ÅRSSKRIFT 2012 – Frans Arne Stylegar: Ostebønder

I Fædrelandsvennen 15. september i år skrev arkeolog og fylkeskonservator i Vest-Agder fylkeskommune, Frans Arne Stylegar, som vanlig et interessant stykke i bilaget «God Helg» fra «før i tiden». Siden det handler om forhold i Øvrebø har vi fått lov å gjengi det her.

Ostebønder: I året 1845 var det 497 geiter i Øvrebø og 363 i Hægeland, og 20 år senere var antallet økt til over 1000!! Flere bønder i denne delen av Vennesla drev nærmest bare med geiter – helt ulikt Vest-Agder for øvrig, der geiteholdet så og si glimret med sitt fravær. Forklaringen? Osteproduksjon i stor stil. Og mysosten fra Øvrebø var svært etterspurt.

I 1860-årene kunne amtmann Vogt opplyse følgende om småfeholdet i Lister og Mandal: «Faareavlen aftager i almindelighed ,og Gjeder holdes ikke, undtagen i enkelte Fjeldbygder, og fornæmmelig i Øvrebø Præstegjeld, hvor nogle Gaardmænd næsten føde blot Gjeder for at tilberede Mysost efter deres Præstefolks Anvisning. Den Ost, de tilberede, er udmærket god og afsættes i Stæderne hvor den er søgt. Disse Gaardmænd anse det for fordelaktigere at føde Gjeder end Kjør.»

«Deres Præstefolk» – det er vel helst sogneprest Erik Søegaard og konen Oline som menes. De var begge opptatt av moderne jordbruk, og sentrale da den første «landboforening!» ble stiftet i i Øvrebø i 1865. Det var flere jordbrukspionerer i bygda på denne tiden, og mer moderne driftsmåter var på full fart inn. På Opsal smidde Gunnar Berntsen jernploger etter skotsk patent, og det var stort fokus på nydyrking. Men det er tvilsomt om presteparets initiativ er hele forklaringen på geitas sterke posisjon i Øvrebø og Hægeland. Søegaards kom til Øvrebø prestegård først i 1862, og geiteholdet var altså betydelig i mange år før dette. Fokus for det innovative landbruksmiljøet i området i 1860-årene lå dessuten på moderne åkerbruk og kvegrøkt, ikke på småfe. Og innen «jordbruksrevolusjonen» i bygda var over, var det ute med geiteholdet; i 1900 var det nesten ikke geiter igjen i Øvrebø.

Går vi litt lenger tilbake i kildene, viser det seg at antallet geiter var betydelig i flere av de andre bygdene på Agder – for eksempel i Gjerstad, i Birkenes og i Tveit. I 1835 rapporterte amtmannen om at det produseres ost for salg i Bakke og Froland. Hva slags ost var det tale om? I 1835 var det landbruksutstilling i Øvrebø, og da ble Henrik Reiersdal og Niels Homme premiert for henholdsvis ramost og mysost. En annen vanlig ostetype var knaost. Om den heter det fra Øyslebø at ostemassen ble satt til gjæring, og at osten deretter «knades og saltes, hvorpaa den enten benyttes strax» eller settes bort «for at gjære efter Behag«.

I flere av «geitebygdene» kan man følge det samme forholdet tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Detaljene ved osteproduksjon vet vi for så vidt mindre om, men ost – det har man laget! Og faktisk i ganske stor målestokk, i den betydning at fremstilling av ost foregikk på de fleste gårder i distriktet. Det vet vi fordi vi for Agders vedkommende har bevart en meget fin fortegnelse over de ulike kirkerss inntekter omkring 1620. Og så viser det seg at man i Øvrebø, Hægeland og flere andre sørlandsbygder betalte tiende av osteproduksjonen. Presten i Oddernes – som skulle betjene ikke bare Oddernes, men også Øvrebø og Hægeland – mottok for eksempel 124 oster årlig, en fra hver gård. På samme vis var det i Tveit og Birkenes, i Søgne og Mandalen. I Lister nevnes også oster, men der påpekes det at prestene ikke får så mange oster som ønsket. Trolig er dette et forhold som har røtter i middelalderen.

Men i løpet av de siste tiårene på 1800-tallet går det tilbake med den tradisjonelle osteproduksjonen. Som en del av «revolusjonen» i landbruket overtar utenlandske ostetyper som sveitser, edamer og cheddar. Og de ble ikke lenger produsert hjemme på gårdene, men ved de nye meieriene. I 1882 ansatte landhusholdningsselskapet i Lister og Msndals amt Ingebjørg Homme fra Øvrebø som «vandremeierske». Hun skulle blant annet gi bøndene veiledning i produksjon av ost og smør. Noen år etter kom det første moderne meieriet også i Øvrebø, og i 1912 var det 12 meierier i amtet. Da var geitenes tid ute.

ÅRSSKRIFT 2012 – Minne fra 1964

Kåre Mushom: Minne fra elgjakt 1964 Jeg kan ikke finne at det er skrevet ned nøyaktig fra dette året, men jeg mener at dette hendte i 1964. (Jeg var 16 år og hadde kjøpt moped dette året). Datoen kan jeg ikke finne, men det var en lørdag i oktober. Det var seint på ettermiddagen og vi skulle «drive» fra Homme mot Almkleiv, altså motsatt vei av det vanlige.

Innforbi ei myr (Byttemyr?), smalt det fra skytter Alf Berntsen fra Vågsbygd. Det var en skikkelig stor okse som hadde mange tagger som var skutt (vekt ukjent). Oksen ble truffet i halsen og «tok ut herlig langt», men vi var mange drivere som sammen med skytteren fulgte blodspor som var veldig tydelige (pumpe/støtvis), og om ikke lenge fant vi Storoksen liggende. Alf Berntsen og noen av driverne åpna elgen og tok ut innvollene, men da begynte det å mørkne. Det ble bestemt at to stk. måtte bli igjen for <å passe på elgen for rovdyr og liknende. Gunvald Ilebekk og Kåre Mushom ble utpekt, henholdsvis 80 og 16 år gamle. Det var litt stusselig å sitte der i halvmørket å vente på transport. Lite ble sagt mellom oss to da Gunvald nesten ikke hadde hørsel, dessverre!

Kjøpmann Olav Lian, som var en av driverne, fikk i oppdrag å sende opp Severin Loka med hest og slede for å traansportere den store elgoksen til veien ved Brennåsen (v/Grosås). Severin ville vite størrelsen på dyret, og i kjent Olav Lian stil kom svaret kontant: «Vel, vel, det er bare en liten kalv!» Severin Loka spente da følgelig for med bare en såkalt «stubbeslede», men han fant greit plassen. Noen flere ble med opp, jeg mener å huske Johnny Nomeland blant annet. Severin Loka ble litt «forstøkt» da han fikk se Storoksen, og så han som bare hadde «stubbsleden». Men vi fikk da lirka på ca. halve elgen på sleden og resten måtte vi holde med hånd og følge med så godt vi kunne. Loka hadde en kraftig og klok hest så det gikk unna!

Men så skjedde det: Vi måtte over ei blaut myr, og midt ut i myra !la hesten seg i!, og alle fire beina seig rett ned i myra og hesten fløt på bare vomma!!! Vi andre så mørkt på situasjonen, men Severin tok det med ro og det samme så det ut til at hesten gjorde. Vi mente vi måtte fra spenne hesten fra sleden for å gjøre det lettere, men da sa Severin NEI! Hesten må ha noe å dra på (motivasjon) for å komme seg opp.

Det var da en 16 år gammel gutt ble imponert over samspillet mellom Hesten og dens Herre. Han roa den helt ned og godsnakka med den. Han rett og slett samtalte med hesten.

Forsøk 1: Framme og småsmattet litt og Hesten gjorde et kraftig «byks» og var nesten oppe, men datt ned igjen. Forsøk 2: Likedan. Forsøk 3: Etter ekstra lang kvil og godsnakk/samtaale gjorde Severin seg litt strengere og dro også litt i tømmene. Så hørte vi bare et skikkelig skvalp og myra formelig skvatt rund oss, og dermed var Hesten inne på trygg grunn. Den store, brune hesten glemmer jeg aldri!!

Det var nå blitt så mørkt at Severin Loka slapp hesten fri og vi andre fulgte etter så godt vi kunne. Vel nede ved Setesdalsveien sa Severin Loka: «Det var Hesten som fant veien i mørket, jeg hadde ikke funnet fram!!»

Dette minnet har sittet i hodet mitt så mange år at nå var det på høy tid å få skrevet det ned!

Øvrebø den 29/3-2011 Kåre Mushom

ÅRSSKRIFT 2012 – Agder Tidend: 4. januar 1952

Øvrebø nye heradstyre får store oppgåver å løysa.

Nytt skulehus i Ilebekk krins og fleire vegbygg på programmet. Etter at det gamle heradstyret hadde gjort frå seg nokre mindre saker, og det nye heradstyret var ferdig med skipingsmøte og dei ymse val, samla medlemene av båe heradstyra seg til ei koseleg stund kring kaffibordet. Det vart halde fleire talar, og i alle vart det peika på at i den fire års bolken som nå var ute, hadde det vore eit framifrå godt samarbeid. I denne tida har det vore livall byggjeverksemd i heradet, med vøling av dei eldre hus kommunen har, og med å få ferdig eit nytt skulehus, som kom på over 100.000 kroner. Elles er det bygd nye vegar for 215.00 krone, og fleire gamle vegar er gjort betre. Det er kjøpt inn mykje utstyr til kontora og. Av serlege oppgåver det nye heradstyret får å arbeide med er, om det vert gjeve byggeløyve og ein har pengar til det, blir å få bygt nytt skulehus i Ilebekk krins, eit bygg som og kan gjeva plass til framhaldskulen. Likeins må ein freiste å få til eit samarbeid med Hægeland om bygging av vegen ZEngeland – Samkom. Hægeland skulle vera mykje interessert i å få dette vegbygget fremja så snøgt som råd er. Elles har ein vegen Vikeland – Skarpengland, som og må førast fram.

Agder Tidend 16. januar 1952: Vegen Samkom i Hægeland – Engeland i Øvrebø På siste møte i Hægeland heradstyre dryfte ein m.a. spursmålet om fremjing av vegbygget Samkom i Hægeland – Engeland i Øvrebø. Hægeland er interessert i at denne vegen vert bygt så snart som råd er. Vegen er i 1920 oppgått og kostnadsrekna til kr. 140.000,-, og i 1949 er den skjønsmessig kostnadsrekna til kr. 300.000,-. Heradstyret fann at kravet til ein slik gjennomgangsveg er brigda på så mange omkverve, at det er grunn for ei ny oppmåling og kostnadsrekning av veglina, og bad Vest-Agder vegkontor om å få vegen oppgått og kostnmadsrekna på ny så snart som råd. Det er truleg at det kan bli val av litt annan plass til vegen.

ÅRSSKRIFT 2012 – Rutebil-samband og lastebilløyve i Øvrebø

Kåre Mushom forteller om sine første leveår på Mushom og at kommunikasjonen med omverdenen kunne være sparsommelig, for 60 år siden (i 2012), var det et tema for Øvrebø herredstyre. Her kan du lese et referat som stod i Agder Tidende 27. mars 1952:

Ilebekk- og Mushomfolk søkjer om betre rutebilsamband ….. I siste møte i Øvrebø heradstyre låg det føre søknad fra folk som bur på Store og Lille Ilebekk med Mushom om tilråding for ei bilrute, i alle fall nokre få dagar i veka. Samrøystes vedteke: Heradstyret vil på det beste tilrå at søknaden vert imøtekomen, i alle fall om det ikkje var meir enn 2 dagar i veka. Heradstyret meiner at dette område må få ei betre ordning enn nemda, i møte den 18. januar set som er vedteke i samferdselsnemda den 10. januar 1952. Heradstyret vil ha rett til å kome tilbake til ruteplanen for bygd når ein ser ruteplanen i praksis. Søknad fra Anders Greibesland om å overføre lastebilløyve til Ådne Greibesland. Samr. vedteke: Ein tilrår søknaden mot at Ådne Greibesland fortsatt er villig til å brøyte. Søknad fra Kristian Iglebekk om å oppta sine to søner Olav og Arthur i lastebilforretninga. Samr. tilrådd på vilkår at dei fortsatt er villig til å brøyte og at Øvrebø vert kontorkommune.

ÅRSSKRIFT 2012 – Kåre Mushom: Barndomsminner fra Øvrebø

Jeg er født i 1948 og er yngste sønn av Olga og Albert Mushom. Jeg bodde på Mushom sammen med mor og far og to brødre, samt Bestemor. Hun hadde den lille «Bestemorstua». Her bodde jeg mine fire første år. Det er fa minner jeg har fra den tida, men det «sviver litt» for meg da Bestemor døde i slutten av april 1951. Det var fortsatt så mye snø det året at det ikke var brøyta vei, så kista måtte kjøres med hest og slede.

I 1952 flytta vi til Hægeland på Stallemo. Min far mente det var greiere for oss guttane med hensyn til skolevei. Det var jo ikke så gode transportordninger den gang. Dessuten hadde Stallemo relativt gode ruteforbindelser til byen via Greipstad. Stallemo krets hadde mye forbindelser til Greipstad, og det var faktisk sterke krefter i gang for å skille ut Stallemo for overgang til Greipstad i forbindelse med kommunesammenslåingen i 1964. Men som kjent ble det ikke noe av det, vi fulgte med på lasset til Vennesla kommune.

Stallemo skule: I 1955 begynte jeg på Stallemo skule i «småskulen». Vi gikk på skolen annenhver dag (todelt), og her gikk jeg mine første fem skoleår. Lærer var Thorvald Haugenes, som hadde vært lærer i «generasjoner». Han var en engasjert lærer, spesielt i noen fag. Når vi hadde kristendom skulle det synges salme/salmevers, men Haugenes kunne/ville ikke synge, så da husker jeg at han ba meg og Ruth Aasen (meling) om å «begynne». Årets høydepunkt på skolen var når vi skulle ha sløyd, for da ble skolestua ryddet til fordel for høvelbenker og annet utstyr, og vi hadde sammenhengende sløyd i to uker. Iveren var stor, og noen kom så tidlig om morgenen at set var så vidt det var opplåst og fyrt. Noen ganger hadde vi ekstra lærer med, jeg husker særlig Sverre P. Ilebekk fra Homstean. Jentene hadde samtidig håndarbeid på Bedehuset med lærerinne Jenny Røsstad. Som sagt var Haugenes engasjert og det spesielt i kroppsøving. Det var kanskje helst vinteridrett som stod øverst på hans liste, og da særlig skihopping. Det hendte at han avbrøt teoritimen, og avstd med oss til hoppbakken for å trene. Mange ble gode og Haugenes var kry av dette. Her må også nevnes at mange andre i bygda også var hjelpere og pådrivere om dette, særlig vil jeg nevne Olav og Gunnar Iveland som fikk i stand hoppbakker. Men også langrenn var populært, og flere ganger etter skoletid var det heim med ranselen for så å ha en treningstur til Hestekniben før det ble mørkt. Det er en «topp» vest for Lia/Nordli hvor en på fine dager kan se sjøen som blinka langt ute i Søgne, eller de høye Åseralsheiene i nord. På Stallemo skule henger fortsatt en rekke «Vandreskjold» som skulken vant til seg. Her er både sommer- og vinteridrett representert og mange har sitt navn inngravert i disse kobbertavlene. Skulen ble nedlagt i 1960 og er nå «Bygdestove».

Knuseverk og Grustak: Stallemo var i min barndom i stor grad preget av grus og sand og «Pukkverk». Mange drev med dette, jeg nevner; Statens Vegvesen på Trygve L. Greibeslands eiendom, Georg Iveland med sønner, Johan Mushom, Olav Nordli, Otto Nordli, Jens Greibesland. I tillegg var mange engasjert med lastebiler. Lastebilene kjørte grus til forskjellige steder, og ofte til asfaltverk i Kristiansand. (Jeg tror det var i Kongsgårdbukta). Som guttunge var det veldig morsomt å følge med på denne virksomheten, ikke minst hvis en var heldig og «fikk sitte på» med lass til byen! Vi hadde jo litt fritid siden skolen bare var annenhver dag. Noen sjåfører var ekstra snille ogf stoppa og spurte om jeg hadde lyst til å være med på en tur! Jeg vil da nevne Jakob Hægeland (nabo) og Bendik Kleveland fr Finsland.

Makrellkasser: Men vi måtte tidlig lære oss til å arbeide. Mor og Far var pådrivere, og i tillegg så en fram til å spare opp penger for å skaffe seg en moped. Dette ble det anledning til i og med at «annehver» bonde drev produksjon av fiskekasser/makrellkasser som «attåtnæring». (Noen produserte også tønnestav). Jeg tviler på at noen har tall på dette, men i de åra ble det produsert og eksportert flere titusener, kanskje hundretusener, av såkalt 1/4 kasser fra Stallemodalen. Hver sommer spikra jeg og brødrene mine (og andre) slike kasser for forskjellige bønder, ogvi hadde betalt pr. stk. så det gjaldt å henge i skulle det bli moped! Vi fikk kr. 0,25 – 0,30 pr. stk. Jeg klarte maks. 100 stk. på en dag, men jeg tror at kanskje brødrene mine klarte flere. Den venstre tommelfingeren ble skifta ut flere ganger! Noen drev stort med kasseproduksjon, neste helårsdrift. Nevnes må Anders Kleveland og sønnen Harald. De hadde flere som arbeidde på saga + noen som spikra kasser. Jeg kan heller ikke glemme deres gode medhjelper, Eivind Fidje, som bodde hos dem.

«Pasienter»: Det var også mange i Stallemodalen som hadde «pasienter» (psykiatriske) i sine heimer, delvis som «attåtnæring»: Mari og Berthe Stallemo på «Slottet», Guri og Olav Stallemo på Monen hadde ganske mange mannlige, Anna Stallemo hadde en («Gullsmeden»), Martha og Ingvald Aasen på Greibesland hadde et stort antall, ca 40 stk.? kvinnelige. Dette ble senere Aasen sykehjem, men er nå nedlagt. M;ange av disse pasientene gikk nokså fritt i bygda og etter veien og var liksom en del av folke. Det føltes som de hadde det godt og jeg hadde ikke inntrykk av at noen følte seg utrygge fordi om de oppførte seg litt «annleis». Jeg mener at Stallemo var ei trygg og god bygd, både å vokse opp i og leve og bo i for alle.

«For presten»: Året 1962 gikk jeg «og las» for presten i Øvrebø kirke. Presten var Halvor Nordgaard som var en veldig solid og godt likt prest, og han gav oss mye god ballast. Det var om sommeren vi gikk «og las», og så var konfirmasjonen om høsten. Jeg måtte sykle til kirka selv om personbilene var begynt å komme, og det var heller ikke satt opp noen «rute» til dette formålet. Men det var vi vant til, så det gikk greit. Mens jeg syklet tenkte jeg noen ganger på det Far fortalte om når de gikk for presten i 1914/1915. Da måtte de gå over heia fra Mushom til Øvrebø, barbeint med medbrakte sko for så å ta de på rett før de kom fram. Dette vitner om heller dårlige tider økonomisk (mindre skoslitasje). Han fortalte også om sønn til en noe rikere familie som hadde skaffet seg sykkel. Han fortalte at han en gang kom for seint fordi sykkelen hadde punktert. Det ble siste gang han syklet til lesingen, da presten bestemte at han pent måtte gå som de andre,for sykkel var et alt for usikkert fremkomstmiddel.

Ilebekk skule: Skulane i Øvrebø blei sentraliserte i 1960-61, og Stallemo skule blei lagt ned. Jeg skulle da opp i 6. klasse, og måtte reise til Homstean, Ilebekk skule. Der var det litt større forhold ja, men vi blei godt tatt hånd om. Her gikk jeg i 6. og 7. klasse og i 8. (framhaldskulen). Særlig minnes jeg lærer A. G. Djupesland og Gunnar Holen, men av og til hadde vi også Torkjel Mindrebø som vikar. Her fikk jeg min første engelsk-undervisning ved en ung og frisk lærervikar fra Grimstad: O. P. Svennevig. Ellersvar det god og variert undervisning med både sløyd og husstell og jeg trivdes godt på denne skulen, selv om det nok var noe «tøffere» miljø enn vi hadde på Stallemo. Til denne skulen fikk vi transport med «Melkeruta». Det var Agder Bilrute`´s kombinerte buss. Sjåførene var gode og omtenksomme mennesker som ansvarlig brakte oss både fram og tilbake. Jeg kunne nevne flere, men det var jo særlig Gunnar Upsahl som utmerket seg som en glimrende «pedagog» med oss barna. Vi fikk lov til å hjelpe til med både melkespann og kraftforsekker. Dette passet best for de store og sterke med mye krefter. For meg var det greiest med tomspannene om kvelden.

O. S. Ilebekk: Jeg var bare 4 – 5 år gammel da jeg fikk mitt første møte med O. S. Ilebekk landhandel på Homstean. Jeg husker såvidt O.S. (Olav Sørensen Ilebekk), som stod bak disken og veidwe opp sukkertøy i løs vekt (iført lagerfrakk). Dette var jo også vår butikk å handle på enten vi bestilte varer for sending med ruta eller min far handlet litt på vei hjem fra arbeid i Vegvesenet. Jeg husker også en varm dag vi hadde så lyst på iskrem, og min eldste bror Arthus, som alltid var optimist, tok sykkelen fatt og kjøpte is hos OS. Og han syklet tilbake til Stallemo det forteste han kunne så ikke isen smelta. Senere ble det mer OS kontakt da Ilebekk skule var nærmeste nabo til OS. Da drev Steinar Ilebekk og hans tre søstre butikken. Jeg fikk inntrykk av at her var det mer enn bare butikk. Det var nærmest en institusjon med mennesker som var opptatt av å hjelpe folk, i tillegg til å drive butikk. Her var liksom et «miljø» og også en nyhetsformidlingsplass. Steinar ordna det som kunden ønsket, og den samme innstilling hadde Steivor, Gunvor og Ragna. I tillegg til matvarer var vareutvalget enormt og det var nok ingen som regnet på «omløpshastighet» på varene (utenom matvarene). O. S. Ilebekk følte ansvar for å ha varer på lager som folk trengte, enten oft eller sjelden. Her kunne en få kjøpt om det sa var 1 spiker, og jeg kan som eksempel nevne at Steinar veide opp sement i løs vekt, altså på kundens premisser. Gunvor Upsahl hadde i tillegg postkontoret, og hun var villig til å ordne det meste. Når skulen slutta om ettermiddagen, vrimla det av «skulebonn» i butikken. At de ikke var så lei oss at de «heiv oss ut»? Men nei, her var alle velkommen om de kjøpte noe eller ikke. Av og til hadde jeg råd til en 50-øres is før jeg måtte om bord i melkeruta til Gunnar Upsahl. Han var jo også liksom en av staben hos OS. (Han var gift med Gunvor). Min mor, Olg /f. Kirkehei), fortalte titt at n år de var små og budde på Upsahl i nokså fattige kår, så plukket de blåbær og fylte i noen kurver (sponkurver) som min bestefar Jens Kirkehei lagde. Dette var under krigen (1940 – 1945). Disse kurvene fylt med blåbær eksporterte OS (Olav Sørensen Ilebekk) til England, og han betalte alltid forskudd på dette, enten i form av kontanter eller varer. Det var også kjent at han var snill med folk som hadde det «trangt» og gav dem varer på krita (kreditt). Dette var en tradisjon som Steinar og søstrene videreførte. Olav Upsahl var den siste som drev OS, men

Solknipenavsluttet i 1999. Jeg sitter igjen med en følelse at O. S. Ilebekk var noe mer enn en butikk!

Solknipen, Skarpengland, mars 2012. Kåre Mushom