I ettertid har vi kommet over noe som er skrevet av en som har vært til stede på prestegården på den tiden: R. Søegaard, sønn i prestefamilien på Øvrebø prestegård, og som forteller om sin opplevelse av besøket av den store dikterhøvdingen.

«Min far, sokneprest til Øvrebø ved Kristiansand, døde i begynnelsen av juli 1867, som følge av en ulykke på en embetsreise. – Kort etter begravelsenkom min mors venninne, naboprestefruen fra Søgne, fru Bjørnson (dikterens mor) til prestegården for å trøste henne litt. Et par dager senere kom også Bjørnstjerne Bjørnson opp dit. – Hans ankomst var ventet, og jeg ble overrasket ved å se en glattbarbert mann tre inn, noen måneder tidligere hadde jeg sett ham i Kristiansand med et kraftig, rødbrunt skjegg. Dikteren var i strålende humør, fortalte anekdoter fra sin Italia-tur, var begeistret for det skjønne land med de mange kunstverker og de vakre kunstelskende folk. Formen på deres bruksgjenstander var langt nettere og vakrere enn her i Norden, sa han. -En abbediss hadde beundret hans sønn. – Hadde jeg hatt en så prektig gutt som Deres lille Bjørn å leve for, da var jeg ikke gått i kloster. En aften leste han opp noen av sine fortellinger og deklamerte av sine sanger for oss. – Den siste aften erindrer jeg at han etter endt deklamasjon sa: «Jeg vil skrive noen sådanne sanger snart». Senere kjørte han videre oppover til Setesdalen, hvor han som han senere fortalte, ble traktert med sterk kaffe og simple drammer. Kaffeen og den uvante kost i Setesdalen hadde ikke bekommet han vel, og da han noen dager senere kom tilbake til prestegården, var han utilpass og hadde litt feber. Han lå ute i skyggen på verandaen i den sterke sommervarme, og så vel hans mor som min morskiftet om å legge kalde omslag på hans panne. I det hele var humøret borte, dikteren var blitt forstemt og forholdsvis taus. At han mistet noe av troen på bonden i alminnelighet og på setesdølene i særdeleshet, var visselig en sterk medvirkende årsak i denne forstemthet.

Kort etter kjørte han til Kristiansand med hest og karjol fra prestegården, mens hans mor ble tilbake. Som takk for disse opphold og for skyssen, skrev han et brev til min mor i den for ham eiendommelige vakre stil. Oppholdet på prestegården med den stille dempede tone av sorg hadde gjort ham uendelig godt, skrev han, og var rett en kjær fjellerindring, dyp og forunderlig manende. Et utbytte til har turen brakt meg, nemlig at jeg er kommet bort fra bondelivet med det som dertil hører. –

Brevet, som jeg i en lang årrekke omhyggelig gjemte i mitt jernskap, er på en uforklarlig måte blitt borte. Jeg fremviste det i årenes løp til rett mange kjente menn, hvoriblant professor Yngvar Nilsen, som da han leverte det tilbake, sa: «Gjem det fremdeles godt, det blir en stor raritet.» Man har spådd at det ennå vil komme for dagens lys, men det betviles. Jeg erindrer at Bjørnson ved middagsbordet den siste dag sa at det var så mye urenslighet og fylleri i Setesdalen, og det bekreftet han 42 år senere, ved en lengre samtale i hans hjem i Rom, da talen kom på hans karjoltur til Setesdalen. Setesdølene hadde for vane å ta seg en tår for tørsten når de var på bytur, og å ta med litt reisebrennevin, og det var da uunngåelig at Bjørnson hadde møtt mange glade sjeler, lett kjennelige som de var i sine nasjonaldrakter.

Etter disse opplevelser var han altså ikke mer så begeistret for bondelivet, så det var vel i all fall begynneslen til en omslag i hans diktning. Statsminister Løvland, der jo var vel kjent i Setesdal, kjenner det omtrentlige innhold av det bortkomne brev og Bjørnsons muntlige bekreftelse på det. Han mener at Bjørnson delvis gjorde setesdølene urett, de drakk den gang kun på byturene og ved enkelte anledninger, mens de ellers ofte i flere måneder ikke smakte brennevin, og deri har han visselig rett. Det ville være ønskelig om årsforbruket pr. individ fremdeles var så lavt i Setesdalen.

Eidsvold, mars 1921. R. Søegaard