Arkiv:
År: 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017
Måned: 03 05

Siste 10 fra Aktuelt


29.10.2016
ÅRSSKRIFT 2006 - INTERVJU MED EIVIND FJELLESTAD

Intervju med Eivind Fjellestad:

 Høsten 2005 hadde John Føreland, Olav Upsahl og Lars A. Ilebekk et intervju med Eivind Fjellestad. Han har i mange år vært en kjent person i Øvrebø. Ikke minst som gårdbruker og politiker gjorde han en stor innsats. Han er kanskje særlig kjent for sine slagferdige uttalelser om mangt og mye. Da vi intervjuet han,  ble det tatt opp film med to apparater og lyd med båndopptaker, ”så her er vi sikker på at det blir lyd av det du sier”, sa John. ”Da blir det vel bare ulyd av det”, svarte Eivind. Kona til Eivind trakterte oss med kaffe og god mat og var bekymret for at han ikke skulle holde seg våken. ”Han sovner så lett”, sa hun, ”han er ikke så god lenger”. ”Nei”, svarte Eivind, ”men nå har jeg jo fått sparket fra meg!” Ikke mange månedene senere døde han. Vi har fått lov av familien å gjengi intervjuet her i årsskriftet, selv om det er kort tid siden han døde.

Eivind ble født på Sandrip i 1924.

Faren leidde gården Kringlebakken. Bror til faren hadde kjøpt gården på Fjellestad i 1919. Det var en annen bror av faren som var den eldste i søskenflokken og som overtok gården. Men han ble syk av blindtarmbetennelse og døde. Enka kunne ikke sitte med gården, og i 1927 overtok far til Eivind gården og de flyttet til Fjellestad fra Sandrip. Eivind kan så vidt minnes det, han husker at det brant på Hestvollen og at en kunne se røyken derfra og det var i 1927. Gårdene på Fjellestad den gang var Myran (gården til Syvert Fjellestad), Hestvollen, Haugen, Nygård, der nord og Ågedal's gård og gården til Eivind. Ute på Grostøl hadde det vært gård før, den hadde bruksnummer 1, men gården til Eivind var hovedbruket fra gammelt av. På Grostøl var husene samlet som til en forsvarsmur, og Eivind husket at de hadde samlet en stor haug med kastestein der. Det var forsvaret de hadde når de ble angrepet av fiender. Det var også bygd opp en borg. (Grostøl ligger ca. 300 meter sør for gården til Eivind, der Alf Kjølsrud bor nå.) Det var bror til Eivind, Otto, som kjøpte Grostøl, som ble skilt ut fra Myran til Syvert i 1952, og bygde opp huset som står der nå. Jon Åsen som skrev bygdeboka mener at han som bodde på Eivind’s gård tok med seg gårdsnummer 1 og flyttet til Grostøl. I dag ser dette merkelig ut, men den gang de gjorde det måtte det være andre ting som var viktigere enn slik vi tenker i dag.

Eivind overtok gården i 1960 og drev den opp til å bli et mønsterbruk. Han fikk Vest-Agder fylkes Kulturlandskapspris for å ha drevet fram gården på en så mønsterverdig måte, og sa selv at han syntes det var litt rart å få pris for noe som han likte så godt å holde på med, men det var jo morsomt at det han hadde gjort ble lagt merke til. Han er glad for at sønnen Øystein fortsetter å drive gården etter samme mønster som han selv. Han syntes det var vondt å se hvordan mange gårder forfalt og ikke ble holdt ved like lenger. Kulturlandskapet gror igjen mange, mange plasser.

 Eivind var svært engasjert i kommunalt styre og stell

og var med i det første kommunestyret i Øvrebø etter krigen og var med i to perioder der. Han husker at viktige saker var utbygging av skolehusene på Mølla og Skarpengland. Da Husbanken ble innført, skulle kommunen garantere for lånene slik at folk kunne få bygd. Han kunne aldri glemme at en representant fra et annet parti syntes det var en merkelig politikk: at kommunen skulle garantere for de som ikke hadde råd til å bygge! Dette var så helt i mot Eivind’s politiske syn, men slik tenkte mange den gang.

Det første møtet i Øvrebø kommunestyre etter krigen som han var med på, ble holdt i andre etasje i butikken til O. S. Ilebekk på Homstean. Samme sted holdt Forsyningsnemnda til. Tyskerbrakkene i Leiren på Homme overtok kommunen for en rimelig pengesum like etter krigen. Senere ble herredskasse og forsyningsnemnd (Thomas Greibesland), lensmannskontor (Trygve Bjerland) og Trygdekasse (Inger Ilebekk), flyttet dit. Kommunestyremøtene ble også holdt der senere. Leif Grindland søkte om å få kjøpe vaktstua til bolig, noe enkelte representanter syntes han fikk for billig. Etter den tids standard var det ikke så mye som skulle forandres på.

Andre store oppgaver for kommunen var veibygging. Veien fra Setesdalsveien til Horrisland var Eivind med og bygde etter krigen. Veien hadde blitt stukket ut i 30-årene og pinnene som markerte hvor veien skulle ligge gikk forbi husene til Eivind. Da naboen skulle slå graset med slåmaskinen stoppet den opp hver gang han traff en pinne. Eivind ville sette de opp etterpå, men det var da naboen ropte: ”Tak dei og hiv dei så langt du kan!”

Men etter krigen ble veien likevel bygd fram til Dynestøl. Øvrebø kommune satset stort på å utbedre veiene og lage gode kommunikasjonsmuligheter mellom de ulike bosetningene. Det ble sett på som viktig å få gjennomgangsveier og slippe blindveiene som en ofte hadde hatt tidligere. Derfor ble også veien fra Dynestøl og ned til hovedveien bygd på denne tiden.

Selv om Eivind ikke var med og bestemte noe om den nye Setesdalsveien, husker mange hans uttalelse i kommunestyret om en av de mange svingene som skulle rettes ut og som han syntes tok for lang tid å bli ferdig med: ”Det er så en kunne gråde over det tempoet som veibyggingen foregår i!” Senere ble en bestemt sving på veien kalt ”Grådesvingen”. Men i det lange og det heile kom de jo fram, selv om det var mange som følte seg trygge på at de hadde et arbeid og en spade og støtte seg til.

Valgene til styre og stell foregikk i den enkelte krets: Øvrebø i drengestua på ”Gamleheimen”, eller prestegården som vi nå sier, Stallemo på skolehuset, Gumpedalen (som tidligere hørte til Øvrebø) på skolehuset slik det også var på Mølla og Ilebekk kretser.

Så vidt han husket trodde han de var ni representanter i kommunestyret. Parti politikken hadde ikke så stor betydning som nå. Selv var han sammen med Anders Føreland representant for Arbeiderpartiet en periode, senere sammen med Anders Birkås. Han husker ikke de store motsetningene, selv om representanter fra andre partier, kanskje særlig Bondepartiet, av og til hadde litt annet syn på forskjellige saker. Men hele bygda var med og tok løftene når de ble enige om ting som skulle gjøres.

Øvrebø ble med i storkommunen Vennesla i 1964. Han hadde et positivt forhold til sammenslåingen og ble oppmuntret av sin far til å være aktiv på partimøtene. Han så de store fordelene med en storkommune som hadde anledning til å anskaffe maskiner og andre hjelpemidler som gjorde at en lettere kunne makte en del store oppgaver. Fortsatt mente han at det var til det beste det som hendte. Når det derimot ble snakk om enda større enheter slik det er tale om nå, hadde han betenkeligheter. Den lille mann i utkanten ville få vansker med å bli hørt.

Han innrømmer at ikke alle var like fornøyde med sammenslåingen med Vennesla, som jo tradisjonelt var en sterk Arbeiderpartikommune. Mange syntes for eksempel at skatten ble høyere. Grunnen var kanskje at den var satt kunstig lav rett før sammenslåingen.

Også de store utenrikspolitiske saker som WTO (Verdens handelsorganisasjon) var Eivind opptatt av, men til forskjell fra mange andre håpet han inderlig at det kunne komme en løsning som gjorde at det norske landbruket, og dermed hans egen sønn, kunne fortsette å drive på en forsvarlig måte. Hvert land må ha en viss styring på produksjon av mat i sitt eget land, ellers sulter vi i hjel. Folketallet fordobles jo hvert femtiende år!

Under oppveksten på Fjellestad arbeidet de ikke bestandig!

Noen ganger var de heldige å fikk fri en halv time til middag så de kunne bort på Hestvollen å leke. Helt fra de var små var de med og arbeidet og det kan synes underlig at en nå er så opptatt av at barna ikke skal arbeide. De er jo med og holder familien i sving likeens som vi var. Vi måtte arbeide. Far var mye på anlegg og mor hadde ansvar for fjøset, og om sommeren var vi alltid med ute og arbeidet på et eller annet vis.

Ellers i fritiden og om søndagene var det stor stas å komme litt rundt. Siden mor var fra Sandrip var det stor stas å reise dit på søndagene. Vi dro ikke med hest, det fikk vi først like før krigen, men vi gikk når vi skulle på besøk. Siden vi ikke hadde hest måtte alt arbeidet på gården utføres med mannemakt. Det hendte at vi fikk låne arbeidskraft og hest fra nabogårdene når jorda skulle pløyes om høsten.

Ellers var det skolegangen som fikk barna ”ut i verden”. Skolen holdt til på Skolandsmyra ovenfor prestegården, og det kunne være strabasiøst å komme fram mange ganger. De startet tidlig om morgenen når det var mørkt og var ofte ikke hjemme igjen før det mørknet om kvelden. Det var november som var den mørkeste tiden, men så kom desember og da var det som regel snø. Da måtte skiene tas i bruk, og så lysnet det opp når snøen kom. ”Jeg husker Otto og jeg, vi var vel så halgjengen i skuletida og vel så det. Det var kommet mye nysnø. Vanligvis var vi seks sju stykker i følge, men denne gangen var det bare Otto og jeg som tok ut. Vi gikk til vi var midt på Listemmen. Da satte vi oss under et tre og åt opp nista og gikk hjem igjen. Men da var det middag og vi var slitne etter å ha brøytet vei i snøen som rakk midt på låret. På det meste var vi sju stykker som gikk sammen til skolen. Vi hadde navn på de fleste stedene på veien, men nå er stien for det meste borte. En må vite hvor den gikk for å finne den igjen. Noen steder var det grøftet slik at vi kunne komme fram der det ellers var veldig vått, for eksempel på ”Den lange myra”. Nede ved Listemmen var det stemt opp heljeli høgt. Jeg kan huske at de hadde stemt opp så mye at vi måtte klatre i trærne for å komme over en gang det var flom.

Listemmen var der de stemte opp vannet til Lie-saga nede ved Nordhagen. Der var mye vann når de stemte opp på høsten, men den var likevel sjever når de begynte å bruke av den. Den var mye større den stemmen Salve Raustad hadde til saga oppe ved Dalehefte. Han kalte den for Middelhavet, men det var ikke mange dagene de skar før den også var tom. Det var til den saga Anders Føreland laget en skovleturbin på verkstedet sitt. Delene til turbinen ble støpt nede på Egsveien støperi. Fordelen med en slik turbin var at den brukte mye mindre vann. Raustad sag sto like nord for husene på Dalehefte. Det kunne se ut som om de som bygde Setesdalsveien laget en ekstra sving for å treffe saga slik at den måtte rives. Noe av de morsomste vi ungene visste var når vi om søndagene var nede og åpnet for vannet til turbinen slik at sagbladet begynte å svive rundt. Det var stort sett stav de skar på disse sagene, men det hendte jo at de skar husmaterialer også. Den ferdigskårne staven kjørte de med hest ned til Røyknes der den ble fraktet videre med Setesdalsbanen.

Vi begynte først på skolen når vi var åtte år fordi veien var så dårlig. Lærer Fivelstad var lærer for mange, både min mor, for meg og for min yngste bror. Fordi vi var et år eldre enn de andre ble vi også konfirmert et år senere enn de andre i bygda.  Vi gikk på skolen annenhver dag, tre år i småskolen og fire år i storskolen. Skolen begynte i september og var ferdig til 17. mai. Jeg husker vi var så misunnelige på elevene på Mølla, for læreren der, Lauvsland, hadde ekstra jobb på Kolsdalen om sommeren og måtte begynne der i april, og dermed fikk barna fri tidligere. Det måtte være greit å være lærer på den tida, kort skoleår og lang ferie. Og vi hadde stor respekt for læreren. Jeg husker en episode fra skolen: nede på Nordhagen sto det forskrekkelig langt ”fjoru” som vi kalte det. Det er fjorgammelt gras som har tørket. Vi hadde så lyst til å tenne på det og spurte Fivelstad om vi fikk lov, men det fikk vi ikke. Vi fikk nå likevel lurt oss bort og tente på noen strå, men brant oss og kastet de brennende stråene fra oss. På et øyeblikk sto graset i full fyr. I lang tid etterpå ble jeg livredd når jeg kjente lukten av brann. Nå er det nok mest motsatt, jeg synes vi brenner alt for lite. Flottplagen har jo blitt så veldig stor og den forsvant jo når vi brant om våren.

Skolen begynte klokka ni og sluttet klokka to, men vi var jo ikke så store og trengte lang tid på veien. Vi gikk hjemmefra klokka åtte og var som regel hjemme til halv fire, så det ble lange dager for en liten kropp. Skoleveien kunne være strabasiøs. Jeg husker en gang om høsten at far måtte være med oss og bære oss over der vi en gang hadde klatret over i trærne fordi det var så stor flom.”

Barnevandringene som vi hører om fra vestfylket opplevde han aldri og kan ikke huske at noen har fortalt noe om, men han husker at det kom barn og ungdommer fra Vennesla som fikk mat hos dem og som nok skulle forsøke å få et sommerarbeid en eller annen plass. Det var nedgangstider i industrien og de måtte ut for å stille sulten og overleve. Det var forresten vanlig at folk arbeidet hos dem for maten, uten å få betaling. De var glade for å få mat og seng, som en sa, og når en tenker over det er det jo noe av de viktigste vi kan ha for å holde liv i seg.

Senere hadde Peder Håverstad, som bodde der Ågedal bor nå, og Svein Bøe  pasienter hos seg.  Mange av dem var gode hjelpere i gårdsarbeidet. Det er rart å tenke på at de gikk fritt omkring uten at en tenkte på at det kunne føre til problemer. Bare på Fjellestad var det over 20 pasienter som en hadde naturlig kontakt med. En kan undres over at det var plass til alle.

 Når vi var eldre ville vi jo ut å treffe andre. Da var det sykkelen som gjaldt, og vi så fram til lørdagen når vi kunne komme sammen og ha det moro. Vi møttes på ungdomshuset på Homme og om sommeren ved Lidalshytta ved Sangeslandsvannet. Ellers laget vi tribuner rundt omkring til å danse på. Vi bygde først en tribune mellom Fjellestad og Setesdalsveien, men så ble det anmeldt. Det var ikke lovlig med slike sammenkomster under krigen. Deretter bygde vi en tribune opp mot Hageland og der holdt vi oss til den også ble anmeldt. Den ble så flyttet til en holme i Hagelandsvannet. Der måtte vi ha båt for å komme ut og når vi var der hadde vi alltid båten med og derfor kunne ikke de som skulle kontrollere få tak i oss og se om vi gjorde noe ulovlig.

Jeg glemmer aldri en søndagsmorgen om våren på tribunen opp på Hageland. Været var fint og vi avsluttet festen og skulle følge noen jenter til Røyknes. I Røykneskleivene møtte vi en far som spurte om vi hadde sett noe til sønnen hans. Jo, han var der oppe. Han syntes vel det hadde gått noe lang tid før sønnen kom heim og spurte om han var sjuk. Nei da, han var ikkje sjuk. ”Ja men, var han ikkje trøyte?” spurte faren. En gløymte vekk at en skulle heim når en hadde det greit.

Eivind hadde den første bilen på Fjellestad. I 1945 kjøpte han en bil av Jens Wikstøl på Hægeland for 900 kroner. Bensintanken var tatt ut og erstattet med vedgassgenerator. Det var is på Histølvannet og Eivind som aldri hadde tatt i et ratt før måtte lære å kjøre. Han fikk hjelp av Jens Greibesland til å kjøre bilen heim og ned på Histølvannet. Der tok han en runde i sporsnøen og så skulle Eivind følge sporene når han skulle kjøre. Etter endt kjøretime satte de den på plass ved husene til neste gang. Senere kjørte han den på bensin, men tanken tok bare et par liter og siden den var dryg i bensinen kunne han bare kjøre ei mils vei før han måtte fylle igjen. Han møtte lensmannen på veien og han spurte: ”Tru du ikkje snart du vil registrere bilen?!” Han gikk på de gamle skiltene og sertifikat hadde Eivind ikke. En følte ikke det var nødvendig. Men i 1946 dro han til Evje og fikk sertifikat for den nette sum av 15 kroner sammen med Ingrid Håverstad(!!), Oddmund Ropstad og Jan Lie. Vi kjørte i bilen til Peder Håverstad og dro til Evje fordi vi ikke trodde oss til å kjøre i byen, men det var en bilsakkyndig fra Arendal som kom til Evje. Prøven besto i en tur i sentrum og en bakkestart og så var det gjort. Vi ble ikke prøvd i teori.

Bilen sto mye oppe på Histøl, men han husker godt en tur til Hægeland på fest. Det var vinter og snø og glatt og de var sju stykker i femseteren, de var romslige den gang. Han fortalte: ”I en bakke fikk jeg vel litt for stor fart og greidde ikke å holde bilen på veien og gjennom brøytekanten og ut i grøfta bar det. Men heldigvis var vi mange og greidde å løfte bilen på veien igjen”. ”Du kan ikkje kjøre, nå vil æ ta rattet”, sa min bror Otto. Ja, jeg kunne jo ikke si så mye til det. Jeg hadde jo kjørt utfor. Men jeg hadde også fått vridd hjulene mot den andre siden av veien. Vi fikk sveiva motoren i gang, den hadde ikke selvstarter, men måtte sveives i gang med håndsveiv. Otto ga gass og slapp clutchen og bilen for tvert over veien og i grøfta på den andre sida!! Det ble ikke så mye mer snakk om hvem som kunne kjøre bil.” Den gang kostet bensinen 50 øre literen, men Eivind fortalte at han fikk 2 kroner i daglønn, så da var den kanskje ikke så billig likevel. Bensinen kjøpte han på Esso hos landhandelen på Skarpengland eller på Shell hos Olav Lian på Homstean.

Han solgte bilen i 1946 og fikk det samme for den som han selv hadde gitt, 900 kroner.

En artig episode hendte da Eivind lå på sykehuset i 2004. Da han ble lagt inn kom sykepleiersken og spurte om navnet og det fortalte han. Borte i en annen seng lå det en kar som sa: ”Jeg kjøpte en bil av en mann i 1946 og han hette Eivind Fjellestad.” ”Å bære åkke, de va mæ!” svarte Eivind. Men bilen, en Nash 1927 modell, hadde han brukt i flere år, så noe dårlig handel var det ikke. Det var vel også typisk for Eivind’s hovedtanke: likhet og rettferdighet for alle.

.