Helge Skuland og Olav Upsahl hadde en samtale med den da 92-årige Gunnar Skogstad på Mushom om minner fra gamle dager. Det kommer tydelig fram at Gunnar har vært en ivrig jeger og noen av jakthistoriene kan nok synes å være sterke saker for sarte sjeler, men det kommer fram mye interessant stoff om hvordan forholdene var i Øvrebø tilbake i tid.

Æ vil bare seie at æ va nauden nå det gjaldt noe med fart.

Jeg var ikke bare dristig, jeg var dumdristig for å si det rett ut. Som eksempel kan jeg si at jeg var ute og trente på ski oppe i Snellåsen en vinterkveld. Der er det veldig bratt. Jeg hadde laget ei løype mellom trærneder jeg skulle ut om kveldene for å trene på å kjøre fort. Løypa gikk fra toppen av åsen, og der var bare fure og eik og andre trær så det var ikke mye å gå på. Jeg hadde ikke hogd ut noe, så det var bare så vidt jeg kunne smøye meg i mellom. Det var ovarennet. Når jeg kom ned på bakken ved Steinsland er det en haug der som blir som et hopp. Tilfeldigvis står det også ei lågspentlinje der. Det kom jeg ikke på i farten, og den kvelden jeg skulle opp og trene hade det frøse på. Farten blei voldsom og jeg kunne ikke hive meg, det var umulig. Da jeg kom ned på den haugen som jeg nevnte, la jeg meg framover så mye at jeg hadde skituppene i hauet, og så kjente jeg tråen i lua. Hadde jeg ikke lagt meg så godt framover er det ikke godt å vite hvordan det hadde gått. Jeg skvatt 25 meter!!! Det ble et temmelig hardt nedslag, men jeg sto og fortsatte nedover og rundt på sletta.

Mushomskien fant de rett nedenfor husene her da de søkkte bekken der. Jeg var ikke med akkurat da de fant den. Det var Nils Lian som fant den og som gravde akkurat der. Det var bare kran på skien de fant. Den var vel omtrent 30 cm lang og lå en meter ned i bakken. Nå har de jo funnet ut at den ikke er så gammel som de først trodde, men den var jo gammel nok. Så det må ha vært skigåere her før min tid, det er sikkert. Jeg går ut fra at de har runnet ned fra fjellet her like ved, og så har de ramlet og brukket av skituppen og den har blitt liggende der og har forsvunnet ned i jorda etter som åren har gått. Den er jo stilt ut på Skimuseet i Holmenkollen i Oslo, og regnes for å være en svært fin ski.

Jeg likte å gå langrenn og noe av det tyngste jeg har vært med på var da vi var til Iveland et år. Jeg er ikke sikker på om Oskar Kirkehei var med, men det var i hvert fall Lars Upsahl, Ola Homme, Trygve Greibesland på Loland og meg. Vi gikk til Iveland og var med på langrennet. Det var kommet mye nysnø og det var så vanskelig å finne løypa at det var vel ikke stort mer enn halvparten som fant fram. På toppen av det heile måtte vi gå heim igjen. det var ingen som kunne kjøre oss. Eneste utvei var å ta beinane fatt og gå på ski fra Iveland, ned til Røyknes, opp veien til Loland og heim. Vi måtte skiftes på å gå foran og gikk til knes i laussnøen. Vi kom ikke heim før det var godt mørkt og da var jeg sliten.

Skiene vi brukte var nok for det meste hjemmelagede. Jeg hadde eike ski som var laget av Einar Loland. Han laget ski til mange Øvrebøfolk. De skiene gikk jeg på i mange renn. Jens Røstad var også mye med på rennene. Jeg husker vi hadde ei fin løype her fra Mushom, ned til Arne Ilebekk og ned til jordene i Lian. Det var ei fin løype med fine bakker selv om den gikk inne mellom trærne og det ikke var ryddet noe for at det skulle være lett å komme fram. Og løypene måtte vi selvsagt gå opp sjøl, det var ingen som gjorde det for oss. Når det var langrenn måtte løypene gåes opp dagen før rennet. Oskar Skeie og Toralf Dalane var gode karer når det skulle ordnes. Premier var det, men under og før krigen var førstepremien en nokså beskjeden liten pokal. Jeg har noen stykker. Ofte fikk vi noen plaketter som premie. Vi drog rundt på renn i bygdene rundt her: Vennesla, Iveland, Birkeland. På Birkeland var det en stafett som vi gjerne stilte lag i. De som var med var som oftest Tellef Lie, Oskar Kirkehei, Einar Lian, Gunnar Steinsland, Bjarne Håberg og av og til Alf H Åberg, Toralf Dalane og meg sjøl. Når vi reiste så langt som til Birkeland brukte vi bil. Jeg kjørte og Tellef Lie, Oskar Kirkehei, Toralf Dalane og flere andre hadde også bil slik at vi kunne komme greit fram.

Hva med skihopping? Å, jeg har hoppet en del for moro. I Donebakken har jeg hoppet 25 – 26 meter. Jeg var nå utføre i Hommbakken også og der hoppet jeg mellom 30 og 35 meter. Jeg vet ikke hva bakkerekorden er der, men de hoppet sikkert rundt 40 meter og mer der. Men der jeg har hoppet mest er i bakker rundt her på Mushom. Når det for eksempel var søndag kunne jeg aldri holde meg i ro så jeg laget meg skibakker sjøl. Men ellers var det slik at når jeg var ferdig med fjøsstellet om søndagen eller ellers i uka, så var det ofte på med skiene og over heia og ned til Donebakken for å hoppe sammen med de andre. Jeg hadde nok hoppski, men siden bakkene var så små brukte jeg oftest langrenn-skiene. Det ble harde nedslag når en hoppet over 20 meter. Stilen var at en flagret med armene.

Jeg har drevet masse med mineboring og har bort mange, mange meter. Jeg kunne bore opp til tre meter om dagen. Jeg var med min onkel, Bertinius Ilebekk, og borte. Vi var mye på veiarbeid, og jeg var sammen med han og laget gråsteinsmurene til husene her på Mushom. Han var flink til å sprenge stein til murer. Det er litt av en kunst og veldig moro å holde på med. Jeg lærte så mye at jeg kunne klare det på egen hånd. Det var viktig at en hadde en stein som gikk greit, og med litt erfaring så en det ganske fort. Bertinius var veldig flink med det arbeidet og laget steinmurer til mange hus her i bygda og kanskje andre steder også. Det var mye arbeid med husene her på Mushom som ble bygd opp helt fra grunnen, og jeg gjorde mye av arbeidet. Det er murt opp med dobbel steinmur. Det gamle setehuset og uthuset brant opp, og nye hus ble reist i 1938. Der det gamle uthuset sto bygde vi seinere ei sag. Jeg sprengte og kjørte alle steinene til myrene og brygga (låvebrua) med hest. Hver eneste stein har jeg kjørt fram og det er ganske mang. Steinene fikk vi tak i rundt forbi, på mange forskjellige plasser. Som sagt kjørte jeg med hest og steinene drog vi på ei steinslådde. For å få de fram og opp på slådda hadde vi bare jernstaur (spett) å hjelpe oss med. Det ble mange tunge tak, og aleine var jeg hele tida.

En kan komme opp i mange farlige situasjoner på en gård, og jeg husker spesielt en episode da jeg skulle ned i gjødselkjelleren og renske. Jeg følte meg nok litt usikker på om det var mye gass der nede, og fikk min bror Odd til å holde i et tau som jeg knyttet rundt meg. Og hadde jeg ikke gjort det hadde jeg nok omkommet der, for han måtte dra meg opp igjen. Luka hadde stått åpen i tre uker for å få luftet ut, men likevel var det farlig gass der.