ÅRSSKRIFT 1997 – SKOGSAKA

Stor interesse for skogsaka i Øvrebø

Me kan kanskje seie at Øvrebø kommune er inne i ein kvileperiode nett nå. Storplanar og storarbeid er ikkje på tapetet nett nå, seier ordførar Skarpengland til Agder Tidend’s medarbeidar. Etter mykje vegbygging og storlyft på skuleområdet må ein ha eit pusterom.

Øvrebø er elles ei skogbygd og ei jordbruksbygd og når det gjeld desse sakene kan ein ikkje snakke om kvileperiode.

Når det gjeld skogsaka må ein seie at ein ligg godt an, som det heiter. I 1955 vart det sett ut 15000 gran- og furuplanter i Øvrebøskogane, eit tal som er høgare enn det ein reknar med i skogreisingsplanen.

Ein kulturgjeng er i gang, noko som avgjort er til fordel for at det verkeleg skal verta utfortr eit storabeid.

Litt meir småindustri kunne ein gjerne hatt i Øvrebø, kan hende ikkje så mange då tok ut til dei store industrisentra for å få arbeid. Nå går det ikkje mindre enn to arbeidsruter frå bygda kvar dag.

Ordføraren ser med glede på nyue lovande industritiltak, og nemner planane til Bjørnshei sitt lakkeringsverkstad på Mølla. Ein har alt kome langt på tomta til dette bygget og ein vil helsa nybygget med glede når det ein gong er ferdig.

Øvrebø Sagbruk har 12 mann i arbeid

Øvrebø sagbruk på Homme i Øvrebø vart starta i 1953 og er i dag ein av dei beste verksemder i bygda. Det er 12 mann i arbeid på sagbruket nå om dagane. Sagbruket er i dag fullt ut moderne i sitt slag og utviding med omsyn til lagerplass er alt på tapetet. Sagbruket er for det meste basert på byggematerial, og markedet er vidt…..

(Agder Tidend 1957/Åsulv Håverstad)

ÅRSSKRIFT 1997 – EN JORDMORS ARBEID

En jordmors arbeid i 1920 – 30 årene

Av Ingebjørg Bergland

Fortell om din mors arbeid som jordmor var oppfordringen jeg fikk av Øvrebø Historielag. Og slik som jeg minnes det fra barneårene vil jeg nå forsøke å fortelle det:

M;in mor, Susanna Ilebekk, f. Ågedal, kom hit til Øvrebø i 1927 etter ett års utdanning på jordmorskolen i Oslo, daværende Kristiania. Hun var omkring 30 år gammel og fortsatte i arbeidet til hun gikk av for aldersgrensen. I løpet av disse årene ble det mange nye samfunnsborgere hun tok i mot. Alle fødte hjemme i den tiden. Telefon og bil ble ikke benyttet så tidlig som i 1920-30 årene. Skulle en derfor få tak i jordmor, måtte hun hentes og da som oftest med hest og vogn. I mine barneminner hendte det som oftest om natten. Jeg synes enda jeg kan høre den harde bankingen på ytterdøra og min mors stemme innefra som spurte: «Hvem er det?» Som oftest var det ingen overraskelse. De fleste sa i fra på forhånd når de ventet nedkomst, og omkring den tiden måtte jordmoren holde seg hjemme.

Fremkomstmidlene var forskjellige. I godvær kunne hun bruke sykkel om ikke avstandene var for lange. Vinterstid hendte det at skiene måtte tas i bruk. Men oftest ble hun hentet i karjol eller slede. I mange graders kulde kunne det bli kaldt. Men hun hadde en slags pels som hun brukte når hun skulle i «forretning», Kåpen var svart med skinn innvendig og astrakan utvendig. Ellers tullet hun seg inn i varme sjal. Fast følgesvenn på  reisen var jordmorkofferten. Den inneholdt forskjellige nødvendige artikler som saks, bendelbånd, lapis, stetoskop, pussbekken, rent forkle osv., og den sto alltid ferdig pakket til bruk.–

Hvor lenge hun var borte ved en fødsel varierte selvsagt veldig, fra opp til flere dager, eller bare noen få timer. En og annen gang kom hun hjem og fortalte om «falsk alarm». Jeg forsto ikke så mye av det, men visste av erfaring at hun da var nødt til å dra av sted igjen om ikke så lenge. Av og til ble det abort og det forsto jeg var trist. —

Litt kontorarbeid ble det også. Alle nyfødte måtte meldes til distriktslegen. Opplysningene ble for guttenes vedkommende skrevet på lyseblå ark. For jentene var fargen lyserød. Ellers måtte hun føre fødslene inn i fødselsprotokollen og en gang i året sende den til distriktslegen for ettersyn. Til jordmoryrket hørte også koppevaksinasjon. En kom ikke langt om en ikke hadde «koppeattest». En gang i året ble det ordnet med vaksinasjon. Den ble holdt forskjellige steder i kommunen, og alle barn, helst under to år, skulle vaksineres, men tvang ble selvsagt ikke brukt. Vaksinen kom fra Oslo, tror jeg, og ble det noe igjen, måtte den sendes tilbake dit. Noen dager etter at vaksinasjonen hadde funnet sted måtte hun ta turen om igjen for å se om vaksinen «slo an». På disse turene brukte hun som regel sykkel. Etterpå var det å skrive vaksinasjoinsattester. De ble skrevet på et litt mørkere, rødt papir. Siden måtte alt føres inn i vaksinasjonsprotokollen. Om noen mistet attesten kunne en få ny utskrift, men da på hvitt papir.

Hvilken lønn hadde så en jordmor? Jo, litt fast lønn av staten. Stillingen var også i Statens Pensjonskasse. På noen gamle papirer har jeg lest at i 1917 var årslønna kr. 500,-, og i kommuner hvor fødselstallet var under  20 i året, fikk de et tillegg på kr. 50,-. Ellers var det en fast betaling ved hver fødsel. Da jeg ble større husker jeg at den var kr. 20,-.

Som barn syntes jeg jordmoryrket var krevende. Hun måtte stå til disposisjon natt som dag. Det var f. eks. vanskelig å bestemme en tur for familien, for som regel var det en eller annen fødende hun gikk og ventet på.–

Selv tror jeg hun var glad i yrket sitt og trivdes med det. Det gledet meg da jeg for en tid siden møtte en eldre kvinne som sa: «Jeg var alltid så trygg når din mor kom inn døra!»

¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤¤

• en kom ikke langt om en ikke hadde koppeattest skrev Ingebjørg – følgende annonse sto i Agder Tidend 14. mai 1927:

• Øvrebø: Konfirmantene indskrives i kirken fredag 20de dennes kl. 10. Koppeattest medbringes, likesaa daapsattester for døpte utenfor prestegjeldet.

 

 

 

ÅRSSKRIFT 1997 – 15-ÅRIG BØKKER

15-årig bøkker i Øvrebø

Kåre Skuland held fram i bestefars jobb og lagar 20 dunkar om dagen!

Det går som å drepe ormar vil ein seie når ein ser 15-årige Kåre Skuland i aksjon i bøkkerverkstaden. Med vande tak og raske tak arbeider denne ungguten i i verkstraden til far sin og strevar med akkorden sin. Med tydeleg ufarlege, men praktiske våpen smir han ut ein såpedunk på «no time». Han er den tredje generasjonen i verkstaden, Kåre Skuland. Bestefaren hans, Jon Skuland, byrja verksemda i 1911.

• Likar du arbeidet godt, Kåre?
• Eg likar det godt, av og til i alle fall. Kan bli lei det, men ….
• Kor lenge har du halde på med dette?
• Å, det er lenge.
• Du er jo berre 15 år.
• Ja. men det er lenge sidan eg gjorde mitt fyrste arbeid her. Det er forresten berre dei to siste åra eg har stade jamt.
• Får du god betaling?
• 1 krine for furedunkane og 2 kroner for dei av eik. Så lagar eg kring 20 om dagen.

Og Kåre held på om klokka blir både 5 og 6! Eg må ha dagløn, seier han, og fer over ei hard eik med knivar og høvel så flisene fyk.

 

Denne artikkelen sto i avisen Agder Tidend i 1956. Kåre Skuland, som var sønn til Thorvald og Olga Skuland, og bror til Jon, Øyvind, Helge og Harald Skuland, omkom i en tragisk motorsykkelulykke i Høyekleivene i 1957 ………

 

 

 

ÅRSSKRIFT 1997 – FLERE DIALEKTORD

Melka va rennings -melka var halvsur

blånne – sur melk med vann i

tofjøl – vaskebrett

håballen – tida mellom vår- og høstonna

gadhol – knapphull

bøst – voldsomt

lekkeblome – løvetann

skjereblome – natt og dag

tele i jora  frossen jord

klagen – frossen jord

suvl – pålegg

gron – brød, flatbrød

kalvedans – pudding laget av råmelk

råmelk – kumelk rett etter kalving

ruelse – blanding av mel, melk og egg

steig, flåd og ruelse – omtrent det samme som omelett

bage spannane – vaske, riste melkespannene i kokende vann

la konn – kjøre inn og lagre tørt korn

breie  – spre nyslått høy

kverle – rake sammen nyslått høy i lange rader

libbe – sau

legge på – fø opp, for eksempel en kalv

syssen – slik, sånn

ste sæ – ta teneste, få arbeid en plass

sånnen – slik, således

i jår – i går

jårmåra – i går morges

drog – lav slede til å kjøre tømmer/stein på

drog – vanskelig kjerring

sjøre – trebrett med lang skaft, brukt for å skyve gjødsla ned i gjødselkjelleren

sjøre – skyve gjødsla fra gjødselrenna og ned i gjødselkjelleren

forsæde (fosæde) – lang trebenk

troda – trett, utslitt

kulse – fryse

ÅRSSKRIFT 1997 -SPRÅKET OG DIALEKTENE

Vi fortsetter serien av ord og uttrykk fra i fjor. Denne gangen er det Øyvind Føreland som har skrevet ned Øvrebø-uttrykk som kom fram på Bondekvinnelagets møte 14. april i år.

tått = bart, ikke snø eller is

bart i låmane = bart i sporene der kjerrehjulene gikk

rennefog = sterk snøføyke

illri = det fyker og blåser

kakelinne = mildværsperiode før jul

lefsetøyren = mildværsperiode før jul

løpse = lefse

hålke = glatt is

sveghålt = farlig glatt, tørr snø oppå isen

skålla = skodde, tåket

sonlen = svimmel, vanskelig for å være oppe i høyden

høra = skuldra

å tose = å viske

sønnli = sørgelig, trist

ynkeli = stakkarslig

gyselig = fælt, stygt

armbogen = albuen

angbogen = albuen

kvedle/kvedel = hjemmevevet teppe, lå oppå bossbreia

bossbreie = et teppe som lå oppå sengehalmen

glåbe = se på, kikke

glane = se på, kikke (litt nysgjerrig)

bonningstrøye = strikkejakke

vøle = reparere, fikse

et kotèr i ello (øllo) = kvart på elleve

mjælk = melk

tele = golv

tvåge = fille

teletvåge = golvfille

hamske = rydde, gjøre rent

hammeli = ryddig, pent

rota (roda) = taket

flogved = genistrek

 

ÅRSSKRIFT 1997 – HEIMELIV

Heimeliv –

Intervju med Oskar Røyneland – intervjuer Grete Haraldseid/Gunstein Dynestøl

(Oskar Røyneland voks opp på gården Røyneland i Hægeland, men levemåten i Øvrebø var nok ganske lik. Red.anm.)

Matvarene besto mykje av salta og tørka kjøt fra okse, sau og gris. De fisket mye og fanget hare og fugl. Fuglen tok de i noe som de kalte fuglestokk, fuglen ble slått i hjel. Det var ikke elg og rådyr i skogen før i tiden.
På søndag var det alltid kjøttsuppe med rosenpoteter. Byggrøt og havregrøt var mye brukt som hverdagsmat. Glosteik av saueside var en delikatesse. Til steika brukte de flatbrød som de «bløtte i flotet» fra kjøttet.

På gården hadde de kvern som ble drevet med vannkraft. De dyrket bygg og litt havre, som ble slått med sigd, og ble brukt både til dyrefor og husbruk. De tresket kornet med noe som de kalte «fløyel», og bakte flatbrød og brød av kornet og bakte det på helle eller stein i skorsteinen og fyrte under med ved. Kornet ble oppbevart i «kjer» (tretønne) i stabburet. Korn i rund binge, mel i firkanta. De måtte røre i kornet av og til så det ikke skulle mugne.

«Morramat» var det i 5.30 tida, «dugur» (mellommåltid) i 9 – 10 tida, middag kl. 12, «øktebede» (kaffemåltid) kl. 15, og «nottfor» (kveldsmat) kl. 19. Da la seg kl. 22 og sto opp kl 5. Mennene sov middag og da måtte barna være ute og leke. Foreldrene sov alltid i stua, og barna og tenestefolka lå på loftet.

På gården ble det laget slt som kunne lages av  blodmat på gården når de slaktet: blodklubb, blodpannekaker, blodpølse og blodpudding. Som førnevnt tørket og saltet de kjøttet.

De dyrket poteter og laget lefser og bakte brød, kinnet smør, laget knøost (som luktet forferdelig vondt), og de kokte møssmør (gome).

På gården støpte de også talglys av sauetalg og brukte hyssing som veke. (Strømmen kom til Hægeland i 1920 ogtil Øvrebø i 1921.)

Alle på gården satt og spiste  sammen rundt et bord med to skuffer i: ei til flatbrød og ei til bestikk. De satt på en langbenk, som de kalte «fosete»,  på krakk og vedkasse.

Om kvelden åpnet de døra til vedovnen for at det skulle bli lys i stua.

Mor klipte sauene, vaska ulla, kardet, spant, farget garnet og vevet. De brukte bark og planter til farging. Det ble vevet klar og gardiner i alle slags varianter: sengetepper, veggtepper og gulvtepper. Mor strikket og sydde, Om vinteren laget mannen i huset lodder av kurumpehår. De var spesielt varme. Loddene heklet de med ei heklenål som var et spesielt beinstykke fra et dyr. Det var tungt arbeid, og derfor mannfolkarbeid. Mennene reparerte også redskaper og laget tresko. For å  få økseskaft glatte og fine brukte de glassbiter. Det var populært for gutter å selge glassbiter fra gamle ruter til skomakeren. Han brukte de når han sålte sko.

Damene hadde vide stakker, 2 – 3 lag og brukte ikke truser!! Mennene hadde vide klaffebukser.

Sau, hest okse, ku, griser og høner gikk lause i fjøset.

I fritida lekte ungene noe av det de gjør i dag som slå ball, jeppe pinne, bom og noe de kalte for løyne (gjemme seg).

En «elleregle»: Eninga feninga figen, ogen fogen knogen, den som ikke har gjømt seg nå skal stå.

En gammel tradisjon i Hægeland er julelågen. Den skulle tennes på julaften når grøten var ferdig og alt var klart. Hver gård hadde sin låge og den skulle helst stå på en høyde slik at flest mulig kunne se den. Hjemmebrygga øl med humle og einer hørte med til julefeiringa.

Den første julegaven Oskar kan huske han fikk var en liten trehest og den står i stua hans enda! Han fikk også en blikkboks med kjeks og det var veldig stas. I 1912 kjøpte han julegaver til 7 stykker, betalte med 1 krone og fikk penger igjen! Et lommelyktbatteri kostet 15 øre!

Til jul pyntet de med bibelske bilder, «juletavle». De hadde juletre med kurver som det lå kaker i. De bakte julekaker med masse sukater og rosiner i, og de hadde appelsiner, men de fikk ikke en hel appelsin, bare noen båter.

Oskar husker ikke noe spesielt med andre høytider som påske, pinse eller St.Hans, men til Olsok kom naboene sammen og da hadde forskjellige leker og tente bål.

Når det skulle feires bryllup eller det var begravelse hadde de noe de kalte «belag». Det var flere grender som slo seg sammen, for eksempel var Ropstad, Åmdal, Bringsverd og Røyneland et belag. Gjesten hadde mat, maltøl og brennevin med seg.

De religiøse møtene ble holdt rundt om i hjemmene. Møtene kunne være så lange at parfinlampa sloknet før de var ferdige. I en mannsforening på Lauvås kom det inn kr.1,60. Noen år seinere kom det inn kr. 3,- fra en liten mannsforening på Tjomsås.

Fallstokk var en form for fangstmetode som ble brukt til både rev, hare og storfugl. Munnladningsbørse ble også brukt. Hjemmespunnet lingarn ble brukt til fiskegarn. Til søkke brukte de stein og til dobbe ble det brukt never og bark (flæ). «Skrukke» er den tykke barken på furuleggen og den ble også brukt. Det var også vanlig å lystre.

Dette er blitt fortalt om brødrene Gåseflå: En søndags formiddag skule de til Hægeland kirke, men for å slipp å ro over fjorden ville de heller gå på bunnen. De måtte holde pusten, og for ikke å flyte opp gikk de med hver sin store stein i hendene. Da den ene kom inn på land kunne han ikke skjønne hvor det var blitt av broren. Han gikk tilbake for  se etter han. Da han kom midt ut på fjorden fan han broren sittende hvilende på steinen han bar på. Historien sier at de kom seg til kirke begge to.

Næringsliv: Alt arbeid på gården ble gjort med håndmakt og det var et veldig slit. Det var et stort fremskritt når en fikk stubbebryter og steinbukk og våg. Oskar Lauvås var en av de første i Hægeland som fikk motorsag og Oddvar Sørli har den eldste traktoren.  Gunnar Kile på Eikeland var en av de første som fikk traktor. (Hvem fikk den første motorsaga og den første traktoren i Øvrebø? Re. anm.) Etter krigen ble det slutt på heieslått, høyløer og stakk. Gjæting drev de med fram til ca. 1910. Det ble også slutt på kornmaling rundt på gårdene. Bygdemølla på Hægeland var i drift fram til 1960-årene. Meieridrift var det på Skarpengland og Homstean. Stavproduksjonen var veldig stor i Hægeland. John Ropstad og Eivind Kile handla med stav. Staven kom frå Bjelland, Grindheim, Åseral og Finsland og ble lesset påjernbanevogner og fraktet ti Kristiansand, Flekkefjord og Egersund. Kasseproduksjonen var stor i Øvrebø. Anders Kleveland var storprodusent, det samme var Øvrebø Sagbruk og Øvrebø Kassefabrikk. John og Thorvald Skuland drev med bøkring. De laget halvtønner til Freyasdal og Walhalla Såpefabrikker. Tønnene ble laget av furustav.

Industri: Oskar Røyneland drev med småindustri i kjelleren på gården sin. Han dreide davanbein for Brødrene Jakobsens møbelfabrikk. Stempelskaft, tobakkspinner og treklammer som ble brukt til å feste elektriske ledninger med var også en del av produksjonen.Han hadde en kvinne i arbeid og det var Gerd Dynestøl som bodde på gården Einstabland fra 1944 – 1946.

Det største sagbruket i Hægeland var Frivolds Sagbruk og Høvleri med trapp-, dør- og vindusproduksjon Abuslands Møbelfabrikk var også på Kile, og Åsens Trevarefabrikk er enda i drift.

I Øvrebø hadde vi Øvrebø Sagbruk og Høvleri som Rokoengen (og Olav Øvrebø) startet på Homstean, og fra gammelt av hadde vi Øvrebø Sagbruk, Berge Sag og Edward Wehus Sag.

På Hægeland hadde vi torvstrøfabrikk. Det var et aksjeselskap som Olav og Nils Skreppestøl dreiv på slutten. På Stallemo var det  også torvstrøfabrikk som Kristian Stallemo dreiv. Det samme gjorde Nils B. Hansen på Homme.

Kofferthandel var det litt av i Øvrebø og Hægeland.Vi hadde en mann som vle kalt «Ola Ulltråd» eller «Nål og tråd». Han solgte nåler, garn og trådsneller  rundt på dørene. Kristen Haugland bar et blikkskrin i fatle rundt skuldrene med knapper, nåler og såpestykker. Pelle Kuastøl reiste rundt med sykkel og koffert og Blom hadde hest og reisekjerre med ei kjerring med diger omkrets oppi. Salget besto i buksestrikk, heklenåler, synåler, strikkepinner, strømpeholdere, gryteskrubber osv.

Samferdsel: Hægeland stasjon ble åppnet i 1896 og jernbanen ble lagt ned i 1962. Jernbanesporet var smalsporet og alle reisende som skulle videre måtte bytte tog på Grovane.

Båten Bjoren gikk i trafikk på Byglandsfjorden, gikk i fast rutetrafikk mellom Fennefoss og Kilefjorden. Jens Gunstveit fikk den første bilen i Hægeland. Det var i 1924 og var en lastebil. Karosseriet ble laget hos Frivoll av panelingsbord. Han kjørte med lastebilen til Kristiansand for å handle for folk. (Hvem fikk den første bilen i Øvrebø?)

Den første rutebilen i Øvrebø husker Gunstein hette «Masteren». Det var en buss uten tak som gikk i rute mellom Øvrebø og Kristiansand. (Det var Alfred Iglebæk som startet Øvrebøruta. Han solgte den til brødrene Alfred og Theodor Ilebekk. P.g.a. sykdom solgte de etter kort tid rutebilselskapet til Kristian Iglebæk som sammen med sønnene Olav og Arthur drev selskapet til de gikk inn i Agder Bilruter. Red.anm.)

Telefonen kom til Hægeland i 1920. Sentralen var på Kile og Torborg Ask var bestyrer. Sentralen ble flyttet til Hægeland i 1956. (I Øvrebø var sentralen hos Kristian Iglebæk i Kilen på Homstean. Kona Othilie var sentralborddame. Red.anm.)

I 1959 kom det første TV-apparatet til Kile. Jeg (Grete Haraldseid) husker at alle ungene i nabolaget fikk lov til å komme og se på «Familien Flint».

Skolen: Oskar husker at de gikk på skole hver dag fra klokka 9 til klokka 4 i tre uker. Så holdt de opp noen uker og da var det andre som gikk på skolen. De gikk 12 uker i året.

Under krigen var det styor mangel på mat og varer i det heile tatt. Kaffe var det nesten umulig å få tak i. Som erstatning brukte de brent korn og brente erter. Papir ble brukt som overlær på sko. Hvitt mel måtte en ha legeattest for å få kjøpe. Det var bare til folk som var alvorlig syke.

 

ÅRSSKRIFT 2001 – LANDHANDELEN PÅ STALLEMO

Vi repeterer noen av stykkene i tidligere årsskrift, og her fortelles det om landhandel på Stallemo

LANDHANDELEN PÅ STALLEMO

De litt eldre av oss husker at det før var en landhandel i nesten hver bygd.

Landhandelen hadde det meste, fra rene dagligvarer til klær, sko og andre nødvendighetsartikler.   Stallemo har også hatt sin lille landhandel.

Rundt 1930 startet søstrene Bertha og Mari Stallemo Landhandel til broren, Olav Stallemo på Moen i Stallemo. Den kalte de Stallemodalens Landhandel.

Selve landhandelen var et lite rom hvor de solgt det mest nødvendige du trengte i hverdagen: gjær, mel, sukker, kaffe osv. og bruksting så som gryter.

Etter at Bertha og Mari Stallemo la ned landhandelen rett før andre verdenskrig ble Stallemo uten landhandel frem til 1960.   Da startet Olav og Irene Ivelandlandhandel i sitt nye huset i Stallemokrysset.

Vi har snakket med Irene Iveland om landhandelen de drev:

Hva var bakgrunnen for at dere startet opp med landhandel?

Det hadde vært et ønske blant folk på Stallemo om å bygge en landhandel eller et lite handelslag. Olav Iveland sa at han kunne tenke seg å bygge en landhandel. Vi hadde tenkt å bygge allikevel. Siden jeg hadde bakgrunn fra butikk og hadde handelskole ble det meg som skulle stå for den vanlige driften av landhandelen. Jeg var ikke så helt lysten på å begynne med landhandel, men det ble nå til det.

Landhandelen kom i drift i oktober 1960. Vi hadde også en ansatt i butikken , den første var Åse Iveland. Den som var lengst hos oss var Bjørg Stallemo.

Hvilke varer førte dere?

Det var det som en vanlig landhandel hadde på den tiden, matvarer, manufaktur så som garn og litt undertøy, støvler og sko til barn og arbeidsstøvler, glasstøy, gryter, verktøy og spiker. Vi solgt også kraftfor og gjødsel til bøndene. I tillegg til dette så leide vi ut frysebokser som vi hadde i kjelleren. Det var 2 størrelser,  jeg tror de var på 50 og 75 l. Leiepris var 75 kroner pr. år. Jeg kan også nevne at Olav hadde kontrakt med Norges Makrellag for levering av fiskekasser.  Han hadde transportforretning i tillegg til selve landhandelen.  Det var bøndene

rundt her som levert til oss. Jeg tror den enkelte leverte noen hundre kasser i året. Kassene ble levert til fiskemottak fra Kragerø til Egersund.

Hvordan var åpningstidene?

På hverdager var det fra kl. 8,30 til 17,00 og på lørdagen var det fra kl. 8,30 til 16,00.

Fraktet dere varer ut til kundene?

Småvarer ble sendt med Kombinertruta. Jeg husker det koster 1 kr. i frakt. Slike esker med matvarer ble som oftest sendt fredag og lørdag.

Hvor stor var omsetningen?

Det var ikke mye over 300.000 året, det lå mellom 300.000 og 350.000.

Jeg kan jo nevne litt av prisene på enkelte av matvarene.  F.eks i februar 1966 kostet 1 l melk 96 øre, 1 kneip 1,29 kr, en pakke med 20 sigaretter kostet 4,70 kr.  I dag koster en slik pakke 62 kr.  Ellers, 1 flaske solo 95 øre og 1 tube tannkrem 2,25 kr.

Hvordan fikk dere varene inn til butikken?

De kom med kombinertbussen en gang i uken.   Når Olav, som også hadde transportforetning, var nede i byen med lastebilen så hendte det at han tok varer med seg tilbake.

Kunne dere leve av å drive landhandel?

Vi satt igjen med snaut 10 % av omsetningen.  Av dette skulle den ansatte lønnes. Det var dette som etter hvert gjorde at vi slutta.  I forhold til det arbeidet vi la ned så ble det ikke så mye igjen. Det var for lite grunnlag. Men Olav drev jo egen transportforetning som ga inntekter.

Når tenke dere på å slutte med landhandelen?

Vi tenkte på det en god stund før avgjørelsen ble tatt. Det hadde kommet supermarkeder som hadde større vareutvalg og bedre tilbud.  Utover i 60 årene  fikk flere egen bil og kjørte mere rundt for å handle. På denne tiden var det flere landhandler som sluttet, bl.a. 2 i Finsland. Så i juli 1971 lukket vi døren for godt og dro på ferie, avslutter Irene Iveland.

Stallemo har siden vært uten landhandel. Kanskje engang i fremtiden med flere boligfelt i Stallemodalen vil det bli grunnlag for en liten nærbutikk igjen.

Olav Eidet

ÅRSSKRIFT 2000 – ØVREBØ BONDELAG

Niels Otto Hægeland har skrevet mange stykker om forskjellige organisasjoner i Øvrebø. Her første del av stykket om Øvrebø Bondelag.

Litt om Øvrebø Bondelag.

Det sies og skrives, med krav på pålitelighet, at Øvrebø Bondelag ble startet på Mushom den 28.desember 1887, og er  vel da også å regne som den eldste nåværende «forening» som er i virksomhet i bygda vår. Lagsprotokollen fra starten og helt fram til 1940 er dog, dessverre, blitt borte, og etterlysing på de forskjelligste måter, også på Statsarkivet, både nå og i tidligere år, har vært til fånyttes. Moralen må være, til nåværende og framtidige ledere og sekretærer, i alle foreninger og lag: Ta vare på alle protokoller, innholdet er en viktig del av bygdas historie. Sørg for at tilstrekkelig gamle nok protokoller blir overlevert og registrert på Statsarkivet.

Men så tilbake til Øvrebø Bondelag.

Ved gjennomsyn av de av Vest‑Agder Landbruksselskaps årsmeldinger som forefinnes, har det lykkes å ‘rekonstruere» noe av Øvrebø Bondelag’s historie, slik som formenn, medlemstall, og litt i tillegg, dog ikke lenger tilbake enn fra 1915.

La oss dvele litt med hvem som har vært lagets formenn:

1887 ‑ 1914       Her mangler vi alle opplysninger

1915 ‑ 1917       Carl Weisser, og medlemstallet i de tre årene var h.h.vis 60, 68 og 90

1918                   Lars T. Greibesland

1919 ‑ 1920       Gunnar Knollen (Nordli), og medlemstallet var i de to årene 93 og 95

1921                   Olav Øvrebø, og det var 99 medlemmer

1922­ –1923       Bernt Johan S. Ilebekk

1924                   Olav Øvrebø

1925­ – 1930      Karl Mushom (Skogstad)

1931                   Jørgen Greibesland, nå var medlemstallet nede i 77

1932                   Mangler opplysninger

1933                    Olav Øvrebø

1934 – ­1937      Mangler opplysninger ‑ Lensmann Olav Bjerland var muligens formann noe av tiden.

1938                       Thomas L. Greibesland

1939

1939 – ­1941      Alf Ropstad, og nå var medlemstallet 65

1942 – 1945      Det synes som om lagsarbeidet lå nede i den tiden

Den 30. juni 1945 ble det første møtet etter «frigjøringen» arrangert

1946                  Torkel Reiersdal

1947­ – 1949      Karl Skogstad

1950                  Einar Strandberg

1951                   Mathias Hørte

1952                   Anders 0. Stallemo

1953                   Søren Stredet

1954 – 1955       Olav Skarpengland

1956                   Sverre B. Ilebekk

1957 – 1961       Augund Faremo

1962                   Torjus Eikeland

1963 ‑ 1965       Anders Robstad

1966 – ­1968       Einar Strandberg

1969 – 1970       Trygve L. Greibesland

1971 ‑ 1972       Tellef Lie

1973                   Anders Ellingsberg

1974 – 1975       Åsmund Stredet

1976                   Kåre Sangesland

1977                   Anders Robstad

1978 – 1980       Arne Faremo

1981 ‑ 1982       Kjell Anders Greibesland

1983 ‑ 1985       Jan Helge Risdal

1986 ‑ 1988       Arne Faremo

1989 ‑ 1991       Alf Olav Stredet

1992 ‑ 1993       Torleif Robstad

1994 ‑ 1996       Tor Kristian Ellingsberg

1997 ‑ 1998       Anstein Lie

1999 ‑ 2000       Arne Faremo, laget har i dette året 28 medlemmer

Lagsarbeidet gjennom tidene.

I tiden fra laget ble startet i 1887 og fram til 1914 har vi intet å vise tilbake til, og i tiden fra 1915 fram til 1940 har vi kun de «stikk‑ordsmessige» notatene enkelte år i årsmeldingene fra Vest-­Agder Landbrukselskaps årsmeldinger. I tiden fra 1915 og fram mot 1940 kan det synes som om aktiviteten jevnt over har vært 3 ‑ 4 åpne møter i året og tilsvarende antall styremøter. Arrangementene og tiltakene bærer selvsagt preg av å ville styrke landbruket og bygdenæringene. Det ble arrangert bygdeutstilling, jordbruks‑ og husflidsutstilling, som blir betegnet som «særdeles både rikholdig og vellykket”. Laget var med i planlegging av torvstrøanlegg og arbeid for opp­starting av potetmelfabrikk. De tok initiativ til å få i gang arbeidet for bygdesoge, og var pådriver for å få rikstelefon til bygda. Laget startet fjøskontrollag, holdt kurs i gårdsrekneskap og hovstellkurs. Laget har tydeligvis satset på dyktige og betydningsfulle talere og foredragsholdere til de åpne møtene: i 1931 var som eksempel Stiftamtmann Daniel Koren en av talerne.

 

I tiden etter «frigjøringen» 1945, og framover helt til århundreskiftet har lagsarbeidet, både innad og utad, naturlig nok tatt en noen annen form. Samarbeid med bygdas bondekvinnelag, skoglag, skogeierlag og også bondelagene i nabo­kommunene Vennesla, Hægeland, Finsland og også Oddernes, ble mer og mer både naturlig og nødvendig. I «kampen» for landbruket, bygdenæringene og bygdesamfunnet oppnevnte bondelaget lokale aksjonskomiteer, grendemenn m.m. som utgjorde et solid nettverk i lagets arbeide. Laget arbeidet også for jordbrukets jamstilling. Arbeidet for et bygdemuseum var også framme. Laget hadde, og har, utsendinger og medlemmer i landbrukets mange interesseorganisasjoner, både regionalt og sentralt, og denne utveksling av saker og synspunkter har hatt en stor betydning for bygda vår. Nevnes bør også at i 1990 «sponset» bondelaget bygdas håndballjenter med et draktsett.

I 1950 er det et eget vedtak på årsmøtet at tidligere suspenderte NS‑medlemmer ønskes velkommen tilbake.

Øvrebø har i alle år vært, og er det vel forsatt, ei jord‑ og skogbruksbygd. Lenge før bondelaget ble startet i 1887 var det «bondesamlinger». Statsagronom Tønnessen Vatne hadde i 1865 et møte i «Øvrebø Landboforening» som da hadde 24 medlemmer, (var dette en forløper for bondelaget, som også i sin tid hette landbrukslaget). På dette møtet ble det bestemt å stelle til en pløyetevling med utstilling av jordbruksredskaper og meieriprodukter, og denne ble avholdt om høsten samme året. Den samme statsagronomen skriver i en melding om dette Øvrebø‑besøket:

 «Her finnes mange forstandige og meget virksomme jordbrukere som have fremkalt en almindelig og alvorlig lyst til en forbedret landhusholdning.»

 

Når vi ser på dagens landbruk og den enkelte gård i bygda vår, så har det vært en veldig og god utvikling med, blant annet, utbygging og modernisering av driftsbygninger og mekanisering av drifta. Det er synlig for en hver at det har blitt, og blir fortsatt, utført mye dyktig gårdsdrift i bygda vår. Jevnt og trutt arbeid, og samarbeid, gjennom bondelaget har medvirket til dette inntrykk og resultat. Men samtidig med dette har landbruket gjennomgått en forandring og omstilling, kanskje større enn de fleste næringer, med nedlegging av bruk og store driftsforandringer. Dette gjelder også Øvrebø. Ved jordbrukstellingen 1956, altså for 44 år siden, var det 63 melkemaskiner i drift i Øvrebø. l dag er knapt nok 15 i drift.

Det går mot en sammenslåing av bondelagene.

Både i Vennesla og Hægeland har bondelagene enstemmig gått inn for en fusjon (sammenslåing) av de tre bondelagene i Vennesla kommune. Som positive momenter blir framholdt:

‑bedre samordning overfor myndigheter og organisasjoner

‑flere tillitsvalgte til å rullere på oppgavene

‑billigere drift av laget fordelt på medlemmene

‑bedre likviditet, større muligheter

Men som negative momenter kan framholdes:

‑større lag, mindre identitet

‑større distanse til medlemmene

Så sent som 18. oktober i år, etter annen gangs formelle behandling, vedtok også Øvrebø Bondelag å fusjonere med Vennesla og Hægeland til ett bondelag. Da blir det vel også slik.

Lørdag den 28. mars 1987 markerte Øvrebø Bondelag sitt 1 00‑års jubileum med stor fest på Skarpengland skole med 75 festdeltakere. Tellef Lie var kveldens toastmaster og 2. nestfor­mann i Norges Bondelag, Jakob Sigurd Holmgård, var kveldens festtaler. Bygdas «sangskriver» gjennom mange år, Grete Bjønnum, hadde også til denne festen skrevet en sang som fortjener plass her, som en god avrunding på ”litt om Øvrebø Bondelag».

Øvrebø Bondelag 100 år.

Melodi: «Å jeg er ingen bondemann»

Nå har vi samla oss til fest, på denne store dag

Vi feirer 100‑års kalas for Øvrebø Bondelag.

Og dagens jubilant er ikke stor, men seig som få,

Det kan du lite på.

I 1887, de starta opp sånn i det små.

En agronom ble ansatt for at bonden hjelp sku’få.

De lærte seg å dyrke myr, og grøfte nor’og ne’.

Og resultat fikk se.

 

Og opp igjennom åra blei det jobba trutt og jevnt.

Og mang en bonde har gjort sitt, men navn blir ikke nevnt.

De starta opp med havre og med grassfrø til og med,

og satsa stort på det.

De hadde konkurranse stor i pløying og i smør,

og der blei mye skryt av det, som det seg hør og bør.

En agronom han sa at: ‘Udi Øvrebø der var,

så mang’ forstandig kar».

Og utviklingen gikk i Øvrebø sin jevne gang,

og bondens arbeidsdag var ofte tung og hard og lang.

Men Bondelaget muntra opp med nye ting og tak.

Det gjør de og i dag.

Ja, mangt et tiltak er blitt gjort for bonden og hans jord,

potetkoking var populært. Int’ ressen den var stor,

De kjørte rundt med bil og der potetene fikk kokt,

og det var sikkert klokt.

På båsen hadde bøndene en flokk med kyr og fe,

og melkeproduksjonen den blei ordna fikk vi se.

I 1896 de starta opp et meieri.

En framgang må vi si.

De siste åra så er allting maskinelt og godt,

på åkeren er hesten bytta ut med traktor flott.

Og siloen har overtatt for høydotten på stakk.

Vi minnes med et akk.

l fjøset der skal Dagros automatisk foring få.

Og melkekrakken er satt bort, maskiner melker nå.

Og melkerampa er tatt vekk, den trenges ikke mer.

En tankbil nå vi ser.

Ja, utvikling skjer veldig fort, og vi må følge med.

Og Bondelagets arbeid, det skal hjelpe oss med det.

Nå ønsker vi for laget vårt en fremtid rik og god.

Vi håpe må og tro.

Grete Bjønnum.

 

Den 23. august 1856 kunne man i den tids avis lese et ganske omfattende referat med nedenfor anførte innledning:

«Beretning om et Landbrugsmøde i Øvrebøe Sogn”

«Efter forut skeet kundgjørelse ved Præstegjeldets Kirker, afholdtes et Landbrugsmøde paa Gaarden Loland den 14de d. M.  Allerede kl. 10 Formiddag vare omtrent 130 Personer, for det meste Gaardbrugere, hvoriblandt flere fra andre Præstegjelde, forsamlede paa stedet. Paa givet tegn samledes man, og Agronom Lindequist tilkjendegav, at han af Gaardens Eier Boysen havde udbedet sig tilladelse til Mødets afholdelse dersteds, for at forevise den raske og med god Fremgang for sig gaaende Myrdyrkning. Forsamlingen skulde her, paa en 60 Maal stor myr, faae at see Myrdyrkningen i alle dens Stadier fra Afløbsdigets Optagning til færdige teler med rig Afgrøde.

Han havde troet at i et District som her, hvor Agerbruget er høist indskrænket, men kan udvides og forbedres i utrolig Grad, naar de mange, store og velbeliggende Myrer tages under Arbeide, vel kunde være værd og nok kunde lønne sig at gaae et Stykke Vei for at faae et klart Begreb om rationel Myrdyrkning.

Han anmodede derfor Forsamlingen at følge seg til Lade, for at discutere de 2de paa Programmet oppsatte Spørgsmaale, men inden man overgik til disse, anholdt Ordføreren om at forelegge et Spørgsmaal til Overveielse, som efter hans Mening var af større viktighet end alle andre, nemlig Spørgsmaalet om Odelslovens Hensiktsmæssighed. «

Ja, dette var ordrett gjengivelse av innledningen på et nærpå tre‑fire A4‑siders referat fra møtet. Det er benyttet gotisk skrift og som deres ser er det også en svært så gammel rettskrivingsform. I en mer lettlest form og forhåpentlig mere etter dagens rettskrivningsregler, skal vi forsøke å formidle til leserne av Årsheftet vårt det som referatet fra samlingen på Loland videre forteller.

Mange hadde sterke meninger om Odelsloven.

Baard Wigstoel uttrykte det slik: At det ikke kunne være tvil om at Odelsloven var en urettferdig og skadelig lov, og at han på det mest bestemte ønsket den avskaffet, «heri istemmede saagodtsom hele forsamlingen.»

Alf Robstad: var fulkommen overbevist om at denne loven ikke var av ringeste nytte, men skadelig. Den forårsaker skogens ruin og hindrer jordforbedringer. Det er mange som ikke vil forøke verdien på gården, men hele skaffe noe til de yngre barn ved å omgjøre skogen i penger. Andre som kjøper en gård venter med alle forbedringer, i det minste til odelstiden er forbi. Dessuten kan den som selger ikke få hva gården virkelig er verd så lenge den ikke er odelsfri. Loven må avskaffes.

Hendrik Schmid: hadde nok innsett de svake sider med odelsloven, men hadde inn til nå forsvart den. Begrunnelsen var at han fryktet at fremmede kapitalister skulle kjøpe opp store deler av landet. Han hadde nå snudd i sitt syn og ønsket at odelsloven måtte avskaffes straks. Lensmann Lie: Anså odelsloven som et stort onde og ønsket den opphevet omgående.

Ole Lømsland: Anså odelsloven som nyttig. Dersom en drikkfeldig eier forøder sin gård, kan den ved hjelp av Odelsretten tas tilbake å bli i familien.

Agronom Lindequist: Anførte hva han hadde erfart, angående såvel det materielle som det moralske forderv som odelsloven forårsaker, og forsøkte å vise at faren for fremmede kapitalister var en urimelighet, da Norge aldeles ikke var skikket for sådanne spekulasjoner Boysen hadde ingen frykt for kapitalistene, det kunne tvert om være en fordel om større kapital kunne komme landbruket tilgode. En juristhadde dog sagt ham at omtrent 113 av alle rettsprosesser var knyttet til odelsloven, og han hadde sett så mange dårlige resultater at han ønsker lovens avskaffelse så snart som mulig.

Ole Roselandgav sin tilslutning til dette.

Ordførerenønsket ved håndsopprekking å vite hvor mange som ville beholde odelsloven. Av de ca 120 som da var tilstede var det bare 7 som fortsatt ønsket en odelslov.

Så gikk man over til det 1. spørsmålet på dagens egentlige saksliste, nemlig:

«Har man nogen Erfaring for, hvorledes det svarer Regning i denne Bygd at anvende Guano og præparerede Been som Gjødningsmiddel, og ansees nogle Foranstaltninger nødvendige for at erholde disse Varer uforfalskede og til rimeligst billige Priis?»

 

Even Drivenes hadde på sandjord brukt både Guano og fosforsur kalk, og foretrakk kalk som også viste seg å ha god virkning på grasvold.

Torsten Vigelandhadde også brukt begge disse gjødningsmidlene, og var vel fornøyd med begge, men gav Guano et fortrinn.

Niels Hiestoel  haddegjødslet 300 favner nybrutt jord med fosforsur kalk, og den tilsådde havrenvar blitt veldig fin, men på vannsyk mark hadde den dårlig eller ingen virkning.

Alf Robstad hadde gjødslet havre på fuktig myrjord med fosforsur kalk, og selv om han ikke var misfornøyd ville han heller bruke naturgjødsel.

Boysen, eieren av gården, hadde brukt begge deler på myrgrunn og med god virkning. Anders Kostoel var ikke tilfreds med resultatet, men kanskje var sterk tørke en del av årsaken.

Ole Rosseland. Ole Lømsland og Hendrik Reiersdalhadde også brukt både Guano og fosforsur til de forskjellige steder og til både korn og poteter, men var tvilende til om det var regning­svarende i forhold til bruk av naturgjødsel.

Agronom Lindequisttilrådde å bruke fosforsur kalk for sandjord og grasvold, samt Guano på myrog annen fuktig og moldrik jord. Videre fortalte han at han på flere steder i fylket hadde sett potet­åkre som var gjødslet med fosforsur kalk stå seg bedre enn de som var gjødslet med naturgjødsel.

J.J. Boysen, eieren av gården, som også var kjøpmann, ville sette seg i forbindelse med de utenlandske selgere av Guano m.m. for at bøndene skulle få den beste vare til billigst mulig pris.

Deretter gikk man så videre på det 2. spørsmålet på dagens egentlige saksliste, nemlig ‑

«Ansees det at svare Regning paa den maade, som det nu almindelig skeer i denne Bygd, at samle det meste hø paa vidløftige og magre Skov‑ og Myrsletter, eller kan man i modsat Fald paavise nogen annen Fremgangsmaade, hvorved man paa andet Viis kan forskaffe sig det nødvendige høforraad?»

Agronom Lindequist‘ anså det for både ulønnsomt og for arbeidskrevende å fortsette med arbeid og slått på de mange utmark‑ og skogsslåtter. Dette gav jo tross alt det dårligste furet, og bonden, eller leid arbeidskraft, brukte til dette den beste tiden på året. Ikke desto mindre mente han at en en tid fortsatt ble nødt til å bruke skogslåttene inntil en fikk noe bedre å sette i stedet. Han oppfordret bøndene i disse bygder å skynde seg alt hva de kunne, for ved myrdyrking, engvanning, og kunstige gjødsling å skaffe seg så mye høy at de dårligste skogsslåtter kunne ”overlades til den nødvendige Forbedring af de magre græsgange». Han mente at de med fornøden kapital burde gjennomføre reformen så snart som mulig, og de med mer anstrengt kapital burde forsøke å ta en ny teig år for år. Etter Lindequist uttalelse og appell var det flere av de frammøtte som deltok i samtalen , og alle mente at det måtte være et mål, både på kort og på lang sikt, å avvikle skogs‑ og utmarksslåttene. Det måtte satses på nydyrkning, på myr og annet, samt engvanning og kunstgjødsel.

De som hadde ordet var Boysen, Baard Wigstoel, Alf Robstad, Hendrik Reiersdal og John Tvedt.

Det led etter hvert langt på dagen og det ble ved avslutningen fattet denne beslutning:

«J. Boysen anmodedes om at træde i Underhandling med Alecander Wilsen om de Conditioner, hvorpaa denne vilde lade sig engagere for at reise om i Præstegjeldet og oplære Gaardbrugerne i ordentlig Pløining, samt i Fremtiden muligens ogsaa i andre Ting, Jordbruket vedkommende. «

Dette referatet, som altså er 145 år gammelt, fra et møte i Øvrebø om landbruket, vitner om at bøndene hadde en vilje til innsats, og kløkt og framsyn, som det virkelig står respekt av. Den gården på Loland som de var samlet på og som den gang eides av J.J. Boysen, eies i dag av Arne Faremo.

Niels Otto Hægeland