Arkiv:
År: 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017
Måned: 03 05

Siste 10 fra Aktuelt


29.10.2016
ÅRSSKRIFT 2006 - SKIHISTORIE I TUSEN ÅR

Skihistorie i tusen år

Studerer en et kart som viser hvor de eldste skifunnene i Norge er gjort, ser en at både Finsland og Øvrebø er med på kartet. Det er derfor ikke så rart at Idrettslaget, og nå også Historielaget, har Mushom-skien som del av sin logo.

Mushom-skien oppbevares på Skimuseet i Holmenkollen i Oslo, og er en av mange attraksjoner der. Vi sakser litt fra et årsskrift som Skiforeningen ga ut i 1995.

Øvrebø – en eikeski fra Sørlandet

Blant de norske myrfunne skiene er Øvrebø-funnet det beste eksemplet på at radiologisk datering har omkalfatret eldre forestillinger om alder og typeutvikling. Funnet besto av en 55 cm lang tuppdel fra en eikeski, som fantes på gården Mushom’s grunn i Øvrebø, nå Vennesla kommune. I følge Nils Lid’s artikkel fra 1930 om ”Skifunnet fra Øvrebø” ble skifragmentet påtruffet i juni 1929 under arbeide ”med utveitingi av ei stor myr på garden, beint nedanfor der no husi står. Det skulde gjenom myri leggjast ei veit med umlag 1,20 m djupn. Under gravingi sette Lian spaden mot eit trestykke i botnen av veiti, og han vart nokso undren over dette med det same; for det fans ikkje anna trevyrke der i myrjordi -.”

På grunnlav av en pollenanalytisk datering som Erik Granlund foretok samme år, gikk dette lenge for å være det eldste skifunnet i Norge. Med en rekke forbehold uttalte Granlund at Øvrebøskia turde være ”av sen-subboreal ålder eller tilhöra senare delen av bronsålderen.” Dessverre gikk forbeholdene hus forbi enkelte av dem som senere refererte  til funnet og følte en journalistisk glede over å henvise til ”Norges eldste ski”.

Den radiologiske dateringen av Øvrebøfunnet viste 1455 – 1650 e.Kr., som vil si senmiddelalder eller tidlig etterreformatorisk tid. Funnet forandrer dermed status fra å være Skimuseets eldste til dets yngste daterte ski. En like dramatisk omdatering knytter seg til enkelte andre sentrale funn. Her kan spesielt nevnes den mest omtalte arkeologiske representanten for den ”sørlige” skitypen fra Riihimäki i Sør-Finland, som først ble pollendatert til ca 1500 år f.Kr. og senere radiologisk tidfestet til 25 – 110 e.Kr.

Til tross for den radikale omdateringen er Øvrebøfunnet fortsatt vår eldste aldersbestemte ski fra Agderfylkene, som det har stor interesse å sammenligne med skiformene som bruktes her under siste halvdel av 1800-tallet. Funnet er også med og bekrefter at Sørlandets anvendelse av eik som skimateriale har perspektiver flere århundrer bakover i tiden. Ellers er de myr- og markfunne skiene nesten utelukkende fremstilt av furu.

Øvrebøskias over- og underside er tilnærmet plane, med en jevnt krummet bøy som følger emnets naturlige trestruktur og ender opp i en smekkert tildannet tupp med sideprofil. Skikantene synes å ha vært parallelle, men er såpass skadet bakenfor bøyen at dette ikke kan avgjøres med sikkerhet. Som vanlig for eikeski er emnet tatt ut som flask. Men til tross for at løvved gir den sterkeste sliteflaten nærmest yten, vender skisålen her mot margsiden av emnet. Det er rimeligvis ønsket om en skitupp med selvvokst bøy som ligger til grunn for dette valget. Ønsker en å bruke en større rot eller gren som bryter ut av treet til tuppdel, må skisiden nødvendigvis bli margvendt.

Både når en trekker sammenligninger med arkeologiske og etnologiske ski, skiller Øvrebøskien seg ut som spesielt smådimensjonert. Selve tuppen er liten og nett og skibredden bare 7 cm. Det kan også ha interesse og merke seg at avstanden fra skituppen og til naglehullet foran bare er 31 cm mot 49 cm hos Finslandsskia, som vi skal ta for oss i neste avsnitt. Selv om den ikke er ferdiglaget, må sistnevnte regnes som en ski med normale dimensjoner. Dette tyder på at Øvrebøskia også har vært uvanlig kort, og en rimelig antagelse  blir da at vi har å gjøre  med en kvinne- eller barneski.

I sin presentasjon av Øvrebøskia viser Nils Lid stor interesse for det ovenfor nevnte hullet med en diameter 1 cm som er boret gjennom sentrum av framskia. På Finsland-eksemplaret gjenfinnes denne gjennomboringen i samme del av skikroppen, og det er åpenbart at den er anbragt der med hensikt. Lid finner forklaringen i den nyere skimakertradisjonen: ”Det viser seg at i bygdene frå Holt og Austre Moland ytst i Aust-Agder og til Fyresdal i Telemark har dei brukt å setja slike hol gjennom både framenden og atterenden av skia under laginga. Dette gjorde dei for å nagla skiparet i hop og på det viset få skiene heilt like. Denne detaljen viser til eit sikkert historisk samband mellom Øvrebø-skia og skiene på Sørlandet fram til våre dagar.”

Lid må ha hatt en sterk tro på tradisjonenes makt, når han kunne finne det sannsynlig at dette trekket ved skiproduksjonen hadde holdt seg levende i en begrenset del av landet  gjennom to og et halvt årtusen – fra bronsealderen (Granlunds datering) og til hans egen tid. I dag kan vi med sikkerhet følge eikeskienes historie fra 1600-tallet og tradisjonen om naglefestene i skienes fremre del.