ÅRSSKRIFT 2003 – FURUNESET

Historielaget har et medlem i Kongsberg som heter Leif Fjellin. Jeg har ofte undret meg på hvorfor han er medlem, og fikk for noen år siden greie på at han var en av eierne av bruket Furuneset på Greibesland. Han tilbød seg også å gi historielaget en såmaskin, som hans far hadde hatt, til historielagets samlinger. Vi dro bort til Furuneset for ,å se på maskinen og traff hans bror Kjell og fikk en hyggelig prat med han og hans familie. Naturlig nok kom han inn på hvordan de hadde blitt eiere av Furuneset, og fikk da forhistorien som du kan lese her.

Furuneset

ble skilt ut fra gården Aarvoll (b.nr. 9) i 1881. Aarvoll hadde vært en husmannsplass fram til 1862 under Haugen (br. nr. 8). Første selveier av Aarvoll og Furuneset var Olav Olson Greipesland (kalte seg også Ole Olsen ifølge diverse utskiftningspapirer). Han eide Aarvoll og Furuneset fram til 1881. Da solgte han Aarvoll til Anders Sørensen Ilebekk (vår oldefar), og beholdt Furuneset selv. Ole Olsen bygde hus i Furuneset (se bilde som ble tatt i 1957) og flyttet hit med kona Berte Jensdotter. De fikk 9 barn hvorav 3 utvandret til USA.

Anders Sørensen Ilebekk, gift med Elen Marie, født Larsdotter (våre oldeforeldre), kjøpte gården i 1907. Elen og Anders (se forsidebildet) hadde 5 barn.Olav Aarvoll (yngste sønn av Elen og Anders) overtok gården etter sin fars død i 1928, men jeg kjenner ikke overtakeslesåret. Olav var ugift.Hjalmar Johansen (vår far), gift med Hulda Marie født Røsland, kjøpte gården i 1957 etter Olav Aarvoll som det året forulykket i Knutebekken. Vår far rev de gamle husene (bildet ovenfor), noe min bror og jeg var med på og bygde nye hus på gården. Hulda og Hjalmar fikk to sønner, Kjell og Leif som tok etternavnet Fjellin.Kjell og Leif Fjellin kjøpte gården etter sin far i 1974, men han beholdt bruksretten fram til sin død i 1990.

Kjell gift med Unni født Rønning (2. ekteskap)

Leif gift med Barbro født Nyhuus.

Kjell har to døtre, Nina og Lene (1. ekteskap).

Barbro og Leif har to sønner, Roger og Leif Petter.

 Leif forteller videre om hvordan selve overtakelsen av Furuneset skjedde:

Vår far overtok altså Furuneset i 1957. Våre foreldre bodde da i Brooklyn, USA, og min bror seilte til sjøs, så jeg ble sendt ned til Greibesland for å se på ”herligheten” min far hadde kjøpt usett. Men han hadde jo sett stedet mange ganger tidligere. Siste gangen han var på Greibesland før kjøpet av Furuneset var i 1952, så han hadde ikke sett stedet på 5 år da han kjøpte det. Nok om det, jeg var 22 år da jeg ble sendt ned for å se på ”herligheten”, det var i pinsa 1957 husker jeg. Jeg hadde med meg Lars Aarvoll ( min farmors bror), og vi gikk opp grensene for skogen som tilhørte Furuneset. Det er litt rart å tenke på at jeg, og min bror, skulle bli eiere av denne skogen, for det var ikke i mine tanker den gangen Lars og jeg gikk der i 1957.

Familien Fjellin er trofaste brukere av eiendommen (se bildet under), selv om de bor et stykke unna. Hver sommer er de faste besøkende og har god kontakt med folk på Greibesland. Elgjakta om høsten forsto vi var et av de store høydepunktene for brødrene Kjell og Leif.

Neden for ser du bilde av såmaskinen som historielaget fikk. Den har visstnok en forhistorie på gårdene på Greibesland før Hjalmar Johansen overtok den. (Maskinene er lagret på prestegården.)

Bildene som er beskrevet ovenfor kan du finne i Bildearkivet på side 118 og 119.

ÅRSSKRIFT 2003 – DIALEKT

Olav Eidet interesserte seg for øvrebødialekten og intervjuet Ingeborg Tjomsås.

Øvrebø-dialekten

Dialekten er en viktig faktor som er med på å gi samhørighet og identitet til en bygd eller by. Den daglige tale og hvilke ord som brukes endrer seg i løpet av tidens gang. Nesten umerkelig forsvinner dialektord over i historien.

Lesere av årtidsskriftet som har lest ordspalten vil se at ord som var vanlig tale tidligere her i Øvrebø er ikke lenger i bruk. Det er blitt sagt av en språkprofessor at innføring av bokmål i skolen der en tidligere skrev nynorsk, har ført til at dialektene blir utvannet. Nynorsken er basert på dialektene i Norge og kan spores tilbake til gammelnorsk. Det kan derfor stilles spørsmål ved om ikke innføringen av bokmål i skolen i Øvrebø førte til at vår dialekt endret seg.

Ingeborg Tjomsås er en av dem som må sies å holde bra på Øvrebø-dialekten og jeg spør:

–         Er du bevisst hvordan du bruker dialekten?

–         Ja, æ tru meir me årane, for de at æ skjønne jo de at æ prate meir gammelt om æ må seie de sånn.

–         Da merker du deg forandringen i dialekten. Vil du si at han har blitt mer utvannet?

–         Ja, veldig. Folk te å mæ på min alder som prate snu på de. De æ tydeli at dialekten hær i Øvrebø forandres.

–         Er det ord som du ikke lenger bruker?

–         Ja, de tru æ nok for æ føle de at nå æ he blitt så pass opp i årane så æ de fleire or æ ikkje bruge længer. Men plutseli så kjæme de sånn som mor å far brukte, å då kan bonnane mine spørr: å meine du mæ de? De æ or en ikkje bruge te vanli, elles så ville en visst å di betydde.

–         Det sies at det og det er typiske for den og den dialekten. Er det ord som du vil si er typiske for Øvrebø-dialekten?

–         Mi he snakka om de i bygdekvinnelage då mi skolle senne inn dialektor frå Øvrebø te ei bog om dialektane i Agder som Bondekvinnelage i Agder je ud nå. Æ kan nævne noen a di orane mi sente inn, fårr ekesmpel de æ sjevert. De bety udrygt. Maule: å ede pålægg uden brøskjeve. Suvla: de bety pålægg på brøskjeva. Tia mellom vårånna å høstånna blei kalt hobballen. Folk sa at de he mi ti te å gjørr i hobballen. De æ altså et tidsbegreb. Forkilt: bety veldi varmt ell mye å gjøre. Æ vett ikkje om de æ typiske Øvrebø-or, men mi brukte di iallfall.

–         Var det forskjeller i dialekten mellom bygdelagene i Øvrebø?

–         Kanskje de va enkelte or som va forskjellie, men æ tru nok di va nokså eins.

 

Vi avslutter vår samtale med Ingeborg. Det sies at i nær framtid vil mange av ordene som snakkes være engelske. Da har vi mistet noe av vår identitet, ikke sant?

ÅRSSKRIFT 2003 – TORFINN HAGELAND

Den gamle Prestevegen – hvor gikk den. Torfinn Hageland kan gi svar.

Prestevegen:

Når presten med Øvrebø skulle til annekset Vennesla, reiste han over Drivenesheia og med ferje over til Vennesla.

Når presten skulle til annekset Hægeland, reiste han Vestre Fjellmannsveg.

Etter kvart blei Vestre Fjellmannsveg omlagd og skipa så pass at han far kunne kome fram med hest og slede om vintrane…

Denne sledevegen gjekk frå gardsbruket Vollen på Øvrebø om Rønninga til og over Skolandsmyra. Ved Li sag kryssa han nåverande bilveg. Sledevegen gjekk opp Flatåsen noe lenger til høgre enn nåverande bilveg. Sledevegen gjekk gjennom Horrisland direkte mellom gardsbruka langt vestanfor nåverande bilveg, og sledevegen kom opp til Tjomsås til venstre for det nåverande bilvegkrysset.

Sledevegen gjekk fra bruksnummer 4 ”Der aust” på Tjomsås skrått opp til høgt over baksida av bruksnummer 6 ”Røynehammen” på Tjomsås, derifrå inn til bruksnummer 12 ”Der inne” på Tjomsås som nå er huslaust.

Så langt blei sledevegen gjort om til kjerreveg lenger fram i tida.

Frå ”Der inne” på Tjomsås gjekk vegen langs austsida av Lauvåstjønna, men er nå blitt omgjort til traktorveg. Men sledevegen er bevart vidare høgt over austsida av Maurekleivtjønn, og der er han mura opp med ei høg borg. Nær bytet mot Bringsvørd er der bru-kar etter ei stokkebru over eit lite gjel. Sledevegen kom ikkje opp i tunet på Bringsvørd, men i ein myrdal like austafor. Sledevegen eignar seg godt som turveg.

Vidare nordover følgde sledevegen truleg Vestre Fjellmannsvegen, seinare felles-låma av Fjellmannsvegen, over Skyllingsheia til Hægeland kyrkje. Denne strekningen går over myr og flate berg og kunne brukast som sledeveg slik som lendet var frå naturen si side.

Det er uvisst når denne sledevegen blei bygd. Det ligg nær å gisse på tida mellom 1800 og 1845. Han har same breidd som ein kjøreveg der han går på austsida av Maurekleivtjønn. Ein mann på Røyneland har til og med kjørt vegen med hest og karjol. Men han ber mindre preg av kjøyreveg over til Eikeland, for der kunne dei utnytta flat berg og myrar. Iallfall må han ha falle meir eller mindre ut or bruk, iallfall som presteveg, etter 1845. Men han var ein viktig snappveg til kyrkje og kommunalt styre og stell for folk i den sørvestre delen av Hægeland sokn heilt fram til mellomkrigsåra. Dei gjekk då til fots. Ei gammal jente frå Lauvås ”gjekk Skyllingsheia” når ho skulle besøke Hageland, heilt fram til 1930-åra.

ÅRSSKRIFT 2003 – GUNNAR IVELAND

Gunnar Iveland har i mange år vært en trofast bidragsyter til årsskriftet. I 2003 var det hans interesse for gamle biler som han fortalte om.

Fra Gunnar Iveland har vi fått lov å skrive en del av det han har funnet ut om en biltraktor de har på gården på Stallemo. Dette er en del av  et prosjekt som han har for Agder Motorhistoriske Klubb:

Historia om Reinert Quales Listerbuss:

På garden har vi ein Reo, ca. 1926-modell. I 1939 kom far heim med den, som då var ein Reo buss. Den hadde han kjøpt av Ole A. Iglebæk i Kristiansand og betalt med 1,5 mål ved. Motoren måtte han overhale. Osmundsen, som var på verkstedet til Ole A. Iglebæk, gjorde den jobben. Iglebæk var generalagent for Reo i Skandinavia. Bilane skrudde dei saman i Kristiansand. Det som eg visste om denne bussen var at den var gått i rute Lista – Farsund. Ettersom den nå har gått over frå å være bruksgjenstand til å bli historie, ville eg prøve å finne ut mest mulig om han som buss, mellom anna om det kunne finnes bilete av han. Etter samtale med rutebilfolk fekk eg nye kontaktpersonar frå Lista til Eiken. Det viste seg at dette var for langt tilbake i tid, så derfor må eg skrive ned det eg veit i dag. Alle ting blir historie med tida.

Eg hadde merka meg fine forteljingar i bladet av ei som heitte Turid. Eg ringte henne og spurte om ho kunne tenke seg å finne ut om tida den gjekk som buss og så skrive om dette. (Dette vil senere komme i medlemsbladet, se ovenfor). På eit medlemsmøte i vest hadde eg med skiltet: K-7046 Rutevogn. Dette var eit Flekkefjord-nummer. Eg var inne hos bilsakkyndige Svein Haugen for å spørje om denne bussen. Han måtte ned i kjellaren for å leite. Då eg seinare kom innom fekk eg kopi av registreringa av Reinert Quales to busser.

Om bruken av Quales Listabuss frå 1940 til 1950-åra på Stallemo:

Då far kjøpte bussen tenkte han å bygge den om til lastebil. Men då krigen kom vart den til biltraktor i staden. A.G.Føreland verkstad kappa ramma og korta den inn slik at kardangen gjekk rett på gearkassa. Skjermer og alt overflødig var fjerna.

Okkupasjonsmakta såg med velvilje på landbruket og vi fekk tildelt bensin av jordstyret. Seinare i krigsåra var det vanskelegare. Då vart det eit spørsmål om den kunne gå på solarolje. Det kunne den ikkje! Vi fekk litt bensin frå Arne Iglebæk frå bensinstasjonen, som var mellom jernbanestasjonen og rutebilstasjonen, med forklaring til tyskarane at tankane måtte renses for slam.

Det var ikkje noen løfteanordning for redskaper, så dei måtte henge baketter i kjettinger. Biltraktoren med to ploger kunne pløye 23 mål på ein dag!! Den var litt høgt gira så dei som styrte plogen måtte halvvegs springe etter. Då fann dei på å henge på ein planke som den eine foten kunne stå på. Då vart det lettare. Det blei og laga tippkasse så vi kunne køyre ut husdyrgjødsel. Vi reiste rundt på nabogardane for harving. Reo traktoren vart og bruka til nydyrking av mange mål med furuskog. Det skjedde ved å feste ein vaier to tredeler opp på stammen og så dra i trea så dei rotvelta.

Gunnar Iveland, Stallemo november 2003

ÅRSSKRIFT 2003 – SANGESLANDSVANNET

En av Øyvind Førland’s mange artikler i Årsskriftet

SANGESLANDSVANNET I FORTID OG NÅTID.

Av: Øyvind G. Føreland.

Sommeren 1989 tok jeg og far min, Gunvald Føreland en båttur rundt hele Sangeslandsvannet i Øvrebø. Formålet med denne turen, var å få Gunvald til å fortelle det han visste om Sangeslandsvannet, kilene og nærområdene rundt vannet. I 1901 bygde Jon Føreland, far til Gunvald, et lite gårdsbruk, Monen, nede mot vannet, og her vokste Gunvald opp.

I desember 1991 døde Gunvald Føreland, 81 år og 8 måneder gammel.

Sangeslandsvannet i gammel tid:

Under en stor høstflom i 1774 brøt vannet nytt utløp i østenden. Et stykke nede i gamlebekken stod en oppgangssag, og denne var på gang da vannet endret løp. Ettersom det nye utløpet gravde seg ned, buldret vannet mer og mer i bekken. Det fortelles at han som skar på saga ble livende redd da dette skjedde, for han trodde det var dommedag. Etter som timene gikk sank vannstanden ganske kraftig, og sagen mistet vannet. De store slettene på Sangesland som inntil da hadde ligget under vann, ble etter hvert til tørt land. Vannet var nå blitt betraktelig mindre i størrelse, og det passet mye bedre inn i landskapet. Det fortelles at han som skar på vannsaga da bekken fikk nytt utløp, våknet morgenen etterpå med grått hår. Slikt kan visstnok skje som følge av redsel og store sinnsbevegelser. Saga ble senere revet og fjernet.

Vi begynner nå vår rundtur i Sangeslandsvannet, og det passer å starte helt i Østenden av vannet, der Lidalshytta ligger.

Sandodden:

Her tar vi første stopp. I dette området må det ha bodd folk i gammel tid, for ca 100 meter oppe i lia ligger det 2 (1) gravhauger. Inntil begynnelsen av 1950 var disse (denne) ikke registrert av arkeologer, fortalte Alv Stredet, som også rapporterte funnet til det offentlige. Alv fortalt også at haugen hadde blitt plyndret etter at han fant den. Han mente det må ha skjedd før 1965. Etter denne samtalen for ca 15 år siden med Alv Stredet, var jeg (ØGF) på befaring i dette området. Der fant jeg bare en haug, og den hadde en markert grop på toppen. Jeg vet ikke om det er en eller to hauger her, og Gunvald og Alv forteller ulikt. Når vi står på Sandodden og ser over på andre siden av vannet, ser vi Steinvollen. Passasjen her kalles Hestesundet. Før vannet brøt nytt utløp i 1774, var dette den smaleste plassen i vannet, på grunn av landskapet. Det er grunn til å tro at navnet kommer fordi at i gammel tid svømte hestene over her når bonden skulle på skogen.

Dersom vi fortsetter langs land et lite stykke innover, kommer vi til et gammelt sommerfjøs som tilhører DER HEIME. Vi befinner oss fortsatt på Sandodden. Før i tiden var det vanlig at dyrene gikk på beite i skogen om sommeren. Sommerfjøset ble brukt til melking av husdyrene, og de rodde over fra gården 2 ganger daglig gjennom hele sommeren. De melket i spann. Det kunne ofte ta sin tid og få samlet dyrene for melking, og da ble de tjoret fast inne i fjøset. For at dyrene skulle stå stille under melkingen, fikk de noe for å kose seg med. Foret ble festet i ”foringspinner”, og noen av disse pinnene er fortsatt intakte. DER HEIME hadde 5-6 kyr, og i øverste stokken under taket står navnene på flere av kyrne skåret inn med kniv. Dette sommerfjøset ble brukt på 1800 tallet. Navnene på de som stelte dyrene her, skal også være risset inn i stokkene. Når dyrene skulle på sommerbeite, gikk de rundt vannet med dem. Gården hadde også en stor ferje, og denne ble brukt dersom det var behov for å forflytte dyr enkeltvis. Årsaken kunne være kalving, sykdom eller annet. Hesten ble ofte rodd over når bonden skulle på skogen.

Trolldalsvika:

Nå har vi passert Sand-odden og befinner oss i Trolldalsvika.

Herfra går det en liten dal, Trolldalen, på ca 200 meter. I enden av denne er en myr som er innegjerdet med et flott steingjerde. Det er også grunnmur etter et lite gårdsbruk her, navnet er Øygarden, og det ble bygd ca 1750. Hovedhus og fjøs var bygd i ett.  Midt i hovedhuset stod det ei stor grue, og mye trolig var det også bakerovn her. Hele gulvet var steinsatt. Til hjelp for å brødfø seg hadde de en ku. Dette bruket var husmannsplass under DER HEIME. De som bodde her fra 1800 til 1860 hadde 2-3 barn. Som vanlig på denne tiden måtte husfolket jobbe på hovedgarden under vår- og høstonna, og ellers når det var bruk for deres arbeidskraft. Gården kan ha fått navnet fordi de som levde her døde under Svartedauden, som herjet i Norge fra 1349 til 1352. Mange gårder i Norge har fått sitt navn av denne årsak. Trolldalen fikk navnet på grunn av ei stor furu. Treet skulle hogges ned, og mannen som startet dette arbeidet hugget seg og ble stygt skadet. En annen mann skulle gjøre jobben ferdig, men det gikk likedan med han også. Etter dette var det ingen som turde nærme seg treet. De mente det måtte være noe trolsk her, og dermed fikk dalen navnet Trolldalen. Litt vest for Trolldalen, var det inntil slutten av 1800 slåtter oppetter lia, og her blei jorda slått med ljå. Nede ved vannet stod det ei høyløe. På toppen av denne lia er det rester etter hovedhus og uthus. Her var det ripsrunner med hvite rips når de var modne, og det kjenner jeg ikke til andre steder Navnet på denne gården vet jeg ikke. En vinter under siste krig hadde tyskerne stilt opp kanoner på jordet til Monen. De dreiv øvelsesskyting med granater mot mål ute på isen. Mange av granatene havnet i den rett før omtalte lia. De aller fleste granaten eksploderte, men det var også noen som ikke gjorde det. Da tyskerne var ferdig med skytingen, var hele lia rasert.

Garden Monens sommerfjøs:

Vi  fortsetter innover Sangeslandsvannet, og nå er vi kommet til plassen der sommerfjøset til gården Monen lå. I området her kjøpte Jon Føreland et skogstykke på ca 600 mål. Som nevnt tidligere, var det vanlig at dyrene gikk på skogen om sommeren, og et sommerfjøs var av avgjørende betydning. Når dyrene skulle på sommerbeite, ble de rodd 2 av gangen i en stor ferje som gården hadde. Dette var nok litt av en tur. 600 meter ferje med 2 svære dyr. I begynnelsen av 1950 var jeg ( ØGF), her for første gang, og da var det bare rester igjen av fjøset. En annen ting jeg husker svært godt, var at området rundt fjøset var åpent og uten trær, og så var der noen fine bringebærbusker. Nå i dag har det for lengst vokst opp store trær her, så naturen har tatt stedet tilbake.

Klomrebekkkilen:

Dette navnet har kilen fått på grunn av en bekk som renner ut her. Den kommer fra Gullringstjønn. Bekken renner gjennom en steinur på sin vei mot vannet. Når det var flom bråket bekken mye, den ”klomret”. En annen teori om navnet, er at det er en trang og vanskelig passasje her. Fjellmannsveiens vestre trase krysser bekken på denne plassen. Det var her Vonde Åsmund fra Setesdalen gikk, da han måtte rømme til Høllen i Søgne på grunn av et mord han hadde begått. Følger vi Fjellmannsveien minst 200 meter mot venstre, deler den seg. Fortsetter vi mot venstre kommer vi til Homme, mens veien til høgre går til Stallemo. Velger vi å gå mot Homme, skal vi komme til et sted med 2 gravhauger ved siden av vegen. Sagnet forteller at to røverbander støtte sammen her. Det utviklet seg til et slag med flere falne på begge sider. De omkomne ble gravlagt i disse haugene. Tar vi til høgre i dette før nevnte krysset, er det ikke langt over til Stallemo. Denne veien benyttet også folk i Stallemodalen som kirkevei. Fjellmannsveien går gjennom tunet der Øvrebø Prestegård nå ligger. Vennesla Kommune eier skogen i området her inne. For mer enn 50 år siden ble det plantet endel Edelgran her. Trærne kjennetegnes med spesielt breie barnåler. Likedan er også grønnfargen på barnålene litt annerledes.

Vi er nå aller lengst innerst inne i enden av Sangeslandsvannet. Herfra og til den motsatte enden av vannet, ”Øustiennen” som mi seie lokalt, æ de 2 laange kilometer.

Prestodden:

Odden som befinner seg på venstre side, når vi står innerst i Klomrebekkkilen og glane utover, heter Prestodden. Jeg vet ikke hvorfor den har fått dette navnet. Kanskje det kan ha noe med Øvrebø Kirke å gjøre.

Flottmyrkilen:

Navnet fikk denne på grunn av ei flytemyr innerst i kilen. Odden som ligger til venstre for denne kilen heter Kalvodden. Dette navnet er enkelt og greit å forklare. Det ble satt opp et gjerde tvers over odden, og om sommeren ble det sluppet ut kalver her. Her kunne de gå fritt og trygt med et minimum av tilsyn gjennom hele sommeren. Fjellmannsveien går innerst i denne kilen også.

Molvollkilen:

Sannsynligvis har denne kilen fått dette navnet fordi det lå en gard her, og på grunn av grunnforholdene i jorda. Det jeg forbinder med ”mol”, er hardt og steinete jordsmonn. Navnet på garden kan være Sangeslandsmoen, men jeg er ikke sikker. Et lite stykke unna står det murer etter et lite hus, og det betyr at det har bodd to familier i denne kilen. Etter det folk har fortalt, bodde det folk her til et stykke utpå 1800 tallet.

Innerst i Molvollkilen finner vi igjen Fjellmannsveien. Den går på skrå opp i lia, og her er det bygd opp ei steinfylling for å forsere en fjellskrent. Øverste delen av denne fyllingen ble fjernet for en del tiår siden, av bonden som eide grunnen på oversiden av skrenten. Grunnen var for å hindre naboens husdyr å gå opp her. Plassen her heiter ”Brurefallet”, et navn den fikk etter en tragisk hendelse for lenge siden. Det fortelles om ei brud som kom til hest langs Fjellmannsveien, og på toppen av denne skrenten snåvet hesten og falt utfor sammen med henne. Historien forteller at bruda mistet livet da ho og hesten ramlet utfor. Snaut to hundre meter lenger framme går veien gjennom gårdstunet til DER UTE. Derfra krysser Fjellmannsveien Storbekken og dalsøkket, og går videre gjennom tunet på Øvrebø Prestegård.

Starter vi innerst i Molvollkilen og følger stranda på venstre side, kommer vi til restene etter ei gammel hytte bygget av kassebord. Jeg har hørt at materialene til denne hytta kom fra Ole A. Iglebæk Bilforretning. I den første tiden Iglebæk importerte biler, kom de til landet innepakket i trekasser. Disse kassene egnet seg ypperlig til å bygge hytte av. Hytta er svært skral nå, og et stort tre som falt over taket for ca 30 år siden gjorde stor skade. Som barn for mer enn 40 år siden (ØGF), husker jeg at det var så fint der hytta lå. Der var både båtplass og grei brygge. Nå er dette området vokst til med store trær, og hytta er delvis skjult. Vi fortsetter videre på stranda, langs en liten bakkekam som heter Ribbåsen. Enda et stykke lenger framme kommer vi til Ribbås-bakken. Navnet betyr: Revebås bakken. Revebås kommer fra en fangstmetode som ble brukt i gamle dager for å fange rev. Det ble satt opp to gjerder på skrå. Disse dannet en slags bås, og her ble reven jaget inn og fanget. I kanten av Ribbås-bakken ble det funnet mye slagg da far dyrket opp jorda. Jeg spurte hva det var, og han fortalte at det var slagg som var blitt igjen fra gamle dager da de dreiv og smeltet myrmalm. Det var på denne måten våre forfedre utvant jern til redskaper og våpen. Nede ved vannet er båtplassen som hører til Monen, og der står det ei lita bu (naust) til å sette inn ting og tang i.

Pråmhusodden:

Odden har fått navnet fordi det stod et båthus her. Båtene som hørte til Der Heime, lå i vinteropplag her. Hovedbekken renner inn i Sangeslandsvannet på denne odden, og heter Storbekken. Den snor seg gjennom Øvrebø-bygda, som blant eldre bygdefolk kalles Kirkebygda. Der bekken renner ut i vannet er det nå smalest, men før 1774 var dette den bredeste plassen i hele vannet. Storbekken er den ene av to bekker i Sangeslandsvannet der det fortsatt går aure om høsten. Den andre er den som renner ut av vannet i Østenden. Storbekkens innløp gikk opprinnelig langs land, i retning Molvollkilen. Om vinteren medførte dette at isen var usikker å ferdes på. På 40-50 tallet ble det gravd nytt løp rett ut i vannet. Samtidig ble betongstemmen i utløpet i Østenden av vannet sprengt og fjernet. Da sank vannstanden med ca en meter. Dermed ble det en foss i Storbekkens nye innløp. Her ble det sprengt vekk en stor torv, og da begynte bekken å grave seg nedover og innover. Etter hvert hadde Storbekken gravet og senket seg oppover hele Kirkebygda.

Omkring 1960 ble bekken ut av Sangeslandsvannet rensket opp igjen. Mange små og større steiner, sammen med rester av betongstemmen ble fjernet, og dermed ble vannet senket ca en halv meter til. Dersom vi står der Storbekken renner inn i vannet, og ser oppetter jordet motDer Heime, ser vi en skråbakke i jordet, et stykke fra gården. Her var det en steinbrygge inntil Alv Strædet fjernet den under opprenskning av jordet for mange år siden. Bryggen var i bruk inntil 1774, da vannet brøt nytt utløp i Østenden, som nevnt i begynnelsen av denne artikkelen.

Steinvollen og Der Heime:

Dette er et svært rikt område historisk sett. Her er det minst 2 gravhauger med tilknytning tilDer Heime. Alv Strædet fortalte for mange år siden, at han var sikker på at hadde det vært offerplass på Steinvollen i hedensk tid. Kanskje var dette offerstedet på toppen av Steinvollen. Står vi på toppen og ser mot vannet, heter sletta der Gravmonen. Det ble også skåret tømmer på Steinvollen i gamle dager. Dette forgikk på den måten at det ble laget et slags stativ som stokken ble lagt på. Under stokken var det en mann, og oppå stokken var det også en. De dro og skjøv vekselsvis et stort sagblad gjennom stokken. Bladet hadde håndtak i begge ender. Det ble skåret både bord og planker på denne måten.

Vallbekken er en liten interessant bekk som renner gjennom dette området. Her er det fremdeles en grei badeplass med både flytebrygge og stupetårn. Barn fra Skarpengland begynte å bade her på slutten av 1950. Inntil 1970 årene gikk det mye fisk i denne bekken under høstflommen. På oversida av Øvrebø-veien, litt oppi Vallbekken, stod der et vannhjul før strømmen kom til Øvrebø. Hjulet var ca en meter i diameter, og ca 30 cm bredt. Fra dette hjulet gikk en endeløs ståltråd på trinser i trærne, helt fram til låven på Der Heime. Helt øverst på låven gikk trådene gjennom veggen og rundt et hjul. Denne innretningen dreiv treskemaskinen på gården, helt til begynnelsen av 1920 da strømmen kom til Øvrebø. I tillegg til vannkraften på gården, var det en hestevandring i mellomlåven. Vannhjulet ble fjernet fra Vallbekken noen år etter at strømmen hadde kommet, og det ble satt inn på låven. Dessverre brant låven i 1976, og da strøk vannhjulet med i brannen. Låven ble bygget opp igjen med en gang. Går vi enda lenger opp i Vallbekken, rett under en fjellskrent, er det her gravet en kunstig bekk som også går bort til gården. Vannet herfra ble brukt til å drive en ”flomkvern”. Navnet betyr at kvernen bare kunne brukes når det var mye vann i bekken.

Gamleheims-bua:

Øvrebø Prestegård eide dette skuret, som lå ca 100 meter fra Vallbekken, i østlig retning, og 20 meter fra Øvrebø-veien. Bua ble stort sett brukt til ved. Et annet mer populært navn på denne kåken var ”Sørens Hytte”. Søren Bjørnshei var bestyrer på Prestegården i disse tider, og han brukte bua en del. Byggverket ramlet ned i slutten av 1950.

Lidalshytta: 

Nå er vi tilbake ved Lidalshytta, utgangspunktet for denne båtturen rundt Sangeslandsvannet. Vi sitter nede ved Sangeslandsvannet og koser oss i sommersola, og ved siden av oss renner en liten bekk ut i vannet. Bekken går under Øvrebø-veien, og kommer gjennom en smal dal som går i retning Lie. Dalen heter Lidalen, og bekken heter selvsagt Lidalsbekken. Inntil begynnelsen av 1970 gikk det mye aure på denne bekken når det var høstflom. Lidals-hytta har en litt spesiell historie. Det var bøndene på Der Heime og Monen som satte opp denne bua. Ingen av dem eide noe grunn her, men de fikk lov av grunneieren til å sette opp bua. Grunneieren stillte en betingelse: Dersom bua ramlet ned, skulle grunnen den hadde stått på gå tilbake til han. Lidalshytta var opprinnelig dobbelt så stor som nå, fordi den ene delen ramlet ned for mange år siden. Noen meter Øst for bua har Monen en liten ”legsteplass”. Dette kalles plasser som brukes til å legge ned tømmer midlertidig, før videre transport. På endre sida av Øvrebø-veien er det tekniske interessante ting å berette om. Til midt på 1950 stod det et sagbruk her, og denne saga ble drevet av en Trygg-motor. Det jeg husker spesielt når de skar på saga, var den høye eksospipa, skarpe smell og røkringer Når saga gikk på tomgang, kom det en smell og en røkring av og til. Motoren økte farten med en gang de begynte å skjære i tømmeret. Da smalt det raskere og raskere, og det ble tettere og tettere mellom røkringene. Der saga stod har det skjedd store forandringer. Det er gravet ut en stor tomt i høyde med Øvrebø-veien, og det ble satt opp en stor lang mur for mange år siden.

Det er noe av historia som knytter seg til Sangeslandsvannet, Kirkebygda og områdene rundt.

Først og fremst er jeg glad for det Gunvald Føreland og Alv Stredet for fikk fortalt meg.

Jeg vil også takke Søren Strædet og Hans Kenneth Birkeland for det de har fortalt til meg.

ÅRSSKRIFT 2003 – FORHOLDSREGLER OM KVASST

Tidene forandrer seg og vi med dem – plakaten nedenfor hadde vel ikke vært så aktuell for oppslag på Skarpengland skole i dag, men var det sikkert i 1920-30 årene da den sto oppslått på gamle Mølla skulehus.

Forholdsregler

mot ”skarpt” (”kvasst”) i fjøset.

Av dyrlæge J. Kjos-Hanssen

 

”Skarpt” (eller ”kvasst”) i fòret gir en av de hyppigste sygdomme i fjøset. Der tapes her i landet mindst 1500 kjør pr. år paa grund av ”skarpt”. Dette repræsenterer et betydelig nationaløkonomisk tap, som i de senere aar endog har vist sterk tendens til at stige.

Hvilken sum av lidelser repræsenterer ikke dette tal, set fra rent humanitært standpunkt! Alene av denne grund skulde det synes paakrævet at opta et planmæssig arbeide for at forebygge denne moderne landeplage. Det er som regel naaler, spiker eller staaltraad av forskjellig slags, som nedslukes, hvorfor følgende 10 bud anbefales:

1.     Kom aldrig i lade eller fjøs med løse naale verken i stakken eller i haaret. Ha aldrig flere naaler i brug end nødvendig. Ha greie paa, hvor mange naaler du har i bruk, og sørg for, at synaaler og stoppenaaler altid blir sat tilbake paa sin plass.

2.     Der, hvor laden ligger like ved alfarvei, bør den holdes avlaast. Erfaring viser, at ubudne nattegjester i laden ofte efterlater sig haarnaaler og lignende i høiet.

3.     Sengehalm bær opbrændes. (Herved forebygges ogsaa loppeplagen, som kan bli meget generende i enkelte fjøs).

4.     Gi dyrene benmel (av kjøtben eller fiskeben*) eller godt knuste ben eller sild, saasnart de viser tegn til ”slikkesyke”, hvilket er begyndelsen til benskjørhet = ”romasjuke” eller ”grasbraad”. Ben og benmel er dertil et utmerket kraftfòr, som gir fet melk.

5.     Naar dyrene faar meldrikke, bør melet omrøres med haanden (og ikke med en kjepp); ikke sjelden kan man da finde ”kvasst” paa bunden av bøtten. Ved sigtning av mel (sildemel) har man fundet ”skarpt”. I moderne møller behandles kornet magnetisk, før det gaar til formaling; idet kornet strømmer hen over magneten, blir det befriet fra alleslags staal-, jern- og metalgjenstande, som da fæster sig paa den i en ganske utrolig mængde.

6.     Krybberne oprenskes mellom hvert maaltid, saaledes,at man ikke ved at strø mel paa resterne i tidens løp tvinger muligens tilbakeblevne gjenstande i dyrene.

7.     Huggaldrig pressetraaden av, men bøi den op, og saml den straks sammen til opbevaring paa et bestemt sted utenfor laden. Vær forsigtig med hesjetraad! gjerdetraad! og staaltraad-wire som træskesnor! samt reperation av gamle kobaand med staaltraad!

8.     Fòr mest mulig med langfor. Fòring med hakk disponerer for ”skarpt”, idet staaltraad ofte passerer hakkemaskinen. Se derfor efter, naar det knistrer i hakkemaskinen, og bruk da ikke dette hakk til fòr.

9.     La aldrig spiker og staaltraad eller andet uvedkommende bli liggende igjen i fjøset; idetheltat bør man være likesaa forsiktig med skarpe gjenstande i lade og fjøs, som man er med lys og varme. – Sko aldrig hesten paa laaven. – Vær forsiktig med nedrivninger, reperationer og nybygg samt ved elektriske installationer i lade og fjøs. – hver sommer, naar laden er tom, og for øvrig saa snart det er nødvendig, feies der grundig rent overalt.

10. Paa enhver gaard og hver en eiendom i by og paa land, bør der være en søppelkasse (eller tønde) for alslags avfald som staaltraadstumper, vrakspiker, ”glassguld”, hermetikbokser, flaskeskaar, avbrutte naaler o.s.v., og en bestemt plass, hvor dette kan tømmes og nedgraves. Kast aldrig slikt i gjødselen, men i sppelkassen! Byfolk og landsfolk! Bruk søppelkassen!

*) Norges kyst fra svenskegrænsen og til russegrænsen er ca 370 mil lang. Næsten overalt trænges benmel og overalt kommer raastoffene i land. Det gjælder blot om at ta vare paa det og utnytte det paa bedste maate.

20.000 – x 1922                                                                                                  

Kr. Fuglseths trykkeri. Egersund

ÅRSSKRIFT 2003 – BILTRAKTOR OG BUSS

Fra Gunnar Iveland har vi fått lov å skrive en del av det han har funnet ut om en biltraktor de har på gården på Stallemo. Dette er en del av  et prosjekt som han har for Agder Motorhistoriske Klubb:

Historia om Reinert Quales Listerbuss:

På garden har vi ein Reo, ca. 1926-modell. I 1939 kom far heim med den, som då var ein Reo buss. Den hadde han kjøpt av Ole A. Iglebæk i Kristiansand og betalt med 1,5 mål ved. Motoren måtte han overhale. Osmundsen, som var på verkstedet til Ole A. Iglebæk, gjorde den jobben. Iglebæk var generalagent for Reo i Skandinavia. Bilane skrudde dei saman i Kristiansand. Det som eg visste om denne bussen var at den var gått i rute Lista – Farsund. Ettersom den nå har gått over frå å være bruksgjenstand til å bli historie, ville eg prøve å finne ut mest mulig om han som buss, mellom anna om det kunne finnes bilete av han. Etter samtale med rutebilfolk fekk eg nye kontaktpersonar frå Lista til Eiken. Det viste seg at dette var for langt tilbake i tid, så derfor må eg skrive ned det eg veit i dag. Alle ting blir historie med tida.

Eg hadde merka meg fine forteljingar i bladet av ei som heitte Turid. Eg ringte henne og spurte om ho kunne tenke seg å finne ut om tida den gjekk som buss og så skrive om dette. (Dette vil senere komme i medlemsbladet, se ovenfor). På eit medlemsmøte i vest hadde eg med skiltet: K-7046 Rutevogn. Dette var eit Flekkefjord-nummer. Eg var inne hos bilsakkyndige Svein Haugen for å spørje om denne bussen. Han måtte ned i kjellaren for å leite. Då eg seinare kom innom fekk eg kopi av registreringa av Reinert Quales to busser.

Om bruken av Quales Listabuss frå 1940 til 1950-åra på Stallemo:

Då far kjøpte bussen tenkte han å bygge den om til lastebil. Men då krigen kom vart den til biltraktor i staden. A.G.Føreland verkstad kappa ramma og korta den inn slik at kardangen gjekk rett på gearkassa. Skjermer og alt overflødig var fjerna.

Okkupasjonsmakta såg med velvilje på landbruket og vi fekk tildelt bensin av jordstyret. Seinare i krigsåra var det vanskelegare. Då vart det eit spørsmål om den kunne gå på solarolje. Det kunne den ikkje! Vi fekk litt bensin frå Arne Iglebæk frå bensinstasjonen, som var mellom jernbanestasjonen og rutebilstasjonen, med forklaring til tyskarane at tankane måtte renses for slam.

Det var ikkje noen løfteanordning for redskaper, så dei måtte henge baketter i kjettinger. Biltraktoren med to ploger kunne pløye 23 mål på ein dag!! Den var litt høgt gira så dei som styrte plogen måtte halvvegs springe etter. Då fann dei på å henge på ein planke som den eine foten kunne stå på. Då vart det lettare. Det blei og laga tippkasse så vi kunne køyre ut husdyrgjødsel. Vi reiste rundt på nabogardane for harving. Reo traktoren vart og bruka til nydyrking av mange mål med furuskog. Det skjedde ved å feste ein vaier to tredeler opp på stammen og så dra i trea så dei rotvelta.

ÅRSSKRIFT 2003 – PRESTEVEGEN

Torfinn Hageland’s beskrivelse av den gamle presteveien fra Vennesla til Øvrebø.

Torfinn Hageland:

Prestevegen:

Når presten med Øvrebø skulle til annekset Vennesla, reiste han over Drivenesheia og med ferje over til Vennesla.

Når presten skulle til annekset Hægeland, reiste han Vestre Fjellmannsveg.

Etter kvart blei Vestre Fjellmannsveg omlagd og skipa så pass at han far kunne kome fram med hest og slede om vintrane…

Denne sledevegen gjekk frå gardsbruket Vollen på Øvrebø om Rønninga til og over Skolandsmyra. Ved Li sag kryssa han nåverande bilveg. Sledevegen gjekk opp Flatåsen noe lenger til høgre enn nåverande bilveg. Sledevegen gjekk gjennom Horrisland direkte mellom gardsbruka langt vestanfor nåverande bilveg, og sledevegen kom opp til Tjomsås til venstre for det nåverande bilvegkrysset.

Sledevegen gjekk fra bruksnummer 4 ”Der aust” på Tjomsås skrått opp til høgt over baksida av bruksnummer 6 ”Røynehammen” på Tjomsås, derifrå inn til bruksnummer 12 ”Der inne” på Tjomsås som nå er huslaust.

Så langt blei sledevegen gjort om til kjerreveg lenger fram i tida.

Frå ”Der inne” på Tjomsås gjekk vegen langs austsida av Lauvåstjønna, men er nå blitt omgjort til traktorveg. Men sledevegen er bevart vidare høgt over austsida av Maurekleivtjønn, og der er han mura opp med ei høg borg. Nær bytet mot Bringsvørd er der bru-kar etter ei stokkebru over eit lite gjel. Sledevegen kom ikkje opp i tunet på Bringsvørd, men i ein myrdal like austafor. Sledevegen eignar seg godt som turveg.

Vidare nordover følgde sledevegen truleg Vestre Fjellmannsvegen, seinare felles-låma av Fjellmannsvegen, over Skyllingsheia til Hægeland kyrkje. Denne strekningen går over myr og flate berg og kunne brukast som sledeveg slik som lendet var frå naturen si side.

Det er uvisst når denne sledevegen blei bygd. Det ligg nær å gisse på tida mellom 1800 og 1845. Han har same breidd som ein kjøreveg der han går på austsida av Maurekleivtjønn. Ein mann på Røyneland har til og med kjørt vegen med hest og karjol. Men han ber mindre preg av kjøyreveg over til Eikeland, for der kunne dei utnytta flat berg og myrar. Iallfall må han ha falle meir eller mindre ut or bruk, iallfall som presteveg, etter 1845. Men han var ein viktig snappveg til kyrkje og kommunalt styre og stell for folk i den sørvestre delen av Hægeland sokn heilt fram til mellomkrigsåra. Dei gjekk då til fots. Ei gammal jente frå Lauvås ”gjekk Skyllingsheia” når ho skulle besøke Hageland, heilt fram til 1930-åra.

ÅRSSKRIFT 2003 – ANDRE VINTERVEGAR

Torfinn Hageland:

Andre vintervegar (sledevegar):

Ein vinterveg for hest og slede gjekk frå byen opp Dalane (Gullringsdalane), gjennom Strai, over den illgjetne Auklandskleiva til Mosbø. Dei for au med hest og slede over isen på Torridalsåna (Otra) frå byen til Mosbø. (Før dei moderne industri- og kraftutbyggingane var isen meir sikker og stabil enn i dag).

Når dei var komne til Mosbø, kjørte dei med hest og slede bratt opetter Vestre Fjellmannsvegen til Homstean.

Men det var vondt å kome over Auklandskleiva. Der kunne både hest og mann skride beint ned i Otra som renn djupt nedanunder. Og der var bratt og fælt opp langs Vestre Fjellmannsvegen.

Den eldste vintervegen gjekk derfor frå byen gjennom Dalane (Gullringsdalane) til Ytre Strai, svingde seg inn i heia der, gjekk over isen på Aurebekkvannet, opp om Enghaug, Enghagen og kanten av Røyrmyr, langs kanten av Homevannet, opp Homevannsdalen og fram til Fjellmannshola. Dette er ein hellar under vestre foten av Hesteheia der fjellmennene brukte å raste. Vidare over isen på Timrevannet, Hemingsvannet og Buevannet til Bue på Vestre Fjellmannsvegen. Denne vintervegen som følgde så noenlunde den nåverande Røyknes-løypa, (nå hovedturløypa), vari bruk til så seint som i 1870-åra.

Vintervegen gjekk vidare over myrane på Homstean og Birkelågen, opp Vormbrokka, over Sandrepheia ned til Reiersdal, over Langevannet, om Espeland, over Eikelandsvannet, gjennom Hægeland gard og ned til Kile, og så på isane nordover.

Vintervegen blei brøytt. Men det var ikkje brøyting i moderne meining av ordet. Hesten gjekk føre og drog plogen etter seg, slik at snøen blei nedtrakka og utjamna, men ikkje høvla heilt ned.

ÅRSSKRIFT 2003 – VETERANBILER

Vårt medlem, Per A. Mittet, har sin yrkesmessige bakgrunn i Biltilsynet i Kristiansand, og da er det vel ikke så rart at han har en forkjærlighet for veteranbiler. I 2003 fortalte han om en av sine gamle biler: Skoda Oktavia.

I vår serie om veteranbiler er det tidligere avdelingsingeniør i biltilsynet, Per A. Mittet, som får komme til orde med opplysninger om sin knallrøde :

Skoda Oktavia 1961 modell:

Skodaverkene ble grunnlagt  før år 1900 av Emil von Skoda i det bøhmiske Pilsen. Det var en storindustri under den 1. verdenskrig og produserte store mengder våpen for det mektige Østerrik-Ungarske monarki.

Frem til 1923 produserte de biler av merket Laurin & Klement. Siden ble bilene produsert under merket Skoda.

Grunnkonseptet for ovennevnte bil ble lagt i 1933, med Skoda Popular 420. Det var meget populære biler og tiden tatt i betraktning var de fullt på høyde med andre bilmerker.

Under 2. verdenskrig og den tyske okkupasjon ble det stor produksjon av krigsmateriell for Tyskland. Verket ble da omdøpt til Herrmann Gøring Werke.

Den 9. mai 1945 ble fabrikkene bombet av det tyske flyvåpen, en dag etter krigens slutt. Dette ble sannsynligvis gjort for at ikke verket skulle falle uskadet i hendene på russerne.

Så havnet Tsjekkoslovakia bak jernteppet og måtte blant annet produsere for russerne. Under den tiden var det liten utvikling både teknisk og økonomisk, slik at de ble hengende igjen med gamle konsepter. Slik er det også med Skoda Oktavia 1961. Det er en gammeldags bil sammenlignet med sine vestlige konkurrenter fra den tiden. I dag er det ikke mange igjen av den gamle Oktavia-modellen fra Jernteppetiden. Man må se på den som en bil, skapt av dyktige teknikere under svært vanskelige forhold.

PAMi