– som har vært avhengig av vann fra bekker som var store nok for i å gi kraft til å drive sagene og møllene, i hvertfall når høstflommene satte inn.

Øvrebø har alltid vært ei skogbruksbygd, men på 1700-1800 tallet var det som regel kjøpmenn og rikfolk i byen som hadde tilgang til skogen. Derfor var det nok oftest de som bygde sagbruk der det var mulig å få vann til å drive sagene. Etter hvert kom skogeiendommene over til de som bodde på gårdene og dermed overtok de også sagene. Mange gårder hadde derfor sin egen sag og kunne utnytte skogen og selge materialer og skaffe bord og stokker til eget bruk. Det er noen av disse vanndrevne sagene som er registrert og lagt inn på kart som viser hvor de lå. De kan ofte være vanskelig å finne for det er som oftest bare ruiner igjen, men sammen med muntlig tradisjon kan en ofte finne hvor de lå.

Med møllene er det trolig litt annerledes. Folk var avhengige av å få malt det lille de kunne høste av korn og derfor ble det bygd små møller rundt om der det fantes et vannfall. Det var nok ikke så aktuelt å bygge for andre enn de som selv måtte male kornet, og ble trolig bygd a v enkeltbønder eller bygdelag. Møllene/kvernene ble nok avviklet tidligere enn sagbrukene, og er derfor om mulig enda vanskeligere å finne rester av. En må i stor grad også her støtte seg til de mange navnene med kvinn/kvenn/kvern i som forteller at her ble kornet videreforedlet.