Arkiv:
År: 2007 2008 2009 2010 2011 2012 2013 2014 2015 2016 2017
Måned: 03 05

Siste 10 fra Aktuelt


29.10.2016
ÅRSSKRIFT 2006 - MINNER FRA BARNDOM OG OPPVEKST PÅ GREIBESLAND-DEL 2
Anna Iglebæk forteller videre om hvordan det var å vokse opp på Greibesland.

 

Anna Iglebæk forteller:

Barndom og oppvekst på Greibesland

 Skoleveien beregnet vi at vi måtte bruke en time på og jeg hadde ofte følge med de store guttene. En gang passet det ikke og jeg måtte overnatte hos onkel ute på Hægeland som hadde to jenter til å stelle for seg. Det likte jeg dårlig, for jentene var gamle og ville legge seg tidlig og til alt overmål måtte jeg ligge på samme rom som dem. Dagen etter fikk jeg lurt meg til  å bli med en annen jente hjem, men det gikk bare den ene gangen for det ble selvfølgelig oppdaget. Jo, jeg var nok litt rampete. Jeg husker de store guttene kalte meg for ”fliba”, for jeg begynte å tute når noe gikk meg i mot. Da jeg ble større tok jeg igjen for dersom det var noe sa jeg at jeg skulle sladre på dem.

Frikirkebevegelsen sto sterkt i Øvrebø, men jeg kan aldri huske at det kom til noen strid eller motsetninger mellom de som hørte til forskjellige kirkesamfunn. Frikirkeforstanderen, Johannes Hægeland, bodde her på Hægeland og han holdt møtene på skolehuset. Der var ikke noe bedehus i bygda den gang, men faste møter ble holdt og vi møtte opp på alt som ble arrangert. Jeg husker at jeg syntes det var så rart da en kone på et bønnemøte sa: ”Å Gud, hjelp min avmakt!”. Senere har jeg jo forstått at det var ikke så rart. Det var stor kristen aktivitet, og jeg kan ikke huske at det var noen av min familie som var med i det frilyndte ungdomslaget på Homme.

Det var Edwin som var prest da jeg skulle konfirmeres. Jeg syntes han var veldig grei og han var på besøk hjemme hos oss. Det var mange som ikke ville la sine barn bli konfirmert hos ham fordi de mente han var for liberal, men jeg har mange fine minner om ting som han lærte oss. Det var strengt, med pugging av salme- og bibelvers, men han var svært folkelig og så på oss som likeverdige. Jeg vet at mange ble konfirmert i Frikirken og ble medlemmer der.

 

Til pinse fikk vi alltid nye blåtøyskjoler og hvite tøysko. Jeg kan aldri huske at jeg var misfornøyd med det tøyet jeg hadde. Jeg husker jeg hadde en kjole som jeg syntes var så flott. Det var morsomt når naboene kom og skulle ha oss med  på søndagsskolen og jeg kunne være så fin. Jeg kan forresten ikke huske at guttene var med der. Jeg feilte en gang noe og far måtte være med meg til doktoren i byen. Der fikk jeg noe medisin som var så søtt og klissete, vondt syntes jeg det var! Men det var ikke noe problem, for min bror, Tomas, syntes det var så godt så han kunne bare ta den.

Vi hadde ofte besøk av fanter og det var veldig spennende. Etter at far var død i 1930, hadde vi ei taterjente i pensjon. Hun var søt og grei, og det må nok ha vært rart for hennen når fantene, og noen ganger foreldrene, kom til oss. De ville ha henne med, og hun hadde nok lyst til det, men samtidig sa hun at hun hadde det så godt og trygt hos oss at hun heller ville bli. Hun ble konfirmert mens hun bodde hos oss. Det var en onkel av oss som hadde skaffet plass til henne og det var en kjærkommen inntekt for mor som var enke. Jenta flyttet senere til Tveit og ble gift der og vi mistet kontakten med henne. Vi hadde også en mannlig psykiatrisk pasient hos oss. Husene på Greibesland brant ned og det var da han sto og så på og sa: ”Å tenk på all den gode ”tøra” (tyri) som brant opp!” Han var så flink til å spikke tøre til opptenningsved for oss.

Jeg husker navnene på noen av fantene: Lars og Lava og de var så greie. De hadde alltid telt nede ved Kirkebrua. Om kveldene var vi nede for å se hvordan de hadde det. Men jeg husker at vi hadde ei lekestue og der var de inne og pelte med seg det de syntes var fint, men vi turde ikke si noe til dem for det.  En annen sa alltid ”kalt i dag, kalt i dag, varmt i dag, varmt i dag”. Noen kalte han Ola Ulltråd, eller Stoppe Lars og mange andre navn. Navnet Ulltråd fikk han på grunn av striesekken som han hadde på ryggen, og den var stoppet med alle mulige farger av ulltråd. Jeg tror han kom vestfra. Han bodde alltid hos naboen vår og spiste godt av maten som ble satt fram. Så gikk han de fem minutters vei det var til oss og fikk et måltid mat der, og derfra til neste hus for å få et måltid der. Det var sikkert ikke nødvendig for han å spise mer den dagen. Han handlet synåler og knappenåler og slikt noe som han hadde i sekken sin.

En annen var fin mann og gikk rundt med varene sine i et fint skrin. Hvor han kom fra vet jeg ikke. Han hadde trådsneller og annet fint i skrinet sitt og derfor handlet vi bare med ham. I tillegg til pengene varene kostet skulle han gjerne ha litt mat. Fantene var aldri farlige, men en som jeg ikke husker navnet på var så morsk og skummel i blikket at vi var redde for ham. En kveld kom han til oss og satte seg til lenge og mor torde ikke si at han måtte gå for da visste hun at han kom til å opponere. Jeg måtte gå ned til naboen og spørre om han kunne ligge hos oss om natta og det gjorde han. De skulle ligge på samme rommet og det første fanten gjorde da de gikk til sengs, var å ta opp en svær tollekniv som han la på nattbordet. Jeg vet ikke om naboen vår sov noe den natta, og vi var glade da vi fikk fanten av gårde om morgenen, så da var det over. Han hadde vært hos oss før og visste sikkert at vi var alene kvinnemennesker og at han kunne skremme oss. Siden kom han aldri på besøk og så ble det slutt på både fantefølger og omreisende.

 

Brann på Greibesland, 6. mars 1942.

Tidlig en morgen våknet vi av at det hadde begynt å brenne i uthuset. Uthus og hovedhus var bundet sammen med en fløybygning og flammene for raskt over til soverommet vårt i andre etasje. Om noen kom seg ned trappa og ut den veien er jeg ikke sikker på, men mange måtte hoppe ut gjennom vinduene fra annen etasje. Brannen spredde seg fort i det gamle og tørre huset og alt brant ned og vi mistet alt vi eide. Trygve var hjemme. Han fikk kastet ut sengetøy fra ei rosemalt kiste, hoppet ut og sprang barbeint til fjøset for å berge dyrene, men kom for seint. Trygve hadde hatt med seg bil fra Amerika og den sto i vognskjulet som ikke hang sammen med uthuset. Han fikk berget bilen fra brannen og det var den første privatbilen på Greibesland. Trygve var ung og sterk og hogde tømmer i skogen og fikk reist nye hus.

 

Tidligere hadde vi opplevd at hovedhuset her på Hægeland hadde brunnet ned i 1941, men der ble uthuset berget.

Det hovedhuset står for meg i et eget lys. Vi hadde en tradisjon i pinsen hvert år. Da dro vi fra Greibesland og ut til onkel Anders på Hægeland. Her spiste vi middag. Som jeg har nevnt tidligere hadde onkel to hushjelper som var veldig flinke til å lage mat og vi fikk alltid mye godt. Jeg husker vi måtte undersøke om det var kjøpekringle i kjelleren for det var ikke noe vi fikk ellers. Jeg husker godt desserten: sviskengrøt med kremfløtetopper på. Åh, det var så fint og godt! Og huset var så fint med inngang fra sida. Først var det et lite bislag og så kom en inn i en gang og den var så usigelig fin. Jeg glemmer aldri de malte trærne oppe på veggen, og sånn var det inn gjennom  hele veien. På ene siden var det kjøkken. Der ble maten laget og der spiste vi og satt rundt et langbord. Onkel hadde gjerne mange folk i arbeid og de fikk mat rundt samme bordet. Når det var pinse måtte vi inn i finstua, men der spiste vi ikke, nei, det var for fint til det med tepper på golvet. Tante og barna som kom på besøk fra Øvrebø fikk ligge der for de hadde så lang vei. Inne i enden av ganga var det en utgang til ei stor fin steintrapp. I ganga sto også telefon en separator og der var inngang til ei spisetue. Du så fint det var når bordet var dekket til fest der og jeg husker det ble servert sviskengrøt i vaser på stett, nei det var så morsomt og fint. Etter at vi hadde spist var vi ute og lekte og hoppet på tømmerstokker som onkel hadde hogd i skogen og lagret der.

Når kvelden kom måtte vi motstrebende opp i trilla og bli trukket hjem av hestene. For sykler hadde vi ikke, men jeg husker at guttene hadde sykler med stang på, og av og til fikk jeg sitte på, helst med Anders Kleveland for han var så snill. Min egen sykkel fikk jeg først da jeg var voksen og jeg husker vi syklet til byen. Ikke var vi kjent og tumlet rundt der, men vi kom nå hjem igjen.

Det var ingen på Greibesland som hadde privatbil, men naboen, Jens Greibesland, fikk lastebil og det var jo flyende flott. Han fikk seter som han satte inn på lasteplanet og vi var med han til Bjelland, Finsland og andre steder på oppbyggelsesmøter. Som jeg har fortalt tidligere hadde Trygve med seg en bil fra Amerika. Det var den første privatbilen på Greibesland.

 

Greibeslandsvannet var et yndet utfartssted for alle på Greibesland. Det er en holme i vannet og der feiret vi alltid St.Hans med bål og moro. Og samholdet blant folk, det glemmer jeg aldri. Vi hadde båt i Greibeslandsvannet og fisket fin rød ørret der. Men så kom det mye skjebbe og og noe av ørreten forsvant. Fisken var et godt tilskudd til maten. Det var ikke noe særlig jakt blant folk slik jeg husker det. Senere kom jo elgjakta og elgen som var slaktet ble alltid hengt i uthusene våre.

 

Griseslaktinga var også en begivenhet.Det ble gjort om høsten når det var kaldt i været. Etterpå skulle slaktet gjøres ferdig for oppbevaring. Noe ble saltet og noe hermetiserte vi. Det ble kokt og sammen med kraften ble kjøttet lagt i bokser av metall som vi kalte loddebolter. Lokket ble skrudd på og det ble helt tett, og deretter ble de satt i vaskegryta i skorsteinen for å kokes og hermetiseres. Det var aldri noe av det kjøttet som ble ødelagt etterpå, så det var en god oppbevaringsmetode. Jeg kunne tenke meg boksene inneholdt halvannen liter og de var så greie for de tålte så mye når en skulle oppbevare de. Jeg har tenkt mye på hvor de ble av, men de forsvant vel da husene brant ned. Senere brukte en jo glass til å hermetisere på. Det var en nabo som kom og slaktet for oss. Jeg husker vi måtte ha mye vann for å skolde grisen. Alt av innmat og blod ble tatt vare på for å lage blodklubb, morrpølse og liknende. Mor var flink til å bake brød. Hun hadde ikke bakerovn og måtte bare steke brød i komfyren og der var det bare plass til to små brød. Og det var ikke nok til så mange. Men hun visste råd: hun la en rad med mursteiener i skorsteinen og la en helle oppå slik at hun kunne fyre under. Så la hun mursteiner oppå denne hella igjen og la en ny helle oppå der igjen. Da kunne hun steike brød i skorsteinen og der var det plass til mange brød. Senere fikk hun en murt bakerovn.

Både far og mor hadde utdannelse, far fra landbruksskolen og mor fra husmorskolen i Søgne hvor de traff hverandre. Far drev også mye med sølvrever, han var røkter. Det var et lag som drev selve revegården. Etter at far døde var jeg reverøkter en liten stund. Jeg husker også at far var på et kurs i Bergen for å lære om revestell. Da han kom hjem fikk vi hodelus. Han hadde blitt smittet i Bergen. Det var ikke noe stas å få lus. Mor måtte vaske og kjemme oss grundig, men det varte ikke så lenge før vi ble kvitt dem.

 

Til jul var det juletreet som var det store i høytiden. Jeg kan ikke huske at vi gikk til kirke i jula. Det var jo gjerne mye snø og vanskelig å komme fram. Om kvelden spiste vi risgrøt, men det var sent på kvelden for grøten skulle kokes av den melka som var melket samme kveld. Derfor måtte jo fjøsstellet være unnagjort først. Jeg husker godt at Thomas satt og rørte i grøten og det var stor stas. Vanligvis fikk vi bare havregrøt og det likte ikke jeg, men risgrøt det var flott. Byggmelsgrøt laget vi av korn som vi hadde dyrket selv, og som ble sendt til mølla i Vennesla og spissa spiste vi også. Den var mørk og grå og brun og ikke så pen å se på, men når vi fikk den med sirup på var det var nydelig! Men risgrøten var altså finere og hørte jula til. På juletreet hadde vi klyper med vokslys i og papirpynt og himmelstige og englehår. Vi fikk nyttegaver som sokker og votter og det var vi veldig glade for, men de fikk vi aldri før etter grøten. Vi fikk aldri lov til å være med å pynte treet, det var det bare de voksne som kunne gjøre. Tenk om vi hadde kommet til å knuse de få glasskulene vi hadde, det ville vært en ulykke!

 

Hver høst kom bakstekona til gården. Hun var fra Åsen her på Stallemo og hette Guri Åsen. Hun kom tidlig om morgenen med skaut på hodet og forkle og var i svev med ei gang. Vi hadde gjort alt klart i bryggerhuset og skorsteinen med hella. Hun var flyende flink til å bake flatbrød og lefser, men det var jo flatbrød det gjaldt. Det skulle vi ha til vinteren. På loftet hadde vi to binger med lokk på. Den ene var til flatbrød og den andre til melvarer. Det måtte stå kaldt og vi hadde ikke plass nede. Guri bakte og stekte selv, strødde mel på hella og snudde og la den ferdige leiven i stabler for at de skulle bli kalde. Vi hadde veldig lyst til å være med og lære, men det var det ikke snakk om. Vi fikk ikke røre kjevla for da ble det bare deigklatter på den og da ville det bli hull i lefsene. Vi måtte pent holde oss unna der. Men når hun var inne til kaffi og spiste, lurte vi oss til å prøve. Men det var det samme om vi syntes vi hadde ryddet så fint etter oss, så merket hun det. Da ble hun ikke noe blid, men det gikk nå det også. Jeg tror nesten hun bodde der om natta  for å fortsette neste dag, det var jo lang vei hjem for henne. Jeg husker at min bestemor hadde stabelen med flatbrød stående hel åpent og luftig, men vi hadde det altså i en binge. Vi hadde godt flatbrød hele året. Om sommeren var det godt med flatbrød, surmelk og rømme! Særlig når vi var på heia og slo fint finnhøy til sauene, smakte det herlig med flatbrødsoll.

 

Vi hadde ikke sommerbeite til sauene så de ble kjørt opp til Åseral for å gå på beite der. Om høsten ble de hentet ned og klippet og mor måtte vaske ulla. Så ble det spunnet til garn. Det fikk aldri jeg til, men min søster var så flink til å spinne og strikke og veve. Det var så merkelig for vi var så forskjellige når det gjaldt slike ting. Hun kunne hjelpe å bake flatbrød, ja, til og med kunne hun hjelpe når barn ble født og jordmora ikke hadde kommet. Jeg syntes hun var så flink i forhold til meg, og jeg har alltid holdt henne så høyt for hun var så flink. Hun hadde nok også et nærmere forhold til mor enn det jeg hadde. Vi var forskjellige typer.

 

Når ”besta” i Skauen kom på besøk var det stor stas. Hun kom gjerne med melkebilen om morgenen. Hun gikk alltid i langt, sidt, sort skjørt med lomme i og der hadde hun godtepose. Når naboungene hørte at hun var kommet sa de alltid: ”Mamma, nå må vi til Hauen for nå er besta kommet.” Besta delte alltid med de også. Ungene på Vollan hadde ei tante som vi likte godt og det var likedan der, når tante Guri hadde kommet måtte vi til Vollan. Igjen: sånn var forholdet mellom naboene på Greibesland. Det er fint å tenke tilbake på en god tid med godt samhold og mange gode minner.

Noe annet som var veldig stas var når vi skulle på besøk til familien: Åsen i Hægeland, i Finsland og andre steder. Vi kjørte med hest og trille. Jeg husker også at vi måtte gå i oppforbakkene, for ellers ble det for tungt for hesten. Vi var vel ikke så veldig tunge, men det var kanskje for at vi skulle få litt forandring på turen.

Onkel Anders på gården på Hægeland var veldig nøye. Fjøset var veldig tungvint, og en av oppgavene vi av og til fikk var å børste kyrene. De var blanke og fine og feite og tjukke. Når han om kvelden gikk ut og ropte på dem, kom de og gikk i langt følge etter han og inn i båsene sine. Så skulle de børstes, selv om de var blanke og fine. Onkel var fornøyd med det, men spurte om vi hadde børstet grisen. Nei, det ville vi ikke, men onkel viste oss hvor godt grisen likte det. Men nei, grisen ville vi ikke børste, og det var nok ikke så mange som børstet grisene sine. Ja, onkel stelte godt med dyrene sine.

Ellers husker jeg fra ungdomstida at jeg hadde en venn som bodde på Stupstad  og hette Birger og vi gikk sammen og las for presten. De hadde ikke hest hos han. Han arbeidet litt for mor og fikk til gjengjeld låne hesten når de trengte det. Borte i Dalane bodde det ei stille og rolig jente som vi hadde følge med når vi skulle lese for presten. Faren drev skomakerverksted og mora arbeidet på gårdene på Greibesland i onnene. Hun hadda alltid med seg et spann som hun skulle ha melk i. Jeg husker at søsteren min sa: ”Nå kommer Anne Dale med det litle spannet som ho ska ha mjålk i.”

 

Seilloftguttene var en forening i Kristiansand som hadde leir på onkels grunn her på Hægeland hver sommer. Leiren varte i en fjorten dagers tid. De lå i telt der borte og hadde det veldig gøy. Det var seilmaker Larsen i Kristiansand som arrangerte leiren for den gutteforeningen han hadde. De fisket i bekken, fikk melk fra gården og fant på mye morsomt rundt på gårdene her og i skog mark ellers. Blant annet laget de en modell av en seilbåt. Om kveldene hadde de møter der folk herfra kunne være til stede, og det var en fin forandring i hverdagen for oss også. Folk hadde ikke så mye å samles om den gang.

 

Til slutt en historie fra da mor en gang var syk og lå til sengs. Det var en sykepleierske som stelte henne og ei dame som stelte i fjøset. Vi hadde separert masse melk og fått fløte og skulle kjerne smør. Men så hadde grisen kommet ut av bingen og fått tak i fløten og det som var igjen av den var ødelagt. Så måtte de kjøpe margarin til oss barna, og vi merket ikke at det var margarin når det var godt syltetøy på skiva. Men de torde ikke si noe til far og mor, men hun som skulle stelle i fjøset sa at de måtte sende bud på henne når de skulle slakte grisen, for hun trodde det kjøttet ble veldig godt. Mor og far visste ikke noe om hele uhellet før de slaktet grisen og sendte bud på henne. Da fikk de høre hele historien.

 

PS: Dette er deler av det den 92-årige Anna fortalte om barndom og oppvekst på Greibesland og Stallemo. En hel lørdag, fra tidlig morgen til langt på ettermiddag, delte hun opplevelser med meg hjemme på gården til Kjell Anders og Daghild Greibesland på Hægeland, og nå også med dere.  (For at ingen skal forveksle  navnet Hægeland med kommunen Hægeland: det er gården Hægeland på Stallemo det er snakk om her.) LAI