann er kjøpmann Anders Skarpengland

WEHUS, THEODOR

Trevareindustri, Øvrebø

Firmaet ble startet i 1929. Virksomheten omfatter fabrikasjon av dører, vinduer og enkle møbler.

ØVREBØ LANDHANDEL

Øvrebø

Firmaet startet 1897. Innehaver Anders Skarpengland. Virksom-heten omfatter landhandel, autorisert stav-forhandler.

ØVREBØ SAMVIRKELAG

Øvrebø

Firmaet ble startet i 1949. Bestyrer er Thorleif Rafoss. Virksomheten omfatter vanlig landhandel samt autorisert radioforhandler.

(Red. anm.: lokalene til Samvirkelaget var en av brakkene fra tyskerleiren på Homme. Den ble flyttet derfra i 1948 og er i år ominnredet til boliger: gjenbruk i praksis!)

ØVREBØ TREVAREFABRIKK

Homstean

Fabrikken ble startet i 1947. Innehavere er Magnus og Beint Abelset og Olav Upsahl. Det fabrikeres møbler, vinduer og dører.

ÅRSSKRIFT 2005 – ØVREBØ I AVISER

Klipp fra «Fædrelandsvennen» 1892 og 1955.

– det stod i Fædrelandsvennen for 112 år siden:

22. juli 1892:

” – Søndag blev en kjær mindestund for menigheden i Vennesla.  Hr. stiftskapellan N. Haus, som har betjent Øvrebø sognekald siden provst Thorkildsens flytning til Oddernes, holdt da sin afskedsprædiken. Kirkehuset fyltes efterhaanden saa at folk stod tætpakket i skibets hovedgang, medens stolene og galleriet var fuldt optagne. – Hr Haus har befundet sig vel blant Øvrebø præstegjælds menigheder som i ham har lært at kjende en stille, bramfri, ydmyg og tro Herrens tjener. Efter en ædruelig og enfoldigsand udlæggelse af dagens evangelium, tog han i faa, men bevegede ord farvel med menigheden. De fleste af menighedens fædre ydede den bortdragende præst et frivillig kjærlighedens offer. Det var en varm og velsignet hviledag for baade jordens og hjerternes akerland.”

– det stod i Fædrelandsvennen for 50 år siden:

13. januar 1955:

Den nye skolen på Homstean i Øvrebø er nå på det nærmeste ferdig. Det vil si, skolen er allerede tatt i bruk, da framhaldsskolen som har fristet en kummerlig tilværelse i dårlige lokaler, flyttet inn i et av klasserommene midt i november. Men i løpet av en 14 dagers tid vil alle klasserommene bli ferdige slik at alle klassene da vil være på plass, forteller formann i skolestyret, Anders Føreland. Skolen kommer til å koste 220.000 kroner og inneholder 3 klasserom i 2. etasje og sløydrom og skolekjøkken m.m. i 1. etasje. Byggingen ble påbegynt våren 1954.

2. august 1955:

To mennesker, en gutt og en ung kvinne, hadde nær mistet livet  ved en drukningsulykke i Topstadvannet i Øvrebø i går. Takket være den 16 år gamle Marit Iglebæk ble begge reddet fra drukningsdøden. Marits redningsdåd er en av de største vi noen gang har hørt om her på Sørlandet. Og ennå større blir hennes bedrift når vi hører at hun har stiv hofte og for en uke siden fikk fjernet bandasjen.

17. august 1955:

I dag sitter Marit Iglebekk på skolebenken på Hornnes Landsgymnas og skriver norsk stil. Opptaksprøvene begynte i dag morges og skal vare i fire dager. Lørdag blir det avgjort hvem som skal komme inn. Høyden 30 vil få plass i klassen som skal settes opp på mandag. Kandidatene skal opp i regning, historie, geografi og naturfag. Hvordan mener de sjansene er for Marit, spør vi rektor Langerak. Jeg tror det skal gå bra. Marit er en flink pike. I år var det nesten 30 søkere til 2. klasse. De fleste av disse kom fra realskoler rundt i distriktet. Men dessverre kunne vi bare ta inn 5 elever. Mer var det ikke plass til i klassen. Det er synd for elevene fra disse realskoleklassene vet ikke hvor de skal gjøre av seg, sier rektor Langerak.

29. august 1955:

En bankbok på kr. 11.466,95 ble lørdag overrakt den 16 år gamle Marit Iglebekk fra Øvrebø av redaktør Johs. Seland. Bankboken representerer hundretals giverglede og ikke minst beundring. Det var noe stort som skjedde den mandagen for fire uker siden i Topstadvannet. Når et menneske redder to andre fra å drukne, er det en prestasjon. Men når dette mennesket er en ganske ung pike som sliter med skavank fordi hu har hatt poliomyelitt, da er det en dåd. Og medmennesker fra fjern og nær har villet hedre Marit. Oppropet om å hjelpe henne til å få sitt mest brennende ønske oppfylt – penger til å skaffe seg en ordentlig utdannelse – fikk spontan tilslutning. Postanvisningene og kontantene har strømmet til Fædrelandsvennen. På den lille tilstelning lørdag som avisen arrangerte på Vindmøllen kom maleren Edvard Vigebo med et deilig blomsterbilde og fra firmaet Martins Konfeksjon kom Erling Roalsvig med en omfangsrik forundringspakke som viste seg å inneholde all den høstgarderobe en ung skolepike kunne ønske seg. Det var taler av redaktør Seland, Øyvind Wennesland fra Vest-Agder Svømmekrets og av lensmann Bjerland fra Marits hjembygd.

ÅRSSKRIFT 2006 – MINNE FRA EN BARNDOM I ØVREBØ

Av Øyvind G. Føreland.

De som las Øvrebø Historielags årsskrift for 2005, fikk på slutten av artikkelen min et indirekte løfte om flere Øvrebø-minner i neste årsskrift. Det skal dere få, og i år vil jeg også ta med minner fra begynnelsen av tenårene mine.

For å lokke fram nye minner har jeg gått gjennom gamle bilder, og noen av disse vil bli med i Historielagets årsskrift.

A & G Føreland Karosserifabrikk og Maskinverksted, som far min drev sammen med en av sine brødre, hadde stor betydning for meg helt fra mine tidligste barneår. Leiv Grindland fra Hommeleiren arbeidet her, og han var jeg en god del borti. Han likte å være litt sånn små-skummel mot meg, og jeg husker engang han hadde fanget ei klomskjerring, som han kalte det ekle, lille krypet. Han fortalte at dette lille dyret var farlig, og jeg ble selvsagt svært redd. Dette utysket kan sammenlignes med ei lita mørk ert, med minst 6 utrolige lange, tynne ben. Til tross for litt småmobbing, utviklet Leiv og jeg et fint vennskap som varte til han døde.

På taket av den eldste delen av Karosserifabrikken er det bygget en stor luftehatt av tre, som er så stor innvendig at det er plass til to barn. Rundt alle fire sidene er det luftespalter, og disse er ideelle å se ut gjennom. Det var skikkelig artig å sitte her oppe og spionere på alt som rørte seg i nabolaget, uten at noen kunne se at de ble iakttatt. Jeg vet ikke om at det var noen andre enn fetteren min, Stein og jeg som brukte dette ”spionreiret”. Vi var her en del rundt 1960. For å komme opp måtte vi bruke en stige opp til en loftsluke i taket inne i verkstedet. Derfra var det en smal sak å komme opp til utkikksposten. Oppe på loftet her hang det store mengder med tobakksplanter, som var blitt dyrket på Monen gård på Sangesland under krigen. Noen av disse plantene var hovedingrediensen til en artig episode i Føreland Karosserifabrikks nybygg omkring 1965. Jeg er usikker på om dette var en lørdag, eller før nybygget var tatt i bruk, for det var ingen som arbeidet der da. Stein og jeg tok en stige opp på loftet i den eldste delen av verkstedet og hentet ned noen av tobakks-plantene, og vi rullet et stort beist av en sigar. Neste skritt var å finne fram verkstedets støvsuger, for den hadde vi på forhånd utpekt som storrøkeren. Støvposen ble skrudd av, sigaren tapet fast i suge-enden og satt fyr på. Så ble sugeren startet og moroa begynte. Jeg skal si det ble røyk av megasigaren! Støvsugeren gjorde en prima jobb, helt sikkert like bra som kanskje minst hundre storrøkere. Det var ikke så veldig lenge vi våget å la støvsugeren holde på, for det store lokalet fyltes raskt opp med sur, illeluktende krigstobakk-røk. Støvsugeren ble etter dette røykeoppdraget aldri den samme igjen. Dens indre kanaler samt vifta ble vasket i Lynol, men røyklukten ble aldri borte, etter det jeg i ettertid har blitt fortalt. To ganger har jeg prøvd å røyke denne hjemmedyrkede tobakken, første og siste! Noe så illesmakende har jeg aldri røkt verken før eller siden. Den beint fram svei på tunga. Nei, heller takke seg til Karva Blad! Støvsugeren på bildet er ikke identisk med den vi brukte, men er sannsynligvis fra samme tidsepoken.

Som det også er nå for tiden, var hyttebygging en stor beskjeftigelse på slutten av 1950 og begynnelsen av 60-årene. Det jeg skal fortelle om her, må ha skjedd midt på 50-tallet. Det var en kar som hogde tømmer på myra der aldersboligene på Skarpengland er bygd. Jeg var nede og besøkte denne mannen, og vi fikk god kontakt. Det var gran og furu og mannen hogde med øks, for dette var før det ble vanlig med motorsag. Han må ha satt stor pris på besøkene mine, for han bygde en liten barhytte til meg av grenene fra de felte trærne. Denne historia er bare et eksempel på hvordan barndomsminner kan feste seg. Noe å tenke på for de av oss som er foreldre, eller besteforeldre, som også jeg er nå?

 Stein og jeg lekte også en god del sammen med Ole Per Strædet fra garden Skarpengland, og han var en svært flink hyttebygger. Far hans eide sagbruk der ICA / +Bank nå ligger i sentrum på Skarpengland. Det ble skåret en god del på denne saga, og dermed hadde han en suveren tilgang til første sort hyttematerialer. Huna (skalkene på tømmerstokkene) var noe av det fineste som kunne brukes til å bygge hytte i skogen av, for da gikk den nesten i ett med omgivelsene. Ole Per var byggmester til den hytta som jeg skal fortelle om nå. Dette byggverket lå knappe 100 meter fra Skarpenglandsvannet, midtveis mellom Skarpengland skole og gården der han bodde. Det blir ca 234 grader i sørvestlig retning fra Skarpengland skole. Hytta var bygget i Western stil med gjerde rundt, og var skikkelig stilig, rene skjære ranchen. Etter det jeg erindrer, var cowboybladet Wild West svært populært blant oss gutter på den tiden. Helter som kaptein Miki, Windy og Salasso er det nok en del som husker. I området der hytta lå var et ypperlig sted å leke cowboy og indianer, og det gjorde vi også mye på den tida. En søndag vi skulle være på ranchen, fant vi ut at vi skulle leke vertshus og selge saft. Uheldigvis kom det ingen for å kjøpe saft av oss, og dermed drakk vi den opp selv. Dette må ha vært tidlig i 60-årene.

En annen episode som hendte i samme tidsrommet var temmelig dramatisk. Dette var sent på året og isen hadde lagt seg sikker på Skarpenglandsvannet. Jeg tror ikke det hadde kommet snø enda, for det var nokså vanlig før i tiden med en kuldeperiode med skøyteis før snøen kom. Denne dagen var Ole Per, Stein og jeg i nærheten av ranchen og hadde øks med. Stein var uheldig da han hogde i et tre som lå på bakken, og øksa skjente inn i foten på siden av stortåa. Han fikk et skikkelig stygt hugg i foten, og kunne ikke gå selv. Ole Per var den sterkeste av oss tre, og han tok Stein på ryggen og bar han ned til vannet. Vi hadde sparkstøtting med, og dermed bar det i rask sparkfart over vannet og hjem med han for videre transport til dokter. Stein fikk ikke varig men av hugget, men han ble bærer av et mektig arr i siden av stortåa.

Omkring 1965 var jeg sammen med 4 staute og humørfylte gutter og bygde myrgras-hytte på ei myr som ligger nordvest for Solknipen. Det var ikke helt vanlig å bygge hytte av gress, for det ble helst brukt greiner av gran, furu eller einer. I området der denne myra ligger, er det nå stor byggeaktivitet. Her skal det etter hvert bli flere boliger.

Moderen min hadde en tante som hette Olene Kåbuland, og hun bodde på Engeland, i det eneste huset som ligger på hi sida av bekken som renner ut av Skarpenglandsvannet. Olene var ofte og besøkte oss hjemme i Møllebygda, og etter det jeg har fått høre, hadde jeg av en eller annen grunn en høy stjerne hos henne. Jeg kan neppe ha vært mer enn ca 5 år da jeg besøkte Olene alene på Engeland for første gang. Olene hadde et lite uthus på eiendommen sin, og der hadde ho minst 6 høns (jfr. bilde), så ho var mer enn velforsynt med friske, nylagte gårdsegg. Olene var den første på denne vår jord som skjenket meg kaffe, og jeg var bare 5-6 år gammel da dette skjedde. Det bør kanskje tilføyes at det var ca 50 % melk i kaffen. Eller kanskje var det motsatt? Det er nå såpass lenge siden at jeg husker ikke så nøye. Noe jeg aldri glemmer fra besøkene mine hos Olene, var at ho sang for meg, og da gikk det helst på Gubba Noa. Omkring 1960 flyttet ho til Åsen Sykehjem på Greibesland. Da mistet jeg kontakten med henne, og bare noen få år senere døde Olene Kåbuland.

Jeg regner med å komme tilbake I 2007 med noen nye minner fra Øvrebø. God Jul og godt Nyttår ønskes til dere alle.

ÅRSSKRIFT 2006 – BYGDEAVIS I ØVREBØ

Fra lederen i Øvrebø Bygdekvinnelag, Daghild Greibesland, har vi fått lov å referere fra et blad som Bondekvinnelaget ga ut, første gang i 1938, senere med jevne mellomrom fram til 1950-tallet. Den fikk navnet Øredølen. Det fortelles om dagliglivet i bygdesamfunnet i Øvrebø,kanskje med en humoristisk og noe fantasifull penn. Det er artig å se hva folk var opptatt av den gang, og det er tydelig at bondeyrket hadde en større plass enn nå. Legg også merke til hvor mye skrivemåten, og dermed dialekten, har forandret seg.

Bladet vort. . 1. nummer 11. november 1938.

No hev me fenge vor eigen avis. Den hev me sakna i årevis.

Tenk på alt det me skulde ha fram, Um dyran, huset, unger og mann.

Lat oss no skrive og dikte om kapp. Kvart einaste medlem må no ta fatt.

Vevkurs 1938.

Eit vevkurs me hev å du for eit strev.

Ei vike me spolte og nøsta og rente – 10 jente.

Me var sinna og lei for ingen duga det blei.

Men Anna Foss kunne segja at veven og skjeia

snart kom i sving – å du syn for store ting.

Eit divanteppe vart ferdig i eit blunk

Med rosengangsborder så stort og flott.

Gyngestolteppe – og kaffeduk til gjestebodsbruk.

Me vev i lin og renninga svinn.

Handklæ i dreil og vaffel må tru.

Ei kaffekvild må til, hyss stoppa det ein bil?

Ragna og Agnes spring ut som ei pil.

Det er lukka det gjeld, det lier mot kveld.

Me må vaske rydde og slokke og lokke.

Januar 1939
Gode bladstyrar!

De spør um mat til avisen. Det er eg ring til å laga, men vil allikevel sende nokre ord og for det fyrste gratulere b.kv.laget med avistiltaket, som eg vil vone dykk fær mykje glede og nytte av. Du skriv ikkje kva navn bladet hev fåt. Kan hende det ikkje har vore til dåpen enno. No hev ikkje eg noko med å blanda meg burt i namnet, men eg ville gjærne stå fadder til det, um det kom til å heite ”Øredølen” som eg ville ha fyreslege um bondelaget hadde fåt ein avis. Ja, bondelaget, det tykjes halde på å visne burt. Hev dyk gjordt dei arbeidslause? Det ser so ut. Men ret kan det ikkje vera, Det er arb og uppgåvor for dei og å take fatt på. Er dykk samd so gjev dei ein dult og skriv i bladet, og hjelper ikkje det, so send dei ein liten pakke med idear. Ja, for der må einkvar til å finne ideen, skal noko koma upp og fram. Hugs på at i Bondelaget er Dykkar eigne menn og kjæraster.

Eg hev all respekt for b.kv.lagets arbeide og dei tiltak som de hev set i sving dei få arbeidsåra de hev havt. Men eg trur ikkje det i lengda vil føre til bygdas beste med berre skjørtetiltak. Der er saker som bør dryftast av kvinnor og menn kvar for seg – men so hand i hand kvinne og mann, gjenta og gut til felles tak for bygdas framgong.

Det einaste eg er redd dette bladtiltaket, er fåren for å bli settja på prent av kona mi når eg ikkje er snild gut. Men no lovar eg for meg sjølv, å vera så hjelpsam og grei som eg kan få det til for framtida.

Og no skal dyk ha tur til Nomeland. – Ja, Oline kona mi skal og vere med og ho spurde om eg og vilde. Menno vert det ikkje noko denne gongen, for eg skal vere heime og passe ungane og kalvane. Oline er no alltid så roleg av seg, men eg lengtar etter å sjå korleis ho er etter turen til elektrisitetsverket, tenkjer meg berre til at det fyk gneister fr ho her og der, so det vert uråd å få ein klem den kvelden.

God tur og dei besste ynskjer for bladet og laget.

Dykkar

Oliver Bakken

Januar 1939

Kjære Oliver i bondelaget!

Det var moro å høyre brevet dit i Øredølen, og det var fint gjordt av deg å la Oline kona di reise til Nomeland, å la deg tuste åleine både med ungar og kalvar. Men eg lika ikkje riktig det du sa om skjørteregimentet. Bondekvinnelaget hev då ikkje tat noko arbeid frå bondelaget. Desse jentekursa me dustar med hadde so men ikkje dykk tenkt å arbeide med likevel. Men du me vil so inderleg vel gå hand i hand med dykk, som du fyreslær, men da gjeng det ikkje å be oss vere med å skipe til fest og so ikkje la oss vere med på det styresmøte som legg programmet for festen, slik som det hende for ett år hell to sidan.

No hev me venta so svert på dette hovslagarkurset dykk vart einige um å ha, ikkje for det at eg vil gå der, men når eg står i kjøkkenvindauga og kikkar ut til han Knut, mannen min, når han skor hesten,ja, då må eg ynskje at kurset kom i gang snarast. Han er illraud i glaninga, sveiten silar av månen og ikkje er han til å tale til. Med andre ord humøret er på 0, og veit du kven får svi for at han er ukunig i hesteskoing? Jau, det er eg det, og så hesten sjølvsakt, Saumen kjem vissst ikkje alltid der han skal.

Dit forslag til namn på bladet vart samrøystes vedteke på møtet vort, og me vonar faddergåva vert eit skriveri fra deg til kvart nr. Øredølen kjem ut. Og so må du be Oline sende oss nokre ord til bladet. Eg er viss på ho er den som kan kome med ei utgreiding um hønsestell. Hønsane mine får slik ulideleg beinverk om vinteren. Tru det kan vere dei går på steingolv? Lite egg vert det, og når eg tenker på alle dei gode kokte potetene dei hev ete upp. Dei er då ikkje meir hell 5 – 6 år. Me kaupte dei på ein auksjon i Mosby.

So var det ein ting eg ville spøre deg um. Eg hev ein livkalv på ein md. tid, han får melk etter programmet til fjøsstell-læraren men so hev me ikkje havremjøl (som han anbefalte) so eg gjev han ein neve grisefor i drikket og skjer upp fint litt rå potet. Dette liker han og ser ut til å trivast, så legg eg til han lit høy, men det er lite han får tygd av det. Trur du eg må ha tran i drikket? Han meinte no det han fjøsstell-læraren, og då er det vel best å få kjøpt seg ein trandonk. Korleis tykjer du det er med grisefor til ein kalv? Sume tykjer det må linmjøl til. I fjor fora eg ein kalv etter alle kunstens regler, men han fek slikkesykja, var mager og stygg. Ja, det er eit heilt studium. Like nøye som å stelle ein revunge. Kva smører dykk minstebånet med, når ho vert sår? Eg nyttar vaselin men han vert sår likevel. Kanskje dykk hev eit betre råd?

No høyrer eg kyrne raute, det er stylletid, eg må vere på tida.

Helsing frå Eva i b.k.laget.

Årsskrift 2007 – BARNDOMSMINNER DEL 3

Minner fra en barndom i Øvrebø del 3.

Av Øyvind G. Føreland.

Tresløyd og moro:

I år vil jeg hovedsakelig konsentrere meg om Ilebekk skole på Homstean, og ta med noen minner fra min skoletid høsten 1961 til våren 1965. En dag i uken hadde vi tresløyd i kjelleren, og Olav Abusland fra Hægeland var lærer. Han var utdannet møbelsnekker, så trearbeid lå helt ytterst i fingertuppene hans. Olav var en utrolig fin person, og timene med han så vi fram til. Jeg var nok ikke den mest interesserte tresnekker blant gutta, men der visste Olav råd. For han hadde det mindre betydning hva vi laget, bare arbeidet ble gjort pirkete og nøye. Jeg var av den oppfinnsomme slagen, og husker jeg fikk lov til å lage både sengebord og kastemaskin. Sistnevnte har jeg tatt bilde av, inne i sløydsalen på Ilebekk skole. Som det fremgår av bildet, er ikke maskinen helt ferdig. Foran limtvingene skal det være et solid bord tvers over, anslagsbordet, og til slutt skal det monteres en kraftig fjær som skal dra ned kastearmen for at maskinen skal virke. Når enden med kurven dras ned og låses i avtrekkertreet, spennes fjæren og kastemaskinen gjøres klar til innsats. Avtrekkertreet står på skrå i forkant av bildet, og det er skåret ut låshakk nederst. Maskinen var klar til test kort tid etter at bildet ble tatt, og spenningen var stor i skolegården, da maskinene skulle prøves! vidunderet ble ladet med en brusflaske, og etter det jeg husker ble flaska kastet flere meter bortetter skoleplassen. Den som var mest spent på testen etter meg, var uten tvil snekkermester Abusland. Det var han som hadde skaffet fjæra og hjulpet til med å lage kastemaskinen. Jeg hadde ideen til å lage maskinen, katapult, som det heter på fint, men det hadde aldri blitt noe av prosjektet dersom det ikke hadde vært for Olav.

Isflakhopping og bading:

Noen få meter fra skolen slanget bekken seg gjennom Homstean. Rett utenfor sløyddøra på baksiden var det en gravet en dam i bekkekanten, og her frøs det tykk is om vinteren. Da fant vi fram økser i sløyden og hugget opp isen i store flak, og så begynte moroa. Det var om å gjøre å komme seg over på andre sida ved å hoppe fra isflak til isflak. Ikke alltid varte det så lenge, før en aller annen havnet mellom to isflak. Da var moroa definitivt slutt for vedkommende, og det var om å gjøre å komme seg i hus. Nå var det aller viktigste blitt å få varmet og tørket seg ved nærmeste ovn. Jeg glemmer aldri en gang jeg forulykket. Helt utrolig så fort det gikk å havne i det iskalde vannet. Men det gikk minst like raskt inn i sløydsalen og sette seg til tørk. Så satt jeg der da, i mitt lange, hvite undertøy, og var ikke særlig tilfreds. Bedre ble det absolutt ikke, da et par av jentene i klassen sneiet innom. Da var jeg med ett både misfornøyd, våt og flau.

Matstell og leven:

På skolekjøkkenet skulle alle lære å vaske gulv, lage mat, rydde og vaske opp etter seg. Vi ble delt i lag bestående av gutter og jenter, og hver gang skulle vi lage middag og dessert. Matlaging likte jeg ikke da, og gjør det fortsatt ikke, men jeg har alltid vært en kløpper til å vaske opp. Ofte greidde jeg å tilsnike meg dette oppdraget i matstellet. Kanskje grunnen var fordi jentene likte bedre å lage mat enn å vaske opp? Eller fordi de regnet som sikrere at maten blei bra dersom de laget den selv? Jeg må vel når sant skal innrømmes, vedgå at jeg var litt av en fantegutt i skolekjøkkendagene. Særlig var det moro å kaste vaskefilla etter noen, slik at den hang seg godt på veggen. Lærerinnen vår, Gunda Trælldal, hadde nok mang en stund i dyp fortvilelse, når vaskefilla suste rundt øyrene.

Kaste på stikka:

En svært populær aktivitet i friminuttene, var å kaste på stikka. Dette gjorde vi mot veggen i ganga nede. Midt på 60 tallet var femørene digre som tjuekroninger, og de var helt suverene å kaste på stikka med. Når omgangen var ferdig, og den som hadde kastet pengen sin nærmest veggen skulle kaste potten og gjøre sitt valg, da var spenningen å ta og føle på. Dersom det var mange som kastet, kunne potten bli verdifull. Husk at 5øre på 60 tallet var noe helt annet enn 50øre er i 2007! Kastingen foregikk på den måten at det kunne gjøres ett av tre valg: Krone, mynt eller halfen. For å velge Halfen måtte potten bestå av 2-4-6-mynter osv. Ble det valgt halfen, og etter kasting var like mange av mynt og krone, da vant han hele potten. Viss ikke ble det null gevinst, og det var den som hadde kastet nest nærmest veggen sin tur til å velge. Slik fortsatte det til sistemann hadde ristet til seg siste slanten. Og så var det på an igjen med en ny runde og nye muligheter.

Ballsport:

Flesteparten av guttene i klassen min var også interessert i å spille fortball, og jeg var med av og til selv også. Svært mange friminutter ble brukt til å elte på lærkula.

Det er en episode under ballslåing i skolegården som er helt utrolig. Lærer Gunnar Holen stod i vinduet i 2. etasje og fløytet inn til ny time. Siste ballen som ble slått havnet i vinduet der Gunnar stod og peip, og den traff brillene slik at det ene glasset ble knust. Heldigvis gikk det godt med øynene til lærer Holen.

Vintersport:

Vi ruslet fra skolen opp til Støsvannet og gikk på skøyter når forholdene lå til rette for det. I løpet av vinteren hadde vi også skidager på Loland, og da gikk vi inn ved Tverrbakken og fulgte en fast løype rett til Loland. For så lenge siden var terrenget fint og åpent opp til Loland. Det som var så greitt med Loland, var at det var bakker som passet for alle. Min største bragd på ski noensinne, var under skolelangrennet på Homstean vinteren 1965, da jeg karret til meg 2. plassen foran Arne Faremo. Han ble svært overrasket over å bli slått av meg, da han regnet seg selv for å være en god del raskere i sporet. Jeg kunne selv knapt tro at jeg hadde gått snappere enn Arne, og jeg ble ikke lite kry da det gikk opp for meg. Det må nok ha vært noe med smøringen som hadde spilt i min favør og Arnes disfavør, tror jeg. Jeg fikk en liten pokal som bevis på min prestasjon, husker jeg, men den har forsvunnet i en eller annen flyttesjau. På andre siden av den før omtalte bekken, der så mange badet mellom isflakene, ligger et stort jorde. I kanten av dette jordet ligger Donebakken, i denne hoppbakken gikk det an å hoppe 15 – 20meter etter det jeg husker. De mest ivrige hopperne blant skolens elever hadde hoppskiene med seg på skolen, og var borte og hoppet i middagsfriminuttene.

Skogplanting på Øvrebø i 1964:

Dette var nok høydepunkter for noen av elevene. Ut i Guds frie natur med matpakke, kakao, granplanter o g plantehakke med kløft i enden. Skogplantingen foregikk i kommuneskogen på Øvrebø, oppe i heia ikke langt fra gamle gamleskolen. Noe jeg aldri kommer til å glemme fra denne plantedagen, var at en av elevene satte seg frivillig rett oppi ei stor, velfylt maurtue. Jeg er ikke sikker, men jeg tror der var Jan Halsteinsen. Siden jeg ikke var det grann glad i disse småkrypene, gjorde det ekstra sterkt inntrykk å se noe så vågalt. Jeg kjente nesten at småkrypene krøp under mitt eget tøy. Når det gjaldt selve plantingen, var nok ikke alle like omhyggelig nøye. Det hendte nok at det ble satt mer enn en plante i samme hullet for å bli raskere ferdig med utdelte antall småbusker.

Det var alt for i år, men i 2008 er jeg tilbake igjen. Da vil det i stor grad handle om fisking og friluftsliv. God Jul og godt Nyttår ønskes til dere alle.