Musikkinteressen har alltid vært stor i Øvrebø – det ser vi i rikt mon også i vår tid. I fjorårets utgave av Årsskriftet hadde historien om Svartefela stor plass. Men det var ikke bare i Fleskåsen de kunne lage musikkinstrumenter. En av de største felemakerne i Norge har vokst opp i Øvrebø- Vi har omtalt han før og har hatt Kjentmannstur til restene av plassen der han vokste opp – Det er selvfølgelig Gunnar Røstad jeg tenker på. Odd Reidar Loland var en av «fødselshjelperne» til boka som ble skrevet om Gunnar. Her kan du lese en kortversjon av det eventyrlige livet til Nordens Stradivarius slik han ble omtalt i Fædrelandsvennen 26. november 1997:

For første gang er det skrevet en bok om en norsk felemaker: sørlendingen Gunnar Røstad fra Øvrebø er en av landets fremste felemaker gjennom tidene – og boka om ham er et praktverk i ord og bilder: Endelig!

Av Trude N. Omland

«Vi har mange bautasteiner over spelemenn i Norge, og mange bøker har vært skrevet om dem, men ingen bautastein reist og faktisk heller ingen bok skrevet om noen norsk felemaker» Det skriver forfatter Kjell Chr. Midtgaard i boka «Gunnar Røstad, Hardingfelemakaren», utgitt av forfatteren selv i høst – med «fødselshjelp» fra Øvrebø Historielag. Dermed kom endelig den begavede sørlendingen frem fra glemselen.

Dette er en historie om en felemaker av Guds nåde, fastslår Midtgaard.

Om Bø i Telemark er sett på som Norges Cremona, med lang fiolinmaker-tradisjon knyttet til slekten Helland/Steintjønndalen, setter boka lys på andre sider. At det i begynnelsen av dette århundret også var et produktivt fiolinmakermiljø i Christiania, og at noen av de beste hardingfelene er laget på Vålerenga, var og er nemlig ukjent for de fleste. At den fremste felemakeren i denne tradisjonen sågar var fra Øvrebø, var ukjent selv i Øvrebø skal vi tro historielaget leder Odd Reidar Loland. Heller ikke Øvrebø-boka fra 1951 levner Gunnar M. A. Røstad mer enn tre små linjer om at han flyttet til Oslo og senere ble felemaker. Øvrebø historielag kunne ikke velge et mer fornuftig prosjekt i kulturminneåret enn Gunnar Røstad, ivrer Loland. Og tilfeldighetene ville at historielaget på leting etter informasjon om felemakeren, kom til dekket bord. – Vi fikk tips om at det satt en mann med ferdig manuskript i Vestfold. Kjell Chr. Midtgaard hadde hat manuset klart siden 1995, da hadde han holdt på med prosjektet i 15 år. Jeg ringte samme kveld. Forfatteren ble målløs og trengte betenkningstid da jeg fortalte om vårt prosjekt og oppfordret ham til å presentere boka. To dager senere ringte han og ville være med!

Kjennetegn: Ukjent Lite har hittil vært kjent om Gunnar Røstad. Gunn Martinius Andersen Røstad var hans fulle navn, og han kom fra fattige kår. Av fødeplassen på «Myran» i Øvrebø står bare deler av gråsteinsmuren igjen. Gunnar var to år da familien kom flyttende hit fra en enda mindre plass ved ved Lintjønn, ikke langt unna. Både faren, bestefaren og oldefaren hadde drevet med felebygging, og Gunnar laget tidlig den første fela si. Fart i sakene ble det i følge forfatteren først da en omreisende flemaker fra Tyrol kom til grenda. Denne felemakeren var fagutlært og skulle endatil ha reparert ei av felene til Ole Bull. Han anbefalte Gunnar å satse på felemakeryrket. Men som unggutter flest måtte han tidlig ut for å finne seg «skikkelig» arbeid. 16 år gammel reiste han til Kristiansand og fikk jobb på et mekanisk verksted. Etter bybrannen i 1891 flyttet han til Kragerø, der han jobbet som hotellgutt i halvannet års tid. I Kragerø møtte han hardingfela; hittil hadde han bare laget vanlige feler. Her møtte han storspelemannen Leiv Sandsdalen fra Seljord, som påvirket den 18-årige Gunnar så sterkt at han etter dette ble for alltid oppslukt av hardingfelespillet og hardingfela som instrument. Høsten 1894 gikk han i spellære hos Sandsdalen – og oppdaget det geniale arbeidet til felemaker Erik Johnsen Helland. Han skulle bli et forbilde. Vinteren 1895 var Gunnar Røstad hjemme igjen i Øvrebø og var med og stiftet ungdomslaget i bygda. Senere gikk han underoffiserskolen i Kristiansand, fikk jobb som politikonstabel, førts i Tønsberg og derette Christiania. I følge boka fortelles det at «Røstad i stedet for å arrestere løsgjengerne og alkoholikerne, heller pratet med dem, tok seg av dem – og kanskje tok en dram sammen med dem». Han ble ikke lenge i politiet.