ÅRSSKRIFT 2000 – ALVOR OG SKJEMT I KRIGSTID

ÅRSSKRIFT 2000 – ALVOR OG SKJEMT I KRIGSTID

Øyvind Føreland er en trofast bidragsyter til årsskriftene. Her forteller han om samtaler han hadde med sin far, Gunvald Føreland, om episoder fra 2. verdenskrig.

ALVOR OG SKJEMT I EN KRIGSTID.

 Denne artikkelen er i hovedsak basert på samtaler jeg hadde våren 1990 med far min, Gunvald Føreland, og det er historiene fra krigen som jeg har tatt fram.  Gunvald ble født 5. april 1909 på gården Monen på Sangesland i Øvrebø, og ble begravet på Øvrebø kirkegård, 13. desember 1991.

I 1927 bygde Anders (en eldre bror) og Gunvald verksted på Sangesland, og her startet de opp hovedsakelig med å bygge førerhus til lastebiler.  Om vintrene var det ofte store problemer med snøen, og våren 1936 var de helt isolert.  Da ble det besluttet å flytte til sentrum, og allerede samme året ble nytt verksted satt opp i Møllemoen på Skarpengland. Verkstedet ble viden kjent under navnet A&G Føreland Karosserifabrikk og Maskinverksted, inntil det på 70-tallet ble forandret til Føreland Karosserifabrikk A/S.  

 Verkstedet under krigen:

Inntil like før krigen ble det bygget busser, men under krigen var der ingen bussproduksjon.  Tyskerne okkuperte verkstedet, og 75% av arbeidstiden skulle være forbeholdt dem. Arbeidet for tyskerne besto i vedlikehold, lakkering og reparasjon av materiellet deres.  Det ble også laget en del lastebiler, og dette foregikk på den måten at det beste delene fra 2-3 biler ble satt sammen til en.  Tyskerne var greie som arbeidsgivere, og de var også svært pålitelige.  Gunvald hadde gått 2 år på Gøteborgs Tekniske Skole i Sverige, og der hadde han lært tysk.  Dermed kunne han som den eneste på verkstedet snakke med tyskerne.

Effektiviteten til arbeidsfolkene:

Arbeidsfolkene rakk lite i løpet av en arbeidsdag, men arbeidet var av høg kvalitet. Grunnen var fordi de kunne bruke så lang tid de ønsket, men arbeidet skulle være skikkelig utført.

 Tyveri fra tyskerbiler:

Det er i grunnen rart å tenke på at det gikk så godt som det gjorde, når en tenker på hva arbeidsfolk kunne finne på.  Ofte ble bilene tappet for bensin mens de var på verkstedet, og ikke sjelden forsvant det reservedekk også.

Feltwebel Ostermann var en tysk offiser som ofte var innom verkstedet.  En gang hadde han med seg en 20-liters kanne med bensin, og spurte Gunvald om den kunne stå til neste gang han var innom.  Dette var selvsagt i orden, og feltwebelen reiste tilfreds videre.  – Denne kanna holdt på å sende Gunvald i virkelig store vanskeligheter.  Da Ostermann noen dager senere kom for å hente kanna var den skål tom, og han tente på alle pluggene.  Han truet Gunvald med at neste gang han kom innom, skulle han ha navnet på tyven.  Dersom han ikke hadde navnet da, ville han bli arrestert og sendt til Grini.  Gunvald likte dette svært dårlig, men han hadde absolutt ikke tenkt å opptre som angiver, og tok sjansen på å nekte å oppgi noe navn.  Gunvald regnet med at siden han var den eneste som tyskerne kunne snakke med, ville trusselen ikke bli utført.  Da Feltwebel Ostermann kom på verkstedet neste gang, ble det ikke snakket om bensinkanna, og to personer hadde all grunn til både lettelse og glede.

En annen gang var en dieseldrevet tysk trekkvogn innom verkstedet for en mindre reparasjon.  Drivstofftanken på denne vogna inneholdt over 200 liter diesel.  En eller annen rappet ca 100 liter fra tanken, og feltwebel Ostermann ble svært overrasket de han kom for å hente vogna.  Han syntes det var så lite diesel på tanken, men fordi han ikke var sikker på hvor mye der skulle vært, kunne han ikke gjøre noe med saken.

 

Radiolytting i det skjulte:

I et bakrom på verkstedet var det skjult en radio, og her var Sverre Bjørnshei og Gunvald titt og ofte for å følge med på nyhetene fra England.  En dag de lyttet på radioen var det brått noen som hamret på porten, og begge forsto at det var tyskere.  Sverre gjemte radioen med lynets fart, mens Gunvald gikk ut til ”gjestene”.  Det viste seg at tyskerne kom i forbindelse med en reparasjon, så der var heldigvis ingen grunn til panikk.

 Vaskedunkbrannen:

Inne i verkstedhallen stod en stor dunk med bensin, og her ble det vasket motordeler og annet.  En dag havnet Jon Bjørnshei og Arne Horrisland i heftig diskusjon ved denne vaskedunken.  Den ene hevdet at fordi bensinen var så skitten, ville den ikke ta fyr dersom han kastet en brennende fyrstikk oppi.  Den andre var av en annen mening, og han var overbevist om at det ville ta fyr øyeblikkelig.  Siden begge var for stae til å gi seg, måtte det prøves for å fastslå hvem som hadde rett.  Dermed ble det kastet en brennende fyrstikk oppi bensindunken, og med en gang den traff bensinen tok det fyr med et kraftig puff, og flammene slikket i taket.  Røyken veltet fram, og hele hallen ble røykfylt på et øyeblikk.  Heldigvis var der en sjåfør fra Venneslaruta innom verkstedet, og han hadde brannsluknings-apparat i bussen sin.  På raske ben hentet han apparatet, og siden brannen raste på et svært begrenset område var den rask å slukke.  Utrivelig var det inne i bygningen før brannslukkingen, og det ble mye verre etterpå!  Dette var nemlig et apparat som utviklet klorgass ved bruk, så nå stod en i fare for å bli både røk- og gassforgiftet.  Det sier seg selv at alle kom seg ut raskere enn svint, og etter bortimot 2 timer med intens utlufting var det igjen mulig å være inne.  Tak og vegger var kullsvarte etter ”fyringen”, og ble stående slik i lang tid etterpå.

”Rypeknott”:

En vakker, solrik vinterdag hadde Jon Loland fått i oppdrag å fylle en sekk med knott i vedgassgeneratoren på en buss som stod utenfor verkstedet.  Herr Loland fylte på hele sekken så generatoren ble mer enn full, og det siste fikk ikke plass og falt på bakken.  Dette viste seg å være ei rype, og da ante herr Loland mer enn uråd.  En lynrask undersøkelse brakte for dagen at det var blitt lagt en sekk med ryper sammen med knotten, og det var denne sekkens innhold som nå befant seg i bussens generator.  Etter mye styr, ståk og drittarbeid ble de nå svartbrente rypene fisket opp av generatoren igjen.  Dersom det ikke hadde blitt oppdaget så raskt, ville de rå rypene tatt kverken på varmen i generatoren, og rypene ville vært helt ødelagte.

 

Gimlemoen blir evakuert:

Sent på ettermiddagen fikk de norske soldatene som var stasjonert her, beskjed om å gå til Evjemoen, og utpå natta kom de til verkstedet på Øvrebø.  Soldatene fikk lov til å komme inn på verkstedet for å slappe av noen timer før de gikk videre mot Evje.  En av soldatene glemte igjen et maskingevær på verkstedet, men dette fikk han til stor tilfredshet og takknemlighet igjen senere.

Gamlelensmann Bjerland og den tyske offiseren:

Under krigen plasserte tyskerne hester omkring på gårdene, og disse hestene stelte de selv.  En dag var lensmann Bjerland og en tysk offiser på Øvrebø for å se etter hesteplass.  Denne dagen stod det gamle skolehuset på Øvrebø ( ca. 300 m vest for Øvrebø Kirke) for tur til å få besøk.  Her bodde en eldre mann som hette Anders Dynestøl.  Det hørte et lite uthus til skolehuset, og der hadde han ei ku og en kalv.  Det var nok dette uthuset som hadde vakt tyskernes interesse.  Anders gikk og var svært redd for at tyskerne skulle komme og stjele dyrene for å slakte dem, og derfor var han alltid på vakt. Anders sperret opp øynene da han så to personer nedi bakken, som kom gående oppover mot huset hans.  Han var overbevist om at nå kom tyskerne for å stjele dyrene hans, og ble derfor eitrende sint.  Herr Dynestøl treiv den store øksa som stod i huggestabben utenfor uthuset, og gikk bort og stillte seg i døra med øksa klar til hugg.  Omsider rundet de besøkende uthushjørnet, og han ser nå at det er lensmann Bjerland og en tysk offiser.  Tyskeren går bortover mot Anders, som hever øksa over hodet klar til å hogge til han.  Offiseren trekker pistolen for å sette seg til motverge, men da bryter lensmannen inn i dramatikken som utspiller seg, og han triver tyskeren i armen og roper til han:   ”Du må ikke skyte mannen, for han er sinnssyk”.  Da han fikk høre dette ble han svært paff, for var det noe tyskerne var livende redde for, så var det sinnssyke mennesker.  Han snudde seg rundt og av gårde med han.  Herr Dynestøl ble aldri mer plaget av tyskere som kom på uønsket besøk.

Neste historie understreker denne redselen tyskerne hadde for sinnssyke mennesker.

 De ”galne damene” på Homstean.

På Homstean var det et hus der de hadde noen sinnssyke damer.  En dag kom det gående to tyske soldater bortover mot huset,  for å undersøke om de kunne bruke det til boliger.  På veien møtte de to av damene som bodde der, og av en eller anen grunn forsto tyskerne at disse var sinnssyke.  Etter at denne oppdagelsen var gjort, heiv de seg rundt og forsvant på raske ben.

Etter denne dagen kom det aldri mer tyskere i nærheten av dette huset.

Distriktslege Eivindson m/følge blir beskutt av tyskerne.

I ett- totiden på natta kommer det brått inn tre personer i familien Gunvalds leilighet i ”Møllebakken” på Skarpengland.  De brukte ikke å låse om nettene, fordi de regnet med at dersom det kom noen, så var det fordi de hadde behov for å komme inn, og da var det jo like greitt at døra var ulåst.  De tre som nå kom på uventet besøk, var distriktslege Eivindson fra Vennesla, kona hans Åsta, og Kristian Wetrhus som var deres faste sjåfør.  Grunnen til dette nattebesøket, var fordi de var blitt stående med bilen.  De kom fra et sykebesøk lenger oppe i dalen, og da de skulle passere Øvrebø Landhandel var der opprettet en tysk kontrollpost.  Vaktposten ga stoppsignal, og sjåfør Wetrhus heiv foten på bremsepedalen.  Dessverre var bremsene svært svake, så han greidde ikke å stoppe bilen så raskt som tyskeren ønsket.  En av soldatene sendte en kule etter bilen som punkterte vedgassgeneratoren, og dermed kunne de ikke komme videre.  Tyskerne kommanderte alle ut av bilen med hendene over hodet, og en av dem tok legeveska til Eivindson ut av bilen.  Denne ble gjenstand for en grundig undersøkelse, før han omsider fikk den tilbake.  Eivindson ble skikkelig vond da tyskeren åpnet veska utendørs, for dermed ble alle medisinene ødelagt.  (Jeg vet ikke om dette skjedde vinterstid, men det må i alle fall ha vært ganske kaldt ute. red.anm.)  Da situasjonen omsider hadde roet seg ned, ringte tyskerne sine overordnede for å rapportere det som hadde skjedd, og Eivindson ringte for å anmelde at de hadde blitt beskutt.  Vakten som hadde skutt fikk en skikkelig reprimande, og han var nok ikke særlig høg i hatten, tenker jeg.  Etter denne gode og detaljerte forklaringen, ble Gunvald med dem for å se på skaden.  Bilen ble tauet opp på verkstedet, og det viste seg at bare den ytterste plata på vedgassgeneratoren var skadet.  Kula hadde på en eller annen måte snudd seg i lufta og truffet med siden foran.  På grunn av dette hadde den mistet mesteparten av kraften, og det var derfor skaden var blitt så liten.  Generatoren var både enkel og rask å sveise, og en lettet og tilfreds trio kunne fortsette hjem til Vennesla.

Dette var et av familien Førelands mange nattlige besøk under krigen.

 ”Mammabesøk”:

Dette skjedde også i ett- totiden på natta.  Brått våknet Gunvald av at det var noen i stua.  Det viste seg å være en ung dame med et lite barn på armen.  Barnet trengte tåteflaske og stell, og siden dama ikke hadde lykt med seg var ho nødt til å gå inn til noen.  Da ho var ferdig med å stelle barnet, takket ho høflig for seg og forsvant ut i natten.

 

Bergensere i bensinknipe:

En annen natt stod to yngre menn utefor og banket på døra.  De hadde kommet ned Setesdalen, og på Reiersdal ble de stående tomme for bensin.  Heldigvis for dem hadde Gunvald noen få liter å avse, slik at de fikk berget seg ned til Kristiansand.  Der var mulighetene atskillig større for å få fylt opp tanken, slik at de kunne komme seg videre til Bergen som var reisemålet.  Hvordan de i nattemørket hadde funnet fram til akkurat Gunvald, er og vil for all ettertid forbli en gåte.

Jeg vil nå avslutte artikkelen fra krigens dager med en tragikomisk historie:

 Den ”uheldige” dynamittkjøperen:

Dette er historien om en eldre gårdbruker fra Øvrebø.  Mannen var av det nervøse slaget, og  særlig var han redd for tyskerne.  En gang dreiv han og ryddet steiner i jordet sitt, og noen av dem var så store at de måtte sprenges.  Han gikk til lensmannen og skaffet seg rekvisisjon for å kjøpe dynamitt, og så bar det til byen.  Da han på hjemturen var kommet et stykke opp i Mosby-kleivene, møtte han noen tyskere.  Mannen ble livredd og sprang på skogen det raskeste han kunne, men det var på langt nær fort nok.  Tyskerne var unge og spreke, så det tok ikke lang tid før mannen var innhentet og fanget.  Da de oppdaget at han hadde dynamitt i sekken sin, ble han øyeblikkelig arrestert.  Mannen ble deretter sendt til Grini, og var der i flere måneder før han ble satt fri igjen.  – Hadde han bare vandret fram på veien på normal måte, er det tvilsomt om tyskerne hadde brydd seg om han.  Fordi han stakk på skogen da han så dem, var de sikker på at her var det noe muffens, og derfor satte de etter mannen.  Dynamitten hadde han skaffet seg på lovlig vis til lovlig bruk, så han hadde jo ingenting å være redd for.  Det var bare ren og skjær dumhet som førte til at han ble tatt.

Øyvind G. Føreland

Kristioffer Berntsen