Jeg har drevet mye med jakt, det kan du lite på. All slags jakt har jeg likt. Det var mye storfugl i den tida, før krigen i 30-årene. Å gåan, då hadde mi det godt, då hadde mi det gøy, ser du. Jeg var veldig interessert og brukte mye å gå med salongrifla. Den var så lett å gå med og fin å skyte tere med når en hadde reint hold. Og så var det mye fugl den gang. Det kunne være flokker på fra femti til hundre stykker. De kom flyvende fra den ene heia til den andre. Det kunne sitte terer på hver furu på toppen her. Dersom en skjøt for høyt på de strakte de hodet oppover, akkurat som en anviser. Skjøt en for langt bak sto den rett opp. Hvor mange en skjøt på en dag var jo avhengig av hvor ofte en bommet, men det var ikke sjelden at en skjøt opp en hel eske med ammunisjon i løpet av en dag. Ammunisjonen til rifle og Krag-Jørgensen laget jeg selv. Jeg var med i skytterlaget og hos Ola Homme laget vi ammunisjonen selv.

Jeg var også på hare- og revejakt. En historie om en revejakt under krigen: Einar Lian og jeg var veldig mye ute på ulovlig jakt etter rev og andre dyr. Vi hadde hagle med oss. Einar ble jo tatt av tyskerne og sendt til Grini fordi han hadde ei hagle og det var jo ulovlig. Vi visste godt hvem det var som hadde meldt han. Jeg holdt selv på å bli tatt: Jeg var ute på jakt oppe med Øvrebø bytte klokka tre om natta. Det var en veldig god leik der inne og jeg hadde akkurat skutt en tere som satt nokså langt ned i ei furu. Den falt rett ned og jeg gikk bort, tok teren og stakk den under jakka, men børsa sto jeg med i handa. Da kom det en mann oppover bakken mot meg. Jeg snudde meg rundt og begynte å springe, men tror du ikke fanten kom etter meg. Jeg hadde jo børsa og den store teren under jakka, en stor rugg på fem kilo, den største jeg har skutt. Likevel klarte han ikke å ta meg igjen. Heldigvis hadde han ikke sett meg og visste hvem jeg var, men jeg så jo at det var samme mannen som hadde meldt Einar. Jeg var ikke sikker på om han visste hvem jeg var og var redd for at tyskerne ville komme og ta meg i lang tid etterpå.

Men tilbake til revejakta jeg skulle fortelle om: Jeg hadde gått rundt på spor hele dagen og var kommet til åsen bak Halland. Der hadde reven gått inn under en stor stein. Det var blitt seint på kveld og jeg visste ikke mi arme råd for hva jeg skulle gjøre. Jeg turde ikke skyte for det var så nærme tyskerne. Jeg visste den var der inne for jeg hadde en lang pinne som jeg stakk inn og jeg kjente han og han beit i pinnen. Jeg stappet hullet igjen med snø og dro heim og fant en jutesekk som jeg stappet full av høy og subb, drog tilbake og stappa sekken inn i holet og tente fyr på. Det varte ikke lenge før det hosta noe veldig der inne, men ut kom den ikke. Til slutt ble det helt stille og jeg skjønte den hadde daua. Jeg klarte ikke å få den ut likevel og det var seint på kveld så jeg tetta hullet til og drog heim for å få tak i den neste morgen. Det hadde snødd en del om natta og da jeg kom fram til steinen om morgenen var det rota noe veldig der. Det var tydelig at det var en annen rev som hadde funnet son døde artsfrende og dradd en ut og med seg. Jeg fulgte sporet og med jevne mellomrom hadde den lagt den døde reven ned og hvilt seg ei stund før den drog videre. Jeg fulgte etter opp til Hommeheia og nedover mot Øvrebø, men til slutt ga jeg opp. Dette viser at reven også spiser sine egne når den får en mulighet til det.

Under krigen var det ofte mange tyskere her på gården i ulike ærend. Derfor var en redd og måtte tenke seg nøye om hva en gjorde. Jeg som var så interessert i jakt torde derfor ikke skyte om kvelden. Furuholtet bortforbi husene her var små den gang med mye grøefuru og der satt røyene om kvelden. Da gikk jeg ned til Steinar på butikken og sa at jeg møtte få kjøpt ei god lommelykt., så skal jeg finne på noe. Vet du hva jeg gjorde i stedet for å ta med meg børsa? Jeg tok med meg lommelykta og ei lang lekte. Det var en fin kveld med fullmåne og fint ute. Og ganske riktig, da jeg kom bort og lyste med lykta, så satt røyene på greinene oppe i furuene. Så tente jeg lykta og lyste på den nærmeste så den ble blendet. Så tok jeg lekta, mens jeg hele tiden holdt lyset rettet mot den, og den gang var jeg sterk i armene, og puffet fuglen ned av greina med lekta. Hele tida måtte jeg følge den med lykta mens den falt mot bakken, og så måtte jeg være rask som et lyn, springe så fort jeg kunne, hive meg over den og gripe med handa i nakken. og jeg klarte å ta den med handa og lykta uten å løsne et skudd. Det gikk så fint, men en måtte være voldsomt snapp. Jeg hadde ikke lært dette av noen, men fant på det sjøl. En måtte finne på utveier for å skaffe litt ekstra under krigen.

Jeg og de tre brødrene mine fanget mye fugl med stokk og snare da vi var i skolealderen. Kyrne gikk i skauen da, så det var mange fine stier og veier. Det var my bær også og vi la stokk og snare i disse veiene. Da skal jeg si vi fikk fugl! Vi tre brødrene var og så til stokkene og snarene annenhver kveld. Jeg skal si deg det at vi hadde så mye fugl som vi kunne klare å bære hver gang! Vi kunne komme på en bakketopp der vi hadde stokk og snare og det kunne være fugl i hver eneste en. Så mye fugl var det den gangen. Det var det samme hvor mye en skaud eller fanget, og selv om det var toppjakt og jakt på leik, så var det akkurat som det var like mye. Vi kunne selvsagt ikke bruke all fuglen selv, så derfor solgte jeg den på butikken hos O.S.Ilebekk. Vi skjøt mange harer også, ja vi kunne til og med få harer i snarene noen ganger!

Mer om jakt: Den første elgen jeg skjøt var i slutten av tredveårene. Det var med et Krag_Jørgensen gevær som det ikke er lov å skyte med i dag. Det var på et temmelig langt hold og på en måte som de sier en aldri skal skyte elg på. Jeg skaud han i hovet, og det skal en aldri gjøre. Det visste jeg like godt sjøl. men han sto på en sånn plass at jeg tenkte at dersom jeg skyter han nå har han ikke en nubbesjangs for at han kan komme seg vekk. Jeg var sikker på at jeg skulle treffe han. Jeg hadde skytt så mye da og var så sikker på meg sjøl og geværet at jeg skulle ikke bomme. Det var jeg hundre prosent sikker på, ellers hadde jeg aldri gjort det. Det var langt hold også, sikkert 150 meter, og den andre tingen var at elgen sto sånn laga på en høg fjellnabbe og der jeg satt var i samme høyde. Elgen var i ferd med å gå ned en bratt bakke og han bøyde hodet framover. Jeg så at han var en veldig rugg med et svært gevir, og i det han bøyde hodet framover og gikk nedover klemte jeg av. Han bare seig i sammen, og da jeg kom opp, det tok jo en stund for det var langt å springe, slapp jeg å stikke han, for blodet fossa ut. Kula hadde gått inn i hjernen og ut i pulsåra akkurat der en skulle stikke den. Det var en innertier! Det var mye elg den gang, og fine, svære dyr, oftest rundt 300 kilo, og denne var en titagger. Jeg er sånn motstander av at de nå for tiden holder fram at en ikke kan skyte med det og det geværet. Det er blant annet dette et bevis for at det ikke er riktig. Men dersom en står lavt og skyter på et dyr som står høyt, da går bare ut og en slår elgen i svime og den reiser seg fort opp igjen og springer av sted, skadeskutt.

Jeg har et skrin her som jeg har fått. Jeg vet ikke hva det er, men jeg har fått det av en russer som var her etter krigen. Det kan se ut som om det er en tysk flyger som har fått det først. Jeg hadde god forbindelse med den russeren og han snakket godt norsk. Peter Koska hette han. Vi ble godt kjent og han var ofte med meg hjem her til Mushom. Han lagde også slike fugler som de skar ut i tynt tre som jeg fikk av han, men den har jeg ikke lenger. Han skulle lære meg russisk. Jeg skulle lære å telle og han fikk lært meg å telle til femti på russisk. Jeg har glemt det nå, men den gang var det fint for å få kontakt med fangene som var i Leiren på Homme. Jeg hørte aldri noe mer fra han, jeg er sikker på at han ble skytt. Vi hadde avtalt å holde kontakt etter krigen, men slik ble det ikke. Men det var utrolig så musikalske russerne var og så gode de var i friidrett og sånt. Du skulle sett den spensten det var i de. Jeg husker ikke hvor mange de var i Leiren, men i helgene samlet det seg mange Øvrebøfolk der. Da stelte de stand forskjellige slags underholdning.

Det var trist med han som druknet i Støssvannet. Jeg visste godt hvem han var. Grunnen til at han druknet var vel at han var dårlig til å svømme.

Flere ganger under samtalen er Gunnar blitt drømmende i blikket, og en kan tydelig merke at han har opplevd mye spennende og at friluftslivet har betydd mye for den sprek 92-åringen på Mushom. Takk for at du delte noen minner med oss!